Geirs reisebrev fra
Sør-Amerika 1986-87
Historier fra en reise i Sør-Amerika.
1
2
Innhold
Innhold ............................................................................................................................................... 2
Første brev ..................................................................................................................................... 8
Danskeferga 2.oktober 1986 kl.16.55 .......................................................................................... 8
Toget til Amsterdam 4.Oktober kl.14.09 .................................................................................... 8
Amsterdam, Holland 6.oktober .................................................................................................. 8
Amsterdam, Holland 7.oktober ................................................................................................... 8
Amsterdam, Holland 9.oktober kl. 8.55 ...................................................................................... 9
Lima, Peru 14.oktober .............................................................................................................. 10
Araquipa, Peru 15.oktober ........................................................................................................ 12
Araquipa, Peru 18.oktober ........................................................................................................ 13
Araquipa, Peru 19.oktober ........................................................................................................ 13
Puno, Peru 21.oktober .............................................................................................................. 14
Puno, Peru 22.oktober .............................................................................................................. 14
Puno, Peru 23.oktober .............................................................................................................. 15
Andre Brev ................................................................................................................................... 16
La Paz, Bolivia 24.oktober ........................................................................................................ 16
La Paz, Bolivia 25.oktober......................................................................................................... 16
La Paz, Bolivia 26.oktober ........................................................................................................ 16
La Paz, Bolivia 28.oktober ........................................................................................................ 17
Flyplassen La Paz,Bolivia 28.oktober kl.13.30 ........................................................................... 18
Flyplassen La Paz,Bolivia 28.oktober kl.13.30 ........................................................................... 18
Tredje brev ................................................................................................................................... 20
Santa Cruz, Bolivia 28.oktober kl. 22.15 .................................................................................... 20
Corumba, Brasil 31.0ktober ....................................................................................................... 20
Corumba, Brasil 2.november .................................................................................................... 21
Corumba, Brasil 4.november .................................................................................................... 21
3
Sao Paulo, Brasil 7.november .................................................................................................... 22
Sao Paulo, Brasil 9.november ................................................................................................... 23
Rio De Janeiro, Brasil 11.november ........................................................................................... 23
Fjerde brev ................................................................................................................................... 24
Rio De Janeiro, Brasil 14.november ........................................................................................... 24
Rio De Janeiro, Brasil 15.november ........................................................................................... 24
Asuncion, Paraguay 17.november ............................................................................................. 25
Asuncion, Paraguay 22.november ............................................................................................ 25
Filadelfia, Paraguay 26.november ............................................................................................ 26
Filadelfia, Paraguay 27.november ............................................................................................. 27
Femte brev ....................................................................................................................................... 28
Asuncion, Paraguay 28.november ............................................................................................ 28
Asuncion, Paraguay 30.november ............................................................................................ 28
Florianopolis, Brasil 1.desember ............................................................................................... 28
Porto Alegre, Brasil 5.desember ............................................................................................... 29
Sjette brev .................................................................................................................................... 30
Tramandai, Brasil 9.desember .................................................................................................. 30
Florianopolis, Brasil 11.desember.............................................................................................. 31
Florianopolis, Brasil 12.desember ............................................................................................. 31
Barra da Lagoa, Brasil 17.desember .......................................................................................... 31
Florianopolis, Brasil 18.desember ............................................................................................. 32
Montevideo, Uruguay 20.desember ......................................................................................... 32
Montevideo, Uruguay 22.desember ......................................................................................... 32
Montevideo, Uruguay 23. desember ......................................................................................... 33
Montevideo, Uruguay 24.desember ......................................................................................... 33
Montevideo, Uruguay Julaften .................................................................................................. 33
Ferga mellom Uruguay - Argentina 25. desember ..................................................................... 34
4
Buenos Aires, Argentina 26.desember ...................................................................................... 35
Syvende brev ................................................................................................................................ 36
Buenos Aires, Argentina 30.desember ...................................................................................... 36
Åttende brev ................................................................................................................................ 38
Buenos Aires, Argentina nyttårsaften ca. kl.13.45 .................................................................... 38
Buenos Aires, Argentina 1.januar 1987 ...................................................................................... 38
Mendoza, Argentina 5. januar ................................................................................................... 38
Santiago, Chile 6. januar .......................................................................................................... 39
Puerto Montt, Chile 14.januar ................................................................................................... 41
Punta Arenas, Chile 15.januar ................................................................................................... 41
Punta Arenas, Chile 16.januar ................................................................................................... 42
Punta Arenas, Chile 20.januar ................................................................................................... 43
Niende brev .................................................................................................................................. 48
Puerto Natales, Chile 23.januar ................................................................................................. 48
Puerto Natales, Chile 24.januar ................................................................................................ 48
Punta Arenas, Chile 26.januar ................................................................................................... 49
Punta Arenas, Chile 27.januar ................................................................................................... 49
Tiende brev .................................................................................................................................. 50
Santiago de Chile 29. januar ..................................................................................................... 50
Santiago de Chile 30.januar ...................................................................................................... 50
Santiago de Chile 31.januar ....................................................................................................... 50
Santiago de Chile 3.februar ....................................................................................................... 50
Mendoza, Argentina 4.februar .................................................................................................. 51
Sante Fe, Argentina 7. februar .................................................................................................. 51
Asuncion, Paraguay 8.februar ................................................................................................... 51
Asuncion , Paraguay 10.februar ................................................................................................ 52
Asuncion, Paraguay 11.februar ................................................................................................. 52
5
Asuncion, Paraguay 12. februar ................................................................................................ 52
Asuncion 13. februar (fredag den trettende) ............................................................................. 53
Foz do Iguaçu, Brasil 14. februar ............................................................................................... 53
Foz do Iguaçu 15. februar .......................................................................................................... 53
Rio de Janeiro, Brasil 19.februar ................................................................................................ 53
Rio De Janeiro, Brasil 22. februar .............................................................................................. 54
Rio De Janeiro, Brasil 25. februar .............................................................................................. 55
Rio De Janeiro, Brasil 26.februar ............................................................................................... 55
Ellevte brev ................................................................................................................................... 58
Rio De Janeiro, Brasil 27.februar ............................................................................................... 58
Rio De Janeiro, Brasil 3. mars .................................................................................................... 58
Rio De Janeiro, Brasil 4.mars ..................................................................................................... 59
Manaus Amazonas, Brasil 5.mars.............................................................................................. 61
Elvebåt på Amazonas-floden 6.mars ........................................................................................ 61
Santarém, Brasil 8.mars kl 8.15 ................................................................................................. 63
Santarém, Brasil 9.mars ............................................................................................................ 63
Santarém, Brasil 10.mars .......................................................................................................... 65
Over Amazonas, Brasil Kveld 10.mars ....................................................................................... 65
Belém, Brasil 11.mars ................................................................................................................ 65
Belém, Brasil 12.mars ............................................................................................................... 65
Macapá, Brasil 12.mars (Natt til trettende) ............................................................................... 65
Macapá,Brasil 13.mars .............................................................................................................. 66
Kveld og fortsatt Macapa. ......................................................................................................... 66
Motapa, flyplassen Kveld 14.mars ............................................................................................. 66
Belém, Brasil Fugleparken 15.mars ........................................................................................... 66
Belém, Brasil 17.mars ................................................................................................................ 67
Belém, Brasil 18.mars ............................................................................................................... 67
6
Belém, Brasil 21.mars ............................................................................................................... 67
Belém, Brasil 23.mars ............................................................................................................... 69
Cayenne, Fransk Guyana 23.mars ............................................................................................. 69
Cayenne, Fransk Guyana 24.mars ............................................................................................. 69
Cayenne, Fransk Guyana 25.mars ............................................................................................. 70
Cayenne, Fransk Guyana 26.mars ............................................................................................. 70
Cayenne, Fransk Guyana 27.mars ............................................................................................. 70
Tolvte brev ................................................................................................................................... 71
Med Air-France over Sør-Amerika, tidlig lørdag morgen 28.mars ............................................. 71
Quito, Equador 30.mars ............................................................................................................ 71
Quito, Equador 31.mars ............................................................................................................ 72
Tulcan, Grensen Equador - Colombia 1. april............................................................................. 73
Grensestasjonen Colombia Morgen 2.april ............................................................................... 73
Busstopp underveis til Colombia 2.april .................................................................................... 73
Bogota, Colombia 4. april ......................................................................................................... 74
Bogota, Colombia 5.april .......................................................................................................... 74
Bogota, Colombia 6. april ......................................................................................................... 75
San Juan, Puerto Rico 6. april .................................................................................................... 75
Madrid flyplass 7.april ............................................................................................................... 76
Amsterdam 7.april .................................................................................................................... 76
7
1 Lima
2 Araquipa
3 Puno
4 La Paz
5 Santa Cruz
6 Corumba
7 Sau Paulo
8 Rio de Janeiro
9 Asuncion
10 Filadelfia
11 Florianopolis
12 Port Allegre
13 Tramandai
14 Barra daLagoa
15 Montevideo
16 Bueno Aires
17 Mendoza
18 Santiago
19 Punta Arenas
20 Manaus
21 Santarem
22 Belem
23 Cayenne
24 Quito
25 Bogota
26 San Juan
8
Første brev
Danskeferja 2.oktober 1986 kl.16.55
Vel ombord i Dana Regina på vei til
København. Sitter med sekken min i en okay
4-mannslugar i bunnen av båten. Tenker jeg
tar meg en tur i saunaen. Pent vær ute nå,
men det blåser kanskje opp senere.
Toget til Amsterdam 4. Oktober kl.14.09
Sitter på toget Hamburg-Amsterdam og
tøffer avgårde gjennom Nord-Tyskland. Det
ble en overnatting i København etter en frisk
båttur med fulle og sjøsyke nordmenn.
Oppholdet i Køben bestod av seng og frokost
på et billig pensjonat nær Iste Gade og en
snartur innom Pan Club og puben på
Sentralhjørnet. Jeg gikk tidlig til køys.
De danske avisene er fulle av stoff om
flyktningproblemet i Danmark. Dronning
Margrete står i spissen for en
innsamlingsaksjon denne helgen "Flyktning
86". At rasismen er sterk i Danmark er det
ingen tvil om. Avisene trykker til og med
helsides annonser betalt av danske rasister som tar avstand fra innsamlingsaksjonen. Flere prester i
den danske folkekirke figurerer i disse annonsene. Det er for jævlig.
Amsterdam, Holland 6.oktober
Jeg sitter i kaféen på yndlingsherberget mitt. Det er ettermiddag og jeg slapper av etter en hektisk
runde på minst 20 flyselskaper i byen. Sør-Amerika er et uhyre populært reisemål og det er plenty
utvalg med tilbud. Amsterdam er som alltid før full av fristelser, men jeg får holde meg på matta
denne gangen.
Amsterdam, Holland 7.oktober
Nå fikk jeg endelig bestemt meg. Jeg drar til Lima i Peru. Startdato er torsdag 9.Oktober kl.17.10
med Air- France til Paris, derfra blir det Avianca (Colombian Airlines) resten av turen. Billetten kostet
ca. 7000 NOK og har åpen retur et halvt år. Måtte alle gode krefter stå meg bi.
9
Amsterdam, Holland 9.oktober kl. 8.55
D-dagen. Jeg har sommerfugler i magen. En rask dusj gjorde meg godt. Gårsdagen var temmelig
fuktig, jeg feiret avskjeden med Europa på Amsterdams eldste bar.
Shipholflyplassen utenfor Amsterdam kl.16.43. Sol, men dis i lufta. Jeg må bare innrømme det: Jeg
har flyskrekk!
Paris Kl.19.10 Flyturen gikk raskt på 40 minutter. Nå sitter jeg på kafeteriaen ved Tax-free butikken.
Her vandrer det franske terrorist-spøkelset fram og tilbake med maskingeværer foran de eksklusive
butikkene med parfyme og diamanter. Flyplasspersonalet her virker imidlertid uberørt av all militær
bevoktning, verdigheten bevares med smil og god service.
Jeg må innrømme at flyturen Amsterdam-Paris ikke var behagelig, jeg svettet i fingrene og
konsumerte bare et glass mineralvann ombord. Matpakken fra Air-France ligger gjemt i bagen.
Kl.20.00 er det innsjekking på Avianca, utgang 4.
Over Atlanteren kl. 01.47 norsk tid. Vi flyr i en svær gammel Boeing. Det var ny mellomlanding i
Madrid hvor alle ble beordret ut i ankomsthallen mens flyet ble Sikkerhetssjekket. De colombianske
flyvertinnene gjør seg akkurat ferdig med serveringen av dagens siste måltid, de snakker forresten
lite engelsk. Akkurat nå blir det turbulens, jeg må regulere setet til avslappet posisjon. Ved siden av
meg sitter to jugoslaver fra Zagreb, også de på vei mot Lima. På setene bak oss konverserer en eldre
britisk forretningsmann og en yngre kvinne fra Sveits. Hun har tidligere studert i Kina får jeg høre.
(Jeg er litt anspent og skriver for å roe meg ned.)
Den ene av mine jugoslaviske sidemenn var i Peru for ett år siden og da var det noenlunde politisk ro
i landet. Nå skal visst Lima være en farlig by, Sør-Amerikas Beirut blir det sagt, håper DET er en
overdrivelse.
Klokka, er 02.00 norsk tid. Jeg føler dette som min livs lengste natt, må visst ta et par sovepiller.
10.Oktober kl. 07.30 norsk tid. Vi har nettopp fått frokost, skjønt lokal tid er det vel midt på natta.
For en time siden var det klar stjernehimmel, nå er det litt tåke og turbulens igjen. På første klasse
foran oss har de vist gamle westernfilmer i natt.
K1.08.15 norsk tid. Vi er i Amerika! Landet i San Juan på Puerto Rico. Lokal tid er 03.15.
K1.10.45 norsk tid. Snart ved kysten av Colombia. Praktfull soloppgang!
K1.13.55 norsk tid. På grunn av tåke i Bogota har vi måttet lande på en flyplass lengre sør. Pen natur
rundt flyplassen her og cirka 20 varmegrader. Jeg har mest lyst å løpe rett ut i krattskogen og slippe
mere flytur. Nå har vi ventet en time på at tåken skal lette i Bogota.
K1.14.35 norsk tid. I lufta igjen. Denne gangen korset flyvertinnen seg før take-off.
K1.17. 40 norsk tid, 11.40 lokal tid. Vi overlevde landingen i Bogota. Nå har vi skiftet til et mindre
Avianca-fly og tar siste etappen til Lima. Jeg sitter sammen med Erik Selmer som er Latin-Amerika
korrespondent for Arbeiderbladet i Oslo. Traff han tilfeldig på flyplassen i Bogota. Selmer virker
skeptisk til mitt Sør-Amerika eventyr. For det første kan jeg ikke spansk, hvilket er forutsetningen
10
for å overleve i denne verdensdelen sier han. Heller ikke har jeg skaffet meg South-American
Handbook, en britisk reiseguide som er obligatorisk for alle europeiske reisende i Sør-Amerika. Og
dessuten er jeg jo homofil og det passer ikke inn i macho-kulturen i Sør-Amerika. Alt dette er jo bare
å ta til etterretning, men som tidligere kommunist har jeg jo lært meg til å være skeptisk til
informasjon fra sosialdemokratiske pressefolk. Jeg nyter min kvartflaske med Chilensk rødvin fra
Avianca mens Erik Selmer tar seg en blund. Klokka er 12.10 lokal tid, vi er over Andes-fjellene, de
titter såvidt over skyene.
Lima, Peru 14.oktober
Kokka er halv fire på morran og du er vel oppe alt siden Oslo har seks timers forsprang på Lima. Jeg
har nå vært i Peru i tre og et halvt døgn og forsøkt å venne meg til sjokket, kultursjokk heter det så
pent. Bor på et bra hotell for 85 intis, eller ca. 35 NOK, pr. natt. Her er rent og pent og vi bor på et tre-
manns rom. Jeg har slått meg sammen med de to jugoslavene jeg traff på flyet. Vi fant ut at det var
sikrere å bo flere sammen. Det er to greie karer, de er her for å samle billige edelstener som de kan
lage dyre smykker av og selge til turistene heime i Jugoslavia. Jeg har vært sammen med dem en
dag til de store indianermarkedene i Lima på jakt etter edle stener. Der var det mye juggel og lett å
ble lurt.
11
Lima er forferdelig, 6 millioner mennesker, flertallet fattige, en bunnløs slum. Folk bor i skur og
brakker, du kan kjøre kilometer etter kilometer med bare falleferdige skur. Som utlending er det
vanskelig å gå på gata selv i de "velstående" bydelene, spesielt jeg som vekker oppsikt fordi jeg er lys
og nesten to meter høy.
Folk skal selge deg noe hele tiden, eller tigge. Hotellet vi bor på ligger i en såkalt velstående
arbeiderklassebydel. Det tilsvarer vel sånn omtrent fattigkvartene i Hellas og Portugal for å ha noe å
sammenligne med.
Nei, det er en del ting jeg har tungt for å venne meg til.
f.eks. at de alltid åpner en sikkerhetsluke i døra på hotellet
før de slipper deg inn. Kriminaliteten er på verdenstoppen.
Det er portforbud i byen etter klokka ett om natten, og
etter dette klokkeslettet blir sene nattevandrere skutt, dvs
vi har fått det råd at hvis vi skulle være sent ute en kveld er
det best å gå midt i gata å sjangle litt. Da forstår
militærpatruljene at du bare er en dum turist og ikke
medlem av bygeriljaen.
Som jeg antydet er det slitsomt å være tårnhøy nordboer i bybildet. Ekstra beklemt føler du deg når
gatene er skitne og trange og de kortvokste peruanerne myldrer rundt deg og tilbyr alt fra
kulepenner til kokain. Kokainen her skal visstnok være av prima kvalitet, mest importert fra Bolivia.
På restauranter kan jeg aldri spise i fred uten at det kommer et dusin tiggerunger bort til bordet
under måltidet. Det er jævlig, men jeg her allerede begynt å søke til spisesteder hvor uniformerte
dørvakter står med kølle og jager tiggerne ut. Restauranter ja, på et sted opplevde jeg at kelneren
sto på toalettet og vasket pissoaret da jeg kom inn. Straks kom han rett bort til bordet mitt, vasket
bordflaten med samme kluten og spurte hva jeg skulle ha. Nåja, det var et ekstremt tilfelle.
En hyggelig avveksling fra slummen var det førnevnte besøket på indianermarkedene. Her kunne en
fornemme litt av dette lands fordums prakt, selv om det ikke var gull alt som glimret. Det flotteste
var det enorme utvalget i håndvevde tepper med fantasifulle dyreportretter og gudebilder. Så ble
det selvfølgelig tilbudt smykker og smykkestener i tonnevis. Svært mye var sikkert ekte saker, men
en bør nok ha litt forkunnskaper om naturstener for å gjøre et godt kjøp her.
Jeg har også vært i den pene, rike bydelen Miraflores, og drukket
søndagskaffe på den fornemme kafeen Haiti. Her var standarden
europeisk og det manglet ikke på rene bord og gode kremkaker.
Intime blikk fra en del menn fortalte meg også at dette var vankested
for homser. I parken utenfor kafeen ble jeg kjent med en del frikete
ungdom fra en del bedre familier. De sniffet kokain og syntes livet var
kult. Omtrent som å være tilbake i Amsterdam.
Søndagskvelden var jeg også på det lokale "dans på lokalet"- stedet nær hotellet. Den latinske hall
het Bula. I døra stod en høy neger, tidligere sjømenn og engelsktalende: " You can come in sir. If you
get any trouble just contact me". Det hørtes betryggende ut og jeg labba inn. Et mørkt sted,
kjempestort med tusen dansende ungdommer til et meget støyende folklore-orkester. Så var det
langbord der med tusen flasker langpils på rad, de serverte bare langpils der. Kelnerne vandret rundt
12
med ølkasser på skuldrene. Jeg fikk en hyggelig kveld. En del studenten, også engelskkyndige,
forbarmet seg over meg. Guttene snakket mye politikk. Perus sosialdemoktatiske President Garcia
var helten, han skulle rette opp landets økonomi og rydde slummen selv om det ville ta mange år.
Jeg fikk også vite hvilke horer jeg måtte passe meg for i lokalet og en av studentene, en offisers-
sønn, klappet meg på lærjakka og ga meg kompliment for mitt nordiske utseende: "You look
wonderful sir, you look like a real nazi." Sør-amerikanerne har ikke den samme historiske nærhet til
nazismen som europeere. Jeg forklarte offisersønnen hvorfor jeg ikke kunne like komplementet og
vi ble isteden enige om et jeg lignet på Sting, det engelske rocke-idolet.
Vi utvekslet adresser og klem da klokka nærmet seg ett. Museumsbesøk har det blitt lite av, men
inkvisisjonsmuseet like ved parlamentsbygningen har jeg stukket innom. Lima var nemlig sentrum
for inkvisisjonen i Amerika i middelalderen og torturinstrumentene som var utstilt der virket virkelig
nestekjærlige. Ingen tvil om et Sør-Amerikas militærdiktaturer har hatt rike tradisjoner å bygge å.
Det langt hyggeligere Inka-museet for erotisk kunst var stengt den dagen jeg prøvde en visitt. Jeg
bruker oftest taxi på mine daglige utflukter. Å ta taxi i Lima er en hyggeligere opplevelse enn de
overfylte bussene, men ofte må du hjelpe sjåføren med å dytte bilen igang og siden faller som regel
bildøra ut hvis du kommer borti med albuen.
Klokka er nå kvart over fire, hanen galer hos naboen og jeg får prøve å sove litt til. Bør helst være
oppe før køen på badet. Morgendusjene blir du forresten fort våken av. p.g.a. et ustabilt elektrisk
anlegg kan du få støt når du dusjer deg, pirrende.
Så er klokka snart ni og morgentrafikken brøler opp utenfor. Den latinske trafikkulturen er nokså vill,
folk tuter hele tiden og siden motorstopp midt i rushtrafikken er svært vanlig blir det god bruk for
hornet.
Har jeg sagt noe om klimaet her, - nei. Nå er det vår i Peru med 18 til 23 varmegrader i Lima. Klokka
tolv står sola i zenit og jeg blir skikkelig solbrent i nakken.
Formiddag: Nå tror jeg Lima får klare seg uten meg. Jeg har bestilt bussbillett til Sør-Peru i
ettermiddag. Jeg skal til en by som heter Araquipa ca. 2500 m.o.h. Hva som bekymrer meg er at
mine to jugoslaviske romkamerater ikke her vært inne i natt. De sa til meg i går at de ville dra til en
edelstensfabrikk som ligger i ett av Limas farligste områder. Dette liker jeg ikke. Jeg savnet
konversasjonen med dem over frokosten i morges. Dukker de ikke opp snart får jeg ringe den
jugoslaviske klubben i Lima.
Araquipa, Peru 15.oktober
Heldigvis dukket mine romkamerater opp før jeg dro. De hadde overnattet hos noen
landsmenn. Nå begynner jeg å få dimensjoner på hvor stort Sør-Amerika er. 19 timer
tok turen med buss fra Lima. Peru har 18 millioner mennesker, samme som Jugoslavia,
men Peru er seks ganger større enn Jugoslavia og Peru er et av de mindre landene i
Sør-Amerika. Bussturen hit gikk gjennom et tørt, karrig landskap. Like fattig som folket selv. Av og
til kom vi innom små landsbyer hvor indianere lever sitt liv i falleferdige grå hus. Stillehavet slo mot
strendene langs hele bussruten og utover natten kunne vi se det nakne landet klart i måneskinn.
Fjellsidene var dekorert med mange politiske slagord. Ved en landsby lyste navnet Olof Palme klart.
13
Etter hvert begynte veien å svinge oppover fjellsidene og uhyggelige hvite kors var malt flere steder
langs ruten. Om det var for å markere tidligere trafikkulykker vet jeg ikke.
På et buss-stopp klokka seks om morran kom tretten kvinner og barn inn i bussen for å selge oss
frukt og tørt brød. Alle tretten (jeg telte dem) hadde hver minst ti kilo varer på seg. Ingen fikk solgt
noe. Ved alle busstopp stormet slike selgere på og av. Størst suksess hadde en gutt i tolvårsalderen
som sto i bussen og sang for oss mellom to busstopp. Med talentfull skjelvende Piaf-stemme greide
han å samle inn noen småpenger. Ansiktet hans virket noe forpint de han sa "Gracias Senores".
Faktisk tror jeg også han hadde ironi i stemmen.
Araquipa er en by med ca. 500 000 tusen mennesker (tror jeg)
og luften her oppe i fjellene er klar og frisk, det er godt å være
ute av Lime. Araquipa er bygd på hvite vulkansteiner og heter
derfor med rette "Den hvite by". Rundt byen ligger tre
vulkantopper (utdødde håper jeg). Landskapet i området er litt
grønnere og friskere enn det jeg har sett lenger nord i Peru.
Faktisk kan det minne litt om de grønneste: områdene i Hellas.
Araquipa, Peru 18.oktober
Har vært ute av funksjon de siste dagene p.g.a. akutt diare og feber, heldigvis nå på retur. Jeg har
stort sett bare oppholdt meg på hotellrommet og krøpet ut hver gang jeg har måttet tvinge i meg
mat. Hotellet jeg bor på ligner et kloster. Rommene er rene murvegger, et enkelt trebord og en stol
pluss nattpotte. På bordet har jeg en flaske gyselig gul inka-cola og en pakke tørr kjeks. Føler meg
virkelig som en munk.
Det virker som om byen feirer en eller annen helgen denne weekenden, i hvertfall er det stor ståhei i
gatene. I kveld skal det visstnok være en prosesjon gjennom byen.
Araquipa, Peru 19.oktober
Føler meg ganske bra. Har bestilt billett med tog til Puno, en liten by ved Titicaca-sjøen ved grensen
til Bolivia. Sjøen ligger ca. 3800 m.o.h., altså ca.1300 m. høyere opp. Toget går ved ni-tida i kveld og
turen tar en natt. På grunn av sykdommen er det ikke mye jeg har opplevd de siste dagene, men jeg
fikk ihvertfall se den praktfulle katolske prosesjonen gjennom gatene i går. Der passerte tusenvis av
fattige mennesker med levende lys, helgenbilder og faner. Innimellom kom prestene med flokker av
syngende korgutter på slep. Ellers har jeg fått sett litt på Peruiansk TV. Det er ikke mye jeg forstår,
mest er det importerte filmer, men de er dubbet til spansk da lokale analfabeter ikke forstår
teksting. Ellers er det mye tegnefilmer og dem kan man jo få utbytte av. Tilfeldighetenes spill gjør
seg like ofte utslag på TV som på de fleste områder her i landet. Et program som skal begynne
k1.21.00, begynner som regel ikke før k1.21.15 eller 21.30. Ingenting haster i Peru. Weekend-avisene
er som de europeiske, bare dilldall. Et helsides intervju med Joan Collins, alias Alexis og et par
helsider med Donald Duck.
Ellers er terror det viktigste førstesidestoffet. Hver uke blir flere mennesker drept i geriljakrigen som
foregår her i sør-Peru. Den maoistiske geriljaen "Lysende sti " er aktiv i området. Hovedfienden for
maoistene er den sosialdemokratiske regjering som de anser som svikere mot fattigfolket.
Sosialdemokratene har blant annet gått til krig mot Verdensbanken ved å nekte å betale Perus
14
utenlandsgjeld, men for "Lysende sti" er ikke dette revolusjonært nok. En ser regjeringssoldater med
maskingevær ved bussterminaler, jernbanestasjoner, postkontor og ellers på strategiske steder i
byen. Jeg håper at toget i natt er trygg for "Lysende sti".
Puno, Peru 21.oktober
Klokka er halv ni om morran. Jeg har fått fin utsikt fra hotellvinduet mot Puno som vel må sies å
være en stor landsby. Det er ikke langt bort til de nesten nakne åssidene som omgir både Puno og
Titicaca-sjøen. Sjøen glitrer i Solskinnet på andre siden av hotellet. Det er ikke mye vegetasjon rundt
innsjøen nå tidlig på våren. Det er mye siv i sjøen og indianerne her bruker fremdeles bambusbåter
som fremkomstmiddel. Det var her oppe Thor Heyerdahl fant inspirasjon til å bygge sivbåten Ra og
de sivbåtene indianerne bruker ser helt ut som små Ra-modeller. Fra toget i går kunne jeg se et sjøen
var bedekt kilometer etter kilometer med tykt gult pollenstøv. Laget var så tykt at fuglene kunne
springe å det.
Togturen hit var ellers forferdelig. Bare mine erfaringer med jugoslaviske tog har vært like ille. Det er
tre klasser "Så Peruiansk tog. Jeg trodde meg trygg ved å ta annen klasse, men det var ikke klaff.
Ved fem-tiden om morningen lå det et tykt islag på innsiden av alle vinduene, og hele vogna var
sprengt med folk. Hele gulvet i kupeen var okkupert av indianere, flere av dem med barn på rygg og
mage.
En hadde med seg hele hønsegården sin og hanen galte pliktskyldig når sola kom. To meter foran
meg satt en soldat med maskingeværet i fanget. Først da skjønte jeg at det var geværet hans jeg
hadde kjent i magen hver gang jeg gikk eller krøp på do om natta. Utgangsdøra i vogna sto oppe
under fart så en kunne lett forsvinne i Andesfjellene hvis en snubla på vei ut dodøra. Ikke rart jeg var
skjelven ved ankomsten til Puno. Etter noen timers søvn på hotellet gikk jeg på en pizza-restaurant.
Her opplevde jeg at en småjente kastet seg foran beina mine og gråt for å få penger. En fryktelig
reaksjon kom over meg. Jeg fikk lyst å trampe på henne og gav henne ingen småpenger. Etterpå ble
jeg bunn fortvilet. Tenk om hun var "piken med svovelstikkene" som ikke torde å gå hjem til sin far
fordi hun ikke hadde fått tigget nok penger?
Puno, Peru 22.oktober
Det ble litt snue og hodepine etter den togturen. På hotellet anbefaler de coca-te for alle plager. Det
er te trukket på blader fra kokainplanten. Hittil har teen gitt meg null stimulanser eller helsebot. Jeg
har endelig blitt klar over at denne sola i zenit midt på dagen ikke er så bra for meg. Ergo gjør jeg
som lokalbefolkningen, forsøker å holde meg i skyggen midt på dagen. Denne kolossale
temperaturforskjellen mellom dag og natt er selvfølgelig en hard påkjenning for mennesker. Folk blir
fort gamle i dette høylandet. Sterk sol, sterkt brennevin og hardt arbeid gir alderdomstrekk og hud
som lær allerede i 25-års-alderen. Indianerne i fjellene herdes ved å gå barbent på is. Den tynne
atmosfæren gjør at du fort blir sliten, det merket jeg fort etter en tur på åsene rundt byen i går. Men
luften er ren og det trives jeg med. Skulle ønske jeg snakket noe spansk så jeg kunne bli kjent med
noen av de kjekke maskingeværgutta som det kryr av alle steder. De smiler så kjekt og noen ganger
plystrer de etter meg.
15
Puno, Peru 23.oktober
På hotellet bor det to svenske u-hjelpsarbeidere. De er fra Strømstad begge to og den ene
er gift med en Peruiansk kvinne. De hjelper bøndene med å bore etter vann og forteller
meg mye om lokale skikker blant indianerne. Før vannboringen starter om morningen
pleier indianerne å slakte en kalv og kaster blodet på marken. Moder jord skal ha noe igjen
for å gi fra seg vann.
Ellers kaster terrorismen fortsatt sin svøpe over landet. Siden juni er 20 mennesker drept av terror
bare i distriktet her. Deriblant har en del tyske turister omkommet i et terrorangrep på en
jernbanevogn. Postkontoret i Puno er delvis rasert av en bombeeksplosjon som skjedde for tre
måneder siden. Siden myndighetene ikke har penger til å reparere postbygget må de stakkars
portfolka overnatte i kontoret for å passe på verdipost. Alle vinduene var nemlig utblåst og om natta
blir dette en heller kjølig arbeidsplass.
En turistattraksjon her er de flytende øyene av siv i Titicaca-sjøen. Offisielt er disse øyene befolket
av indianere men mine to svenske bekjente har advart meg mot å tro på denne attraksjonen.
Realiteten er at det lokale turistkontoret frakter indianere ut til øyene hver morgen og henter dem
tilbake igjen hver kveld. Om dagen kommer alle båtene med turister. Verden vil bedras.
Vel, dette var mitt første brev til deg på turen min. Jeg tenker hver dag på deg og lurer på hvordan
du har det. Det begynner vel å bli kaldt i Oslo nå. Når frosten setter inn kan du godt skru litt på
radiatoren slik at ikke plantene mine fryser. Hvis du synes radiatoren virker tregt skyldes det luft i
rørene og da kan du kontakte vaktmesteren i annen etasje og be ham fikse det. Jeg vil forsøke å
ringe deg en søndag.
Klem fra Geir
16
Andre Brev
La Paz, Bolivia 24.oktober
Nettopp ankommet med buss fra
Puno. Denne gangen tok jeg en relativt komfortabel minibuss med tolv passasjerer og turen tok bare
åtte timer. Et stykke måtte vi over i en båt på Titicaca-sjøen. Landskapet i Bolivia virker mer
fruktbart enn i Peru, men allikevel altfor tørt, nakent og fattig etter min smak. Saueflokker med
gjetere og indianerkvinner med den typiske skalkhetten var et karakteristisk syn langs landeveien.
Den litt pussige hatten er nok et effektivt vern mot sola.
La Paz ligger i et dalsøkk og en får panoramautsikt over hele byen når en ankommer med buss. Byen
gav faktisk ikke samme sjokket som da jeg kom til Lima. Fattigdommen virker ikke så synlig på de
stedene jeg har sett til nå. Lave mursteinshus i smale gater langs åssider er et typisk bilde av La Paz.
Min første lunsj i Bolivia kostet fire og en halv millioner pesos.
Som vekselmynt gis sukkertøy. En amerikansk dollar er omtrent 2 mill. Bolivianske pesos. Her er
med andre ord en inflasjon som kan minne om førkrigs-Tyskland.
La Paz, Bolivia 25.oktober
Var ute på byen i går. Etter å ha konsumert to langpils og en
lokal mørkøl var det stopp og jeg måtte søke tilflukt på
hotellet. Jeg fikk på den måten bekreftet at La Paz er
verdens høyeste hovedstad og at alkohol dermed virker
sterkere på grunn av den tynne luften. Bolivianerne virker
forøvrig mere sivilisert i sin omgang med utlendinger enn
peruanerne. På markedet her kan jeg gå i fred og kikke på
varene, ingen selgere vifter med armene og skriker deg inn i
ørene, noe jeg ble vant med på andre siden av grensen. Kanskje kommer dette av at Peru er et større
turistland enn Bolivia.
La Paz, Bolivia 26.oktober
I dag har jeg vært i fengsel, - frivillig. Sammen med to italienske gutter og to danske jenter på
hotellet besøkte jeg fangene i et lokale fengselet i La Paz. 80 % av fangene der er arrestert for
kokainhandel. Det er småhandlere som arresteres selvsagt. Staten Bolivia har enorme statsinntekter
på kokainhandel, men fasaden ovenfor omverdenen må jo bevares. Jeg vet ikke om det er derfor
lokalfengselet i La Paz nærmest er gjort til en slags uoffisiell turistattraksjon. På oppslagstavla i
hotellresepsjonen henger dette oppslaget:
Til alle turister. Jeg er en Canadisk gutt på 30 år som sitter i fengsel i La Paz. Vær snill å kjøp en del
mat og toalettsaker og kom og besøk meg. Ta gjerne også med engelsk litteratur.
17
Fengselet var et nedlagt kloster med en stor borggård. Til Sør-Amerikanske forhold å være virket
fengselet liberalt. Fangene hadde fri omgang med hverandre hele dagen og besøkende kunne også
mottas hver dag. Fanger kunne fritt kose seg med koner og kjærester på cellene. Innbyrdes blant
fangene var det imidlertid et skarpt klasseskille. Fanger som fikk økonomisk hjelp utenfra kunne
kjøpe seg bedre celler. For egen innsats hadde fangene også bygd seg visse fellesgoder. De hadde
laget sin egen spartansk utstyrte kafé, sin egen frisørsalong og baseavdeling. En amerikaner på 52 år
var vår guide rundt i fengselet. Han sonet en dom på 6 år for kokainhandel og hadde tre år igjen av
straffen.
Mannen gjorde et sympatisk inntrykk på meg, nærmest en gammel hippietype med mykt
ansiktsuttrykk og langt pistrete hår. Hjemme i USA hadde han kone og en sønn på17. år. Han viste
oss bilder av sønnen som han sist hadde sett som fjortenåring. Canadieren som hadde skrevet
lappen på hotellet var et tragisk tilfelle. Han hadde sittet i fengsel i 9 år, siden han var 21. Herjet og
bitter huserte han en liten celle på toppen av fengselet. Her spikket han små trefigurer som han
solgte til utenlandske besøkende.
Vår amerikanske guide hadde fengselets beste celle, riktignok bare 10 kvadratmeter, men med rene
lakener og håndklær. I kjelleretasjen bodde fengselets klovn. En amerikansk homofil neger som tok
inngangsbillett til sin celle for å få penger til sine daglige doser sukkersykemedisin, i hvertfall sa han
det sånn.
Hele cella hans var overklistret med bilder av spreke mannskropper og filmstjerner. Blant besøkende
i denne cella traff jeg en kvinnelig britisk professor som skrev bøker om forholdene i Sør-Amerika.
Med henne var også en tidligere offiser i ren britiske marine. Etter Falklandskrigen hadde han
permittert seg for å ri verden på motorsykkel. Han hadde også vært i Argentina hvor han naturlig
nok hadde tidd om sin krigsinnsats. Det verste med forholdene i fengselet var all kokainen som fløy
fritt innenfor murene. Vokterne sørget for salget. Alkohol var en sjeldnere vare, men også det var å
få tak i. Flere langtidsfanger virket helt utblåst i hjernen og langtidsfanger ble de fleste. Den dagen
straffen var senet måtte nemlig fengene betale regningen for oppholdet i fengselet, og kunne ikke
de regningen betales ble det fortsatt opphold bak murene. Hadde en ikke familie som kunne punge
ut var i realiteten straffen livsvarig. For de fleste bolivianske fangene var dette realiteten. For de
utenlandske fangene som hadde et konsulat i ryggen var situasjonen litt lysere. Jeg fikk vite at det
hadde sittet en nordmann i fengselet for endel år siden, han het visstnok Bjørn. Noe slags arbeid og
utdannelse i fengselet var selvsagt umulig for fangene å få. Kjedsommeligheten innenfor murene
kunne bare kokainen bøte på. Gaver som turister tok med til fangene ble ofte solgt for kokain. For
rømmingsforsøk er straffen hard. Synderen blir puttet i en sprekk mellom to murer under åpen
himmel. Her må fangen holde ut i tre døgn med glohet solskinn om dagen og iskalde netter. Jeg var
glad da jeg fikk tilbake passet mitt av vokterne ved fengselsporten sent på ettermiddagen.
La Paz, Bolivia 28.oktober
I går var jeg på et bedre sted og spiste lunsj. Der traff jeg to velutdannede bolivianske kvinner, den
ene engelsk professor ved universitet i La Paz. Jeg fortalte dem blant annet om forholdene i
fengselet i La Paz og de ble helt sjokkert. Slike forhold hadde de fornemme damene aldri hørt om
enda de hadde bodd i LaPaz nesten hele sitt liv. Den ene av den sa hun gjerne ville besøke dette
fengselet for a se om det virkelig var så ille
18
Flyplassen La Paz, Bolivia 28.oktober kl.13.30
Jeg har bestemt meg for å dra til Santa Cruz, en by i Sør-Bolivia. Flyturen tar under en time med
Lloyd Aéreo Boliviano (LAB). Derfra er det visstnok bra forbindelser inn i Sør-Brasil og Paraguay.
Flyplassen La Paz, Bolivia 28.oktober kl.13.30
Jeg har bestemt meg for å dra til Santa Cruz, en by i Sør-Bolivia. Flyturen tar under en time med
Lloyd Aéreo Boliviano (LAB). Derfra er det visstnok bra forbindelser inn i Sør-Brasil og Paraguay.
Sannsynligvis drar jeg til Brasil først. Håper du fremdeles har det bra, jeg tenker på deg:
Blomster fra Geir.
19
20
Tredje brev
Santa Cruz, Bolivia 28.oktober kl. 22.15
Overlever jeg dette tro? For en time siden landet jeg etter en femti minutters flytur fra
LaPaz. På flyplassen i La Paz var det null grader og hagl da vi dro. Så fulgte en tur i luften
med masse torden og lyn som knitret og freste rundt vingene. Å forlate flyet i Santa Cruz
var som å gå inn i en badstue, 37 varmegrader sto som en vegg imot meg. Luften er
fuktig.
Vi er nå kommet ned fra det bolivianske høyfjellsplatået til de bolivianske tropene. Her er både
palmer og jungellyder. Gresshoppene spiller så høyt at du nesten kan få hørselsskade. Hotellet er
nydelig med luftig terrasse og todelt dør med moskitonetting. Alt til 20 kroner natta. Jeg tror jeg må
ta en kald dusj. Akkurat nå husker jeg å ha glemt malariakuren som en skal begynne med en uke før
innreise til jungelområder.
Corumba, Brasil 31.0ktober
Varmen er den samme. Jeg tror aldri jeg helt vil kunne venne meg til tropiske områder. Etter en dag i
Santa Cruz hoppet jeg på toget igjen, denne gang på første klasse (Pullmann Class). De nedslagbare
setene i vognen er ok, men mine lange nord-europeiske bein ble stanset av beina til to feite damer
som satt vis-à-vis. Ved min side satt en feit mann som breiet seg skikkelig over meg. Han hadde
revolver. Mannen sov stort sett hele tiden, han snorket og de to damene skravlet. Lydene av
snorking og skravling ble bare avbrutt på hver stasjon.
Da begynte lyden av slafsing og slurping. På stasjonene strømmet nemlig den fattige torghandlene
indianerarmeen gjennom vogna med mat og drikke.
Nystekt grillkjøtt, frukt, kjeks, saft, mineralvann og kaffe ble konsumert i tonnevis. Jeg hadde aldri
matlyst og forbannet varmen og den brautende latinske overklassen, men makan til servering på
toget får du ikke hos NSB. Til og med midt på natta kunne det stå hundre indianere på en stasjon
med mat og drikke. Nitten timer sneglet toget seg av sted gjennom sump og tett jungel.
Vi kjørte med vinduene oppe og utover natten ble vi gjenstand for oppmerksomhet fra millioner av
eksotiske insekter. Lydene utenfra, fra gresshopper frosk og fugler overdøvet etter hvert lyden fra
toget. Lukten av sterk sigar senket seg i kupeen hvor herrene brukte dette som et relativt effektivt
våpen mot insekter. Tidig om morgenen ankom vi den brasilianske grensestasjonen og jeg tok taxi
de siste kilometerne inn til Corumba.
Både Santa Cruz og Corumba er vakre småbyer med lave hvite hus og relativt høy standard. De
grønne frodige omgivelsene gir byene et rikere preg enn de tørre områdene i Peru. Et framtredende
trekk i Corumba bybilde er store mengder barn i blå uniformer som utfører en slags
samfunnstjeneste, for det meste barnearbeid ser det ut til. De virker halvmilitære og er visstnok en
slags offentlig styrt speiderbevegelse. Min spansk-norske ordbok er nå byttet ut med en dans-
21
portugisisk ordbok utgitt av "Det dansk-portugisiske selskab i Sao Paulo". Som kjent er Brasil
portugisisktalende og her i grensetraktene mot Bolivia snakkes nærmest en blanding av spansk,
portugisisk og for mitt vedkommende, fingerspråket.
Corumba, Brasil 2.november
I natt sov jeg under en vifte med en liter vann ved sengekanten. Det var 45 varmegrader to timer
etter solnedgang og om dagen mellom 50 og 60 grader celsius. Under slike forhold blir man ikke
akkurat aktiv. Det er best tidlig om morgenen. Da pleier jeg å gå tur langs elvebredden som ligger
bare 10 minutter fra hotellet (13 NOK natta med frokost). I de svale morgentimene er elvebredden
rene paradiset. På motsatt side er det jungel. Hegrer og ender plasker i det helt grå vannet. Det
samme gjør masse smågutter.
En del fiskere med sine lange elvebåter har også tilhold langs bredden. Sightseeingbåter finnes også,
men det er ikke turistsesong. I strandgata ligger også en del barer hvor en søker tilflukt når
formiddagssola kommer for fullt. En gammel hvithåret tysker eier den mest populære baren. Den
alkoholiserte gamle gnieren er kjent for å underbetale folkene sine.
Hele dagen spiller han kassetter med tyske marsjer og engelske sjømannsviser. Gamlingen står bak
disken med sitt glass med rom og ser drømmende ut mot elva. Hver ettermiddag kommer en
negresse han spiser sammen med. Ved mørkets frambrudd stenger baren. Da er det insektene som
regjerer og du kan skjære luften med kniv. Om kveldene er uterestaurantene åpne i sentrum. Der
kan du blant annet kjøle deg ned med kokosmelk som du får servert i hele nøtter med sugerør. Øl er
bedre synes jeg. Når natta faller på er det bare å kjøpe en ny toliter mineralvann og begi seg til
hotellrommet. Der må du helst drepe en del kakerlakker før du kan legge deg. I nattemørket hver
kveld dundret kostbart fyrverkeri over byen. Det er et ledd i valgkampen som nå foregår i Brasil.
Denne gangen er det valg til delstatsforsamlingene. Som kjent er Brasil Sør-Amerikas forente stater
og Corumba er hovedstaden i delstaten og jungelprovinsen Nedre Mato Grosso.
Corumba, Brasil 4.november
I dag har jeg vært på båttur i jungelområdet rundt her. Pantanal heter den labyrinten av et elvedelta
som utgjør det nærmeste distriktet rundt Corumba. Sightseeingbåten beveget seg ti timer inn i
dette elvedelta hvor vi, fem turister, kunne betrakte noe av det peneste Sør-Amerika kan by på.
Stolte hvite flamingoer som lettet i svære flokker fra markene.
Fargerike papegøyer i buskasen. Hegrer og storker som stolte
veivoktere langs bredden. Majestetiske falker. Gule øgler som
minner om urtiden.
Kjempestore kaninlignende dyr som klossete jumper avgårde
mellom trærne. Og selvfølgelig, - alligatorene. De fleste av dem bare myste med snuten over
vannflaten. De som lå på land akte seg klosset ut i vannet når båten kom for nær. Et par av dem viste
oss tenner, men det var bare godmodige gjesp.
22
Alligatorene står forresten i fare for å bli utryddet i vill tilstand. På grunn av skinnet selvfølgelig som
brukes til sko og veskeskinn for fine damer. Derfor driver nå brasilianske farmer alligatoroppdrett og
forresten også slangeoppdrett.
Vannstanden i elva er nå lav og det er lite næring. Dette gjør de kjøttetende fiskene, piraya, mere
aggressive enn ellers. Bestanden av denne fiskearten har også økt de siste årene ettersom
alligatorene er så høyt beskattet. Dermed mister pirayaen sin
naturlige fiende. Det er meget sjelden at en piraya angriper
mennesker, men det skjedde i Corumba her forleden. En sveitsisk
jente mistet deler av fotbladet under bading. Hun hadde stupt uti
fra en båt og oppholdt seg bare ett minutt i vannet, dermed
forsvant to tær. På det lokale sykehuset fikk hun vite et dette var
det første piraya-angrep på mennesker der i området på over femti
år. Men noen skal være uheldige. Måneden før hadde den samme jenta blitt skadet i en hang-glider
ulykke i Bolivia.
Jeg har etterhvert blitt kjent med flere reisende i Corumba. Sveitsere, engelskmenn og italienere. En
del av disse her dessverre rotet seg bort i kokaintrafikk. På hotellet ved siden av bor en engelsk gutt
som heter Mike. En sympatisk gutt, men dessverre tankeløs. Han ble tatt med ett gram kokain i
bagasjen og opplevde fire hete uker i et brasiliansk fengsel, d.v.s. en trang celle med femten mann.
Ved å betale 100 USD til en dommer slapp han ut denne uka, heldiggrisen. For tiden sultestreiker
flere kokainsiktede europeere i det lokale fengselet mot umenneskelig behandling. Det hjelper lite.
Det Sør-Amerikanske justisvesenet skal en passe seg for å komme i klørne på. I nærheten av den
tyske baren jeg fortalte om ligger en spartansk utstyrt leilighet som huserer tre europeiske bohemer.
En jugoslav som livnærer seg av treskjæring og to italienere som ligger fast i Corumba fordi deres
forloveder sitter i det lokale fengselet for kokain.
Sao Paulo, Brasil 7.november
Endelig ute av tropevarmen, - foreløpig. Etter en busstur på 24 timer er jeg nå i Sao
Paulo. Landskapet på turen var vakkert, små-buskete sletteland, av og til med
bergtopper stikkende rett opp av jorda omtrent som om vår herre skulle strødd dem
fra en sekk for å gjøre naturen mer variert. Et sted passerte vi en elv med en ganske
liten ferge.
Det var nærmest en flåte med akkurat plass til to busser og passasjerene stående langs rekka. Jeg
ble sittende ved siden av en hvit sørafrikaner på bussen hele veien og siden han var
apartheidtilhenger og jeg motstander av samme system manglet vi ikke samtaleemner underveis.
I Brasil er ihvertfall raseblanding det mest framtredende trekk ved befolkningen. Her mikses sort,
hvitt, gult og rødbrunt i en eneste stor smeltedigel.
I år 2000 sies det 90 % av alle Brasilianere vil være av blandingsrase.
I Corumba var det innflyttede libanesere som dominerte forretningslivet i byen. I Sao Paulo finnes en
koloni av en million japanere og dessuten flere hundre tusen kinesere. Oppe i Nord-Brasil dominerer
visstnok negerbefolkning.
23
Sao Paulo er litt av en koloss, 15 mill. mennesker, 25 mill. med omland. Det er så svært at man fatter
det nesten ikke. Standarden varierer fra slum like ille som i Lima til relativt europeisk nivå i det
strøket jeg bor. Jeg har spandert på meg et trestjerners hotell for en natt, 90 NOK med frokost.
Trenger litt luksus etter den bussturen. Ute er det deilig kjølig regn og bare 22 varmegrader.
Sao Paulo, Brasil 9.november
Så fikk jeg endelig fatt i deg på telefonen. Takk for opplysningen om at samtlige ansatte på
restaurant Metropol er permittert. Ingen lystelig situasjon å vite at en kanskje ikke har jobb når en
kommer hjem.
Nåvel, jeg får se tiden an. I dag er det sol og +30 grader. I går var jeg på en stappfull homofil
nattklubb. En velvillig taxisjåfør ledet meg frem til klubben som lå litt bortgjemt. Inngangsbilletten
var dyr og stemningen innenfor like overfladisk som på et europeisk diskosted. Jeg ble fort lei og
gikk. Parken i nærheten ev hotellet er forresten livlig i de seine nattetimer. På vei hjem fra
nattklubben ble jeg nærmest omringet der av en gjeng prostituerte unggutter og superjålete
transvesitter. At menn kler seg ut som kvinner er tydeligvis akseptert i Brasil, de er klovner som alle
ler av og ingen gjør dem noe vondt. En av de prostituerte guttene gjorde et klossete forsøk på å
stjele klokka mi. Da ble jeg sur, sa farvel til selskapet og dro til hotellet og køya.
Noe spesielt jeg har oppdaget her i Sao Paulo er utvalget av hel og halv-pornografiske blader i alle
aviskiosker, selvfølgelig med svarte sladder på strategiske steder på forsidene. Det spesielle er at
kvinner og menn her er fullstendig likestilt som modeller. Enhver aviskiosk har faktisk en slags
kjønnskvotering i utvalget av blader. Altså har like mye mennene grunn til å føle seg uthengt som
sexobjekter som kvinnene.
Rio De Janeiro, Brasil 11.november
Så er jeg endelig kommet hit, til det legendariske Rio. En kortere busstur denne
gangen, bare seks timer fra Sao Paulo og billetten kostet 2o NOK. Bussterminalen i
Sao Paulo må være verdens største med hundrevis av avganger i timen, i hvertfall
virket det slik. Jeg bor nå ikke langt fra bussterminalen i Rio på et hotell som minner
mistenkelig om et bordell. I hvertfall er det intern porno-kanal på TV-apparatet hvor de viser svenske
pornofilmer. Det er speil i taket og røde lykter utenfor hvert rom. I resepsjonen spør de om jeg vil ha
jenter på rommet, uten jenter koster rommet bare 40 NOK, jeg tok uten.
På en bar i nabolaget ble jeg minnet om at det snart nærmet seg jul, flaskene var pyntet med glitter.
Jeg har store kommunikasjonsproblemer fordi Brasilianerne snakker så dårlig engelsk. Imidlertid har
jeg observert at folk i Brasil er noe mykere i omgangsformen enn sine spanske språknaboer i Sør-
Amerika.For eksempel tuter de ikke så mye på hverandre i trafikken, bare kjører rett på. Biltrafikken
i Rio og Sao Paulo er slett ikke behagelig, mer det rene kaos. En jævlig søt-kvalm lukt blir liggende
over gatene fordi det oftere brukes alkohol på tanken istedenfor bensin. Alkohol er billigere enn
bensin. Rattfyll er også vanlig, " En drink til meg og en til kjerra".
Vel, dette får være min første hilsen fra Rio.
Klem fra. Geir
24
Fjerde brev
Rio De Janeiro, Brasil 14.november
Da jeg skulle poste brevet mitt til deg ble jeg tydelig minnet om det militære preg Brasil fortsett har,
selv etter to år med sivilt styre. I dag ankom jeg det lokale postkontoret og trodde posting av brev
var en enkel affære, men nei. Jeg måtte levere pass ved inngangen og gå forbi femten militære
vaktposter før den høytidelige stempling av mitt brev til Europa fant sted.
Jeg har nå flyttet til strandpromenaden på Copacabana, en av Rios rike bydeler. Her ligger alle de
flotte hotellene, hit kommer turistene og det er ikke problemer å bli forstått på engelsk.
Hotellrommet mitt her er dyrere (ca. 130 NOK), men er nesten en
suite. Tre hundre meter til stranda og hundre meter til nærmeste
homseklubb. Det første jeg ble spurt om på dette hotellet også
var om jeg ville ha jenter på rommet. Det virker som om hele
denne byen er gjennomsyret av prostitusjon. Turistguidene for
Rio er fulle av reklame for bordeller. Unni Rustad ville jobbe stress
på seg her.
Det er fantastisk å ligge på standa og se bølgene på tre meter skylle innover. Det har dessverre ikke
vært så mye sol denne uka, men varmen er jo alltid her.
I går ble jeg frastjålet klær og penger på stranda. Det skjedde mens jeg var i vannet, bare 8 - 10
meter fra klærne. Hele stranda var nesten tom for folk. Det virket nærmest som om en hånd hadde
dalt ned fra himmelen og grepet klær og penger. Jeg fant noen gamle og skitne klær som lå
fraslengt i utkanten av strand og dro opp til hotellet. Heldigvis var det lite penger jeg mistet. Sånn
er Rio, tyver overalt. Klokker og smykker kan du ikke bære på gata. Guttegjenger har gjort seg til
spesialister i å robbe turister i forbifarten, selv midt på lyse dagen.
Rio De Janeiro, Brasil 15.november
I går kveld gjorde jeg det. Utenfor gay-klubben Incognito ble jeg sjekket opp av en ung mann med
motorsykkel og lærjakke. Hvem kan motstå en Brasilianer med harde muskler, gylden silkehud og
gnistrende mørke øyne? Jeg kunne ikke motta gjester på hotellet etter kl.20.00 (uten å bestikke
portieren) og vi dro til et times-hotell lenger borti gata. Det var det mest vulgære jeg har sett. Der
stod prostituerte gutter utenfor og onanerte åpenlyst for å sjekke kunder. Jeg betalte 100 krusados
(20 NOK) for en time på hotellet med dobbeltseng. Etterpå spiste vi nattmat på en bar. Overfladisk
men ok. Han kunne jo bare portugisisk og da blir det kroppsspråket vet De. Jeg får vel tilføye i
anstendighetens navn at vi ikke gjorde noe Aids-farlig.
I dag har det vært strålende vær og jeg har virkelig vært turist i Rio. Har vært oppe på Sukkertoppen,
Rios verdensberømte fjelltopp og landemerke. Vi brukte to svingende gondolbaner for å nå toppen,
huttetu TV'n har jeg naturligvis hatt lite utbytte av, men det er tydelig at for Brasilianerne er dette
valget viktig. Det er av de første valgene etter militærdiktaturet og deltagelsen har vært høy. så
nifst. Utsikten var upåklagelig. Foran oss lå Rios sandstrender og grønnkledte åser. Det er fryktelig
at en så vakker by skal ha så mange fattige mennesker. Kanskje byen med flest skopussere i hele
verden. Det er valg i Brasil i dag. Turistene merker dette mest ved at det er alkoholforbud alle steder
25
i dag. Renovasjonsarbeidene kan så smått begynne å samle opp tonnevis av kassert valgmateriell fra
gatene. Valgsendingene på
Asuncion, Paraguay 17.november
Så er jeg i Paraguay. Jeg landet her i går kveld med Linea Aeras Paraguayas (LAP). Vi hadde
forferdelig turbulens på turen som tok tre timer med mellomlanding i Sao Paulo. Paraguay har vært
militærdiktatur og regjert av en mann helt siden 1951. Hvem denne ene mannen er kunne
flykapteinen fortelle oss om over høyttaleren: " Vi lander nå på Hans eksellense general og president
Alfredo Stroesseners internasjonale flyplass i Asuncion ". Så fulgte en velkomst i ankomsthallen jeg
ellers bare har opplevd ved Berlin Muren ved innreise til Øst-Tyskland. Jeg måtte tømme både
lommene og skoa og ryggsekken ble saumfart. Jeg slapp imidlertid igjennom tross kommunistisk
skjeggvekst. Så bar det avgårde til veihotellet San Martin i utkanten av byen. Allerede etter noen
timer fikk jeg fornemmelsen av hvem som er herrer i dette landet. Hotellet er eid av en tysker,
diskoteket i nabolaget av en tysk-sveitser. På samtlige 7-8 uterestauranter i strøket serveres bare
tysk øl produsert med lisens for Paraguay. Den nærmeste bokhandleren selger like mye tysk som
spansk-språklig litteratur. Her yrer det av mange runde trivelige germanere og jeg gikk til køys på
hotellet med Asuncion's tyske dagsavis " Allgemeine Deutsche Zeitung Für Paraguay". Her kunne en
lese store annonser for Deutsche Banks Filial i Asuncion. En kunne lese om det lokale fotballaget
Friesland som hadde spilt mot Paraguays Hamburglag i emigrantserien.
Det eneste virkelige ikke-tyske innslag jeg har funnet her i området har vært et fransk pannekakehus
og et italiensk pizza-sted. Ellers selges det visstnok ikke annet enn tyske hamburgere i mils omkrets.
Ikke det at jeg klager, hamburgerne og ølet er godt og billig. Hotellet er rent og pent, her hersker
tipp topp tysk orden. Det effektive air-condition anlegget på hotellet setter jeg veldig pris på, ute er
det 40 varmegrader og fuktig luft.
Når mørket faller på spiser jeg middag ute i hagen. Jeg er ikke lenger så forsiktig med hva jeg spiser,
gumler også i meg, rå salater. Det eneste jeg fremdeles er redd for er dårlig stekt kjøtt. Jeg drikker
heller ikke springvann.
Asuncion, Paraguay 22.november
Jeg har etterhvert fått gjort meg kjent med Aeuncion, som jeg synes er en koselig, romantisk liten
hovedstad. Du kan gå kilometer etter kilometer og bare se lave hus med små velstelte hageflekker.
Asuncion ligger ved elva Paraguay og ved hovedgata kan du sitte på kaféer om kveldene og kjenne
sval bris fra elva. Standarden og servicen er god, og sikkerheten for utlendinger upåklagelig. Her er
alltid politi og militære i nærheten som passer på at de stakkars tiggerne og skopusserne ikke gjør
folk med penger fortred. President Alfredo Stroessener vokter også med sitt falkeblikk fra omtrent
alle vegger i byen. Det eneste stedet jeg ikke har sett bilde av eksilensen er på do. Stroessener er
forresten en av verdens rikeste menn har jeg fått vite og han bor i en bydel han har oppkalt etter seg
selv. Paraguay er et av verdens fattigste land. Franco-avenyen heter en av Asuncions hovedgater og
26
det sier litt om den politiske farge dette regime har. Stroessener var god kompis med Spanias
Franco og Taiwans tidligere diktator Chai Cheng Chek fikk en bauta avduket her i byen i forrige uke.
At Sør-Korea er et regime Stroessener også står på god fot med viser det faktum at sør-koreanere
utgjør et sterkt innslag i Asuncions forretningsliv og restaurantverden. Ved siden av Chile er
Paraguay nå det eneste rene militærdiktatur igjen i Sør-Amerika.
Jeg har spurt min tyske hotellvert om nazilegen Josef Mengele fortsatt lever i Paraguay. Nei, fikk jeg
til svar. "Han er død, - tror jeg da". Mengele var bare en av flere nazi-forbrytere som søkte tilflukt i
Paraguay etter krigen. Min elskverdige hotellvert sier at disse nazistene har vært lite velsett blant de
andre tyskerne her. De ødelegger for oss skikkelige folk, sier han. Men det her jo vært en kjent sak at
Paraguay også har gitt "asyl" til forretningskriminelle. Det blir påstått at folk som underslår penger i
Europa og USA fritt kan gjøre forretningskarriere. Dette temaet er tabu å nevne for tyske
immigranter her. Noen folk snakker for mye sier tysk-sveitseren som driver diskoteket i nabolaget.
Men kanskje er dette et av Stroessener-regimets mer sympatiske trekk. Å gi beskyttelse til
forretningskriminelle fra den rike verden skaffer Paraguay kapital. Dermed får dette landet tilbake
en del av den kapital som amerikanske og europeiske storselskaper suger ut av Paraguay.
Hotellverten min er svært hjelpsom. I går skaffet han meg et effektivt Argentinsk nervepreparat da
jeg fikk et aldri så lite nervøst sammenbrudd. Sannsynligvis som følge av alkohol, varme og
bekymringer om hva som skjer med min arbeidsplass der hjemme. "Det er en ting som er fint med
Paraguay, all medisin importeres fritt, her finnes ingen statlige restriksjoner", forsikrer min
hotellvert. Er du lege? spør jeg. Nei, dyrlege, sier han, men jeg praktiserer som lege her i Paraguay.
Jeg grøsset under dyna, men takket for hjelpen. Fire tabletter og jeg føler meg helt pigg. Alkohol og
bekymringer skal jeg skyve fra meg på en stund nå.
Filadelfia, Paraguay 26.november
Jeg er nå kommet til et særegent sted på jordkloden. Åtte timers nattlig busstur nord for Asuncion
ligger byen Filadelfia, en ren tysk landsby med ca. 3000 mennesker. Det var rart å komme med buss
gjennom tette bushen og millioner av moskitos. Plutselig var det som å være midt i Tyskland.
Ei jente som satt ved siden av meg på bussen fortalte meg om
forhistorien til Filadelfia og flere andre tyske landsbyer i Nord-
Paraguay. Hun var tysker av tredje generasjon i Paraguay og hadde
aldri vært i Europa. Alle tyskere i Filadelfia er menonitter, en svært
puritansk protestantisk sekt som også er pasifister og
militærnektere. Ca. 25000 tyske menonitter lever i Paraguay.
Menonittene har en spesiell historie. De ble forfulgt i Tyskland i middelalderen og måtte flykte til
Russland. Etter revolusjonen i 1917 ble menonittene forfulgt i Sovjetunionen fordi de var pasifister.
På den tyske president Hindenburgs initiativ fikk menonittene lov å utvandre fra Sovjet. Dette var i
slutten av 20-årene. Noen menonitter dro via Latvia til Tyskland, andre dro til Kina. Deretter gikk
ferden til Amerika, noen til Canada og Brasil, men den største kontingenten av menonitter slo seg
ned i Paraguay.
Filadelfia ble grunnlagt i 1930 og med stor flid satte menonittene i gang med å skape seg en fremtid
her. De ryddet jungelen og skapte sine samfunn med hardt arbeid og en del finansiell bistand fra
Tyskland. Menonittene ble på grunn av sin arbeidslyst svært populære hos myndighetene i Paraguay
27
og slipper til dags dato å gjøre militærtjeneste. Paraguay må da vel være det eneste
militærdiktaturet i verden som aksepterer militærnekting på pasifistisk-religiøst grunnlag.
Min medpassasjerer gikk av ved siste busstopp fem minutter fra Filadelfia og en tidlig mørk morgen
står jeg i Filadelfias utdødde gater og ser etter et hotell. En kvinne kommer kjørende i en bil. Hun
stopper og spør om jeg er den nordmannen som satt ved siden av hennes søster på bussen fra
Asuncion. Jeg skjønner at dette virkelig er et lite sted og etter en kort prat blir jeg henvist til hotell
Florida, byens eneste men utmerkete pensjonat.
Jeg føler meg virkelig hensatt til et lokalsamfunn. I hele går var byen død og avstengt. Menonittene
feiret 25.november, emigrasjonsdatoen fra Russland.
I dag er det litt livligere. Jeg stakk innom byens store samvirkelag som inneholdt alt mellom himmel
og jord, fra traktorer til knappenåler. Jeg skulle bare kjøpe en saks, men måtte først høytidelig skrive
meg inn som medlem av samvirkelaget ved inngangen. På biblioteket har jeg også vært og skaffet
meg litt mere viten om menonittene. Det måtte ha vært en hard jobb å rydde grunn her i
tredveårene. Mange døde av sult og sykdom, men i dag lyser et svært minnesmerke i Filadelfia over
president Hindenburg, generalen som skaffet den utreise fra Russland. Menonittene administrerer i
dag 123 tyske skoler i Paraguay, egne hospitaler, elektrisitetsverk og landbruksskoler. Menonittene
har til og med eget flyselskap og egne flyplasser. De utgjør en stat i staten. Menonittene gjør i
sannhet sin økonomiske verneplikt for Stroessener om de ikke gjør militærtjeneste.
Gatene i Filadelfia er fryktelig støvete og i formiddagsheten er det kvelende å være ute. På byens tre
kafeer her jeg truffet en del trivelige folk. Alle tyskerne kan nok lese og skrive, men spesielt de eldre
må ha hatt et begrenset pensum på skolen. Europa er bare ett land for dem, Tyskland. Norge blir da
selvsagt en provins i Tyskland. Jeg forsøker forgjeves å forklare dem at Hitler ikke vant krigen. På
hotell Florida sitter en del gubber rundt noen øl og mimrer om hvor fint det ville vært om Hitler
hadde vunnet krigen. Men menonittene har selvsagt sitt vannrette alibi, ikke drikker de øl og
pasifister kan ikke være nazister. De innrømmer imidlertid at menonittenes skjebne i Russland ble
grundig utnyttet i nazistenes antikommunistiske propaganda.
En mann jeg traff i går klaget ille over hvor late de lokale paraguayerne var til å arbeide. De jobber en
eller to dager til de mener de har tjent nok og så viser de seg ikke på jobben før pengene er
oppbrukt. Det finnes ikke arbeidsdisiplin her, klaget tyskeren. De jævla paraguayerne er håpløse, de
bekymrer seg ikke for den dag i morgen. Det går etterhvert opp for meg hvilke kulturmotsetninger
som finnes i dette landet. De tyske jentene på hotellet går fremdeles med lange fletter som
ungjentene gjorde i Europa før krigen. Et tredvetalls Europa her sovnet i Sør-Amerika jungel.
Filadelfia, Paraguay 27.november
I dag har jeg bestilt bussbillett tilbake til Asuncion. Jeg sender dette brevet herfra og går ut fra at det
rekker frem til jul. Postgangen til Europa tar fra en uke til en måned, evt. poststreiker ikke
medregnet.
Ha det! Og klem fra Geir.
28
Femte brev
Asuncion, Paraguay 28.november
Kom tilbake fra Filadelfia med buss i går. Jeg fikk se landskapet i dagslys denne gangen og
innimellom buskas og småtjern lå militære sperringer. I løpet av åtte timer passerte vi seks militære
kontrollposter hvor alle passasjerer måtte vise legitimasjon. Soldatene er svært unge gutter, mange
var tenåringer. Alle her en karakteristisk kuttings i nakken. Nesten samme kuttings og uniform har
det sivile politiet. Ved at forskjellen mellom militær og politi viskes ut bidrar dette til en effektiv
disiplinering av samfunnet. Litt av en hersketeknikk det der.
Bussjåføren mente jeg så tysk ut og plasserte meg i setet ved siden av seg fremst i bussen. Jeg fikk
ekstra forpleining, tørr kjeks og kald te for varmen. Resten av passasjerene bestod av et folklore-
orkester som skulle på konsert i Asuncion. Vel tilbake i hovedstaden dro jeg tilbake til hotell San
Martin. Utpå kvelden brøt en tropisk storm løs. Stoler fra uterestaurantene fløy plutselig i været.
Hustak blåste av og trær sprikte med rota i været. På fem minutter var gatene forvandlet til elver og
lynet gnistret uhyggelig. Virkelig dommedagstemning ble det da elektrisiteten gikk i hele Asuncion
og vi krøp til køys på hotellet med brennende stearinlys i hånden.
I morges, dagen etter, var luften stille og klar.
Asuncion, Paraguay 30.november
I går traff jeg en del åpne homofile i sentrum av byen. Homoseksualitet er halvt illegalt i Paraguay og
politiet foretar razziaer fra tid til annen på stedene hvor homsene vanker. Asuncion har for tiden et
diskotek med homofilt publikum "Bowling", ellers er en henvist til å møtes i Uruguay-parken i
sentrum. Her sitter en del grupper av venner på benkene om kvelden.
Min konversasjon med disse menneskene var begrenset på grunn av språket, ingen av dem var
særlig tysk eller engelsk-språklige. Jeg oppfattet imidlertid spørsmålene: Hvor kommer du fra?
Hvilken religion har du? Og vil du ligge med meg? En hver god Sør-amerikansk katolikk ligger ikke
med protestanter eller ateister. Dermed hadde jeg ikke sjangs!
Florianopolis, Brasil 1.desember
Vel tilbake i Brasil, denne gangen etter 22 timers bussreise fra Asuncion.
Florianopolis er en badeby på kysten av sør-Brasil. De førtito badestrendene ligger
på en øy som har broforbindelse til bysentrum på fastlandet. Jeg har foreløpig tatt
inn på et rimelig hotell i sentrum for å legge planer. Tyske immigranter har en sterk
stilling også i Florianopolis. Her er også masse turister fra Rio- området og Argentina.
29
Porto Alegre, Brasil 5.desember
Rastløsheten gjorde at jeg tok bussen hit. En dags busstur er blitt rene rutinen nå. Turen
gikk sørover langs kysten og på en strekning hadde jeg inntrykk av at bussen kjørte inn i
et miniputtland da buskvekstene langs veien minnet meg om kjempestore gresstrå. Jeg
la merke til at perledyrking er en fremtredene næring på kysten. Ved et busstopp
underveis kunne vi kjøpe rimelige kulturperler i en suvenirbutikk.
Ved innsjekking på hoteller i Brasil får en innblikk i hvor byråkratisk rette landet er, selv Sovjet kan
ikke være verre. Her er det ikke nok å oppgi navn og bopel i protokollen nei. En må til og med skrive
inn mor og fars navn med adresse. Jeg liker ikke Porto Alegre. En jævlig industriby med masse slum,
støy og forurensing.
Julestemningen prøver å gjøre sitt inntog her med julenisser og juletrær i butikkene. Både glitter og
kunstig hvit snø er på plass. Rare greier. På disse breddegrader har det neppe snødd på millioner av
år. Kan du tenke deg noe mer malplassert enn svettende julenisser med hvitt skjegg i 35
varmegrader. En skulle tro alle juletradisjoner var av nord-amerikansk eller europeisk opprinnelse.
Ja, dette får bli nok denne gang.
Gledelig jul og klem fra Geir.
30
Sjette brev
Tramandai, Brasil 9.desember
Jeg har vært i denne "småbyen" i tre dager og er nødt allerede å planlegge avreisen.
Grunnen er at hverken banken eller hotellene her kjenner American Express
reisesjekker. Det er forresten blitt ganske stor forskjell på offisiell og svart kurs her i
landet. En amerikansk dollar kontant er offisielt verd ca.14 crusados. Svart kurs er fra
24 til 28 crusados pr. dollar. Svartebørsen vil si alle vekslinger foretatt på gata, i hoteller og
reisebyråer, men sjekker får du altså problemer med i mindre byer.
En Cruzados er verd tusen Cruzeiros som er den gamle myntenheten i Brasil. Begge myntenhetene
er i omløp og det kan forvirre noen og en hver. På grunn av inflasjonen skifter myntenhetene hurtig i
Sør-Amerika og folk innveksler sine lønninger svart i dollar for å berge sine verdier.
I lokalavisene kan en lese de daglige kursene på dollar, både offisiell og svart kurs.
Tramandai er en trivelig by. Lange flotte strender hvor en kan dovne seg hele dagen. Enkelte
restauranter er litt dyrere enn vanlig her i landet. Grunnen er at hele overklassen fra Porto Alegre,
som ligger bare hundre kilometer herfra oversvømmer badebyen Tramandai hver helg. Sist helg var
det litt av noen Harry-gjenger som kom hit med bilene sine for å sjekke damer. Utenfor byens
diskotek sto gutta med kasser av øl og vin på bilpanserne. Sjåførene drakk like mye som
passasjerene. Jeg la merke til at inngangsbilletten på diskoteket var: Jenter: gratis. Gutter: En drink.
Midt i uka er Tramandai rolig og det ser ut til at tiden har stått stille noen år. Flertallet av
befolkningen bor i lave og litt skrøpelige hus. Sosialt møtes de hos kjøpmannen som har fulle bar-
rettigheter. De lokale ungdommene foretrekker biljardstuene som også har bar-rettigheter. På TV-
skjermen er fotball det som vekker sterkest interesse hos folk. Hvis noe skal sies å være opium for
folket her nede må det visst være alkohol og fotball.
Hestekjerrer er et vanlig syn i brostensgatene her og de lokale bussene kjører åpne, uten tak. Jeg må
forresten skryte av det landsdekkende bussnettet i Brasil. Disse bussene er raske, kjører på gode
asfalterte veier og er meget komfortable med liggeseter og god plass til beina. Det er toalett bak i
bussen. Toalettet bak i bussen er imidlertid ikke alltid lett å bruke i fart. Det ser nærmest ut til at det
svenske Volvo-konsernet har monopol på produksjon av langdistansebusser i Brasil.
Det var godt å få snakke med deg i telefonen på søndag. En lettelse for meg å vite er at
permitteringene på Metropol er over. Og så kjempeflott at du har begynt på Vinmonopolet. Der får
du jo så mye bedre betalt enn i de fillejobbene du hadde før. Nei nå ble jeg sulten, får legge bort
pennen så lenge.
31
Fortsatt 9.desember, ca. kl 23.10
Jeg har vært ute på fiskerestaurant. For ca. 15 NOK fikk jeg fem sorter fisk og skalldyr samt masse
stuing, løk og grønnsaker, dessuten mineralvann og te. Halvparten av det overdådige måltidet stod
igjen.
Natten ute er stjerneklar med 27 varmegrader. På en brå i nærheten står et tredvetalls mennesker og
fisker med stang. Det blåser mildt inn fra Sør-Atlanteren. Snart er det midtsommer. Det er tydelig at
folk her har ører for fuglesang. Jeg har aldri sett så mange syngende småfugler i bur, bare her på
hotellet henger seks bur. Ellers finner du disse småfugleparkene overalt på restauranter og kontorer,
ja også utenfor vinduer og under takskjegg.
Florianopolis, Brasil 11.desember
Gratulerer med bursdagen din, i dag er du langt unna til en bursdag klem. Utover dagen har jeg tenkt
mye på deg.
Jeg forlot Tramandai i går med buss til Porto Alegre og tok videre bussen tilbake hit i dag. Underveis
konverserte jeg en fornem argentinsk dame som var svært interessert i å prate med meg og jeg fikk
adressen hennes her i byen. Hva vi snakket om? Vet ikke, jeg kan ikke spansk. Hotellet jeg bor på nå
er en tretten etasjers trebygning og rene brannfellen.
Jeg fikk selvfølgelig et kvistværelse i trettende etasje. Akkurat nå sitter jeg i resepsjonen, ser på TV
og nyter den varme vinden fra en åpen dør. Klokka er 22.30. Jeg vet ikke om jeg har fortalt deg om
TV-reklamen her. Her sendes non-stop tre minutter reklame hvert femte minutt. Utrolig
forstyrrende, slike tilstander må vi ikke få hjemme. Jeg greier faktisk å følge en del med på TV-
filmene selv om de er dubbet. Best går det med kriminalfilmer og grøssere der effekten er
framtredende. I avisene ser jeg etter overskrifter Europa, men de er det få av. Skandinavia nevnes
aldri. Akkurat nå går det et underholdningsprogram på TV hvor de mannlige aktørene er transet
opp. I det hele tatt ser det ut til at transittrollen er sterkt innarbeidet i underholdningsbransjen i
Brasil. Jeg så aldri noe lignende i Paraguay, Bolivia eller Peru. Det tyder nok på at brasilianerne har
en mere avslappet mannsrolle. Eller tar jeg feil?
Florianopolis, Brasil 12.desember
I dag prøvde jeg å dra med buss ut til en av de toogførti badestrendene ved Florianopolis, men nei.
Det feires en eller annen katolsk helgen i dag så alle kommunikasjoner er innstilt. Strendene ligger
fra 20 til 45 kilometer fra sentrum. Jeg fikk imidlertid vekslet inn en del reisesjekker på gata for
rimelig svart kurs.
Barra da Lagoa, Brasil 17.desember
En uke igjen til jul og fire dager til midtsommer. Jeg har flyttet på landet til Barra da Lagoa, ca. 17 km
fra sentrum. Supert hotellrom med femti meter til stranda. Her kan en bade både i sol og måneskinn.
Litt mygg er det her men det får en ta med. Cirka en kilometer herfra er det en naturiststrand som
har vakt stor forargelse hos lokale religiøse grupper og det har vært en del debatt om dette i
lokalpressen. Hørt den før? Puritanere finns overalt på kloden. På stranda her legger jeg merke til at
selv jentunger i femårsalderen må bære BH.
32
Barra da Lagoa er også litt "dyrt". Hotellrommet koster meg 100 NOK med frokost. Dette fordi
overklassen fra Rio ferierer her. Jeg har blant annet truffet to kamerater av Håkon Lorentzen, sønn
til prinsesse Ragnhild. De fortalte at de drev med hang-gliding sammen med Håkon Lorentzen, som
er en av pionerne i hang-gliding sporten i Brasil.
Ellers har det forbauset meg at det faktisk er kafferasjonering her ute på bygda. Kaffe er nesten
umulig å oppdrive på kafeene her mens øl er rasjonert med spiseplikt. Sprit og vin kan imidlertid
kjøpes fritt. Jeg elsker Brasils nasjonaldrikk: Rom, sitron og sukker pluss masse is, det er godt i
varmen. Tilbake til det med kafferasjoneringen. Grunnen til det er at mesteparten av kaffen i Brasil
eksporteres slik at det ikke blir nok igjen for hjemmemarkedet. Det du får kjøpt av brasiliansk kaffe i
kaffelandet Brasil er også av second-hand kvalitet. Dette er et godt eksempel på koloni-økonomi.
Florianopolis, Brasil 18.desember
Jeg har flyttet inn til sentrum og har bestilt bussbillett til Montevideo i Uruguay til i morgen. Har
nettopp sett barne-tv og det er tøffe saker som tilbys de små her nede. Barne-TV tanten er en
sexbombe som svinger seg i diskorytmer med masse barn på scenen. Programmet består ellers av
skikkelige monsterfilmer med action samt reklame for krigsleketøy og søtsaker. Norsk barne-tv ville
nok bli for kjedelig for de små råtassene her nede. Juleforberedelsene fortsetter også i reklamen.
Den morsomste julereklamen jeg har sett er når de tre vise menn gir jesusbarnet en
lommekalkulator i gave.
Montevideo, Uruguay 20.desember
Bussturen tok bare 21 timer. Uruguay virker som et flatt koselig lite land og minner meg faktisk om
Danmark på landsbygda. Montevideo er på størrelse med København og det bor faktisk en del
dansker her også. Uruguay og Montevideo virker svært moderne og er litt dyrere enn Brasil. Jeg har
imidlertid stasjonert meg på et billig bra pensjonat til 800 pesos (35 NOK) pr. natt. På bussen hit
hadde jeg følge med en svenske og en danske så jeg fikk trent på morsmålet litt.
Montevideo, Uruguay 22.desember
Midtsommerfeiringen i går var en støyende opplevelse. Om kvelden samlet tusenvis av mennesker
seg i gatene og skramlet med kjeler grytelokk og ellers alt som var å skramle med. Bilhorn og
skipsfløyter tutet og det var rigget opp salgsboder i alle gatene, årets loppemarked. Dessverre var
det overskyet og litt regn. I Sør-Brasil ble jeg fortalt at de feiret midtsommer ved blant annet å sende
opp masse papirballonger med levende lys i. En temmelig brannfarlig affære og derfor hadde
myndighetene forbudt det. I Sør-Amerika er imidlertid lover til for å brytes.
33
Montevideo, Uruguay 23. desember
Reagan gav meg en julepresang i går, dollaren ble devaluert med fire prosent og hele min valuta er i
dollar. Ellers besøkte jeg den norske konsulen. Konsulatet ligger i den gamle litt romantiske bydelen
av Montevideo og blir drevet ev en uruguaysk skipshandler som faktisk snakker bra norsk.
Jeg fikk noen eksemplarer av "Nytt fra Norge", 2 mnd. gamle. Tiden står visst litt stille på slike
konsulater. Det hang et stort støvet bilde av Kong Håkon ved inngangen og et pent bilde av
prinsesse Ragnhild som 17-åring. Sendte telegram med god jul til mine foreldre i dag.
Montevideo, Uruguay 24.desember
Pent varmt vær og sol. Klokka er ca. 14.00 og jeg planlegger en tur på stranda. Trafikken i byen
stilner kanskje snart av. En liten bukett hvite roser på nattbordet er en julehilsen til meg selv. De
fattige i gatene må også få en slant til jul. Det sies at Uruguay har det høyeste utdanningsnivået i
Sør-Amerika. Det har jeg fått bekreftet ved at også mange tiggere i gatene snakker bra engelsk.
Også Uruguay her avviklet sitt militærdiktatur og kommunistpartiet har igjen kunnet åpne sitt
kontor i sentrum av Montevideo. De uruguayske fengslene var kjent for å vær Sør-Amerikas verste
under diktaturet her. Hvor mange politiske opposisjonelle som ble drept i den perioden vet man vel
ikke. Uruguays grønne jorder skjuler mye blod.
Det er ikke mange gjester igjen på hotellet. Et amerikansk ektepar dro i dag til Punta Del Este,
Uruguays strandsted nummer en. Et samlingsted for overklassen fra hele Sør-Amerika med
spillekasinoer luksusyachter og det hele. For første gang i mitt liv, tror jeg, føler jeg en sterk
sentimental julestemning. I gatene smeller fyrverkeriene for slik ønskes jula velkommen her. Det
smeller nok enda høyere utover kvelden. I morges var jeg tidlig oppe og gjorde en del småærend.
Jeg så til min tilfredshet at dollarkursen var steget til normalen igjen. Etterspørselen på dollar er for
stor til at en devaluering kan virke her nede. Jeg har kjøpt billett til Buenos Aires allerede til i morgen
tidlig. Første juledag er en stille dag hvor det er ok å reise håper jeg.
Montevideo, Uruguay Julaften
Ja, nå er vel kvelden overstått hos dere, Oslo ligger jo fire timer foran Montevideo. Jeg er nettopp
kommet tilbake fra stranda, har betraktet en praktfull solnedgang over havet, sett på badelivet og
folk som fortsetter med fiskelykken helt ut i julenatten. Nå smeller det kraftig fra gatene her og først
nå stenger de siste butikkene. Ved midnatt går folk til katolsk messe.
Julaften litt over midnatt. Jeg overlevde kvelden fint d.v.s. jeg ble ikke truffet av en eneste rakett
eller kinaputt som folk kastet ned fra altanene ved midnatt. Det smeller godt enda. Jeg her vært ute
og spist på en Kina-restautant, der spilte de amerikanske juleslagere og jeg ble helt rørt. "I'm
dreaming of a white christmas". Jeg har bestilt vekking til kl 07.00. Argentina venter!
34
Ferga mellom Uruguay - Argentina 25. desember
En herlig sommer første juledag. Sol og nesten blikkstille sjø. Bussturen til fergen tok fire timer med
kun syv passasjerer, her på fergen kan det toppen være tolv mennesker. Og julefeiringen her er nok
ikke så stengt som hjemme. Et diskotek i nabolaget til hotellet i Montevideo dundret helt til klokken
seks i morges. Det var mange ungdommer med trøtte tryner å se i dag morges. Uruguay må
forresten være et eldorado for elskere av gamle bilmerker. Det så ut som det rene veteranbilstevnet
langs landeveien i dag.
35
Buenos Aires, Argentina 26.desember
Så Buenos Aires, en by på størrelse med London. Helt europeisk standard, prisnivået er Sør-
Amerikas høyeste, omtrent som Australia blir det sagt. Men jeg velger som alltid billigste alternativ.
Hotellet jeg bor på kunne sikkert Evita Peron ha losjert på før hun traff Juan med offiserslua. Det
koster 7 argentinske Auetral, 33 NOK pr. natt. Her er skjeve lysekroner i taket og helt nedslitte
dørstokker, - tydelig preg av gammel storhet. Strøket ligger i sentrum, men ikke langt fra havna. Her
er hvit høyhusbebyggelse med moderne hoteller og forretningsbygg, - men ikke i den gata jeg bor
altså. Fem kvartaler herfra her jeg funnet en intim liten restaurant i nærmest hollandsk stil med god
og billig mat. Stedet inneholder også en bar hvor det mest sitter sjøfolk. De argentinerne jeg har
truffet til nå snakker bra engelsk så jeg føler meg svært hjemme. Hver dag kan jeg også kjøpe
Buenos Aires Herald, byens nesten hundre år gamle engelske dagsavis. Første juledag virket Buenos
Aires helt utdødd, det var så vidt jeg fant et sted å veksle valuta. Andre juledag er vanlig hverdag.
Dette får bli min nyttårshilsen til deg.
Klem fra Geir.
36
Syvende brev
Buenos Aires, Argentina 30.desember
Romjul i Buenos Aires har for meg vært bar-runder. En bør forresten være forsiktig med hvilke
barkrakker en setter seg på. Jeg kom over en feiende flott tango-restaurant hvor en pils kostet 80
NOK og en importert whisky 150 NOK. Sannsynligvis kom prisnivået av at stedet hadde luksus-
prostituerte blant sine ansatte. Jeg har funnet ut at forskjellen på Rio og Buenos Aires må være at
mens du i Rio blir bestjålet på vanlig måte kan du i Buenos Aires bli grundig lettet for penger på lovlig
vis. Men de argentinerne jeg har truffet på barer har vært meget spandable, de skal liksom
demonstrere at de, Argentina, er eller var Sør-Amerikas økonomiske stormakt. Argentina er ikke
noe u-land må vite, dessuten er de, ved siden av Uruguay Sør-Amerikas helt hvite nasjon. En
fornemmelse av Argentina fikk jeg allerede før jeg kom hit. Både i Brasil og Paraguay møtte jeg
masse argentinske turister og det argentinske bankvesen tror jeg må ha sine filialer i alle større Sør-
Amerikanske byer.
Forleden møtte jeg en ung argentinsk sjømann som betalte hele min barregning og etterpå
insisterte på å kjøre meg til hotellet. Han hadde drukket like mye som meg og jeg var svært skeptisk
til bilturen, heldigvis var det ikke lang vei. Gutten var peronist på sin hals og hadde underholdt meg
hele kvelden om Perons store innsats for fedrelandet. Jeg har fått et inntrykk at å være peronist ikke
nødvendigvis vil si at du har så mye greie på politikk. Du kan støte på argumenter som: " Jeg og min
familie har vært peronister fordi vi fikk penger av Peron da han regjerte" eller: "Jeg fikk et lekedyr av
Peron da jeg var barn".
Juan Peron lot nemlig store billass med penger kjøre ut av den argentinske sentralbanken for
utdeling til fattige i gatene. Og barna fikk utdelt leker fra presidenten.
Peron gjorde mere også, f.eks. å innføre pensjon, det første trygdesystem i Sør-Amerika. Og kona
hans, Evita, fikk innført stemmerett for kvinner. Alt dette har ikke argentiske arbeidere glemt og de
vil nødig snakke om de mørke sidene ved idolet. F.eks. at Peron gav ly for tyske ubåter under krigen
og at han til slutt måtte flykte etter at landets økonomi hadde blitt det rene kaos. Perons glanstid var
jo de første årene etter den andre verdenskrig da Argentina var verdens nest rikeste land. De kunne
selge sine gode landbruksprodukter til en utarmet verden. Senere gikk det bedre med verden og
verre med Argentina. Men fremdeles er nok Argentina det beste landet i Sør-Amerika. De her den
bredeste middelklassen og et høyt utdanningsnivå. Arbeidsløsheten er imidlertid stor som ellers i
Sør-Amerika og også i Argentina må mange arbeidsløse foreldre sende barna sine ut på gata for å
tigge, det er mindre flaut enn å tigge selv. I strøket hvor jeg bor blir jeg lite plaget av tiggere, men
det er svært mange humanitære hjelpeorganisasjoner som samler inn penger til de fattige.
Peronistene jeg har truffet hater jøder. Fordi jødene er et sentralt innslag i Argentinas overklasse
gjør peronistene seg litt arbeider-vennlige ved å hate jøder. Det samme gjorde Hitler. Jeg har fått
fortalt de utroligste jødehistorier over bardisken i Buenos Aires. Som f.eks. at staten Israel har hatt
planer om å okkupere Sør-Argentina (Patagonia) for å gjøre det om til en israelsk provins. Vi liker
tyskerne bedre enn amerikanerne fordi tyskerne hater jøder mer enn amerikanerne gjør, sa en
innbarket peronist til meg. - Tyskere er heller ingen mangelvare i Buenos Aires, også her utgir de sin
egen dagsavis, Argentina Tagesblatt. En ting som har overrasket meg positivt er at folk har en svært
nyansert holdning til Falklandskonflikten. Argentina burde aldri ha prøvd på å hær-ta
37
Falklandsøyene, også peronister er enige i dette. "Noen nakne øyer var ikke verd å ofre mange unge
menns liv på." Men på alle kart står Falklandsøyene oppført som argentinsk territorium.
En av mine særeste bekjentskaper ved bardisken her vært en amerikaner som sier han har stukket
fra USA fordi han har drept to menn der. Han var svært beruset da han kom med tilståelsen en sen
nattetime. De jeg traff ham dagen etter var han svært flau, men det ville jeg også vært. Hvilke
affærer han var innblandet i fikk jeg ikke lyst å spørre nærmere om. Han hadde fortalt meg om sin
Sicilianske opprinnelse og det gir jo visse assosiasjoner. Den samme amerikaneren presenterte meg
også for to av sine argentinske venner, en dørvakt på en restaurant og en maler. Jeg tilbrakte en hel
kveld sammen med disse menneskene og de hadde masse spørsmål om forholdene i Europa. De
spurte meg også om hvor mye jeg hadde betalt for flybilletten til Sør-Amerika. Da jeg svarte litt over
tusen amerikanske dollar tur-retur ble argentinerne stumme. Tusen dollar var deres årslønn.
Homselivet her har jeg også utforsket. Ved den offisielle turistinformasjonen i Buenos Aires her de
gitt meg opplysninger om de beste gay-stendene. De ligger i gata Santa Fe, et vakkert strøk med
masse uterestauranter. Her forekom et åpent og naturlig gay-liv jeg ikke hadde ventet å finne i
Argentina så kort tid etter et militærdiktatur. Gutter sett og holdt rundt hverandre, gav hverandre
kjærtegn og flørtet åpenlyst. Ingen heterofile par ved nabobordene tok det minste notis av dette. At
noen menn bar sminke virket heller ikke som noen sensasjon. Om kveldene åpner flere gay-diskotek
langs Santa Fe.
Den danske sjømannskirken har jeg også besøkt for å få skandinaviske aviser. Denne kirken mangler
for tiden prest og er bestyrt av vaktmesteren, en 80-årig dansk kvinne som har vært gift med en
Argentiner og bodd i Buenos Aires helt siden 1932. Den gamle damen hadde sett mange generaler
og presidenter komme og gå. Et friskt minne hadde hun. At landet nå hadde fått demokrati fnyste
hun bare av: "Det er det samme hvem som styrer det er den samme skitt hele tiden". Sin pensjon for
Desember hadde hun enda ikke fått utbetalt og ventet den heller ikke på denne siden av nyåret.
heller.
Jeg oppdaget ellers at den norske ambassaden ligger i området her. Her fikk jeg anbefalt et bra
apotek jeg kunne gå og få min månedlige dose av gamma globulin. Slike sprøyter får man satt på
apotek her nede.
Det norske miljøet i Buenos Aires skal visst være litt spesielt. Det finnes en norsk nazi-koloni her, en
gruppe NS-folk som rømte hit etter krigen i små-båten "Solbris". I sterk opposisjon til disse nazistene
står så de skikkelige norske immigrantene her som blant annet utgjør Den Norske Klubb i Buenos
Aires. Denne klubben har til og med vedtatt i sine statutter at selv barn av norske nazister ikke kan
opptas som medlemmer. "Fedrenes synder skal straffes i tredje og fjerde etterledd."
Vel dette får bli nok inntrykk for denne gangen.
Klem fra Geir.
38
Åttende brev
Buenos Aires, Argentina nyttårsaften ca. kl.13.45
Det er årets siste dag og gatene her er hvite, ikke av snø, men tonnevis av
papir. Samtlige banker og kontorer har tradisjon med å gå amok på årets siste
dag. Gamle telex-ruller og arkiver fyker rett ut av vinduene. Det er et syn med
all denne konfettien over hele byen, enkelte steder må en vasse til knes i
dokumenter og gamle regninger.
Ellers har det skjedd et bankran i nabolaget, ca. 150 000 Australs (ca. 750000
NOK) forsvant. Jeg tipper bankranerne hurtigst mulig vekslet beløpet inn i
dollar. Jeg er spent på nyttårsfeiringen utover kvelden.
Buenos Aires, Argentina 1.januar 1987
Godt nytt år:- Nyttårsfeiringen i går var en skuffelse. Nesten ingen barer og restauranter var åpne og
gatene var stille helt til kl. 24, da smalt fyrverkeriet og alt var som det skulle. Det er tydelig at
nyttåret her er en typisk familiefeiring hvor alle isolerer seg i hjemmene sine eller drar ut av byen.
Jeg skålte for nyttåret både ved midnatt norsk tid og ved midnatt argentinsk tid, en forskjell på fire
timer.
Det var femten mennesker i den lille restauranten jeg fant frem til i en bakgate. To familier sett ved
hver sitt bord. Ved et annet bord satt jeg og en enslig mann til. Ved årsskifte tok vi alle hverandre i
hendene og ønsket godt nytt år. I dag - første nyttårsdag er byen ganske død, bare kinarestauranter
holder oppe ser det ut til. Vanskelig å få en solid argentinsk biff i dag, en blir fort forvent.
Mendoza, Argentina 5. januar
Jeg kom hit med tog fra Buenos Aires i går. Argentinske tog er bra, jeg våget til og med å ta andre
klasse. En viss fornemmelse av fordums storhet hadde jeg imidlertid også de jeg satt i togkupeen.
Alt virket gammelt og nedslitt men vi fikk servering av stramme
kelnere i hvite jakker. Toget hadde god fart over pampasen. Det
som slo meg var at landskapet virket så øde, flate vidder med
buskas her og der, for det meste ubebodd. Argentina utgjør ca.
70% av hele Europas flateinnhold (inkludert europeisk Russland),
men har bare 32 mill. innbyggere, det samme som Polen. Når en
da vet at halvparten av disse 32 mill. bor i Buenos Aires skjønner en hvor mye plass argentinerne har,
gudene må vite hva de skulle med Falklandsøyene. Da toget etter en natts reise nærmet seg
Mendoza dukket svære vinmarker opp. Mendoza er senter for vinproduksjonen i Argentina, så her
selges det mye billig god vin, rent farlig er det. I likhet med Buenos Aires har også Mendoza
europeisk eller skal vi si sør-europeisk standard hvor over og middelklassen er en stor
befolkningsgruppe. Jeg er nå ikke langt fra grensen til Chile og dit drar jeg nå videre med buss. Det
argentinske bussnettet er adskillig bedre utbygd enn jernbanenettet. Med buss kan du dra daglig til
et hvilket som helst mål i landet. Togavgangene derimot er langt sjeldnere og du må helst reservere
plass flere dager i forveien.
39
I Buenos Aires møtte jeg forresten en norsk jente som hadde vært i Chile i fire måneder for å skrive
særoppgave til sin studenteksamen om de politiske forholdene i Santiago. Hun fortalte at alt hadde
vært rolig i Chile etter attentatet mot diktator Augusto Pinochet i september -86, men ryktene om
forsvinninger blant politiske opposisjonelle stadig gikk. Den politiske opposisjonen synes å ligge flat
etter attentatet.
Santiago, Chile 6. januar
Bussturen hit var en vakker opplevelse. Først gikk turen opp i Andesfjellene, høyt over tregrensa
med snøflekker langs veiene. Etter en stund med bratte stigninger og månelandskap kom vi over på
chilensk side med en sik-sak nedstigning som Trollstigen på det norske Vestlandet bare mye
brattere. Det var fasinerende å se det chilenske landskapet forandre seg fra vilt fjell til et mykt
nesten norsk sommerlandskap med hengebjørk og furutrær. Etter noen timer forandret dette seg på
nytt og de vi nærmet oss Santiago minnet landskapet meg om de solsvidde åsene i Hellas badet i en
rødglødende solnedgang. Grenseovergangen til Chile var forbausende lett. En helt overfladisk toll-
kontroll, de spurte om jeg hadde noe frukt med fra Argentina, så fikk jeg stempel i passet og det var
det.
Utpå kvelden i går ankom jeg Chiles hovedstad. Jeg bor på et bra hotell ikke langt fra
bussterminalen. Chile er billigere enn Argentina, fattigere er det også. Faktisk fikk jeg en følelse av
"Lima" i går de jeg gikk av bussen, men så ille er det vel ikke. Tjue gutter og menn stormet på meg de
jeg kom ut av bussdøra. De tilbød meg taxi, bagasjebæring, veivisning til nærmeste hotell og andre
tjenester. Kampen om det daglige brød er hard. I hotellresepsjonen fikk jeg vekslet valuta, 210
chilenske pesos for en amerikansk dollar, svart kurs ligger bare ca. 10 % høyere enn den offisielle.
Mitt første måltid på chilensk jord ble fordøyd i ettertenksomhet på en heller naken kafe ved siden
av hotellet. Jeg fikk en kjempestor stekt rødspette til en herlig chilensk rødvin.
Det er en rar følelse å være i Chile, et land som har betydd så
mye for min politiske bevisstgjøring. 1970: Marxisten
Salvador Allende blir president og Folkefronten overtar
regjeringsmakten i Chile. En politisk prosess er i gang, sosiale
reformer gjennomføres, USA og CIA forbereder sine
mottiltak. I September 1973: Kuppet. Allende blir drept,
general Pinochet blir diktator. Chiles demokrati er i ruiner.
Tusenvis av venstreorienterte blir drept eller forsvinner,
mange flykter til utlandet. De amerikanske storselskapene får fullstendig frie hender til å blodsuge
Chile, klasseskillet blir større enn noensinne.
Alt dette har jeg som aktiv norsk venstreradikaler fulgt med i fra mitt trygge ståsted i Norge. Jeg var
med i solidaritetsarbeid for Chile en stund på 70-tallet. Senere ble jeg som mange andre aktivister
politisk passiv. Nå er jeg i Chile som turist. Rart å tenke på det der.
40
Rødspette er min livrett og chilensk rødvin er i verdensklassen. Gitarer kom frem og jeg måtte delta i
refrengene på allsangen. Sånt selskap er godt å ha når togturen tar 24 timer.
Vel fremme i Puerto Montt sa vi farvel, klassen skulle overnatte på en skole i distriktet og jeg ble
møtt av en gutt på stasjonen som sa "Hotell"? med spørrende blikk. For 200 pesos fulgte han meg til
en familie som leier ut værelse. Her er doveggspanel på veggene og bildet av Jomfru Maria er på
plass. Badet er ikke akkurat rent og har dusj uten spreder. Familiens hund varsler når jeg kommer og
går. Har nylig drukket sterk morgenkaffe med familiens to bestemødre samt mor, far og sønn i
huset. Sønnen dro leksikonet med fra hylla og konstaterte at Noruvega lå i Europa.
41
Puerto Montt, Chile 14.januar
Jeg har nettopp kommet tilbake fra en lang spasertur langs strendene utenfor byen.
Det er flere kilometer med grå steinete strender. Etter å ha vært vent med høy
temperatur så lenge synes jeg det er kaldt. Det er imidlertid en del turister her og folk
bader selv om vinden og bølgene synes lavt temperert. På bryggene holder en del
unggutter stupoppvisninger. I utkanten av Porte Monte ligger en hel klynge
fiskerestauranter som får sine produkter rett fra de lokale fiskerne. I går forspiste jeg meg på en del
skalldyr som visst ikke var altfor godt kokt. Jeg har nå flyttet inn på pensjonatet Miramar som ligger
helt nær kaiområdet. Aldri har jeg hatt en hyggeligere hotellvert. Da jeg kom ned til middagen
forleden kom jeg til å sette meg på en stol med brukket ben og jeg gikk rett i dørken.
Verten ilte til og uttrykte sin beklagelse med store fakter og ord. Jeg fikk både middag og vin gratis
og enda virket verten lei seg. I det hele tatt er chilenerne noe av det vennligste og mest omsorgsfulle
folkeslag jeg har møtt. Kanskje har det noe med den politiske situasjonen de lever under et folk som
føler diktatur på kroppen må støtte og gi omsorg til hverandre. Dette kommer tydeligvis også
tilfeldige turister til del.
I natt våknet jeg brått da alarmen ved det lokale militæranlegget begynte og tute. Hva slags øvelse
det var vet jeg ikke. Om dagen er det ikke mange militære å se i gatene, men en føler militærstyret
hvor enn en går.
Svært få tør snakke politikk på offentlig sted. På byens eneste pub traff jeg to lærerinner som
snakket godt tysk. Etter en munter konversasjon over en del øl og chilenske hot-dogs ( chilenerne er
eksperter på å lage pølser med brød i tusen velsmakende varianter) spurte en av jentene om hvor
mange land jeg hadde besøkt på mine reiser. Jeg begynte å ramse opp og nevnte blant annet Sovjet.
Jentene skvatt til og den ene av dem sa med lav stemme at jeg ikke måtte nevne det en gang til.
Noen ved nabobordene kunne tro vi var kommunister og det ville være farlig.
Den ene jenta, Maria, hadde studert i Vest-Tyskland og også praktisert som lærer i tyske skoler. Hun
klaget over at chilenske elever var så udisiplinerte og vanskelige å undervise sammenlignet med
tyske ungdommer. Kanskje chilenere er mere anti-autoritære tenkte jeg.
Jeg har nå undersøkt mulighetene for å dra med båt nedover den sør-chilenske kysten. Siden jeg er
oppvokst i Nord-Norge synes jeg disse polarområdene på den andre siden fjorden er interessante.
Dessverre går ikke rutebåtene så ofte og jeg kan faktisk risikere å måtte vente flere uker på å få en
slik tur. Å dra med fly derimot er lettvint og faktisk like billig. Lan-Chile har direkte ruter fra Puerto
Montt til Punta Arenas, en by nede ved Ildlandet helt på sørspissen av Chile og Sør-Amerika.
Punta Arenas, Chile 15.januar
Flyturen var herlig. Lan-Chile har kjempegod service, passasjerene på turistklasse får så
mye mat og drikke de vil ha, inkludert i billettprisen. Her kan SAS ha noe å lære. Luften
var stille og klar og vi kunne betrakte verdens villeste landskap. Ikke et hus å se, 95% av
Sør-Chile er folketomt.
I mange av fjordene vi passerte har aldri et menneske satt sine bein. Fjelltoppene var snødekte og de
tallrike øyene virket forblåste. og nakne. Nedover fjellsidene og dalsøkkene rant elver i store
42
deltamønstre. Grunnen til at Sør-Chile er mindre fruktbart enn områder i Europa på samme
breddegrad nord er at havstrømmene på den sørlige halvkule går "gale" veien.
Men golfstrømmen varmer opp strekningen fra Mexicogolfen til Kirkenes blir Sør-Amerika kjølt ned
av kalde havstrømmer fra Antarktis. Punta Arenas ligger ikke lengre sør enn København ligger nord
men har et kjøligere klima enn Hammerfest.
Jeg følte meg absolutt hensatt til en litt kjølig Finnmarksommer da jeg landet på verdens sydligste
ende. En dagtemperatur på ca. 15 varmegrader (maks. 18) og sterk sol. Milevidt rundt byen ligger en
flat og småbuskete villmark, omtrent som Finnmarksvidda. Ca. 80 000 mennesker bor i Punta
Arenas.
De lever av ull og olje. Saueavl er dominerende i distriktet her og det livnærer byens' tekstilindustri.
Oljeboringsplattformene reiser seg opp av havet utenfor og arbeiderne holder til i brakker på land.
En del gruvedrift finnes også her. På vei i taxi inn fra flyplassen passerte vi et digert monument, reist
av byens største innvandrergruppe, jugoslavene. Miljøet i Punta Arenas er ellers svært maritimt ser
det ut for. På havna ligger både tyske og engelske skip. Den amerikanske kystvakten er også
representert.
En halvtime etter ankomsten traff jeg to nordlendinger på en kaffebar, turister de også. Den ene er
professor i spansk ved Handelshøysskolen i Bergen. Jeg måtte altså til verdenens sydspiss for å treffe
nordlige rasefeller. Det ble et svært hyggelig møte og vi avtalte å spise middag i kveld sammen. De
anbefalte det hotellet de bodde på, Montecarlo, og jeg dro dit. I resepsjonen traff jeg også en
nederlender som fortalte han hadde jobbet for Globus reisebyrå i Oslo. Verden er ikke stor tross alt.
Punta Arenas, Chile 16.januar
I dag har jeg vært på pingvin eksekusjon sammen med de to andre nordlendingene. Vi leide en taxi
sammen og dro 70 kilometer sør for byen til et strandsted hvor vi kunne se over til Ildlandet på den
andre siden av fjorden. Langs fjære satt hundrevis, kanskje tusen små pingviner i stram smoking. Det
er den minste typen pingviner som holder til her, de er ca. 1 meter høye. Hele jordsmonnet i området
er gjennomhullet av små tunneler, pingvinene graver seg ned og legger
eggene under jorda. Nysgjerrig stakk de søte små hodene opp av
hullene sine for å betrakte de besøkende. Hadde vi hatt noe mat med
oss ville de sannsynligvis spist oss av hånden. Selv kom jeg to meter fra
en pingvin før den stakk av i vraltende tempo for å advare en flokk på
hundre som stod i sjøkanten. Den flyktende pingvinen pekte med ene
vingen tilbake mot meg for liksom å si " stygg mann" og dermed kastet hele flokken seg i sjøen og
forsvant som torpedoer i dypet. Jeg prøvde i stedet å bli kjent med en pingvin mor med barn som
holdt til i en uthult trestamme. Hun knurret rasende og bet hardt i jakkeslaget mitt. Jeg forstår dyra
godt jeg, å bli klappet på hodet var også det verste jeg visste om da jeg var liten.
Men pingviner var ikke det eneste vi så av dyreliv. Rundt på vidda sprang massevis av strutser med
lange bein og jålete fjærdrakt. Tydelig en nær slektning av strutsene i Sahara. De var heller ikke
særlig redd mennesker og stilte seg gjerne utfordrende midt på veien like foran bilen.
I lufta kunne vi se falker og en fugl som sikkert måtte være en albatross med et vingespenn på et par
meter. På tilbaketuren stanset vi på et gårdsbruk med sauer hvor vi fikk anledning til å se en
43
profesjonell gjeterhund i aksjon. Veldisiplinerte stod sauene klumpet sammen mens hunden raste
rundt flokken for å holde dem samlet. Hunden var mer effektiv enn noe gjerde, sauene stod som en
vegg.
Lamaene på bruket ble vi advart mot å nærme oss. Hvis de er i humør spytter de så hardt at hvis de
treffer deg i ansiktet kan du få sår. Virkelig arrogante dyr.
Punta Arenas, Chile 20.januar
Jeg begynner etterhvert å bli fortrolig med forholdene her. De to nordlendingene er reist over til Sør-
Argentina og jeg har blant annet vært på to museumsbesøk jeg må fortelle om: det ene museet
inneholder diverse indianerskjeletter samt utstoppede fugler og dyr. Jeg fikk befestet inntrykket av
at tross ytre likheter mellom Sør-Chile og Nord-Norge er det meste av fugle- og dyrelivet ganske
forskjellig. Den lokale utdødde indianerkulturen ble av museet mest presentert gjennom plansjer og
bilder av enkle mennesker som levde av fangst og fiske og bodde felt. Men skjelettene av de siste
indianerne mellom utstoppede måker var en makaber påminnelse om hvilken skjebne indianerne
her nede hadde lidt. Sør-Chile var nemlig den siste del av Amerika som ble erobret av den hvite
mann. Det kostet spanjolene like mange menneskeliv å erobre Sør-Chile som det kostet spanjolene
å erobre hele resten av det som nå kalles Latin-Amerika. De Sør-Chilenske indianerne sloss mot den
hvite mann helt inn i forrige århundre og når kampen var over var den siste indianer utryddet. Et
stolt men tragisk endelikt.
Det andre museet jeg besøkte var et gammelt
herskapshus som hadde tilhørt den rikeste
familien i Punta Arenas. Vi måtte ta på oss
filttøfler ved inngangen og ble vist rundt av en
middelaldrende vakker kvinne, perfekt
engelsktalende. Hun fortalte oss at huset ble
bygd i 1902, den gang Punta Arenas var verdens sentrum. På den tid måtte nemlig alle skip som
skulle seile mellom Stillehavet og Atlanterhavet passere sydspissen av Sør-Amerika, gjennom
Magellanstredet. Mange gjorde seg rike å dette i Punta Arenas, men i 1914 ble Panama-kanalen
bygd og familien i herskapshuset flyttet til Buenos Aires. Siden ble huset bare sommerbolig. Etter
blant annet å ha vist oss et maleri som Pablo Picassos far hadde laget, fortalte overklassedamen
hvorfor huset hadde blitt museum
I Salvador Allendes regjeringstid ville myndighetene ekspropriere eiendommen og gjøre huset om til
skole. Det var en av årsakene til konflikten som oppstod kvitret damen videre. De Pinochet kom til
makten ble huset gitt av familien til byen Punta Arenes som museum slik at det for all fremtid ikke
skulle falle i "urette hender". Vi ble også fortalt at Allende-regjeringen var så frekk at de til og med
ville ekspropriere den militære klubb i Punta Arenas til bruk for folkelige formål. Det kan jammen bli
statskupp av mindre.
Punta Arenas ser ellers ut til å være en ren og pen by med militæreparader både morgen, middag og
kveld. Til min store overraskelse så jeg at den lokale kinoen hadde satt opp filmen "Diktatoren" av
Charlie Chaplin. Såvidt jeg kunne se var filmen svært populær, men fremvist i en meget klippet
versjon.
44
Stamkafeen min er blitt GAROGA. Et ganske stort serveringsted hvor det meste av byens
middelklasseungdom stikker innom. Her møtes byens homofile, amerikanske marinegaster,
skoleelever og lokalt militært personell. Et steinkast fra GAROGA ligger byens største bordell hvor
vesentlig soldater og offiserer forlyster seg med horer til 25 dollar pr. time er jeg blitt informert om.
Jeg har også funnet frem til en liten skitten kneipe som heter Anarik. Her vanker tydeligvis en del
politiske opposisjonelle for hele toalettet er oversmurt med opprørske slagord og en kan sitte ved
bardisken til langt ut i de små timer og skåle for Salvador Allende. Her serveres skikkelige halvlitere
med polarøl. Prisen er 3,50 NOK, som fullt ut kan konkurrere i kvalitet med Mackølet i Tromsø.
Første kvelden jeg var her kom jeg i kontakt med en attenårig gutt som jeg konverserte med tross
hans dårlige engelsk. Han fortalte om sin far som hadde blitt drept ved militærkuppet i -73. Da vi
skålte for Allende begynte jeg å grine og gutten viste også tårer. ET per trauste oljearbeidere så rart
på oss fra andre siden av hesteskodisken og jeg følte meg plutselig flau.
På GAROGA her jeg truffet en del japanske og amerikanske seilere som ligger med båtene sine på
havna for å vente på skikkelig vær rundt Kapp Horn. For seilere over hele verden er det en bragd å
passere ved Kapp Horn. For ukyndige vil dette være rene selvmordsoperasjonen.
Ellers er det mest lokal ungdom jeg har fått kontakt med her. Jeg er blant annet blitt bedt om å
komme en dag til det lokale engelskspråklige instituttet John F. Kennedy Academy, for å snakke
med elevene slik at de kan få trent sine engelskkunnskaper. Lærerne ved instituttet skal visstnok
være svært dårlige. Kanskje nok et eksempel på at Chile mangler akademisk arbeidskraft da svært
mengde intellektuelle er blitt drept eller har flyktet til utlandet. Tidligere var Chile kjent for å ha et
høyt utdanningsnivå. Det er åtte års obligatorisk grunnskole men fattige foreldre vil heller ha barna i
arbeid enn på skolebenken. Skjønt hva slags arbeid kan noen få med en reell arbeidsledighet på 30
%? Middelklasseungdommen fortsetter skolegangen ihvertfall tre år utover det obligatoriske.
Det er et svært engelskpreget skolesystem inndelt i gutte- og pikeskoler med skoleuniform og det
hele. Skal man ha sjangs på den helt store yrkes karrieren bør men søke seg inn i det militære. Som
militæroffiser er det lett å gå over i fete sivile embeter. Statlig og kommunal administrasjon er
oversvømmet av militære og til og med rektor på universitetet i Santiago er en general. Her nede i
Sør-Chile er de militære mer synlig enn lenger nord. Grunnen til det er naboforholdet til Argentina
som til sine tider har vært heller anstrengt. Det er ikke mer enn tre, fire år siden chilenske gutter ble
innkalt til ekstra verneplikt for å grave skyttergraver på grensen mot Argentina. Etter å ha ligget
noen uker i grøfter ut på jordene kunne de dra hjem igjen. Paven hadde meglet i konflikten mellom
Chile og Argentina og de to katolske Kamphanene ble enige om hvem som skulle ha et per små-øyer
ved grensen i sør.
Levestandarden i Sør-Chile er høyere enn lengre i nord, men fordi så mange produkter må
importeres nordfra er prisnivået jevnt over mye høyere enn i Santiago. For en norsk lommebok er
det selvsagt billig uansett.
Politisk er sommermånedene januar og februar en rolig tid. Selv under militærdiktaturer tar man
altså sommerferie. Men når høsten begynner og universitetene åpnes starter uroen. Flere
ungdommer jeg har truffet i Punta Arenes har vært arrestert etter lokale demonstrasjoner mot
regjeringen, men de her alle blitt løslatt etter noen timer på politistasjonen.
45
Disse ungdommene tilhører stort sett det kristelig-demokratiske partiet, et typisk middelklasseparti
som også er formelt forbudt av regjeringen.
Etter noen dager i dette ungdomsmiljøet begynner jeg å føle meg litt hensatt til mitt eget politiske
ungdomsopprør da jeg gikk på realskolen på slutten av sekstitallet. Visse ytre likhetstrekk finnes i
ihvertfall. Ser du en ung mann på gata i Punta Arenas med langt hår og skjegg vet du han er
kommunist. Protestsangene de unge lytter til på båndspillere hjemme er nesten alle protestsanger
fra seksti-tallet i Europa og Amerika, Joan Baez, Bob Dylan og andre. Ved siden av disse er
selvfølgelig Chiles egne protestsangere som Victor Jara og Violett Vara populære.
Jeg her også truffet en del homofile blant ungdommene her. Det er oppriktig synd for dem å måtte
vokse opp i dette samfunnet som gir dem så lite rom for åpenhet og livsutfoldelse. Deres nærmeste
kamerater ser imidlertid ut til å vise dem en viss forståelse. Homofile gutter sitter på kaféen med en
sverm av heterofile jenter rundt seg. Disse venninene gir dem alibi og beskyttelse.
Jeg er blitt invitert hjem til to familier i byen. Moren i den ene familien er aktiv i den lokale komiteen
for eks-chilenere. Det er en tverrpolitisk gruppe hvor både kommunister og kristelig-demokrater er
representert. Komitéen har som hovedoppgave og holde kontakten med politiske flyktninger fra
Punta Arenas som nå bor over hele verden. Jeg fikk se en liste med navn på mennesker som hadde
flyktet fra byen siden 1973. adressene varierte fra Danmark og Øst-Tyskland til Venezuela og
Argentina.
En del av disse flyktningene kan i dag vende tilbake til Chile, men vil umulig kunne skaffe seg arbeid
hjemme. Jeg fikk også se bilder fra politiske møter blant chilenere i utlandet og fra demonstrasjoner
mot Pinochet i Argentina ved den chilenske grensen. Jeg fikk også se bilder av mennesker som er
forsvunnet og fryktet drept. Folk her er ivrige etter å spørre om hva som meldes om forholdene i
Chile i utlandske massemedia. Sensuren gjør at de ikke vet hva som skjer i deres eget land. En jente
som har studert ved et universitet i USA sier hun vil prøve å skaffe seg amerikansk pass.
Det begynner etterhvert å bli belastende for chilenske statsborgere å komme med sine pass ved
grenseoverganger i utlandet.
En kveld ble jeg tatt med på biltur for å bli vist byens mer makabre severdigheter. Jeg fikk se det
lokale hovedkvarteret for sikkerhetspolitiet (tidligere kalt DINA ) som også er et beryktet
tortursenter.
En ganske uskyldig hvit bygning på en bakketopp med masse lyskastere og kameraer utenfor. Vi
gikk ikke nær huset. Noe annet jeg ble vist var "President Augusto Pinochets gave til Punta Arenas
fattige". Det var en hel drabantby bestående av småhus bygd av blikkplater. Det så nærmest ut som
dukkestuer hvor beboerne hadde gjort det beste ut av det ved å anlegge små hageflekker rundt
husveggene og malt noen strøk over platene.
Husene var bygd uten annen isolering og gjennomsnittstemperaturen på vinteren i Punta Arenas er
20 grader. Men så da også Augusto Pinochet kjent for å være en kjølig resident, Da vi kjørte tilbake
fra drabantbyen til Punta Arenes ble vi stanset i en politikontroll. Det var trafikkpolitiet og bilens
tekniske funksjoner skulle kontrolleres. Juan, bilens 18-årige sjåfør gjorde tegn til en av konstablene
og vi ble øyeblikkelig sluppet forbi uten kontroll. Konstablene kjente Juans far fra Rotary-klubben og
da så. Syd-Amerikansk bekjentskapskorrupsjon fungerer alltid like sjarmerende åpent. Senere på
46
kvelden ble jeg invitert til kveldsmat hos Juans familie og fikk hilse på både far, mor, søster,
bestemor og fire skolekamerater av Juan som også ble invitert til et improvisert måltid. Juan, som
ikke kan engelsk skulle så imponere med noen engelske gloser han en gang hadde lært av bestefar.
Henvendt til meg sa han: Do you want to fuck with me? Gjett om jeg ble rød mens guttens
kristeligdemokratiske familie lo seg krokete. Denne familien bor i et en-etasjes pent hus. Her er
peisestue og blankpolerte gulv med tepper. I alle vinduer dyrkes tomater for vinterbruk. Her er god
isolering for de kalde månedene i året.
Vel, dette får bli min lille polarhilsen fra den sydlige halvkule.
Klem fra Geir.
47
48
Niende brev
Puerto Natales, Chile 23.januar
Så her jeg forflyttet meg tre og en halv times busstur nordvestover fra Punta Arenas og
befinner meg altså fortsatt i polarland, ca. 17 varmegrader, grønn og litt naken Øst-
Finnmark natur. Jeg kom hit for to dager siden ved 22.30 -tiden om kvelden. Det var
fortsatt helt lyst og jeg gikk meg en tur på havna. Her ligger gammeldagse grå
fiskebåter ved falleferdig kai. Trehusbebyggelsen er lav og fattigslig men med velstelte rosehager
mange steder. Småbyen Puerto Natales har bare 8000 sjeler men også her finnes en egen bordell for
militært personell, et lite mørkt hus med rød lykt utenfor. Fra havna vandret jeg oppover veien mot
hotellet og plutselig er de der, grønnkledte, med maskingeværene skuddklare. Spredd på
strategiske steder i byen står militære vaktposter stasjonert døgnet rundt.
Plutselig fikk jeg fornemmelsen av å befinne meg midt inne i en film om Finnmark under krigen. Det
gikk kaldt nedover ryggen på meg.
Siden har jeg benyttet tiden til å gå tur i terrenget rundt her. På de flate markene treffer jeg
gjetergutter med kyr og sauer. Det må forresten være mye løsbikkjer her, det legges ut gift til disse
hundene og her og der finner du råtne hundekadavre. På en falleferdig brygge har en koloni med ett
tusen skarv slått seg ned og ute i fjorden svømmer masse hvite svaner med lang svart hals. Denne
svanen er typisk for Sør-Chile.
Kafe Midas er byens in-sted for ungdom. Her traff jeg Christian, en femten-årig skoleelev som også
viste seg å bo på samme hotell som meg. Gutten er perfekt engelsktalende og virket umiddelbart
voksen for alderen. Jeg spanderte en cola og han fortalte meg blant annet om sin politiske
overbevisning: " Jeg elsker presidenten og det gjør min far også". Jeg lytter interessert. Christian er
en eneste regjeringstilhengeren jeg til nå har møtt i Chile. " Men mange hater presidenten vår også".
Jeg nikker forsiktig. I September var det til og med noen som forsøkte å drepe presidenten vår. Det
er kommunistene som heter Pinochet og dem er det mange av i Chile, sier Christian som er sønn av
en offiser.
I dag var jeg inne på en annen kafe hvor barkeeperen pekte mot et maleri over disken som var et
portrett av hans far." Skutt av de militære i -73". Barkeeperen vil gjøre meg oppmerksom på
portrettet siden jeg er utlending. Han skjulte ansiktet et øyeblikk. Det må ha vært mange som ble
skutt det året.
Jeg er ikke eneste nordmann i Puerto Natales. her forleden traff jeg en gutt og en jente fra Oslo som
også reiser rundt med ryggsekken. Vi ble enige om å dra på båttur sammen i morgen.
Puerto Natales, Chile 24.januar
Båtturen var arrangert av det lokale turistkontoret og vi dro i en gammel holk sammen med åtte
andre turister. Turen tok ti timer. Vi kjørte til bunnen av en dyp fjord med høye bratte fjell på begge
sider. Det bodde ikke folk der. Fjordvannet ble grønnere jo lengre inn vi kom og var i bunnen av
fjorden helt irrgrønn på fargen. Dette kom av en kalvende isbre vi til slutt ankret opp ved. Vi gikk i
land og kom helt under breen som stod som et Soria Moria slott over oss. Av og til hørtes dype drønn
fra den bevegelige ismassen. Isen var faktisk noen steder helt blå som blekk og stod i skarp kontrast
49
til det grønne vannet. Grunnen til blåfargen er sannsynligvis at isen er millioner av år gammel. Vi var
en time i land og klatret noen meter opp på breen hvor vi moret oss med å kaste isblokker i sjøen.
Vegetasjonen i fjordbunnen kunne like gjerne vært i Nord-Norge bortsett fra en del bærsorter vi aldri
hadde sett før.
På tilbaketuren gjennom fjorden stoppet vi flere steder for å se på sjøløver. Store feite klossete dyr
som lå i flokker på bergene. De virket nokså tamme og beveget seg ikke mye da vi nærmet oss.
Siden beså vi et fuglefjell med en spesiell sort alker, men det virket ikke særlig imponerende
sammenlignet med fuglefjell man kan se i Norge.
Vi hadde det riktig trivelig ombord. Bakerst i båten fikk vi servering og her kom jeg i prat med en
japaner som reiser rundt verden på tre år. Skulle ønske jeg kunne gjøre det samme. I kveld spiser jeg
middag med det norske paret som forlater byen i morgen.
Punta Arenas, Chile 26.januar
Jeg er tilbake i Punta Arenas og planlegger en flytur tilbake til Santiago
så snart som mulig. Jeg har fått en del venner jeg synes det er trist å si
adjø til. Avisene her nede har begynt å skrive om rekordlave
temperaturer i Europa. En avis har skrevet at båten Oslo-København er
innstilt på grunn av is.
Punta Arenas, Chile 27.januar
I dag har jeg vært på det patagonske institutt, et museum som blant
annet har utstilt levende dyr som er typiske for Sør-Chile. Her finnes bur
utendørs med både gribber og hauk, samt en Sør-Amerikansk løveart,
den patagonske løve, som vel må sier å være en krysning av afrikansk
løve og nord-europeisk gaupe. Den så svært pjuskete ut i buret sitt.
Jeg har kysset foten på indianerstatuen i sentrum av Punta Arenas, det betyr et jeg kommer tilbake
hit en gang. I morgen flyr jeg med Lan-Chile til Santiago. Sender deg disse linjene. Klem fra Geir.
50
Tiende brev
Santiago de Chile 29. januar
Flyturen i går var en blandet fornøyelse. Halvparten av den fire timer lange turen var flyet totalt
innhyllet i tåke og oppførte seg som en fiskeskøyte i kuling. Jeg byttet ut middagen på flyet med
whisky og soda. Vel, vi landet trygt i Santiago og jeg har tatt inn på mitt hotell nr.35 denne reisen. Et
koselig gammelt pensjonat med knirkende trapper til 590 pesos (20 NOK) natta. Hotellverten er en
gammel tysker. På kontoret henger bildet av hans far, en gammel bayersk offiser. Verten fortalte
meg at i forrige århundre fant en chilensk utenriksminister ut at det mest arbeids-somme folk i
Europa var tyskere. Den samme utenriksministeren dro derfor på foredragsturne til Tyskland for å
skaffe immigranter av dette eminente folket til Chile. Det lyktes, tyskerne kom hit i hopetall.
I går kveld var det stor ståhei i gatene her etter en fotballkamp.
Politiet kjørte nervøst rundt med biler. Fotballkamper og religiøse møter er stort sett det eneste som
tillates av massemønstringer i Chile.
Båre gatesang og karneval er forbudt. Imidlertid: i februar arrangeres en visefestival i Vina del Mer,
Chiles fremste badeby, det bli den første legale visefestival i Chile siden 1973.
Jeg var på den norske ambassaden i dag og fikk Dagbladet med vinterkulde på forsiden. I
forværelset på ambassaden måtte jeg skrive meg inn med navn og hotelladresse i en bok. Norske
myndigheter vil helst ha en viss oversikt over hvor mange norske statsborgere som befinner seg i
Chile til en hver tid.
Santiago de Chile 30.januar
I natt sov jeg med åpent vindu og en gnistrende klar stjernehimmel. Jeg er litt trett av all reisingen
akkurat nå. Sandstrendene på Vina del Mar lokker, men det skal visst være gruelig mange
argentinske turister der nå.
Santiago de Chile 31.januar
I går ringte jeg Tor (broren min) og fikk vite at min onkel Rolf var død av strupekreft i begynnelsen av
desember. Jeg hadde sendt ham og min tante et julekort fra Porto Allegre hvor jeg hadde skrevet
"Håper dette rekker frem i tide", jeg tenkte da på det sendrektige postvesenet i Sør-Amerika.
Ordene fikk selvfølgelig en annen utilsiktet mening da det kom frem, etter min onkels død. Jeg har
skrevet et brev til min tante i dag. Det er merkelig å få et sånt budskap så lenge etter at det har
skjedd, og så langt borte.
Santiago de Chile 3.februar
Temperaturen her i byen kryper opp under pluss tredve grader på dagen, det er hett i støvete gater.
Jeg har vært en tur til Valparaiso, havnebyen utenfor Santiago, for å trekke friskere luft. Det lå en
tett dis over strendene i Valparaiso, en kunne ikke se ti meter foran seg. Det kommer av at sjøen er
avkjølt av havstrømmene som blir kjøligere enn luften. Dermed oppstår denne disen.
Mine forsøk på å finne gay-liv i Santiago har ikke falt heldig ut.
51
Først forsøkte jeg kjærlighetstiene i St. Lucia parken en kveld. Det er en veldig spesiell park med et
slott midt i og masse småstier rundt.
Her svermer masse heterofile par i sene kveldstimer, men ingen homser var å se. Ved en
hesteskobar ved siden av parken fikk jeg imidlertid øyekontakt med en fyr. Han anbefalte et gay-
diskotek ved navn Fauka som skulle ligge ved Metro-stasjonen Salvador. Jeg prøvde å oppsøke
stedet, men forgjeves. Heller ikke taxi-sjåfører kjente dette diskoteket. I morgen drar jeg tilbake til
Mendoza i Argentina. Deretter planlegger jeg å dra til Asuncion i Paraguay.
Mendoza, Argentina 4.februar
Ligger i køyen på et ungdomsherberge og slapper av etter åtte timers bussreise fra Santiago. Jeg bor
på herberget sammen med to studenter jeg møtte på bussen, en tysker og en brasilianer. Dessuten
en chilener med seks levende ender i en sekk. Vi har nettopp vært ute på byen og spist middag.
Argentinsk biff og yoghurt er verdens beste. Temperaturen her er adskillig høyere enn i Santiago,
nærmere førti varmegrader.
Sante Fe, Argentina 7. februar
Denne buss turnéen i nord-Argentina begynner å trekke i ubehagelig langdrag. Santa Fe er en
moderne litt kjedelig by med masse shoppingstrøk og hoteller. Jeg kom hit i går og hadde fått
informasjon om at herfra gikk en buss til Asuncion. Men nei, jeg måtte ta bussen i dag ettermiddag
til et annet sted nærmere grensen til Paraguay og deretter skifte buss igjen.
I dag regnet det som faen med lyn og torden. Tordenvær hadde vi forresten nesten hele bussturen
på fjorten timer fra Mendoza. Gudene må vite hvor lenge neste busstur varer. Nord-Argentina har et
vakkert fruktbart land med enorme gårder og like enorme kvegflokker. På en gård så jeg at de hadde
en egen mini-flyplass for giftsprøyting av åkrene. Landskapet er litt ensformig å se på i lengden.
Flate joder og kilometerlange alléer med sypresser og andre treslag på kryss og tvers.
Argentina er som før nevnt dyrt til Sør-Amerika å være. Det merker du også her oppe i nord. Jeg tror
virkelig det må være mange rike mennesker her. Jeg spiste på en dyr restaurant i går. 3,15 Austral (15
NOK) for en omelett og 1,50 Austral (7,50 NOK) for et glass pils. Over til noe annet: Har jeg fortalt
deg noe om hva slags musikk folk liker her nede? Ja, her er det romantikk for alle penga. Typisk
amor-musikk med skikkelig snørr og tårer er veldig utbredt overalt. I genren disko, pop, rock er det
virkelig blanding. Her finner du A-HA som er ganske populære, og The Beatles fra sekstitallet på
samme hylle. Seksti- og syttitalls musikk er utrolig populært. Jeg synes å ha hele utviklingen innen
pop-rock fra begynnelsen av sekstitallet til nå i øret hver gang jeg kikker rundt meg i en
musikkforretning. I Argentina får du ellers tango i alle varianter selvfølgelig. I går kjøpte jeg på
billigsalg en kassett med peronist-marsjer og taler av Juan og Evita Peron fra begynnelsen av
femtitallet. Det får bli min siste suvenir fra Argentina.
Asuncion, Paraguay 8.februar
Endelig fremme! Fra Santa Fe tok det bare seksten timer med buss til grenseelva mot Paraguay, ca.
10 minutter med ferge over elva, en times venting på andre siden og seks timers busstur til
Asuncion. Mer enn fire døgn tok det å komme fra Santiago til Asuncion. Jeg har fått bekreftet at
sommeren kan være sur og kjølig også her. Det har vært plaskregn i hele dag og Asuncion har bare
52
atten varmegrader. Vel, vel en blir fort forvent. Møtte et hyggelig argentinsk ektepar på turen. De
hadde vært i Europa også i Skandinavia. Som mange europeere benytter argentinerne hele ferien til
å reise. Med sine sterke Austral omvekslet i dollar, drar middelklasse-argentinerne overalt i verden.
Asuncion, Paraguay 10.februar
Var ute på byen og festet med en del gærne argentinere i går, de skal jo alltid spandere. I går flyttet
jeg fra sentrum ut til det pene forstadsstrøket jeg bodde i da jeg var her sist. Den tyske dominansen
her har fått opp standarden, men ikke lønninger og priser. Strøket er nesten landlig med palmer og
gresshoppe-spill, bare bilveien inn til sentrum ødelegger idyllen litt. Temperaturen har steget litt til
ca. 25 varmegrader men de fleste paraguayerne synes visst dette er kjølig til å være sommer. Mange
har godt med klær på. Var forresten hos frisøren i dag. Med lyst hår ble jeg selvfølgelig tatt for å
være tysker og bukket foran køen av ti mørke paraguayerne som ventet på tur for klipping. Flaut,
men jeg fant meg i det.
Asuncion, Paraguay 11.februar
Jeg synes det er lettere å se fattigdommen i Asuncion nå enn da jeg var her i november. Kanskje det
er fordi at det nå er turistsesong og dermed mere tigging og gatesalg. Overalt hvor du går møter du
fjærpyntede indianere i alle aldere som vil selge deg suvenirer. Fargene blått og gult dominerer i
folkedraktene deres. De er noen ganger svært nærgående og sender deg kalde blikk som kan gi deg
skyldfølelse. Ikke langt fra Asuncion er det et indianerreservat og menge av dem er kanskje derfra.
Jeg er blitt fortalt en historie om en russisk misjonær som arbeidet i dette indianerreservatet. Han
fortalte indianerkvinnene der at det ikke var synd om de kledde av seg og blottet brystene når
turistene kom. De måtte bare være nøye med å ta betalt når turistene tok bilder av dem. Slik kunne
indianerfamiliene få inntekter. En pragmatisk form for forkynnelse. Her forleden var jeg en tur i
Asuncions hovedgate og tok tilfeldig en avstikker i en sidegate bare hundre meter ned mot elva.
Plutselig hadde jeg utsikt mot et svært område med blikkskur og stinkende kloakk. Det var sikkert
ca. 2000 mennesker stuet sammen på et ganske liten flekk. Bare hundre meter fra moderne
shoppingsentra og trendy kafeer. Som dollar-innehaver er det blitt enda billigere for meg å være
her. I november var en dollar ca. 610 gurani. Nå er en dollar ca.710 gurani. En gurani er ca ett norsk
øre.
Asuncion, Paraguay 12. februar
I går kjøpte jeg den engelsk-språklige avisen Buenos Aires Herald på gata i byen. Der kunne jeg lese
om uroligheter i Asuncion som hadde funnet sted på mandag 9.2. Et ulovlig politisk møte hadde blitt
stormet av politi som brukte vold og tåregass. På møtet befant seg blant annet ambassadørene for
USA, Argentina, Frankrike og Vest-Tyskland. Den amerikanske ambassadøren med frue ble ransaket
av Paraguayansk politi og hardt rammet av tåregassen.
Den amerikanske ambassaden hadde sendt en protestnote til Paraguays regjering og kalt episoden
"uakseptabel". Denne episoden tyder nok på at Stroessener-regimet begynner å bli isolert
internasjonalt og at selv USA kan bli trøtte av å støtte militærdiktaturer. Skjønt den egentlige årsak
er vel at den politiske opposisjonen i Paraguay begynner å bli så sterk at selv USA ønsker å stå på
god fot med den.
53
Men foreløpig regjerer Stroessener videre. De kortklipte militærgutter ser en overalt, på bussen, i
gatene og på restaurantene. Ingen tvil om hva slags samfunn dette er.
Asuncion 13. februar (fredag den trettende)
Virkelig fredag den trettende! Jeg har startet dagen med å bli frastjålet 130 dollar. Jeg hadde mine
dokumenter, reisesjekker og kontanter oppbevart i hotellresepsjonen og der forsvant dollarene
altså. Selvfølgelig var jeg dum nok til ikke å kreve kvittering for innlevert beløp. Hverken politi eller
norsk konsulat var til noe hjelp. Rart forresten. Sist jeg ble frastjålet penger var i Rio, den trettende
november. Innehaversken av hotellet bedyret sin uskyld ved å si at hun var baptist og den norske
visekonsulen. En britisk dame kunne fortelle meg at denne hotellinnehaversken til og med var søster
av forstanderen i Asuncions baptistmenighet og da var det ikke noe å gjøre med det!
Foz de Iguaçu, Brasil 14. februar
Vel tilbake i Brasil for tredje gang etter fem timer med buss fra Asuncion.
Grenseovergangen het naturligvis Stroessener-passasjen, siste hilsen fra Paraguay.
Temperaturen her er sånn passe. Bare tredve varmegrader mot normalt førti til førtifem
på denne årstiden. Foz de Iguaqu er kjent for sine svære fossefall, Sør-Amerikas største.
De ligger på grensen Brasil, Argentina, Paraguay. Jeg planlegger en tur dit i morgen med
sightseeingbuss.
Ellers ser det ut til at jeg får store problemer med å rekke karnevalet i Rio. Alle trafikkårer mot Rio
virker nærmest blokkert nå bare to uker før karnevalet starer. Halve Brasil snur seg mot Rio, ikke rart
det blir kamp om plassene.
Foz de Iguaçu 15. februar
Tilbake fra en vellykket tur til fossefallene. Det første vi så var den evige regnbuen. Fallene er større
enn Niagara-fossen i Nord-Amerika ble det fortalt. Det fantastiske er at de strekker seg over et så
stort område, flere kilometer med fossefall så det ut som. Rundt fossen kunne en observere noen
utrolig store sommerfugler med et vingespenn på over 20 cm og et kunstnerisk utvalg i farger. De
flakset tungt med vingene i det varme duskregnet som dekker hele området omkring fossen. Jeg ble
klissvåt over hele kroppen etter først å ha passert flere smale broer like under ett av fallene for
deretter å ta heis opp til toppen av fossen. Mot 25 dollar hadde vi også tilbud om å se fossefallene pr.
helikopter, men det gadd jeg ikke.
I dag fikk jeg tak i en bussbillett til Rio med avgang k1.20.20 i kveld. Det er rene lotteriet, men et
forsøk verdt. Sjansene til å få hotellplass i Rio nå er små, tvi-tvi.
Rio de Janeiro, Brasil 19.februar
Jeg lyktes i å komme til Rio. Først en sedvanlig lang busstur på 25 timer avsluttet med et forferdelig
tordenvær ved ankomsten til bussterminalen her. Alle gatene var elver og bilkøene stod i milevis. Så
opplevde jeg en bøllete velkomst det føderale politiet som hensynsløst tømte sekken min
utover gulvet og viftet under nesen på meg med en fruktkniv jeg hadde med i bagasjen. De lette
etter kokain. Så kom jeg ut av terminalen og fikk se en taxi-kø på ca.500 mennesker og ingen taxi.
54
Jeg greide å praie en taxi utenom køen med noen dollar ekstra. Ankom så Copacabana og fikk
faktisk et hotellrom for to dager, heldiggrisen. Deretter fikk jeg diare, men den har nå gitt seg.
Jeg har med andre ord hatt anstrengende dager, men nå skal jeg holde meg i ro en stund. Via en
resepsjonist på det hotellet jeg bodde på sist jeg var her fikk jeg leid en privat leilighet, midt på
Copacabana, bare to tverrgater ovenfor den store strandgata, Aveny Atlantica. Leiligheten er på ca.
60 kvaderatmeter, to rom og kjøkken samt bad med dusj og toalett. Her bor jeg like bra som på et
tre-stjerners hotell. Etter Sør-Amerikanske forhold koster det flesk, ca.150 NOK pr. døgn, men det er
ingenting mot de skyhøye hotellprisene på Copacabana under karnevalet, opp til 4-500 NOK pr.
døgn. Min eminente husvert er en advokat ved navn Franco som har leilighet i etasjen over. Han
ønsket meg velkommen her i går med et glass vin. Han gjorde meg oppmerksom på at jeg var godt
beskyttet her fordi det ligger en politistasjon vegg i vegg med leiligheten og at det dessuten står en
væpnet vakt ved inngangen. Han var tydelig fornøyd med avtalen om at jeg skulle bo her under hele
karnevalet. Jeg vil gråte den dagen du reiser, sa han og hevet glasset. Fy faen, har du snytt meg så
mye på prisen tenkte jeg. Resepsjonisten fra hotellet oppbevarer mine verdisaker og jeg har igjen
avslått tilbud om jenter på rommet. Jeg handler inn mat på supermarkedet i nærheten og det holder
bra standard selv om jeg får visse Øst-Europeiske assosiasjoner når jeg vandrer langs kjølediskene.
Enkelte dager kan noen varer, f.eks. mineralvann mangle helt. Fra nyttår har igjen inflasjonen i Brasil
løpt løpsk etter at prisene hadde vært stabile et helt år. For en norsk lommebok spiller det ikke så
stor rolle, for brasilianerne er det katastrofe. Hele Copacabana syder og koker av turister og dollar-
hungrige brasilianere. Her samles skopussere, torghandlere, forretningsfolk, tyver og horer.
Karnevalsutstyr selges over hele byen og forventningene ligger i lufta.
Rio De Janeiro, Brasil 22. februar
Solskinn og strandliv, d.v.s. jeg har ikke fått ligget på stranda p.g.a. en kraftig forkjølelse jeg
sannsynligvis pådro meg for en uke siden da jeg ble klissvåt under fossefallene. Sambarytmene
begynner så smått å svirre i lufta, men karnevalet begynner ikke før fredag 27. februar og det er jo
noen dager til. Å sitte på aveny Atlantica en varm kveld og se utover havet er ingen fredelig
fornøyelse. Uterestaurantene er nemlig markedsplass. Her er hva jeg fikk av tilbud på en times tid
mens jeg nøt noen pils:
Først ville en selge meg grillspyd.
Så ville to lage portrett av meg.
En ville selge meg masse lekedyr.
Et Sambaorkester spilte for en slant.
Minst ti guttunger ville selge kremmerhus med nøtter.
Tre andre ville pusse sko.
En ville selge meg kart over Brasil.
Tre ville selge T-skjorter.
En kvinne ville selge en miniatyr av Sukkertoppen.
En mor med barn på armen tigget.
55
Det samme gjorde en gutt uten ben som skjøv seg frem på et rullebrett mellom bordene.
Til slutt kom en flott negerkvinne med sin levende pytonslange rundt halsen, hun spilte harpe og
slangen buktet seg i takt med musikken. Det endte med at flere av turistene lot seg avfotografere
med slangen rundt halsen.
Strandpromenadene om kveldene når badegjestene trekker seg tilbake er mest tilholdssted for
joggere og gutter som leker med fotball. Telefonkioskene langs stranda brukes som
overnattingssted for gatebarn i åtte-ti års alderen. Jeg har også sett dem sove på betongkantene
langs innfartsveiene til Rio. Kanskje de håper på å bli plukket opp av rike mennesker som kan
adoptere dem. "De har det nok bra, været er akkurat passe for å sove ute", sa en pen amerikansk
dame til meg forleden.
Jeg synes det er fryktelig å se alle de handikappede som nå sitter og tigger langs strandpromenaden.
Det er sånne tilfeller av invaliditet vi gjemmer bort på Sunnås der hjemme. Spesielt inntrykk på meg
gjør en flott ung mann med stor kraftig overkropp og nesten ingen underkropp. Han ligger på en
pute og strekker hendene i været. Hjemme snakker vi så mye om integrering av handikappede i
samfunnet. Her nede har de virkelig klart det. De handikappede synes overalt, de har respekt og folk
gir dem penger fordi de føler det som en plikt. Nåvel, det var sikkert en integreringstanke på avveie,
men er det mer humant å gjemme handikappede bort på institusjoner?.
Et par kvartaler herfra ligger gay-diskoteket Ingognito som jeg besøkte også sist jeg var her.Jeg har
vært innom nå et par kvelder og stedet har vært stappet fullt hver gang. Jeg har blitt kjent med to
unge menn, en svart teologi-student her fra Rio og en tilsynelatende hvit gutt fra Sao Paulo som for
tiden ligger i en treningsleir for roere utenfor Rio. Han er 22 år og heter Roberto, han har kraftig
kropp og et frekt smil. Jeg sier ikke mer.
Informasjonsnivået om AIDS er ikke høyt blant homsene her. Det er vanskelig å be dem om å bruke
kondom, nevner du ordet "rubber" for en brasilianer tror han det er bildekk du mener. Jeg har gitt
bort flere kondomer allerede.
Rio De Janeiro, Brasil 25. februar
Været er strålende og jeg er fremdeles ikke helt i form. Forkjølelsen gir seg ikke og feberen sitter i
kroppen. I dag tok jeg en malaria-kur for sikkerhets skyld.
Rio De Janeiro, Brasil 26.februar
I morgen er det første karnevalsdag og
i dag føler jeg meg mye bedre. Feberen
er vekk og det kan tyde på at jeg har
hatt et snev av malaria. Den er jeg
forhåpentligvis kvitt nå, en tablettkur
skal være nok og da er malaria ufarlig. I
går kveld var jeg på Icognito og traff
blant annet en hvit fyr fra Sør-Afrika
som var i Rio for å se på karnevalet. I likhet med meg likte han raseblanding veldig godt og syntes
Brasil var toppen. At rasisme ikke er et ukjent begrep selv i Brasil har jeg imidlertid også fått
56
bekreftet. «Kan du virkelig like negre?" har jeg møtt som kommentar hos flere "hvite" brasilianere
som sikkert kunne hatt en neger til oldefar.
Copacabana i Rio er en av de få stedene i Sør-Amerika du møter nord-amerikanske turister i stort
antall, ellers skyr amerikanske turister hele Sør-Amerika. På de første tre månedene jeg var her traff
jeg kun fire amerikanere, derimot mange engelskmenn, tyskere og israelere. Ved en nasjonalpark i
Chile utgjorde faktisk israelerne 7,5 % av alle besøkende turister pr. år mens canadiere og
amerikanere tilsammen utgjorde 15 %. Amerikanerne kan med rette føle seg uvelkomne i Sør-
Amerika, de har tjent for mye på disse menneskenes nød gjennom hundre år. Tyskerne her nede har
vært mer populære enn amerikanerne fordi Tyskland aldri har hatt samme historiske
motsetningsforhold til Latin-Amerika som USA.
Nei, nå er det på tide å avslutte dette brevet. Håper ikke noen av brevene er kommet bort i posten.
Hils til vinterkulda. Karnevalsklem fra Geir.
57
58
Ellevte brev
Rio De Janeiro, Brasil 27.februar
I dag har jeg gjort innkjøp til mitt lille hushold for de neste fem dagene. Fra og med i dag, fredag, til
og med onsdag er alle butikker og kontorer karnevalsstengt. De siste to dagene har turister
strømmet på i store grupper. Dollaren stiger i verdi og jeg fikk 28,5 crusados for en dollar på
svartebørs i dag. Det dobbelte i forhold til offisiell kurs. I natt var jeg oppe til soloppgang, en
praktfull sådan. Flørtet på diskotek til kl.4, satt på kafe til kl.6, så frokost og til sengs. Han jeg flørtet
med hadde ei jente på slep og de dro hjem sammen.
Rio De Janeiro, Brasil 3. mars
Etter en del karnevalsdager får jeg kanskje satt en del inntrykk ned på papiret. Nå har det vært
samba 24 timer i flere døgn, både i gatene og på TV-skjermen i hodet og beina. Karnevalet i Rio er
veldig kommersialisert og det egentlige karnevalet i Rio har jeg ikke vært på.
Det foregår nemlig på lukkede områder hvor Sambaskolene i
Rio paraderer forbi døgnet rundt i gedigne kostymer. Her må
turister betale opptil 250 amerikanske dollar for de beste
tilskuerplassene, da må man sitte i en boks og har ingen
mulighet for selv å delta i dansen. Triste greier. Nei, jeg har
holdt meg langs strandpromenaden her hvor mindre
sambaband spiller, turister og lokalbefolkningen danser og
serpentinerne flyr i luften. Her er ihvertfall en viss folkelighet
å spore. Av kostymer liker jeg best fargesprakende drakter og indianere i krigsutstyr. Men en skal
visst langt fra Copacabana og helt opp i Nord-Brasil for å finne det opprinnelige karnevalet. Det er
fra Nord-Brasil karnevalstradisjonen stammer og Rio har bare adoptert den svært
forretningsmessige utgaven. Sant å si er jeg skuffet over at det ikke har vært mer liv i gatene. De
fleste kostymene på Copacabana har faktisk vært å se i salgsbodene på gata. Folk i Brasil er kanskje
gått trette av karneval på samme måte som mange nordmenn er gått trette av 17.mai. Jeg har
imidlertid ikke gått lei av Roberto, han roeren jeg fortalte om. Vi har møtt hverandre hver kveld på
Incognito, danset Samba drukket whisky og deretter dratt hjem til meg. De daglige Samba-showene
på Incognito har vært en fin opptakt til vårt private lille show etterpå. Hver kveld gjør vi det på gulvet
under en diger gummiplante.
Homofile og transvesitter leder an i karnevalsfeiringen, det er det ingen tvil om. På aveny Atlantica
om kveldene kommer opptransete mannfolk på rekke og rad. Store sterke karer med skjegg og hår
på brøstet, alle iført lange kjoler med blonder og sminke med glitter. Om det har noe med ny-
moralisme å gjøre vet jeg ikke, men hvite brudekjoler er vist mest in i år. Transene hyler nesten
groteskt mens turistenes blitslamper lyser rundt dem. Innimellom alle brudene og kostymekledte
kommer så ett og annet vanlig utseende guttepar tett omslynget. I mange år under Brasils
militærdiktatur var karnevalsfeiringen den eneste anledningen homofile hadde til å stikke hodet
frem og være seg selv i full offentlighet. Brasilianernes forhold til homoseksualitet og seksualitet
generelt er jammen et kapittel for seg. Homofile menn som opptrer i transvestitt-rollen eller en
sterkt feminin rolle er sosialt akseptert, de er klovner for alt folket. Det er også sosialt akseptert at
59
menn med maskulin fremtreden har sex med andre menn og at menn har heteroseksuelle kontakter
utenom ekteskapet. Under karnevalet i Rio går mann og kone på barrunde hver for seg. MEN, det er
et stort men. Alle må oppfylle sine sosiale forpliktelser ved å gifte seg, få barn og gå i kirke. I
skriftestolen kan man få tilgitt mye hor bare en holder fasaden ren og ikke lar sine mange sidesprang
komme frem i dagen. Homofile kan med andre ord ikke leve åpent ved å etablere parforhold, de kan
derimot hore ubegrenset i det skjule mens de holder en heteroseksuell maske utad. Hvis de da ikke
ønsker å spille transvesittrollen og får en slags aksept gjennom det. Tilfeller av AIDS er nå raskt
stigende i Brasil som følge av brasilianernes spesielle dobbeltmoral "Alt er ok bare du greier å skjule
det".
Brasilianere er vakre mennesker og elsker å vise seg frem. På stranda i Rio pleier jentene å male en
blomst over brystvortene, det er liksom enda litt mer pirrende enn vanlig topp-løst. Og guttene, de
drar T-skjorta ertende opp til brystkassen. Langs strendene er det satt opp masse
gymnastikkapparater og rundt disse stod gutter og menn tett i tett og virkelig beundrer de unge
atletene i mini-shorts som svinger seg rundt i apparatene.
En kveld kom jeg i prat med en typisk He-man som stod og speidet, tilsynelatende etter damer fra
panseret på bilen sin. Like i nærheten stod en del homser og klemte hverandre. Ser du der, sier han
og peker. " Se på de mennene som står der uten kvinnfolk. De er gay". "Men er ikke de fleste
brasilianske mannfolk litt sånn da?" spurte jeg. "I hvertfall har jeg inntrykk ev et de fleste gutter
onanerer hverandre så snart de får anledning". Han rødmet kledelig og fniste. Det har du litt rett i, sa
han. Jeg fikk hans adresse og telefonnummer både på jobb og privat og invitasjon om å besøke ham
og hans forlovede. Muligheten for trekant var til stede.
Noen homofil organisasjon i Rio har det ikke lyktes meg å komme i kontakt med. Alle homser jeg
snakket med om dette sier enten at de ikke kjenner noen slik organisasjon eller at de ikke liker disse
organisasjonene. Antagelig skyldes denne avstandtagen til homofile aktivistgrupper frykt for å bli
avslørt. Skyggen av militærdiktaturet for to år siden gjør seg gjeldene også på dette området. Kamp
for homofile menneskers rettigheter, retten til å leve åpent uten dobbeltmoral, er noe farlig politisk
som kan bli brukt i mot deg hvis du engasjerer deg i det.
I kveld arrangeres det et gay-karneval på et av de store luksus-hotellene. En amerikaner hadde to
billetter og ville gjerne invitere meg. Jeg sa nei fordi jeg skulle møte Roberto. Det er rart, Roberto
kan ikke et ord annet enn portugisisk og likevel føler jeg det slik at jeg kjenner han.
Rio De Janeiro, Brasil 4.mars
Farvel, Rio mitt hjerte gråter. Om to timer setter jeg meg på et fly til Manaus, midt i Amazonas,
flyselskapet er Trans-Brasil. Det var grusomt å måtte si adjø til Roberto, jeg ser ham sannsynligvis
aldri igjen. Akkurat nå føler jeg det slik at det hadde vært godt å ha en skulder å gråte ved.
Kriminaliteten har vært formidabel under dette karnevalet, over hundre mennesker er blitt drept på
en uke. Morderne har sannsynligvis bært karnevalsmaske og blir neppe tatt.
To danske jenter jeg har truffet hadde gjort som jeg og leid en privat leilighet på Copacabana. To
bevæpnede maskerte menn hadde brutt seg inn i leiligheten bundet og kneblet jentene, tatt alle
verdisaker og forsvunnet. Og jeg har aldri følt meg truet, heldiggrisen.
60
61
Manaus Amazonas, Brasil 5.mars
Ja, hit drar sikkert fanden på ferie når han ikke er i helvete. Over førti varmegrader og
fuktig luft. Enda sies det å være kjølig her. Flyturen Rio-Menaus tok ca. fem timer og
tilsvarer vel sånn strekningen Oslo-Casablanca tenker jeg. Brasil er ca også like stort som
hele Australia. Beautiful people fly Trans-Brasil, stod det å lese i selskapets magasin vi
fikk utdelt ombord. Reklamen var ledsaget av et bilde med karnevalsprydete transvesitter. Vi satt i
en svær Boeing-maskin med god service og store bevegelsesmuligheter ombord. En kinoforestilling
var inkludert i billetten som kostet ca.850 NOK. Da vi utpå kvelden seilte inn mot Manaus kunne vi
nyte utsikten mot Amazonas-jungelen. Den store floden splittet det grønne teppet med sine utallige
sideelver som speilte seg i en blod-rød solnedgang. Et syn jeg aldri vil glemme.
Vel fremme i Manaus har jeg konstatert et dette er en rik by med mange gamle hvitmalte bygninger
og vakre parkanlegg. Mesteparten av befolkningen i den kjempesvære delstaten Amazonas bor her.
Relativt dyrt er det i Manaus fordi dette er også et sted amerikanske turister våger seg. Dessuten har
Manaus vært senter for Brasils inntektsbringende gummiproduksjon.
På et reisebyrå i deg ble jeg praiet av en ung mann som tydelig trodde at jeg var turist med mye
dollar. For 250 amerikanske dollar pr. dag kunne han skaffe meg en fem-dagers tur i jungelen med
egen båt og guide, kort inkludert. Alternativ: For 175 dollar pr. dag kunne han leie meg en mindre båt
også med guide, men da måtte jeg proviantere selv. På disse turene ville vi til og med kunne se
kannibaler, sa han. Hva koster det å bli spist ev en kannibal? fikk jeg lyst til å spørre om, men takket
høflig nei til hans tilbud. Min økonomi nå tilsier nok at jeg får bese Amazonas floden uten kannibaler.
Jeg har bestilt billett med en billig elvebåt i morgen tross advarsler om at turister gjerne blir robbet
på slike båter. Langs kaiene her ligger utallige elvebåter, alt fra fattigslige kanoer til en
luksusdamper for millionærer.
I de tjuefire timene jeg til nå har gått og svettet i Manaus er det tre ting jeg har oppdaget her som jeg
aldri før ville kunne tro var å finne midt i Amazonas. I går kveld var jeg på en kina-restaurant og i dag
formiddag oppdaget jeg en stor pornokino i byens sentrum med lang kø utenfor. Jeg oppdaget også
fort at parken utenfor hotellet var vankested for byens homser og en søt indianergutt prøvde å
sjekke meg opp ved inngangen til hotellet i går kveld. For varm og trett til seksuelle lyster gikk jeg
heller og la meg på hotellrommet. Da jeg skrudde på TV'n sendte de en tale av Pave Johannes Paul II.
Paven grinte stygt på nesen fordi han måtte snakke portugisisk. Etter talen kom det bilde av en stork
på skjermen hvilket vel måtte vel illustrere Vatikanets familieplanleggingsprogram eller hva vet jeg.
Brasilianerne har ihvertfall sans for ironi.
Elvebåt på Amazonas-floden 6.mars
Båten har akkurat forlatt Manaus, klokka er 19.00 (23.00 norsk tid) og det ble plutselig mørkt på
noen minutter. Vinden er varm og jeg sitter øverste dekk sammen med en annen ryggsekk-turist fra
New Zealand.
Båten er en to-dekkers ferje med plass til ca. 300 mennesker ombord. Her er overfylt med
passasjerer, hadde alle gått til ene siden av båten ville vi kantret. De fleste ombord er indianere
eller halvindianere ser det ut til. Nesten alle har med seg sin egen hengekøye som de monterer opp
på dekket. Selv regner jeg med å sove på dørken i natt med ryggsekken under hodet. Vi kan enda
62
ikke se noen stjerner på grunn av skydekket. Heldigvis er det ingen moskitos som plager oss ennå. Vi
regner med å være på denne elvebåten i ca. 30 timer for så å ankomme en by som heter Santa-Rem.
Jeg hadde en hyggelig kveld i går sammen med noen gutter
jeg traff på en benk i parken. Vi gikk på kafeer og konverserte
med dårlig engelsk og fingerspråk ut i de små timer. I dag er
det forresten fem år siden jeg ble kjent med deg første
gangen, jeg husker nok datoen, 6.mars 1982 på restaurant
Metropol i Oslo. Vi befinner oss i litt forskjellige situasjoner
nå. Jeg føler meg slapp og lite komfortabel. Ved siden av meg
har min New Zealandske medpassasjer blitt kjent med en
indisk restauranteier og hans kone, de er bosatt i Rio. Håper denne natten forløper bra, det er
ihvertfall best å passe godt på bagasjen.
Ca. kl. 9.45 greide New Zealenderen på mirakuløs vis å skaffe meg en lugarkøye. Jeg overnattet i en
fire-manns lugar, indieren, hans kone, new-zealenderen og jeg. Trangt, men ok. Døra står oppe og vi
har en vifte til forsøk på avkjøling. Månen og stjerner er kommet frem og vinden fra elva bringer oss
vel snart i søvn. Ute på dekket sover folk tett som erteris i hengekøyene sine. Bakerst i båten er
toalettene og skal vi dit må vi krype under alle hengekøyene for å nå frem.
Elvebåten 7.mars. En ny dag, overskyet med regn. Vi møter en og annen flatbunnet pram på elva, de
fleste frakter trailere.
Jeg fikk ikke sove stort i natt. Før det stod jeg opp i 02.00-tida og satte meg opp på dekk for å nyte
den varme vinden i beksvarte natta.
Så dro jeg til køys igjen, sov et par timer og satte meg opp igjen for å møte grålysningen. Dagen kom
like fort som den hadde forsvunnet. Elva er veldig bred og på begge sider vokser vill jungel. Trærne
står til knes i vannet og det vokser siv rundt dem. Elvevannet er helt grått og det flyter mye løse
grener og rekved omkring. Nå i regntiden er vannstanden høy, mars måned skal ha ca. 21 regndager.
En og annen hegre og noen store sommerfugler flyr mellom breddene. Noe som minner om sjøfugl
svever høyt i lufta, men det er jammen mange mil til havet. Før jeg våknet siste gang i morges
drømte jeg om deg, kanskje begynner hjemlengelsen å komme?
Midt på dagen 7.mars. Livet ombord går sin gang. Vi har alle måltider inkludert i billetten og har
nettopp avsluttet lunsjen, kjøtt ris og brød. Avvikingen av måltidene foregår ikke helt uten
komplikasjoner.
Vi har et langbord stående omtrent midtskips hvor det blir dekket til ca. 25 mennesker ved hver
bordsetning. Å avvikle tre måltider tar omtrent hele dagen, det har ihvertfall stått køer foran det
bordet helt siden i morges. Når man omsider har tilkjempet seg en plass ved bordet er det såvidt
beina får plass fordi minst ett tonn bagasje er stuet inn under bordet. Ikke kan man sitte rett heller
fordi hengekøyene henger tett på begge sider av langbordet. Aldri smaker maten bedre enn under
slike trange vilkår.
Været er blitt lettere og det skifter stedig mellom sol og litt regn. Landskapet på begge sider er blitt
frodigere og hist og her er det bosetninger, enkle trehus som er bygd på høye stolper for å sikre seg
mot eventuell storflom.
63
Dagen har ellers gått med til politiske diskusjoner. New Zealenderen er av tysk avstamning og har
klare nazi-sympatier. Han er den første jeg her møtt som har vært på fornavn med Der Führer. "Jeg
er sikker på at Adolf aldri hadde til hensikt å starte den krigen", har han gjentatt flere ganger. New
Zealenderen er profesjonell ryggsekkturist, han her reist sammenhengende i åtte år siden han ble
skilt og ikke orket jobbe mer.
Sånt er mulig for folk med penger. Han kunne fortelle mye om sine reiser verden rundt "Best har jeg
det når jeg reiser fra et sted til et annet", sier han. En god karakteristikk både av han og mange
ryggsekkvandrere verden over. Jeg her nok en rem av huden selv. Indieren fra Rio har vært full
nesten hele dagen og nå ligger han i køya og blir matet av sin kone. En snill mann og sikkert en flink
restauranteier. Jeg har det reneste kjøkken i hele Rio forsikrer han til stadighet. Og ha ham som
arbeidsgiver skal visst heller ikke være så verst. Han sier han gir 10 % lønnsøkning hver måned til sine
arbeidere. "Fatter ikke hvordan de overlever" mumlet han etterpå. Med den inflasjonen som har
vært i år fatter jeg heller ikke det.
En amerikansk gutt har også dukket opp i løpet av dagen. Han går med store bandasjer på lårene
hvor han skjuler sine kontanter.
Tre væpnede ran på en uke under karnevalet i Rio har gjort ham til en forsiktig mann. Selv bærer jeg
min veske med kontanter og reisesjekker over skulderen hele dagen.
Ettermiddag 7.3. ca.kl.17.30. Landskapet langs elva forandrer seg ikke særlig, været er også det
samme. Vi her gjort en del stopp underveis, blant annet på en øy i floden. Befolkningen her virker
svært så sivilisert om enn fattig. Det er nok lenge siden Amazonas bare var bebodd av naturfolk.
Indianerblodet virker svært utvannet på de menneskene som bor her, i så måte er de ikke særlig
forskjellige fra andre brasilianere. Det ser ut til at mesteparten av befolkningen på disse småstedene
møter opp på kaien når elvebåten kommer. Akkurat som på mitt hjemsted i Nord-Norge for noen år
siden. På grunn av vind på elva har vi enda ikke sett en eneste moskito og bra er det.
Santarém, Brasil 8.mars kl 8.15
Endelig fremme etter en båttur på 35 timer. Vi ankom Santarém ved 6-tida i morges i
grålysningen. Santarém er en pen by visstnok ca.52000 mennesker med omland. Her
er masse elvebåter på havna, markedsplasser og grønne friske omgivelser. Men aldri
har jeg sett så mange gribber på noe sted som her. Hundrevis sitter de i flokker midt på
gata og virker ikke redd for mennesker, men sitter rolig til du er bare en meter fra dem. Kanskje det
er byens eneste rengjøringsvesen?
Jeg har sagt adjø til mine medpassasjerer og dratt ut til flyplassen for å få lift ut til kysten. Jeg skal til
havnebyen Belém.
Santarém, Brasil 9.mars
Jeg fikk ingen flybillett i går og måtte returnere til sentrum av Santarém for å finne et hotellrom.
Været var strålende og jeg haiket tilbake fra flyplassen. Først i morgen kveld går det et fly til Belem
med Cruzeiro do Sul datterselskap av Varig, Brasils største flyselskap. Jeg sitter nå under noen
skyggefulle trær ved elvebredden.
64
Sola står i zenit og folk tar det med ro. Elvebåtene foran meg gjør seg godt på vannspeilet. De fleste
av dem har et vakkert malt treverk i hvitt og blått. Alle har to åpne dekk med plass til de
obligatoriske hengekøyene. Akkurat her er Amazonasfloden enormt bred, flere kilometer, snille tro
det var en innsjø. Folk bader her, men jeg kvier meg for å hive meg uti, selv om pirayaen skal være
bedre enn sitt rykte.
Da jeg satt under disse trærne i går kom jeg i kontakt med en svart fyr fra Guyana, en av Brasils
nordlige naboland. Han hadde engelsk som sitt morsmål som alle andre i denne tidligere britiske
kolonien.
Han fortalte meg om sin bakgrunn som sjømann, at han hadde mønstret av i Colombia for å kjøpe et
parti "is", dette skulle være hans vei til rikdommen. "Is" er mariujana av svært fin kvalitet. Jeg takket
nei til handelen, men snakket lenge med gutten som jeg syntes virket svært sympatisk. En fyr som
gjerne ville komme seg vekk fra fattigdommen.
Produksjon og forbruk av narkotika er enormt i Sør-Amerika, verst er det i Bolivia og Colombia. Men
selv i Chile var hasj og marihuana lett å få tak i. Jeg nevnte kanskje noe om at Pinochet-regjeringen
hadde tillatt en visefestival ved Vina del Mar i februar. Første dagen på denne visefestivalen ble det
beslaglagt 250 kilo mariujana. Selvfølgelig kunne dette stoffet vært "plantet" av myndighetene for å
sverte festivalen, men det forbauser meg heller ikke om beslaget var reelt. I går var det den
internasjonale kvinnedagen, men jeg kunne ikke merke noen
spesiell markering av denne begivenheten. Det er ikke rart.
Kvinnene her er rene baby-fabrikker, jeg synes nesten annen
hver voksen kvinne er gravid så prevensjon er det ihvertfall
dårlig med. Unge jenter oppfører seg vanligvis ytterst
tradisjonelt, flørter med øynene, fniser og holder kjeft når de
blir bedt om det. Bare i Rio og Sao Paulo har jeg inntrykk av
at kvinnefrigjøringen er kommet litt lengre.
Ettermiddag 9.3. Har slengt innom en kafé hvor jeg følger litt med på TV'n over disken mens jeg
nyter en yoghurt. Jeg legger merke til at brasiliansk TV har startet kampanje mot AIDS, det er
jammen ikke for tidlig. Hver time døgnet rundt sendes en kort film som viser en ung gutt sittende i
en sofa. En voksen mann legger en forførende hånd på hans skulder og gutten ser opp mot mannens
ansikt. Så kommer en skriftlig advarsel mot AIDS på skjermen. En litt ensidig fokusering av homser
kanskje. Med alle gatejentene i Brasil burde de heterofile være like mye i faresonen for AIDS. TV-
underholdningen er ellers veldig ensidig med såpeoperaer og diverse scene-show. Jeg skal fortelle
om en sketsj jeg har sett i ett av disse showene. En hvit kvinne vil gjerne kvitte seg med mannen sin
og byr ham fram på auksjon for 30 000 crusados. To kvinner, hvite de også, kommer og kikker på
varen, griner på nesen og går. Prisen blir satt ned til 10 000 crusados og en negerkvinne kommer og
vurderer den ulykkelige mannen, ryster på hodet og går. Prisen blir så satt til 1 crusados. En
transvestitt-kledt homse kommer til markedet og det er siste sjanse for å gjøre et kjøp. Han setter
nesen i sky og går. Siste håp er ute, kjerringa tar den ubrukelige mannen sin i øret og går hjem. Jeg
syntes undertonen i denne sketsjen sier litt om holdninger til både negre og homser.
65
Santarém, Brasil 10.mars
Sitter igjen ved elvebredden og venter på og dra til flyplassen. I går kveld var jeg på en utekafé ca.
en kilometer utenfor sentrum, også nær elva. Her fikk jeg servert en diger stekt fugl som smakte
fortreffelig, ved nabobordet satt tre gribber og ventet på åtselet etter måltidet, tenk de spiser til og
med slektninger. Søppel finns det jammen nok av i Santa-Rem og gribbene utgjør dagskiftet i byens
rengjøringsvesen. Om natta overtar rottene som danser i måneskinnet til den lyse morgen.
Jeg satt og nøt solnedgangen og etter det plutselige mørket ble omgivelsene forandret. En dis
skjulte elvebredden på motsatt side og i måneskinnet så ut som om at elva var blitt et hav med tåke i
horisonten. Jeg gikk hjemover langs bredden med bare rottene som selskap. Luften var fri for
moskitos så det er åpenbart ikke høysesong for malaria nå.
Over Amazonas, Brasil Kveld 10.mars
Endelig på vingene. Dette er bare en times tur og det er rolig luft uten turbulens. Faen, der startet
turbulensen. De Sør-Amerikanske flyene skiller seg interiørmessig ikke ut fra de europeiske.
Servicen er ok, men jeg har lagt merke til at røykere og ikke-røykere sitter på hver sin side av
midtgangen, veldig praktisk.
Belém, Brasil 11.mars
Nå er jeg ved kysten. Jeg var uheldig med valg av hotell denne gangen, her er skittent
og ikke en gang skikkelig lås for dørene. En bør gjøre til regel å se hotellrommet før
en sjekker inn på hotell i Brasil. I prisklassen 15 - 50 NOK varierer kvaliteten fra ren
slum til god norsk pensjonatstandard med en utmerket frokost. På gata i går møtte
jeg en svensk og en dansk ryggsekkturist som jeg traff på bussen Florianopolis Montevideo her før
jul. Verden er ikke så stor her nede heller. I morgen eller overmorgen planlegger jeg å dra videre med
fly til Cayenne i Fransk Guyana.
Belém, Brasil 12.mars
For et rot: Å prøve å skaffe en flybillett via et reisebyrå er det samme som å bli satt på venteliste i
kanskje ukevis. Nå har jeg skaffet flybillett til Macapa, en by nær grensen til Fransk Guyana, der skal
det visst være bra båt-eller flyforbindelse over grensen. Flyselskapet denne gangen heter VASP og
flyturen skal ta bare 45 minutter. Det er imidlertid dårlig flyvær, øsende regn. Jeg hadde
språkproblemer ved utsjekkingen av hotellet i dag. Normalt fungerer det med fingerspråket, men
denne gangen måtte jeg spasere ut av døra med sekken på ryggen og demonstrativt vinke farvel. Da
forstod de at jeg ville betale regningen
Macapá, Brasil 12.mars (Natt til trettende)
Flyturen var ok bortsett fra de ti siste minuttene før landing. Jeg trodde vi skulle ramle
ned. Hadde det ikke vært for sikkerhetsbeltet ville vi blitt slengt ut i løse lufta, gjett om vi
klamret oss til armlenene. Så var det kapring av taxi i øsende regnvær. Jeg her enda ikke
møtt en ærlig taxisjåfør i Sør-Amerika. Alle vil snyte langveisfarende turister. Hvis de har
taksameter drar de gjerne frem et skjema ved turens slutt og tryller frem en høyere pris. I grunnen
forstår jeg dem. Heller ikke dette hotellet her særlig god standard.
66
Kakerlakkene er på plass og grønne firfisler kryper oppetter veggene. Firfisler spiser imidlertid bare
insekter og er derfor hyggelig å ha på rommet.
Macapá,Brasil 13.mars
Fredag den trettende igjen: Det må være sjeldent med fredag den trettende to måneder på rad, men
slik er det altså i år. Igjen sitter jeg på en flyplass og venter, la oss håpe det er min lykkedag i dag. Det
er flyselskapet TABA jeg prøver nå, de har bare gamle propellfly, men skitt, det er som sagt en fin
dato. Mannen i reisebyrået virket ihvertfall koselig, han garanterte meg plass i flyet, lo og spøkte og
fikk meg til å putte fingeren inn i kjeften på en utstoppet piraya han hadde på skrivebordet. Klart jeg
måtte kjenne hvor skarpe tennene var.
Kveld og fortsatt Macapa.
Atter en drink og utsikt over vannet. Null flybillett i dag. Månen lyser og jeg tørker dagens svette av
panna. Rundt den vesle byen ligger busk sen tett og jeg har nettopp avsluttet en spasertur på et
festningsverk i nærheten. Kommunikasjonene her i Nord-Brasil er bare helt håpløse. Her finnes
ingen busser og tog. En sjelden gang går det en elvebåt til Fransk Guyana men også her er det lange
ventelister. Fly går også samme vei et par ganger i uka men her er køene enda lengre. Tidsskjemaet
begynner å sprekke, 6. april går mitt fly fra Lima.
Jeg har følt fredag den trettende flere ganger i dag. På en bar jeg satt nå i ettermiddag kom en fyr
bort til meg og spurte om jeg kunne spandere en drink. Jeg gjorde det, "det kostet bare ca.2n.kr." og
han prøvde å starte en konversasjon. Plutselig nappet barkeeperen meg i armen, pekte mot mannen
og hvisket politi. Snakk om uflaks. En eldre mann bak meg ved bardisken viste senere også sitt
politiskilt. Ingenting mer skjedde.
Motapa, flyplassen Kveld 14.mars
Jeg føler meg snart som en flyfille, flyselskapet VASP denne gangen også, tilbake til Belem. Været er
fint, håper bare jeg får hotellplass i Belem i kveld. Prisen på innenlandske flyruter steg med 35 % i
dag, hittil i år har Gisse prisene steget med 65. Jeg hadde imidlertid en sympatisk reisebyrådame
som daterte billetten min tilbake en dag.
I lufta igjen: Godt å få slappe av uten turbulens, der startet selvfølgelig turbulensen. Nåja, det er ikke
mange minuttene til landing.
Belem samme kveld i senga: Full klaff, fin landing, taxi på flekken, standard hotell ved første forsøk,
mineralvann på nattbordet. Dagen er reddet, nå skal jeg stresse ned en stund og nyte Belem.
Belém, Brasil Fugleparken 15.mars
Dette er virkelig en opplevelse. Her er Amazonas vakreste fugler
samlet i bur under åpen himmel. Hegrer, de stinker litt, storker,
forskjellige slags ender, spover med lange krokete nebb , spurv i alle
regnbuens farger, meterhøy papegøyer, hauker og praktfulle
påfugler. Men en fugl jeg faller helt for er Tucano, jeg tror det er
Brasils nasjonalfugl. Den har et gult kjempenebb med en svart flekk
på tuppen, opptil tredve cm kan nebbet måle, nesten like langt som fuglen selv.
67
Fjærdrakten er praktfull i svart, rødt og hvitt, det virker nesten som fargene er håndmalte på fuglen.
Noen Tucanoer har blåfarge på nebbet. De gir ingen lyder fra seg, men biter hardt i en pinne jeg
stikker inn i buret, ikke verdt å prøve med fingeren. Tucanoen er også en art som er truet i Brasil.
Spesielt tyskere har vært ville etter å rane egg og reder. I Europa selges den for skyhøye priser. Det
er rart, hver gang jeg ser på en Tucano begynner jeg å tenke på deg. Men du er faktisk større i
kjeften.
Belém, Brasil 17.mars
Har nylig avsluttet en båttur ut i jungelområdene rundt Belem. Solen smilte til oss flere ganger og vi
hadde en usedvanlig smilende og sjarmerende guide med oss. Han smilte også når de plutselig
tropiske regnskyllene gjorde turistene søkkblaute. Etter en og en halv timesferd med båten gjennom
trange elveløp og tett buskas gikk vi i land og ble mottatt av en del lokale indianere som tydelig var
vant med turister. Småbarna pilte om kapp i toppen av kokospalmene for å motta slanter av oss som
belønning. Vi spaserte en halv times tid gjennom skogen hvor vi blant annet fikk se kakaoplanter og
til og med fikk smake på en lokal tilberedt sjokolade, garantert urørt av fabrikkhånd. Den smakte
slett ikke verst. Ellers var det smått med dyre- og fugleliv. Vi så bare noen termitter i døde trær samt
en del kveg. Ellers fikk vi besøkt en ganske primitiv nedlagt folkeskole for indianerbarn.
Klasserommet med en tavle og enkle trebenker kunne vært plukket ut fra norsk skolevesen for
hundre år siden. Den vesle bygningen var oppført etter initiativ fra en nå avdød tysk kvinne som for
mange år siden hadde opptrådt som en slags Florence Nightingale for indianerne her. De fleste
turistene på båtturen var tyskere og ordet schön ble gjentatt i det kjedsommelige. Etter å ha sett
jungelområder i Montegrosso syntes jeg ikke dette var særlig imponerende.
Belém, Brasil 18.mars
Jeg greide det nesten umulige, nemlig å få en flybillett til Fransk Guyana til førstkommende mandag
23.mars. Da har jeg ligget nesten to uker på venteliste. I tillegg måtte jeg for første gang på denne
reisen skaffe meg visum. Fransk Guyana er en del av Frankrike og dit må jeg ha visum siden det er
terror i Paris og Norge ikke er med i EF, 50 franske franc + bilde kostet det. Flyselskapet VARIG
forlangte imidlertid at jeg måtte ha returbillett til Brasil for å reise til Fransk Guyana. VARIG opplyste
at dette var et fransk pålegg. Den franske konsulen i Belem sa imidlertid at dette var et tåpelig
brasiliansk påfunn. Slik stod saken i tre dager mens jeg fløy som en strikkball mellom det franske
konsulatet og flyselskapet VAPIG. Omsider fikk jeg en skriftlig bekreftelse fra konsulen om at den
franske republikk ikke hadde noe imot at jeg ankom Fransk Guyana uten returbillett til Brasil siden
jeg nå en gang hadde returbillett til Europa fra Lima 6.april. Republikken Frankrike ville dermed bli
kvitt meg fort likevel, jeg ville simpelthen ikke rekke å dra til Paris før VARIG omsider respekterte
konsulens avgjørelse. For sikkerhets skyld har jeg festet konsulens brev til flybilletten, en kan jo aldri
vite.
Belém, Brasil 21.mars
Huff, regntiden er kjedelig, litt sol nå og da ,men aldri strandvær. Temperaturen er jevnt 28-30
varmegrader. Moskitos finns det også og det er tilfeller av malaria i byen nå. Jeg har imidlertid min
pillekur så det er ingen fare.
68
Belem er en trist havneby med horer i gatene og fulle sjøfolk fra alle verdens kanter. I går snakket jeg
med en sovjetisk sjømenn fra Estland. Gatejentene her er mere aggressive enn jeg har sett noen
andre steder i Brasil. Setter du deg på en kafé kommer en jente straks bort til bordet og forlanger en
drink. Reagerer du ikke raskt nok drikker hun av ditt glass. Som mannlig turist på gata blir du forsøkt
praiet ihvertfall ti ganger langs en av hovedgatene, her står jentene tett i tett. En kveld ble jeg
kontaktet av en gutt til en avveksling. Han stod midt i gata og hadde brasilianske horegutters
kjennetegn, bar overkropp og et badehåndkle rundt halsen. Jeg stanset, flørtet med ham noen
minutter og gikk videre. Jentene i gata fulgte tydelig med i dette intermessoet og vendte seg skuffet
bort. Ryktene må tydeligvis ha gått, siden har jeg nemlig gått mer i fred for gatejenter. Kaféene i
byen er nesten alle like, som tusenvis av brasilianske kaféer i alle byer landet over. En naken
metalldisk med kjøling nakne metall eller trebord, nakne skitne vegger og som regel en kalender
med en naken dame over disken. Alt dette badet i et blendende neonlys. På hvert bord står som
regel ti-tolv langpilsflasker. Tomflaskene fjernes når regningen er betalt. Her finnes også et
stinkende toalett og en som oftest også like stinkende kelner. Du kjenner ikke lukta etter en stund.
Av og til virker det på meg som om kaféeierne herr konkurrer med hverandre om å gjøre det mest
mulig ukoselig for folk. Du må gå langt mellom hvert sted med særpreg.
Byens allikevel verste sted, skal vi kalle det Belems Original pilsen, ligger imidlertid midt i byen.
Denne uterestauranten her åpent 24 timer og er arnested for prostituerte og kriminelle. Her har
skjedd flere mord. Da en berømt brasilianer artist skrev en sang om stedet og den ble berømt over
hele landet ville Belems borgermester frata dette etablissementet bevillingen. Byens øvrige
myndigheter fant imidlertid borgermesterens reaksjon altfor streng. Bystyret vedtok at
restauranten ikke fikk lov å bygge tak over stedet da man ville være garantert utskifting av
klientellet for hver regnskur, og regnskurene kommer ofte her.
I deg har jeg vært og trasket langs fiskehavna og sett på alle de merkelige fiskeslagene og levende
skalldyr som tilbys. Fisketorget er like livlig som all annen handelsvirksomhet her nede med rop og
store håndbevegelser. En gutt gjorde et klossete forsøk på å rappe veske mi, men det mislyktes. I
den lokale parken har jeg truffet en del ungdommer som snakker bra engelsk. Først traff jeg igjen
den gutten som ville selge meg mariujana i Santarem. Han opererte nå med sin farlige
salgsvirksomhet i Belem.
Det lokale politiet var han ikke redd for, de lar seg lett bestikke mener hen. Det føderale brasilianske
politiet derimot har så god lønn at de er ubestikkelige og er fryktet av enhver forbryter. En bør helst
ikke komme i kloa på dem.
En sjømann fra Angola prostituerer seg både for kvinner og menn for å få penger til medisin. Han
viste meg et stygt sår i armen som hadde kostet ham tusenvis av crusados og få behandlet hos lege.
Den mest sympatiske jeg har truffet er en arbeidsledig gutt fra stedet som forteller han er blitt
frastjålet sine identitetspapirer. Uten Brasils- tjue offentlige identitetspapirer har du som borge
mistet dine rettigheter i dette landet, blant annet muligheten for å få lønnet arbeid. Trygd finnes
ikke. Det koster fem tusen crusados å skaffe nye papirer og han er nesten blakk. Jeg har spandert en
del hamburgere og øl på ham og fått hans livshistorie. Det som slår meg er den verdige masken
fattige mennesker i Brasil forsøker å vise. Ungdom som du møter kan bære moteriktige rene T-
skjorter, ha riktige frisyrer, men de er blakke uten arbeid og bor i falleferdige hus. Det sies om
enkelte husmødre her et de heller bruker sine siste crusados hos frisøren framfor å kjøpe mat til
69
ungene. Hver husstand, hvor fattigslig den enn er har ihvertfall sitt eget TV hvor de kan se på
såpeoperaer og lære å leve opp til en viss stil. Prisene her fortsetter å stige mens lønningene står på
stedet hvil.
Nylig ble prisene på offentlig kollektivtransport i Belem fordoblet uten et det på forhånd hadde vært
noen offentlig debatt om det. Demokratiet i Brasil fungerer dårlig fordi folk ikke tør si sin mening av
frykt for at militærjuntaen vil komme tilbake. Blant ungdommer som leser er imidlertid ikke
kommunistisk litteratur ukjent. Fidel Castro har nylig vært på besøk i Brasil. I følge en
meningsmåling offentligjort i en stor avis er Fidel Castro populær hos 50 % Brasils befolkning. Men
ved valgene stemmer brasilianerne konservativt, av ren frykt ser det ut til.
Belém, Brasil 23.mars
Min siste deg i Brasil, om en time er jeg på flyplassen. Regntunge dager har sneglet seg avsted.
Tiden har mye gått med til kjedsommelig TV-titting, lange måltider i hotellets spisesal og lesning i
Latin-Amerika utgavene av Time og Newsweek som stort sett ikke bringer andre nyheter enn
Reagans Iran-skandale. I går var jeg en tur på den beryktede uterestauranten jeg beskrev og
avsluttet kvelden på et gatekjøkken med en diger kjøttsandwich og cola. Jeg sett på en stol foran
gatekjøkkenet og oppdaget en rottefamilie som satt og tigget foran beina mine. Jeg trampet med
foten og kom til og tenke på et jeg var blitt like kald ovenfor alle slags tiggere, dyr som mennesker.
Et halvt år i Sør-Amerika har gjort sitt.
Cayenne, Fransk Guyana 23.mars
Plutselig var jeg tilbake i Europa… eller nesten. Her er standard og priser totalt franske, 100 franske
franc for en taxi fra flyplassen og 100 franske franc for et bra, men billig hotellrom utenfor sentrum.
Jeg har en kjempesvær dobbeltseng, digert bad og svømmebasseng på utsiden ev vinduet.
Imidlertid har jeg registrert en liten armé termitter på marsj fra vindusposten bort til et gammelt
skatoll i hjørnet.
Tolleren på flyplassen virket litt fjollete. Han hadde mani for å rote igjennom alle damevesker og
sminkedåser mens han fniste verre. Sekken min lot han være, den er ikke akkurat parfymert.
Flyturen hit hadde en ubehagelig start i Belem. Midt på rullebanen, sekunder før take-off,
bråbremset flyet og svingte i rasende fart tilbake til enden av rullebanen. Like etter kunne vi se et fly
lande like ved og stanse et stykke fra oss. En eventuell kollisjon var unngått og nytt forsøk på take-
off ble gjort. Denne gangen kom vi opp i lufta, men jeg så adskillig whisky ble konsumert på turen.
Slike episoder gir ikke akkurat tillit til Sør-Amerikansk flysikkerhet. Vi er nå inne i Malariafri sone. I
flykabinen ble det sprøytet mot insekter under overfarten.
Cayenne, Fransk Guyana 24.mars
Her ville du likt deg. Franske moter og solfylte avenyer med kjempe-høye slanke palmer. Det er som
å være på den franske rivieraen bortsett fra en viktig ting: sandstrendene her er temmelig leirgråe.
70
Her er ingen tiggere i gatene og det er en lettelse. Levestandarden virker jevn, befolkningen er
nemlig godt betalt for å forbli under det franske kolonistyret. Det er bare ca. 100 000 mennesker i
hele kolonien, derav vel ca. 30 000 i Cayenne.
Nesten alle er franske statsborgere. Det er flest negre, etterkommere fra Slavetiden. Dessuten
finnes mulatter og folk fra andre tidligere franske kolonier, f.eks. fra Indokina. Dessuten kinesere og
en liten gruppe indianere. Hvite franskemenn utgjør visstnok ca. 10 % av befolkningen.
Utenom Cayenne består Fransk Guyana mest av jungel og noen særlig næringsvirksomhet drives
ikke. Alle produkter blir importert fra EF, det være seg tysk smør eller Carlsberg øl. På grunn av all
importen blir dermed prisnivået ca.10% over det franske mens lønnsnivået visstnok er 10 % under
Frankrike.
I dag her jeg snakket med et koselig canadisk ektepar som er her på ferie. De har tidligere vært
stasjonert i Sør-Amerika som diplomater og vil gjerne se på gamle tomter.
Cayenne, Fransk Guyana 25.mars
I dag har jeg kjøpt flybillett med Air-France til Quito i Equador. Det ble dyrt, men det er rimeligste
alternativ hvis jeg skal rekke Lima før 6. april. Flyet går Lørdag den 28.mars. Det er vanskelig å
komme ut av Fransk Guyana nå p.g.a. borgerkrigen i nabolandet Surinam ( tidligere Nederlandsk
Guyana). Alle land og sjøforbindelser med Surinam er brutt og det går bare ett fly i uka, selvfølgelig
med enorme ventelister. Fransk Guyana tar nå i mot mange flyktninger som strømmer over grensa
fra Surinam.
Cayenne, Fransk Guyana 26.mars
I motsetning til Nord-Brasil er det skarp sol her hver dag. Franskmennene her nede virker svært
hyggelige og kan i motsetning til mange andre franskmenn snakke godt engelsk, ja de nedlater seg
til og med til å snakke en del spansk og portugisisk. Mange av de franske ungdommene jeg har
snakket med virker som de rene eventyrere. En gutt jeg traff i går har tidligere vært i Irland ett år, en
annen har praktisert fallskjermhopping på Madagaskar. De fleste lever et ganske lett liv her, bor i
hengekøyer og bruker sine opptjente franc på billige weekendturer til Brasil. Skogsarbeid
sysselsetter svært mange, andre er stasjonert i fremmedlegionens avdeling i Fransk Guyana.
Et problem har imidlertid meldt seg for de franske arbeiderne her. De private selskapene som er
engasjert i kolonien er begynt å importere billig arbeidskraft fra Brasil og Haiti, mens franske
statsborgere får sparken. Fagforeningsvirksomhet er visst et ukjent begrep her nede. Nei, det er ikke
bare å bo i en god gammeldags europeisk koloni.
I går så jeg et revolverintervju med statsminister Chiraqe, satellittoverført fra fransk TV. Han var
sjarmerende bevares, men meningsmålingene for ham før og etter sending var ikke positive.
Tidsforskjellen til Europa er fortsatt fire timer.
Cayenne, Fransk Guyana 27.mars
Brennende sol i dag også. Jeg sover som oftest om ettermiddagen på hotellrommet. Om natten er
det nemlig EN moskito som plager meg og det er nok. Okay, det ble et langt brev til deg denne
gangen, håper du finner det underholdende. Klem og snarlig gjensyn, Geir.
71
Tolvte brev
Med Air-France over Sør-Amerika, tidlig lørdag morgen 28.mars
Jeg fikk ikke sove stort i natt heller. På grunn av Air-Frances sikkerhetsrutiner måtte jeg opp kl. 03.00
for å være på flyplassen til avtalt tid kl. 03.30. Vi kom ikke på vingene før kl. 06.00. fra Cayenne.
Dette er en diger Boeing med myke seter, fransk parfymeduft på toalettene og ytterst service-
minded flyvertinner, i det hele tatt tipp-topp. Akkurat nå begynner serveringen av frokosten, fransk
omelett selvsagt. Flyturen tar fire timer, tvers over det syd-amerikanske kontinent.
Vi flyr nå temmelig lavt innover Andes-fjellene og det meldes Quito over høyttaleren. Det har vært
en behagelig flytur og jeg har også fått meg en blund.
Quito, Equador 30.mars
Fra palmesus i Cayenne til duft av furunål i Quito! Befinner meg nå ca. 2800 meter over havet i
verdens nest høyeste hovedstad. Som navnet tilsier ligger Equador midt under ekvator, men fordi vi
befinner så høyt over havet er det ikke særlig varmt her, bare 20 varmegrader midt på dagen og
faktisk kjølig om kvelden og natta. Vi befinner oss også i årets første, snart andre høstmåned og da
må en kle på seg litt ekstra når en går ut. Jeg bor i utkanten av byens gamle bydel og her går skog og
fjell helt inn i bebyggelsen. Luften er tynn og klar og den nordiske skogsduften får meg til å tenke på
hjemlig trakter. Hotellet ligger ved en fjellside, på kanten av et digert steinbrudd, et ca . 30 meter
dypt krater. Det får meg til å tenke på at det nylig har vært jordskjelv i dette landet som krevde 500
menneskeliv i et område nær Quito. Fra hotellvinduet mitt er det ca.35 meter rett ned og på andre
siden av steinbruddet har jeg utsikt til et katolsk begravelsesbyrå som har stilt ut kistene på gata.
Her får man de lekreste modeller med og uten plysj, barnekister og to-metere for min størrelse.
Godt å ha alle eventualiteter innen rekkevidde.
Quito er en trygg og behagelig by. Den gamle bydelen er koselig med gamle kirker og bratte, smale
brosteinsgater. Den nye delen av Quito er bare glass og betong. Klasseskillene er ikke så enorme,
ihvertfall er det ikke så mye tigging i gatene. Antagelig kommer dette av at Equador er en oljenasjon
med relativ liten befolkning å dele godene på. Svartebørshandel på valuta finnes ikke, men
prisnivået er lavt, omtrent som i Paraguay. En norsk krone er ca. 25 ecuadorianske Sucres. Antagelig
er Equador det landet i Sør-Amerika hvor turister kan føle seg tryggest. Ingen stor fare med bagasje
og kontanter.
Equador skal også være ett av de mest politiske landene i Sør-Amerika. Hele åtte år er det siden
landets siste militærstyre ble avviklet og landet har nå et parlamentarisk system som halter sin
skjeve gang.
Det er visstnok ikke lenge siden landets konservative president ble arrestert av landets litt mer
radikale militære fordi presidenten ikke ville oppnevne den sjefen for sikkerhetspolitiet de militære
72
ville ha. I dette tilfellet hadde de militære støtte av majoriteten i parlamentet som også ønsket seg
en annen sjef for sikkerhetspolitiet.
Dette kalles stabilitet etter Sør-Amerikanske forhold.
I dag fikk jeg kraftig tåregass i øynene da jeg nærmet meg universitetsområdet. Byens studenter er
åpenbart politisk aktive, men jeg har ennå ikke sett noen demonstrasjoner, bare en del politisk
teater med masse tilskuere. Politikonstablene i gaten bærer åpenlyst tåregass-granater.
Ellers har jeg det inntrykk at den katolske kirke står sterkt i Equador, her finnes Kristus og Madonna-
figurer selv på de skumleste kneiper. Selv de skumleste kneiper serverer også suppe til alle måltider.
Selv om du bestiller et enkelt måltid får du alltid en deilig tallerken suppe inkludert i prisen, tydelig
en Equadoriansk spesialitet. En nasjonal spesialitet må også være volleyball. Dette ballspillet
praktiseres nærmest overalt i parker og sidegater.
Kveld, 30.mars. Sitter i hotellets kafé og har snakket med en del av mine medturister. Her er både
tyskere, amerikanere, irlendere og dansker, kort sagt bare gringos. Dette uttrykket her jeg fått
slengt etter meg utallige ganger på denne reisen. Gringos er opprinnelig et latinamerikansk slengord
for nord-amerikanere, men brukes nå også om europeere. Uttrykket inneholder både forakt og litt
respekt, tror jeg.
Jeg hadde planer om å se litt mer av Equador enn bare hovedstaden, men det kan by på problemer.
Under jordskjelvkatastrofen sprakk mange av landets oljeledninger og det er nå innført
bensinrasjonering. Innen en uke kan all buss og biltransport stanse opp av mangel på bensin. Da vil
det i tilfelle være lite morsomt å stå et sted i landet og være avhengig av å måtte rekke et fly fra
Quito. Jeg forstår godt hvorfor Equador er et populært reisemål. Innen en rimelig tidsramme, 6-7
busstimer fra Quito, kan du nå hele landet og oppleve en natur som vel må sies å være et Sør-
Amerika i miniatyr. Her finnes både høyfjell, ørken, jungel og sandstrender. Dessuten tilhører øyriket
Galapagos også Equador og det tar ikke altfor lang tid med båt fra kysten for å se fugleliv og
korallrev på Galapolos.
En israeler på hotellet har besøkt en øy på den ecuadorianske kysten som her en litt spesiell
forhistorie. I slavetiden forliste et skip med afrikanske slaver på kysten, men alle slavene berget seg i
land på denne øya og ble frie. Fremdeles er hele øy befolkningen her svart, direkte nedstammet fra
disse slavene.
Quito, Equador 31.mars
Jeg er tidlig oppe, kl. er 07.30, og jeg sitter og venter på frokosten. Enda har jeg brasiliansk
døgnrytme og våkner nå to timer tidligere. I Brasil stod jeg alltid opp for sent til frokosten, i Equador
er jeg blitt rene morgenfuglen. Hotellet er utelukkende bestyrt av tenåringsgutter som jeg har
inntrykk av jobber 24 timer i døgnet. Jeg synes synd på dem om kveldene når de står og glipper med
øya bak resepsjonen. Underbetalt er de sikkert også.
Ettermiddag 31.mars. En grå høstkald dag med regn. Jeg tilbrakte flere timer ved frokostbordet
sammen med flere dansker som hadde mye rart å fortelle fra sine reiser. En av dem fortalte meg
blant annet at Equador hadde vært i krig med nabolandet Peru for bare et par år tilbake. Det er
merkelig at slike ting er så ukjent for oss i Europa. Det er ikke første gang på denne turen jeg har fått
73
utvidet mine kunnskaper i historie. Har du f.eks. hørt om den såkalte Shako-krigen i tredveårene
hvor Bolivia og Paraguay sloss om et sumpområde hvor de trodde det fantes olje? Ca. 36 000
mennesker ble drept i den krigen. Og så fantes det ingen olje der. Eller har du hørt om den såkalte
trippelkrigen i forrige århundre da Brasil og Argentina angrep Paraguay og Paraguay mistet ca.78 %
av sin befolkning i krigen? Verdens hittil blodigste krig, men i våre skolebøker står det ingenting om
dette. Napoleon og unionsoppløsning er selvfølgelig viktigere.
Midt på dagen var jeg i bysentrum og handlet litt med indianerne som selger håndverk på gaten. Jeg
kjøpte fire små veggtepper av dem, alle med indianske dyre-og fuglemotiver i avdempede farger.
Rart med disse indianerne, de holder alle et stenansikt og smiler ikke en gang om du gjør en god
handel med dem. Kan det skyldes et visst nag til den hvite mann? Ikke utenkelig.
Jeg har ellers vært på Aviancas kontor i Quito og fått vite et jeg har muligheten for å dra til Bogota i
Colombia og entre mitt Avianca-fly til Europa derfra den sjette april. En lettelse å ikke behøve å dra
tilbake til Lima.
Tulcan, Grensen Equador - Colombia 1. april
Jeg har forandret reiseruten og tatt en knøttliten minibuss til grensen av Colombia. Turen tok fire
timer. Jeg planlegger å krysse grensen i morgen og ta en annen buss direkte til Bogota. Prøvde å ta
meg over grensa allerede i kveld, men det mislyktes. Etter å ha stått i plaskregn en time fikk jeg vite
at bussen på den andre siden var forsinket og da tok jeg istedet inn på et hotell. Et utmerket
overnattingssted forøvrig, kombinert hotell, restaurant, bar og landhandleri. Rene senger og 20
NOK natta. Over gata ligger det en utmerket Kina-restaurant.
Fjellområdet mellom Quito og Tulcan var vakkert og grønt, vi fikk se både palmer og furutrær.
Colombia er jeg spent på, jeg har hørt utrolig mye dritt om det landet. P.S. har ikke blitt narret april i
dag.
Grensestasjonen Colombia Morgen 2.april
Hittil har Colombia vært ok. Ingen sjekking av bagasje, bare stempel i passet. Veksling (en dollar mot
231 Colombianske pesos) gikk greit, likeså bestilling av billett til Bogota med buss kl.10.30. Været er
bra og naturen vakker, svære grønne jorder og skogkledde lier. Men temperaturen er ikke særlig høy
så vi må være ganske høyt over havet enda. Jeg har hørt mye om Iandeveisrobberier av busser i
Colombia. Håper det ikke holder stikk. I dag er det sannelig et halvt år siden jeg reiste fra Norge.
Busstopp underveis til Colombia 2.april
Utsikten er ikke å klage over. Veien slynger seg langs fjellsidene med flere hundre meter rett ned.
Her er praktfulle fossestryk og et landskap som minner litt om hjemme. Sikringen fra veikanten er
langt fra bra, men foran i bussen henger et digert Kristusportrett som stirrer rett på passasjerene.
Ved siden av henger et videoapparat.
På bussholdeplassen ved grensestasjonen hadde jeg en hyggelig fingerspråksamtale med
baggasjegutten. En femtenåring med hullete sko og et snøre rundt livet for å holde buksa oppe. Han
ville tydelig fortelle meg at han var veldig fattig og jeg gav ham 100 pesos (3 NOK) selv om jeg ikke
trengte hans hjelp for å få sekken min inn på bussen. Han bukket og skrapte verre.
74
Tidlig ettermiddag: vi er nå inne i mere tropiske områder med jungel og bananplantasjer. De kjører
en billig videokrigsfilm for oss.
Sent på ettermiddagen: Så er vi inne i fjellområder igjen med høye stup og de merkeligste
fjellformasjoner. Jeg vet ikke hva som er mest dramatisk, videofilmen eller veien vi Kjører på. Her går
tydeligvis ofte steinras og veien er jævla smal.
Når bussen av og til har rastepause i landsbyer legger jeg merke til at svært mange mennesker går
med gevær over skuldrene.
Tydelig at dette er et urolig land. Et sted så jeg en indianergutt med hakekors og andre nazi-
symboler på T-skjorta. Tro hvor lenge han ville overlevd under Hitler?
Bogota, Colombia 4. april
Informasjon i Sør-Amerika er ikke alltid å stole på. Bussturen hit fra grensestasjonen tok 24 timer,
ikke 12 som turistinformasjonen i Quito fortalte. Jeg ankom hit i går ved 11-tida på formiddagen. Jeg
måtte henge passet mitt og notisblokken til tørk på hotellet. Det er plaskregn og kaldt i Bogota.
Trærne begynner å bli litt høstgule. Bogota har et moderne sentrum med bygninger nesten som
skyskrapere så jordskjelv kan de ikke være redde for. Fattigdommen er svært synlig i motsetning til
Quito. Horer, tiggere og gatebarn er på plass etter vanlig Sør-amerikansk mønster.
I går fikk jeg se en turistguide for Bogota som blant annet reklamerte for et gay-sted. Jeg fant frem
dit og ble overrasket over at de hadde væpnet vakt på utsiden. Det var et fryktelig dyrt sted til Sør-
Amerika å være, så klientellet var nok bare rike mennesker. Etablissementet omfattet også tyrkisk
og finsk sauna samt avslappningsrom hvor pornofilmer ble vist. Over et høyttaleranlegg spilte de til
stadighet "Take on me" med A-HA. Jeg presterte nesten og bli forelsket i en fyr igjen, det skulle tatt
seg ut nå på tampen av mitt opphold her.
Bogota, Colombia 5.april
I dag ble jeg utsatt for en profesjonell lommetyv på åpen gate. Jeg merket at noen dyttet til meg,
men tenkte ikke over det. Noen minutter senere merket jeg at pengene jeg hadde i ene lommen var
borte uten et jeg hadde kjent om noen hadde rørt lommen, utrolig! Utbyttet for dem ble magert da
jeg aldri har store pengebeløp i lomma.
Ellers har jeg vært en visitt på Colombias nasjonalmuseum, det var kjedelige saker. Det nasjonale
gull-museet derimot var en opplevelse. Ca. 70 000 gjenstander i purt gull av indiansk opprinnelse var
utstilt der. Smykker, miniatyrfigurer av dyr og mennesker, masser, seremoni-gjenstander osv. De to
første etasjene var ikke så imponerende, men i tredje etasje ble turistene i gruppevis lukket inn i et
enormt hvelv hvor de store gullgjenstandene var utstilt. Et av de største rommene i hvelvet var
stummende mørkt da vi ble vist inn der.
75
Plutselig ble alle lyskasterne slått på og vi stod midt i et rom hvor minst ti tusen glitrende
gullgjenstander hang utstilt bak tykke skuddsikre glassvegger. Dette er Sør-Amerikas fordums
prakt, ikke rart spanjolene ble gulltørste. Og alt dette gullet i museet er bare funnet på Colombiansk
territorium etter at de spanske koloniherrene hadde plyndret nesten alt og tatt det med til Europa
for omsmeltning. I morgen reiser jeg til Europa.
Bogota, Colombia 6. april
D-dagen er her. Det startet med regn i morges, men nå er det skinnende sol. Jeg har litt vondt i
ryggen, det kommer sikkert av all reisingen med buss. Om jeg er glad eller trist over å forlate Sør-
Amerika? Vet ikke, alt for mange uklare tanker. Om jeg gleder meg til å komme hjem, vet ikke. En
ting er ihvertfall sikkert. Når jeg lander i Amsterdam i morgen skal jeg kysse hollandsk jord.
Ettermiddag: Bussen til flyplassen stanset midtveis p.g.a. motorsvikt og alle passasjerene måtte ut.
Så ble det taxi resten av veien. Tenk om det fortsetter slik. Ved utkanten av flyplassen her ligger en
diger flykirkegård, virkelig oppmuntrende. Har nå kommet meg velberget gjennom tre køer på
flyplassen som er ganske moderne, men det rene kaos når det gjelder informasjon. Jeg snakket litt
med en tysk jente bak meg i innsjekkingskøen som fortalte hun jobbet som lege i en by nær Bogota.
Hun fortalte om temmelig lovløse tilstander i byen, hvor lik ble funnet i gatene hver dag. Colombia
har en formelt sivil, men reelt militær regjering og dødsskvadroner og gangstergrupper gjør livet surt
mange steder. En nasjonal sport er blant annet å forgifte turister med en rød valmue som vokser i
fjellene. Et par dråper fra denne i en drink og du sover din søteste søvn mens kamera og bagasje
forsvinner.
Nåja, kanskje har jeg fått et skjevt inntrykk av Colombia, har jo bare vært her noen dager. Jeg har
brukt mine siste pesos til å kjøpe meg en pose ekte colombiansk kaffe.
Kl.18.30 lokal tid. Vi er i lufta, farvel Sør-Amerika
San Juan, Puerto Rico 6. april
Første distanse gikk greit. San Juan ligger bare ca. to og en halv time unna Bogota. Vi sitter nå i
transitthallen en time og venter på det store løftet til Europa. Det verste med Avianca er alle disse
mellomlandingene, men derfor er billetten rimelig. Vi har fortært en god kylling med chilensk rødvin
underveis. Jeg har fast plass mellom to damer. En negresse fra Paris som arbeider for UNESCO-
hovedkvarteret og har deltatt på en FN-konferanse i Colombia. Den andre snakker spansk og ligner
en eldre utgave av Evita Peron. Negressen har jeg snakket en del med. UNESCO har tydeligvis mye å
stelle med i Sør-Amerika. Bortsett fra Argentina og Uruguay har de fleste landene i verdensdelen en
analfabetisme på 30 %. Transitthallen er kjedelig, noen glor på en boksekamp på TV'n overført fra
det amerikanske fastlandet.
Over Atlanteren. Farvel Amerika! Halvmånen lyser og glitrer i havet. Alle får utlevert tannbørste og
damene får sokker for å beskytte seg mot nattens kulde. Det blir en lang natt mot dag.
76
Tidlig morgen: Jeg har ikke fått blund på øynene fordi det er så trangt der jeg sitter. Nå det blitt helt
lyst ute, vi flyr jo mot dagen i Europa og for å gjøre natten for oss litt lengre har de lukket for
vinduene.
Morgen: Frokosten er nettopp avsluttet og vi nærmer oss Madrid for mellomlanding. Luften har vært
rolig til nå, men det ser nå ut til vi må dukke ned i et tåkehav.
Madrid flyplass 7.april
Puh! Det var en meget tåkete landing, men det er godt å være tilbake på europeisk jord etter et halvt
år. Avianca har hatt to ulykker med store Boeinger hvor alle har omkommet og ihvertfall en av disse
ulykkene har vært her i Madrid. En trøst kan kanskje være at begge disse flyene var utleid fra SAS så
Avianca behersket vel ikke teknikken. Denne Boeing ‘en er en ny modell i motsetning til den
Avianca-maskinen de hadde for et halvt år siden. På første klasse i går kveld viste de en krigsfilm
med flykrasj og gode greier. Jeg måtte selvfølgelig smugkikke. Flyplassen i Madrid har de største
ventehallene jeg har sett, helt speilblanke er de også.
På vingene Madrid – Paris. Bare ull å se utenfor, heldigvis bare en og en halvtimes flytur til Paris.
Paris, Charles de Gaulle. Ja, nå er det bare en lift igjen, Air-France til Amsterdam på ca.40 minutter.
Hvis jeg sa at Madrid hadde store ventehaller har ihvertfall Paris langt mellom ventehallene, flere
kilometer. Jeg måtte ta buss (Satelite) fra terminalen der Avianca landet til Air-France-terminalen.
Her finnes kilometervis med tunneler med rullende fortau. Terrorist-spøkelset er ikke så synlig på
flyplassen som for et halvt år siden. Jeg har faktisk ikke sett et eneste maskingevær siden jeg landet.
Sist krydde det av gorillaer her.
I lufta med Air-France: Vi flyr innover mot Amsterdam hvor vi lander om ca. 10 minutter. Under oss
ligger kanaler og flate vårgrønne jorder. Holland, elskede.
Amsterdam 7.april
Vi er nede etter en forrykende landing i regnvær. Nitten og en halv time etter Bogota , klokka er
20.00 lokal tid. Reisen er over.
Snart har du meg hjemme. Din Geir.
