Østersjøen lørdag kveld 31.august
Jeg sitter i kafeteriaen ombord i passasjerfergen Nord-Estonia på vei fra Stockholm til Tallinn, hovedstaden i Estland. Det er tolv dager siden det mislykte militærkuppet i Moskva startet, elleve dager siden Estland erklærte seg som selvstendig stat og ti dager siden kuppet mot Gorbatsjov falt i grus.
Litt senere anerkjente Norge Estland, Latvia og Litauen som selvstendige stater. Jeg fikk vite i Oslo at den sovjetiske visumtvangen i Baltikum var opphevet og at baltiske myndigheter selv utstedte egne visum på grensene.
Forleden dag kom jeg imidlertid til Stockholm og fikk vite at sovjetiske myndigheter fremdeles sitter på kaien i Tallinn og stanser tilreisende uten sovjetisk visum. Fergeselskapet Estline som eier Nord-Estonia kunne ikke garantere at jeg slipper inn i Estland uten sovjet-visum og forlangte at jeg kjøpte svipptur-billett (retur til Stockholm samme dag) for å frakte meg til Tallinn. Jeg sitter altså her og lurer på om jeg slipper inn i Baltikum.
Været er bra og Stockholm skjærgård har vært praktfull ved utseilingen. Lave skogkledte øyer og trange sund hvilte i solsteiken. Hvite seil hadde god vind.
På dekket nær broen kom jeg i prat med to medpassasjerer. Det var en estlandsk student som sa han ergret seg over å ha vært i Sverige under Estlands selvstendighetserklæring, han gledde seg til å komme hjem.
Den andre var en 82-årig svenske som sa han ikke hadde vært i Estland siden 1930. Nå reiste han i en gruppe fra en pensjonistforening. Han underholdt oss ved å fortelle om en togtur han hadde tatt fra Tallinn til Narva på tredjeklasse i 1930. Han hadde sittet i en tom godsvogn med trebenker. Han trodde ikke Estland i mellomkrigstiden var mye fattigere enn Sverige på den tiden. I hvert fall hadde han ikke sett tiggere i gatene i Tallinn og folk gikk ikke i filler. Det var den gang.
Det er ellers få passasjerer ombord og ikke vanskelig å få lugarplass. På grunn av den usikre politiske situasjonen fikk jeg to døgn ekstra i Stockholm. Jeg fløy som en strikkball mellom den norske ambassaden, Estlines kontorer, estlandske huset og det estlandske og latviske informasjonskontoret. Informasjonene jeg fikk var motstridende og ikke særlig å bli klok av.
Tallinn 1.september
Tallinn gir et førsteinntrykk man ikke blir forelsket i. Det første man ser på havna er heisekraner og hauger med kull. Når en kommer i land ser man en parkeringsplass gamle Ladaer.
Estlandske myndigheter er enda ikke på plass i havnen, der hersker fortsatt KGB. De sovjetiske grensevaktene bestod av en gjeng fnisende unggutter i Røde Hær-uniformer. En offiser ga meg beskjed om at jeg måtte ta fergen tilbake til Stockholm i kveld, det ga jeg blaffen i. Det virket ikke som om offiseren trodde stort på sine egne informasjoner.
En estlandsk toller sa jeg kunne oppsøke de lokale myndighetene på land og få estlandsk visum. En trivelig gubbe på Estlines kontor ved havneterminalen, fortalte meg at jeg bare kunne ta inn på hotell og hente mitt visum på et kontor i byen i morgen, han ga meg adressen.
Imidlertid har den sovjetiske grensekontrollen beslaglagt passet mitt og det føles litt ekkelt.
Jeg tok en del taxier frem og tilbake mellom havneterminalen og flere ulike hoteller. I alle hotellresepsjonene fikk jeg bekreftet informasjonene fra Estlines kontor. Taxiturene kostet meg fra 5 rubler (ca. 1,10 NOK) til 25 rubler for samme strekning. En taxi-sjåfør nektet å ta imot betaling fordi jeg sa jeg bare hadde rubler. Han ville ikke ha penger som kanskje snart er verdiløse, kun vestlig valuta.
Hotellprisene varierer enormt. På de førsteklasses Intourist-hotellene koster et enkeltværelse fra 700 til rundt 1000 NOK.
I Sovjet-perioden var alle vestlige turister forpliktet til å bo på disse hotellene, nå kan imidlertid vestborgere velge å bo på de hotellene som tidligere var reservert sovjetborgere. Jeg bor nå på hotell Kungla, et fagforeningshotell som minner om en grå boligblokk fra utsiden. Rommet er ok, vanlig norsk pensjonatstandard med bad for 32 rubler (ca.7 NOK) per natt. I resepsjonen er de svært hjelpsomme og noterte kun mitt navn og fødselsdato siden jeg ikke hadde pass. På korridoren ligger en røykfull bar hvor nokså slitne gjester ser ut til å husere hele dagen.
Den moderne delen av Tallinn er stort sett en betongørken med firkantete klosser av kontorbygg, supermarkeder og annen kjedelig sovjetarkitektur.
I formiddag stakk jeg innom en protestantisk kirke som hadde økumenisk gudstjeneste. Kirken var fullsatt med publikum som lyttet andektig til gudstjenesten som var på estisk og jeg ikke forstod ett ord av.
Ved utgangen kom jeg i kontakt med et svensk-amerikansk kristen-rock band som var på turne i Øst-Europa. De fortalte meg at denne kirken hadde blitt økumenisk (dvs. eid av flere kirkesamfunn) fordi de gamle sovjetmyndighetene hadde valgt å gi denne kirken til et helt knippe kirkesamfunn for noen år siden.
De ateistiske myndighetene hadde trodd at ved å gi et kirkebygg til flere kirkesamfunn ville dette resultere i en innbyrdes teologisk slåsskamp bak kirkedøren. Resultatet ble visstnok det motsatte, kirkesamfunnene lærte hverandre å kjenne og samarbeider nå storartet i et økumenisk fellesskap. I disse dager får nå de estlandske kirkesamfunnene tilbake sine gamle bygg som ble beslaglagt av de sovjetiske okkupasjonsmyndighetene for 50 år siden.
Den svenske lederen av rockegruppa fortalte at ikke alt var like oppløftende i møtet med kristne trosfeller i Estland. De lutherske prestene her var tydelig preget av mange års frykt for autoritære myndigheter som hadde motarbeidet dem. Fra prekestolen var det lite snakk om Kristus og frelse og mye humanistisk pisspreik.
Jeg ble fortalt om en luthersk prest i det sydlige Estland som hadde mottatt en del vestlige forbruksvarer som gave fra menigheter i vest. Disse hadde så presten solgt i dyre dommer til sine soknebarn.
Gutta i rockegruppa inviterte meg med på en snack-bar hvor vi slo av en prat sammen med noen jenter fra menigheten som snakket godt engelsk. Snackbaren het Bistro og var privat og nyopprettet. Stilen var vestlig, litt italiensk-inspirert. Her kan en kjøpe iskrem, salat og kjøttretter, iskremen var best.
Publikumet rundt oss var ungdommelig og vestlig innpreget, men på ett punkt skilte stedet seg ut fra en vestlig snack-bar. En ung mann i stram blå uniform med blanke knapper og snorer, bevokter stedet nøye, han lignet en gardist på vakt. Han henviste folk til bordene og ryddet skittent bestikk.
Vareutvalget i Tallinn skal være atskillig bedre enn i Leningrad hvor rockebandet opptrådte for noen dager siden. Her hadde ikke folk sett en skive ost på flere måneder.
Været i dag har vært strålende og Tallinns innbyggere har vært ute og nydt solen. I sentrum har det dukket opp masse glorete salgsboder med som reklamerer med vestlige navn som Marlboro, American Style og Go West. Det er såvidt det er plass til en ekspeditør inne i disse trange kioskene som selger importerte vestvarer som sigaretter, penner, jeans, joggesko og smykker til høy pris, men likevel alt i rubler. Da jeg var her sist, for syv og åtte år siden, kunne en kun få kjøpt vestlige varer i spesielle butikker for vestlig valuta.
Noe som ikke har forandret seg er imidlertid alle blomsterbedene som pynter opp mellom kioskene med roser, liljer og buketter i alle farger. Privat blomstersalg var visstnok eneste lovlige forretningsvirksomhet under det sovjetiske regimet.
Trikkene i bybildet er visstnok av tsjekkisk fabrikat. Selv om de nesten alltid er overfylte er de fortsatt et greit fremkomstmiddel, prisen er heller ikke å klage på, 10 kopek (ca. 2 NOK) for en tur.
Det er mange russiske stemmer å høre på gaten, ca. 50 % av Tallinns befolkning er russere, nesten alle har innvandret hit under okkupasjonstiden. (I hele Estland er kun ca. 61 % av befolkningen estlendere, resten er stort sett russere).
Senere på kvelden.
Solen er på hell og jeg sitter på hotellrommet, klokka er snart 19.30 baltisk tid, en time før Oslo og Stockholm. Kanskje jeg skulle stikke og få meg litt mat.
Jeg har vært på en restaurant i Tallinns gamleby. Gamlebyen i Tallinn ligger innenfor et stort område omgitt av en mange kilometer lang steinmur. Denne muren har ikke mange porter og du føler middelalderen komme mot deg når du entrer en av disse portene med spisse tårn på hver side. I en av brostensgatene fant jeg restaurant Gnom, et svært tradisjonsrikt sted med tungt tre interiør og en kjelleravdeling med et praktfullt glassmaleri som forestiller Tallinn i middelalderen.
Jeg ble møtt av en svær dørvakt som mere glefset enn snakket til gjestene. I garderoben satt en hvithåret sur dame som så ut til å ha regjert bak disken siden Stalins tid. Kelneren var ikke stort blidere, men nokså presis. Han nærmest smalt hælene sammen i det han plasserte salat og brød foran meg. Regningen var ikke avskrekkende, ca. 4 NOK for en middag med drikkevarer.
Det var få gjester, men en norsk familie dukket opp ved nabobordet. De kunne fortelle meg at de nye estlandske myndighetene nå var i ferd med å bygge et nytt parlament som visstnok skulle være like dyrt og prangende som Chaucheskos palass i Bucuresti. Jeg stiller meg nokså undrende til nyheten. Vi diskuterte ellers den litt usikre politiske situasjonen her, idet de baltiske land hittil er anerkjent som selvstendige stater av de fleste vestlige land men fremdeles ikke USA og Sovjetunionen.
Tilbake på hotellet har jeg fått vite at alle offentlige kontorer er stengt i dag fordi det er Søndag men at utenriksdepartementet sannsynligvis har folk som arbeider på spreng 24 timer, også i helgene. Jeg tok en telefon dit og fikk snakke med en funksjonær som sa at estlandske myndigheter forhåpentligvis vil overta kontrollen i Tallinn havn i morgen formiddag. De lovte å gjøre alt for å hjelpe meg for å få tilbake passet mitt. Resepsjonsdamene her lo fælt da de fikk se hva de sovjetiske grensevaktene hadde gitt meg i kvittering for passet, noe som lignet på en vernepliktsbok i den Røde Hær.