Vilnius,Litauen 19.september

Det ble ingen tur til Salaspils. I går formiddag dro jeg fra Sigulda tilbake til Riga med humpetoget. På småstasjoner underveis ble toget fylt av soppsankende pensjonister.

De kom slepende med kurvene sine fulle av alskens deilig sopp. Det er nok matauke fil vinteren. Vel fremme i Riga oppsøkte jeg Helsedepartementet og spurte etter en etat som tar seg av HIV-positive og AIDS-syke.

Etter en del språkproblemer blir jeg endelig presentert for en lege som er utdannet i Canada og snakker bra engelsk. Han tilbyr meg å kjøre meg til AIDS-senteret i Riga som ligger i et hospital i utkanten av byen. Vi kjører i hans private Lada og han forteller at han er pasientombud i Latvia.

Jeg blir fortalt at standarden på baltiske sykehus er omtrent som på 1930-tallet i Vest-Europa. Hjelpemidlene er primitive og feil behandlinger forekommer ofte. Hans jobb er å være mellommann mellom pasienter som klager på feil behandling og legestanden. Vi beveger oss sakte fremover i den forurensende trafikken og jeg får en forelesning om hvor ille det står til med økologien i Latvia.

En av de større elvene er helt død og badestrender kan ikke brukes på mils omkrets. I Riga-bukta er det blitt dumpet radioaktivt avfall. Kriminaliteten er blitt et stigende problem de siste årene. Det gjelder alt fra biltyverier til organisert kriminalitet fra russiske mafia-gjenger. Akkurat nå strømmer det med russiske banditter og gangstere inn over den latviske grensen fra Russland. Omsider kommer vi frem til AIDS-senteret i den gamle hospital-bygningen. Da medarbeiderne ved senteret er lite språkkyndige blir legen fra Helsedepartementet med meg som tolk.

Vi blir høytidelig mottatt av tre kvinnelige leger med hvit frakk og en uten. Det ble servert kaffe på et trangt kontor. Jeg fikk vite at av 20 registrerte ATDS-pasienter i Latvia var fem registrert som homofile menn. Av de øvrige hadde et ektepar tatt livet av seg.

Fem andre AIDS-pasienter var registrert som sjøfolk, noe som vel måtte bety at de var smittet heteroseksuelt i fremmede havner. En del andre var narkomane. Jeg fortalte jeg var tidligere leder for den homofile organisasjonen i Norge, DNF-48, og de fortalte at de hadde nær kontakt med homseorganisasjonen i Latvia, Latvias forening for seksuelt likeverd (LASE) En av legene (hun uten hvit frakk) var en nær bekjent av presidenten i LASE, Elmar Borins, og hun tok straks en telefon til ham. Etter en halvtime satt presidenten i foreningen, Elmar, en pen ung mann på kontorpulten.

Han hadde nylig kommet tilbake fra Moskva fra en konferanse om homofiles menneskerettigheter. Konferanse var kommet i stand etter initiativ fra den svenske homo organisasjonen, RESL, Han fortalte at den homofile foreningen i Latvia var ca. 10 måneder gammel og hadde rundt tre hundre medlemmer.

Siden den sovjetiske straffeloven som kriminaliserte mannlig homoseksualitet (fengsel fra 5-8 år) inntil nå ikke hadde vært opphevet i Latvia, hadde ikke foreningen kunnet registrere seg som lovlig organisasjon. Dette hadde Tørt til at foreningen hittil hverken hadde kunnet skaffe seg tlf. eller kontorlokaler, de hadde også vansker med å finne lokaler for medlemstreff som var egnet. Hittil hadde de møtt hverandre i private kontorlokaler, kun en gang hadde de kunnet leie en kafe hvor ca. 36 homser hadde møtt. På dette møtet hadde AIDS-senteret orientert om HIV/AIDS-problematikken. Av seriøse aktiviteter ellers hadde Elmar latt seg intervjue anonymt av et halvt pornografisk magasin.

Et annet medlem av foreningen hadde blitt intervjuet med ryggen til på den russisk-språklige TV-kanalen i Latvia. Dette intervjuet hadde senere blitt sendt på russisk TV til 150 mill. sjeler i Sovjetunionen. AIDS-senteret i Riga var ellers den eneste kontakten foreningen hadde i det heterofile samfunnet, bortsett da fra et par parlamentsmedlemmer.

Legene på AIDS-senteret Regnet med at flere enn de fem homofile registrerte AIDS-pasientene var smittet ved homofil kontakt men hadde oppgitt andre smitteårsaker. Elmars legevenninne sier at den homofile foreningen er for lite opptatt av AIDS-problematikken og Elmar svarer at på neste møte i foreningen kommer to amerikanere for å orientere om emnet safer sex.

Jeg sier at folk må bli flinkere til å bruke kondomer og de kvinnelige legene fniser og nikker. Elmar forteller at i følge radionyhetene i dag er nå alle sovjetiske lover avskaffet i Latvia og de gamle lovene fra selvstendighets-perioden er innført inntil man får et moderne revidert lovverk.

AIDS-senteret har sterkt ivret for at Prostitusjon, narkomani og homoseksualitet må avkriminaliseres fordi dette vanskeliggjør i kolossal grad det AIDS-forebyggende arbeidet. Det er svært vanskelig å forebygge sykdom blant risikogrupper som tvinges under jorden.

Akkurat nå er det umulig å si hva slags lovverk som gjelder i Latvia. Legene sier at testing ved senteret forgår anonymt men det gikk likevel frem at de som ønsker slik test måtte oppgi navn og adresse. Elmar, hans legevenninne og jeg dro så på byen og spiste middag mens vi diskuterte seksualpolitikk, politikk og mye annet.

Jeg måtte selvfølgelig orientere om alt som hadde skjedd på det seksualpolitiske området i Norge de siste 60 årene, jeg visste jo en del. Jeg tror Karl Evangs seksuelle opplysningsskrifter fra 30-tallet ville passet godt i Latvia i dag. Elmar Borins arbeider ved Latvias litteraturmuseum hvor han er redaktør for landets litteraturhistoriske tidsskrift.

Hans arbeidergiver, direktøren ved museet vet at Elmar er homofil. Etter middagen dro vi hjem til Elmars sjef som bodde i en leilighet i en eldre gård. Denne bygningen var i sin tid reist av det sosialdemokratiske partiet i Latvia til bruk for fattige kunstnere. Vi blir tatt vel i mot og presentert for direktørens unge kone som er kunstmaler.

De har et lite barn og hennes to brødre bor også i leiligheten. Kunstgjenstander og en stor samling malerier preger leiligheten. Jeg blir fortalt at det er 20 års ventetid for å få leilighet i Riga, så det er ikke uvanlig at mange familiemedlemmer deler leilighet. Vi setter oss rundt et stort rundt bord og vodka, saft og kaffe kommer på bordet.

Mens vi sitter og diskuterer og nipper til vodkaglasset kommer bildet av Litauens president, Landsbergis, og president George Bush, foran Det Hvite Hus, fram på TV-skjermen. De baltiske statene ble medlem av FN i går. Samtalen vår går vekselvis på engelsk, tysk, latvisk og russisk så jeg blir fort ør i hodet.

Hvis Latvia ikke nå hadde blitt selvstendig stat ville den russiske påvirkningen tatt fullstendig kvelertak på landet, og latvisk språk ville endt samme skjebne som det keltiske språket i Irland. Landet var i mellomkrigstiden en av Europas største landbrukseksportører men nå er det en (etter Øst-Europeiske forhold) relativt avansert teknologisk industri som er landets triumf-ess.

Ulempen er at denne industrien må importere en del råstoff fra Sovjetunionen. Latvia er nå opptatt som medlem i det internasjonale pengefondet og jeg blir fortalt at landet sannsynligvis blir det første i Baltikum som innfører egen valuta. Det er en fordel at landet har sin gamle gullbeholdning intakt, den ble nemlig deponert i britiske og franske banker i 30-årene.

Verre var det med Estland og Litauen som deponerte sine gullbeholdninger i den svenske riksbakken. I 1940 utleverte Sverige denne gullbeholdningen til Sovjetunionen og anerkjente samtidig Sovjets okkupasjon av Baltikum. Bitterheten mot svenskene er utbredt i Baltikum. Elmar fortalte at han for noen år siden søkte om innreisetillatelse til Sverige, noe som var meget vanskelig. Sovjetiske myndigheter ga ham utreisetillatelse, men tre ganger avslo det svenske konsulatet i Riga Elmars søknader om et kort opphold i Sverige.

Til slutt hadde Elmar sagt til den svenske konsulen at et land som Sverige ville han ikke besøke. Det latviske kommunistpartiet er nå forbudt etter at det støttet kupp-forsøket mot Gorbatsjov og begikk landsforræderi. Tre av partiets ledere sitter nå fengslet. Jeg spør om ikke dette er betenkelig for et nytt demokrati, men får til svar at det ikke er noe generelt forbud mot kommunistpartier i landet, men dette partiet ble forbudt p.g.a. sine kriminelle handlinger. Jeg får høre lite skryt om den lutherske kirken i Latvia som dominerer det religiøse liv.

Elmar er selv romersk-katolsk og mener at denne kirken er mer åpen for homofile medlemmer enn den lutherske. Katolikker kan i det minste få tilgivelse for sine synder i skriftestolen og de kan gjerne synde flere ganger. Lutheranerne mener at du er syndig uansett om du angrer dine synder eller ei. På grunn av den lutherske kirkens innflytelse har bare en latvisk-språklig dagsavis trykket annonser for den homofile organisasjonen. Derimot har alle de russisk-språklige avisene trykket omtale av LASE. Elmar mener at den russisk-ortodokse kirken også er mer liberal enn protestantene.

Faktisk har noen ortodokse prester i Moskva velsignet homofile par, selvfølgelig i all hemmelighet. Jeg blir fortalt en episode hvor. Elmar hadde oppsøkt en av de latviske avisene og presentert seg som president i LASE.

Vi latviere kan ikke drive med homoseksualitet om vi skal få flere barn enn russerne, hadde en av journalistene skreket til ham. Allikevel, mente Elmar, at Latvia var det mest liberale landet i Baltikum. Her hadde man tross alt et flernasjonalt og fler-religiøst miljø og Riga var en kosmopolitisk storby, det hadde byen også vært i mellomkrigsårene.

Før krigen var det tyskere og jøder som utgjorde de store minoritetene i Latvia. Elmar sier at i LASE er flertallet av medlemmene russisk-språklige og at det hittil ikke har vært noen konflikt mellom latviere og russere i foreningen. Tanya, legen som Elmar kjenner russer. Jeg spør om det har vært noe tilløp til kvinnefrigjøring i Latvia og får et entydig nei til svar.

Noen feminister fra USA hadde forsøkt å starte noe for et par år siden men hadde fort gitt opp. De sa at latviske jenter bare tenkte på å gifte seg og få barn og det var det. Av tre hundre medlemmer i LASE er kun ti kvinner. Eimar fortalte at han bodde i den latviske ambassaden i Moskva da han deltok på homsekonferansen der. Plutselig en morgen hadde Latvias utenriksminister henvendt seg til Elmar og bedt ham trå til for å få oversatt noen dokumenter fra engelsk. Engelsk-kyndig personale var mangelvare i ambassaden.

Dette får meg til å føle at Latvia er et land med kort avstand mellom folk og styresmakter. Plutselig ser jeg at klokka nærmer seg 23.00 og jeg må rekke mitt tog til Vilnius. Det blir et hurtig farvel og direktøren for Latvias litteraturhistoriske museum sier at jeg er den andre nordmannen han har møtt i sitt liv. Det er fremdeles langsomt gående sovjetiske tog som trafikkerer gjennom Baltikum.

For en åtte-timers tur med sovekupe har jeg betalt n.kr.2.70. I den fire-køyers kupeen sover jeg sammen med en gutt og to jenter, alle russere. Sengetøyet er rent og pent, og det er blå-hvite gardiner i vinduene. Toalettet er skittent og stinker og siden toalettpapir mangler bruker jeg et par en-rubelsedler som tørk. Disse køyebriskene man sover på får en på sovjetiske tog også hvis en reiser på dagtid slik at en kan ta seg en lur når på døgnet man vil. En ungjente samler inn billettene før leggetid om kvelden og deler dem ut igjen om morgenen. En gjeng fulle russere i nabo-kupeen roper "leve Europa!" i det vi drar fra Riga stasjon. Ved åtte-tiden i dag morges nådde vi Vilnius. Det første tegn på at er i Sentral-Europa er jernbanetoalettene uten toalettskåler, bare et hull i gulvet.

Formiddagen er gått med til å finne ledig hotellplass og å finne konsulatavdelingen i utenriksdepartementet som utsteder litauiske visum. Et par unge jenter fulgte meg hele veien til konsulatavdelingen, det var en lang vei å gå, men folk er tydelig høflig mot utlendinger. I alle hotellresepsjonene spør de om jeg er journalist. Siden hotell-kapasiteten i Vilnius er sprengt blir journalister prioritert, det siste året har vestlige journalisters tilstedeværelse vært en del av landets sikkerhetspolitikk. Til slutt fikk jeg hotellrom for et par dager, faktisk uten å si at jeg er journalist.

Vilnius morgen 21.september

Vilnius er en stor landsby. Arkitekturen ser ut til å være svært harmonisk. Her er få store høyhus og tre-fire etasjer standarden som gir byen et egenartet flatt preg, du har hele tiden følelsen av å være i en mindre by enn du er. Mange moderne hus er tegnet i en stil som er helt tilpasset de gamle omgivelsene.

I strøket rundt her kan man gå i sene kveldstimer under skinnet fra gammeldagse porselenslykter og kikke inn gjennom rutevinduer. Et sted kan man se noen damer som jobber overtid i et sko-reparatør verksted. Vilnius stenger tidlig, kl. 20.00, 21.00 eller 22.00 setter kafeer og restauranter kroken på døra.

I tillegg har man en delsteder " engelsk lukking " en time eller to på ettermiddagen. Det er bare noen få syndige steder som holder åpent til kl. 24.00. Jeg har ikke vært særlig vidt omkring men inntrykket er at ute tilbudet på restaurantsiden er provinsielt. Spritutsalgene hvor en kan få kjøpt flasker med hjem holder åpent til k1.22.00 så her er det tydelig at det drikkes hjemme. Samfunnet setter familie og hjemmeliv i høysetet.

Det er den romersk-katolske orden som hersker i Litauen. I aviskioskene mangler de erotiske og mykpornografiske bladene som tilbøds i store mengder i Riga. En og annen gateselger selger nervøst slik smusslitteratur. Her finnes flotte gamle kirker, tårn og byggverk med romerske søyler. Parlamentet derimot er en funksjonalistisk betongkloss, dog ikke uten stil. Barrikadene på parlamentsplassen er nå slengt til side men hauger med sandsekker, betongvegger og jerngitter taler sitt dramatiske språk, her var det alvor for kort tid siden.

Tallrike slagord og politiske karikaturer er malt på barrikadene. Her vises Gorbatsjov og Saddam Hussein i samme bås. "When I'm free, I'm happy." "Freiheit für Litauen". En liten gammeldags kanon er symbolsk oppstilt på et hjørne av parlamentet. Lenge bort er det rigget opp et alter hvor brennende lys skinner foran bildene av de døde martyrer for Litauen. Her er bilder av ofrene fra massakren rundt TV-tårnet i januar og ofre fra sovjet-angrep på litauiske grenseposter det seneste året.

En nasjon har fått sine symboler. En mann grep desperat etter mineralvannflasken min mens jeg stod og spiste brød med spekepølse foran en gatekiosk. Han trodde det var vodka. Hotellet jeg bor på er av den solide nedslitte typen du finner så mange steder i Øst-Europa.

Kjempehøyt under taket, lysekroner, svære vakre glassmalerier i trappoppgangene. Her er knirkende gulv, kraner som lekker, TV-apparater som er i stykker og motbydelige toaletter. Heller ikke Vilnius er forberedt på den store strømmen av turister, forretningsfolk og journalister som selvstendigheten har brakt med seg. En liten hovedstad har plutselig fått hele verdens oppmerksomhet. I går oppsøkte jeg Helsedepartementet og ba om å få besøke AIDS-senteret i Vilnius som ligger et stykke utenfor byen. I departementet blir jeg straks vist inn til en mann som har tittelen Helsedirektør. Han tok en telefon og etter en stund kom en ung velkledd dame ved navn Diana og hentet meg med bil og sjåfør. Hun viste meg det lille senteret som var atskillig bedre utstyrt enn AIDS-senteret i Riga, her hadde man blant annet data-utstyr.

I Litauen er ca. 1 mill. mennesker tvangstestet på helseklinikker og sykehus, også barn er HIV-testet. På spørsmål om folk hadde anledning til å nekte slik testing ble det svart "selvfølgelig har de det". Kun ti personer er hittil funnet HIV-positive og en har AIDS. Sju tilfeller er homofile menn og to bifile, flertallet er visstnok smittet i utlandet.

AIDS-senteret har produsert en video jeg får se samt masse informasjonsmateriell som gis ut offentlig. Videoen appellerer med humoristiske innslag for å få ungdom til å bruke kondom.

I en informasjonsavis vises ved tegninger hvordan et kondom tres på penis. Som symbol har senteret valgt en løftet pekefinger påtredd et kondom. Dette er sikkert vågalt for et puritansk katolsk publikum. Bråk med kirken har også senteret fått. Dere propaganderer for synd og homoseksualitet, har katolske prester sagt.

Det eneste jeg finner om homoseksualitet i senterets opplysningsmateriell er en plakat med tegning av to menn stående tett inntil hverandre. Safer sex, lyder budskapet, det er tryggere å si sånt på engelsk.

Senteret har ti ansatte, en for hver HIV-positiv i landet og dette har ført til en del spydigheter fra bevilgende politikere som ikke forstår at føre-var prinsippet er best i HIV/AIDS-arbeid. Senteret har kontakt med en homofil gruppe i nabobyen Kaunas, men denne er nærmest underjordisk. Den pasifistiske Selvforsvarsliga, heter gruppen.

Jeg får se et brevark med pasifistligaens symbol, som er et skjold med to sverd lagt i kryss. AIDS-senteret står nærmest på hodet en hel time for å finne en mulig kontaktperson i Kaunas for denne gruppen.

Om sider finner de et navn og en adresse i en safe, men dette er muligens en falsk adresse som er til for å dekke seg mot alle farlige eventualiteter. Organisasjonen skal også gi ut et tidsskrift men dette har visst ingen på senteret sett. Grunnen til dette hemmelighetskremmeriet er selvfølgelig at sovjetisk straffelov når det gjelder mannlig homoseksualitet fortsatt gjelder i Litauen.

I følge AIDS-senterets jurister vil disse lovene i snarlig fremtid bli opphevet av Litauens parlament. Jeg forlater senteret med den mulig falske adressen til homseorganisasjonen i lommen og takker for stor hjelp.

Senteret bærer preg av å ha fått en god del hjelp og støtte fra AIDS-forebyggende arbeid i Danmark. Jeg antar jeg neppe får mere hotellopphold i Vilnius, jeg måtte forresten gå helt til hotellets øverste administrator for i det hele tatt å få et bein innafor døra her. Jeg forbereder meg på å dra til Kaunas lørdag formiddag. I går kveld ringte imidlertid lederen for AIDS-senteret meg på hotellet. Han ba meg ikke dra til Kaunas foreløpig men sier det eksisterer en homofil gruppe i Vilnius.

En person fra denne gruppen vil ringe meg i dag formiddag og gi meg en pålitelig kontaktperson i Kaunas. Klokka er nå 10.50 og telefonen tier fortsatt. Til frokosten i morges traff jeg Sveriges ambassadør i Vilnius som midlertidig bor på dette hotellet sammen med sin stab.

Den svenske og norske ambassaden holder på å etablere seg i samme bygning. Han fortalte forøvrig at det ble borgerlig seier ved valget i Sverige, men kunne ikke fortelle noe om kommunevalgresultatet i Norge. I går sendte jeg tallrike postkort hjem. De var påklistret provisoriske litauiske frimerker uten tagger og lim. På postkontoret fikk jeg en lim krukke på disken og jeg måtte selv sørge for å få frimerkene forsvarlig på plass.

I Estland og Latvia har de enda ikke begynt å produsere egne frimerker, men estlenderne bruker sovjetiske frimerker med estisk stempel. Klokka er nå 11.05 og det ringte en person fra den homofile gruppen i Vilnius, han kalte seg Petras. Klokka er 11.20 og jammen fikk jeg ikke dette hotellrommet for en natt til. Jeg antar kanskje at lederen for AIDS-senteret har snakket med øverste administrator.