Østover

Riga,Latvia tidlig kveld 13.september

Det tok litt over fem timer med bussen hit og deretter fem timer før visumformaliteter og hotellplass var ordnet. En og en halv time sør for Tartu krysset vi grensen til Latvia. Den var bevoktet av estlandsk grensepoliti, men latviske grensevakter så vi ingenting til. Det estiske bondelandskapet ble avløst av lange øde skogstrekninger straks vi kom sør for grensen, bar og lauvskog avløste hverandre.

Når vi igjen kom til jordbruksdistrikter hadde jeg inntrykk av at bebyggelsen er mere konsentrert i landsbyer enn i Estland. Riga tok i mot oss med sine uendelige rekker av blokkbebyggelse. Først når vi nærmet oss bysentrum dukket små hus og hager opp.

Riga sentrum er i likhet med Tallinn en gammel Hansa-by og bærer preg av det. Her er brosteinsgater, smug, katedraler og middelalder bygg bevart, men i motsetning til Tallinn har den moderne gigantarkitekturen av gråeste sovjetmerke begynt å spise seg inn i de gamle områdene. Byen har 1 million innbyggere og biltrafikken begynner å nærme seg vestlig nivå. Elva, Daugava, deler byen i to og digre broer binder byen sammen. Som hovedstad i det nye Latvia er ikke byen moden for masseturisme etter vestlig mønster.

På jernbanestasjonene og bussterminal er det vanskelig å oppdrive noen som snakker vestlig språk. turistinformasjon finnes ikke og hele belastningene med å besvare spørsmål fra turister er gitt de to førsteklasses Intourist-hotellene i sentrum, Hotell Latvia og Hotell Riga. Disse hotellene eies fortsatt av det sovjetiske turistkonsernet og enda ikke overlatt latviske interesser. Her som i Estland er ikke vestlige borgere lengre forpliktet til å innkvartere seg på disse hotellene, rubel-hotellene er kommet med i konkurransen om vestlige turister.

Dette har fått prisene på Intourist-hotellene (første klasse) til å synke. På det gamle ærverdige Hotell i Riga ble jeg av en sur russerinne bedt om å dra til helvete da jeg ikke aksepterte 28$ natta. Jeg gikk over til Hotell Latvia og beklaget meg over oppførselen til betjeningen på Hotell Riga.

Damene i resepsjonen her ble virkelig ulykkelige på mine vegne og stilte hotellets minibuss til min disposisjon. Denne kjørte meg til rubel-hotellet, Tourist, hvor jeg må ut med NOK 8.60 pr. natt. Her er rimelig bra standard med dusj og farge-TV som bare sender Disney-tegnefilmer, amerikanske boksekamper og dårlige tyske pornofilmer. Det er mest russere som bor på hotell Tourist, og mesteparten av informasjonen er på russisk.

Latvierne utgjør visstnok bare 27 % av innbyggerne i sin egen nyfødte hovedstad, russerne dominerer fullstendig. I hele Latvia er bare latviere, resten stort sett russere. Jeg har imidlertid lagt merke til alle gateskilt nå er merket både på latvisk og russisk, og menyer på restauranter får en visstnok nå også på begge språk. Da jeg var her i 1983 og -84 var russisk helt enerådende. Umiddelbart synes jeg ungdommen i bybildet virker fattigsligere kledd enn i Tallinn.

Prisene er lavere og en får flere rubler for vestvalutaen enn i Estland. Litt fattigslig virket det også på utenriksdepartementet hvor jeg hentet mitt latviske visum for en uke. Det var en meget nedslitt trebygning i sentrum, jeg banket på noen dører og fikk hoderystende svar da jeg spurte om noen kunne engelsk. Omsider Pant jeg ett kontor hvor to meget velkledde engelsktalende damer rotet litt nede i en skuff før en av dem fant et stempel slik at de kunne gi meg et visum.

Meget ubyråkratisk spurte de meg hvor lenge jeg ville bli i landet, og stemplet visumet inn i passet. På Hotell Tourist hadde den russiske resepsjonsdamen tydeligvis glemt at Latvia ikke lengre var en sovjet-republikk, og forlangte sovjetisk visum. Latvia, sa jeg høyt og sint, og pekte på det latviske utenriksdepartementets stempel i mitt pass. Hun nølte ett øyeblikk, smilte unnskyldende og nikket.

Middag har jeg inntatt på en gammel mahognifaret restaurant med blonde serveringsdamer i hvitbroderte skjorter og blondeforklær. Det sies at tredveårene har sovnet i Baltikum og på slike steder får man denne fornemmelsen.

For to norske kroner får jeg en flere-retters middag med juice og kaffe. Symbolene fra frigjøringsdagene er allerede blitt turistattraksjon.

Det tas bilder av det høyreiste latviske frihetsmonumentet som sovjetmyndighetene av en eller annen grunn aldri rev ned. Monumentet er alltid overstrødd med friske blomster. Rundt parlaments- og regjeringsområdet står fortsatt rester av barrikadene.

Riga 14.september

De enorme korridorene er pent teppebelagte, men mus piler fram og tilbake.

Begrepet individuell turist ser enda ut til å være et sjeldent begrep på hotellet. Ved frokosten satt jeg alene ved et lite bord med to langbord på hver side med ca. 80 gruppeturister på hvert bord. Alle kikket på meg.

Riga kveld 14.september

Latvisk radio spiller I wanna go home, mens jeg forsøker å oppsummere dagens inntrykk fra oppdagelsesturer i Rigas sentrum Jeg bor på den "gale" siden av elva med sentrum på den andre siden.

I området rundt her er det mest boligblokker og grøntarealer. Hotellet ser forresten også ut som en stor forfallen boligblokk. For å komme til gamle Riga må jeg gå ca.10 min. langs en asfaltvei til jeg kommer til gamle- brua. Gamle-brua er pen, den har flerarmet gatebelysning i porselensglass på begge sider. Byelva er bred, det tar ca. 4-5 min. å gå over brua.

Bytrikken og elektrisk buss humper seg parallelt over mot den andre siden. Noen hundre meter til den ene siden kan man se et spenstig moderne bruspenn.

Gamle Riga tar i mot deg med sine middelalder byggverk på den andre bredden. Det går en uendelig lang promenade-gate langs elva på den "gamle" siden.

Et stakitt ligger nærmest elva, og mellom promenaden og en støyende bilvei lengre opp skjermer en stor hekk og et bredt plenareal. Lengre oppe ligger en høy allé med tusenvis av kråker i greinene.

På promenaden kan man gå og sverme i sene kveldstimer. I kveld speiler månen seg i elva og bare fergetrafikken er et støyende innslag. Da jeg var her sist, rundt 1. mai 1984, var det reist røde flagg langs hele strandpromenaden, de er borte. Borte er også den ung-kommunistiske garden som gikk i hanemarsj rundt monumentet for sovjetiske falne under siste krig. Ser du at Lenin er borte, sier en fyr jeg spør om veien inne i sentrum.

Joda, den brede avenyen som er Rigas hovedgate bærer ikke lengre Lenins navn: bet er en fornøyelse å gå rundt i brostensgatene og betrakte Rigas tyske storhetstid gjennom de gamle pene byggverkene. Men gamle Riga er ikke så intim som gamlebyen i Tallinn. Gatene er som regel bredere og husene høyere. I toppen av det runde mursteinstårnet vaier Latvias nasjonalflagg, hvit tverrstripe på rød bunn.

Jeg har lagt merke til at liberaliseringen av næringslivet ikke kan ha kommet like langt i Riga som i Tallinn. Det er langt mellom de små butikkene som selger vestvarer i Riga. En del kafeer og barer er private.

På en av dem stikker jeg innom og tar en kopp kaffe og et stykke kanelkake. Interiøret er gammelt og stilig, damene bak disken er i fotside kjoler og en unggutt i dress og slips låser påpasselig gjestene inn og ut.

Faktisk bestemte jeg selv hvor jeg ville sitte. Noen kvartaler unna ligger en stor "vestlig" utseende bar og restaurant.

Jeg bestiller en Rigabalsam, Latvias verdenskjente eksportprodukt. Det er et helsvart sterkt brennevin med herlig besk smak.

I baren selges forøvrig sjokolade, bananer og fersken som snacks. Det er høy luksus her. En elegant kledd dame i baren forteller hun er arbeidsledig. Noe trygd får hun ikke men rubler har hun Plenty av i skuffen.

Jeg forstår fort at baren er møtested for prostituerte og gamle svartebørshandler. I et smug finner jeg en middagsrestaurant, her er lys panel med rutete4 tak-til-gulv vinduer og slørete gardiner som kunne trenge en vask.

På menyen finner jeg kun russiske bokstaver, noe som er komplett uforståelig for alminnelige vestborgere. Jeg overbringer en klage på tysk og serveringsdamen oversetter for hånd hele menyen til latvisk som skrives med latinske bokstaver. Jeg mottar smil fra andre gjester, trolig latviere.

Selv om ikke butikklivet er blomstrende, jeg ser da bort fra at det er tusen blomsterselgere i Riga, kan en få kjøpt fin kvalitet av rav. Dette grønne harpiksproduktet blir plukket opp på baltiske strender i tonnevis. Ravsmykker får en kjøpt i alle souvenirbutikker og her er det mye fint håndverk i vev og søm å få tak i.

Alt er så billig at en sannsynligvis kunne tjent seg rik ved å kjøpe store partier og selge i vesten. På hoved-avenyen holder en amerikansk predikant med latvisk tolk vekkelsesmøte. En tensing-gruppe klimprer frelsende sanger og amerikanske små-barn deler ut kristelige løpesedler på russisk. Ca. 100 tilhørere følger møtet. Et vekkelsesmøte av en litt annen karakter finner sted noen kvartaler unna.

I et ærverdig støvete forsamlingshus med lysekroner i taket, framfører et rockeband noen fantastiske decibel-prestasjoner. På veggene i lokalet pryder kjempebilder av Lenin og Gorbatsjov. Halvpatten av publikummet her består av uniformerte sovjetiske militære og to gråhårede damer selger billetter i døren. Hva dette er, er vanskelig å få greie på, kanskje en veldedighetsforestilling for skadeskutte kommunister. Rett over gaten forsøker jeg å få billett til gamle ærverdige Circus Riga, men det viser seg umulig. I en park ligger syv store minnesteiner, hver stein bærer et navn og datoen 20.01.1991.

Den dagen gikk sovjetiske spesialstyrker berserk i Riga og drepte syv mennesker. Et brudepar har tatt oppstilling foran frihetsmonumentet og legger ned. blomster. En nasjonal frihetsrus har mange former. Om kvelden møtes homofile menn på benkene i parken foran opera- inngangen, på folkemunne kalles dette stedet panelet, som visstnok er et navn med underfundig vulgær betydning. Her sitter homsene og prater, "skruller" og sjekker. Jeg får vite at det ikke finnes barer, kafeer og restauranter for homser i Riga.

På spørsmål om det finnes en homofil forening får jeg bekreftende svar, men det er betraktet for å være en farlig affære. Sovjetisk straffelov gjelder fortsatt i Latvia. Jeg avslutter kvelden ved å stikke innom en katolsk kirke nær strandpromenaden hvor kveldsmessen er i ferd med å avsluttes. Kirken er fullsatt.

Riga 15.september

En solfylt søndag i Riga er avsluttet. Jeg startet med et besøk på et sted som tidligere het Rødegardistenes Museum. Den latviske røde garde kjempet mot den borgerlige republikken Latvia som ble erklært selvstendig i 1918 og seiret i 1920. De latviske rødegardistene var viktige i oktoberrevolusjonen i 1917 og tjente blant annet som livgarde for Lenin og hans menn. Jeg besøkte dette museet i 1983.

I dag er museet blitt en hyllest til de hvite som vant borgerkrigen i Latvia 1920 og gjorde landet selvstendig.

Der det før var bilder av soldater med røde flagg og gevær på skuldrene, blir nå deres motstandere avbildet med Latvias nasjonalflagg i hendene. Det er sant at historien skrives av seierherrene og Latvia har opplevd mange omveltninger.

Jeg dro til museet for håndverks- kunst. Her dominerer folkloristiske motiver i vev, trykk og håndknyttede tepper. Jeg la blant annet merke til noen flotte stoler med vevd stoff i ryggene. Den protestantiske domkirken er en av Rigas landemerker. Da jeg kom inn i den syntes jeg den var en skuffelse, den hadde en tradisjonell Luthersk enkelhet. Nær kirken fant jeg en koselig liten kafe med tjue sitteplasser hvor tre mennesker satt og nøt sin kaffe og formiddagskonjakk.

Stedet må sikkert være privat men sovjetsystemet henger igjen også i privat forretningsvirksomhet. Foran inngangen hadde nemlig en gorilla av en dørvakt sperret av med en ufyselig kjetting.

Et strengt vurderende blikk måtte til før kjettingen ble tatt til side. Ved regjeringsområdet leker ungene på barrikadene. På et sted er gata avsperret med en provisorisk betongmur og det er bygd en jerndør på midten. Jeg våger meg igjennom døra og møter to soldater fra det provisoriske latviske forsvaret. Maskingeværene vitner om alvoret for kort tid siden.

Barrikadene er oversmurt med hip-hop graffiti og slagord, noen på engelsk: Better bitter dead than red. Red army go home. Nede ved elva holder en unggutt på å kjekke seg ved å tullkjøre med en fritidsbåt.

På promenaden står to fnisende jenter. Å kunne kjøre en slik båt gir nok en høy status. Jernbanestasjonen i Riga er omkranset av avisselgere i dag. Her bugner det ene bordet etter det andre med latviske og russiske aviser, magasiner og tidsskrifter.

Det er en fascinerende blanding av mykporno, religiøse produksjoner, nyheter og politikk. Sannelig så jeg ikke russisk-utgaven av Det Beste. En tysker har etablert seg midt i byen med en restaurant med tysk meny og hvor tyske mark kun aksepteres som betalingsmiddel. Jever Bistro heter stedet.

Her kan de fleste Riga-borgere bare se inn, prisene er omtrent som i Hamburg.

Dette er møtested for landets nye elite, ministrer, parlamentsmedlemmer og selvfølgelig de nye diplomatene.

I dag hadde stedet åpnet en liten uterestaurant hvo en solgte pils for rubler. på tross av høy pris, 10 rubler (ca. 2 NOK) for et glass pils, gikk salget strykende.

Riga morgen 16.september

Noe nyttig kan man tydeligvis enda bruke sovjethæren til. En Røde Arme soldat hentet skittentøysekker på korridoren i morges.

Sigulda ettermiddag 16.september

Jeg har ristet storbylivet av meg for en stund og dratt til en småby med ca.10 000 mennesker nord-øst for Riga. På jernbanestasjonen i Riga var det folksomt foran kiosken som solgte iskrem med et tynt sjokoladetrekk med nøtter. 40 øre kostet denne luksusen, togbilletten til Sigulda kostet 16 øre.

I billettkøen kom jeg i prat med en gammel dame som ville friske opp sine tysk-kunnskaper. "Takk Gud for at Latvia er fritt, men vi har enda mange problemer. Måtte vi bare få ut disse russerne." Det siste sier hun med lav stemme mens hun forsiktig kikker seg rundt. Togturen tok en time og tjue minutter gjennom et skoglandskap som ble litt bakkete på slutten av turen. Først passerte vi et område som lignet små kolonihager og et vann hvor de små fritidsbåtene av tre var heist opp i stativer ved strandkanten.

Det er det langsomste toget jeg har tatt og de harde setene bærer preg av svært mange års slitasje. Slike humpetog er allikevel koselige. Sigulda ser ut til å ha en ganske spredt befolkning over et grønt område, det er herlig å kjenne frisk luft.

Grunnen til at jeg valgte Sigulda var at to damer i Riga omtalte byen som " et sted som ligner på Sveits". Jeg må le. Byen har et svært latvisk preg. På oppslagstavla ved supermarkedet forekommer bare latvisk. Gateskiltene er på begge språk, russisk med meget liten skrift.

Det ser heller ikke ut til at andre språk enn latvisk er kjent her. Etter mye fingerspråk og geberder fikk jeg to menn ved jernbanestasjonen til å vise meg hvor det var et pensjonat i byen, bare ett minutt fra stasjonen. Her fikk jeg et spartansk men pent værelse til 1,20 NOK pr. natt.

Sigulda 17.september

Sigulda er et kur- og vintersportsted med flere slalåmbakker. Jeg har brukt formiddagen på en tur rundt i skogen her og kom etter ca. 10 min. til en dal med elv i bunnen og Ag på begge sider. Det gikk en tretrapp ned mot elva og tvers over dalen går også en gondolbane.

Jeg tok banen over, det tok bare et par minutter. En eldre kone bestyrer gondolen som går hver halvtime. På den andre sidaen gikk det veier ut over jordene og jeg dro for å innånde litt god landluft. Det er mange eplehager rundt her meda det ser ikke ut til at hageeierne er flinke til å beskjære trærne. Frukten er knøtt små og av elendig kvalitet. Et sted så jeg en mann gå ut til brønnen og heise opp vann i bøtter på gammelmåten. Sigulda ser ut til ære en ren og tekkelig småby. Kvinner står på hvert gatehjørne og feier vissent løv med sopelime. I et veikryss står en trafikkonstabel og dirigerer den vesle trafikken med armene.

Det er en hvitmalt luthersk kirke her og et kulturhus. I kulturhuset er en kino samt en drøss spilleautomater i vestibylen. Byen har to kafeer som stenger henholdsvis k1.18.00 og 19.00 samt en større restaurant som stenger k1.24.00. Fra det vesle rådhuset vaier Latvias rød-hvite flagg. Jeg har inntrykk av at dette er et sted som sover utenom vinter- og sommersesongen. På disse to årstidene drives visst mange sportslige aktiviteter her. Pensjonatet jeg bor på er et praktfullt steinhus, det er nesten helt bedekt med klatrende villvin. Vi er bare tre gjester her, to sentral-asiater og meg.

Sigulda ettermiddag 17.september

Endelig traff jeg et menneske som snakker engelsk i denne byen, bibliotekaren. Byens bibliotek er et lite hus med to etasjer, bokhyllene står tett sammen så det er trangt å bevege seg i midtgangen.

Bibliotekaren, en ung blond dame satt trangt i et hjørne omgitt av en haug protokoller.

Med penn førte hun alle låntakeres navn og hva de har lånt inn i de tykke protokollene. Hun lot ikke til å ha så mye å gjøre og var glad for å få trene sin engelsk. Etter å ha snakket litt om Sigulda som feriested og så videre, kom vi inn på politikk. Hun fortalte det skulle være et stort møte i Riga i morgen for å protestere mot at sovjetborgere som hadde kommet hit etter okkupasjonen i 1940, skulle ha stemmerett.

Jeg spurte om ikke dette var en temmelig drastisk protest, over 40 % av Latvias befolkning var jo kommet hit etter 1940 eller var etterkommere av folk som var kommet hit etter 1940.

Jeg spurte også om det ikke var rimelig at folk som var født i dette landet skulle ha stemmerett. Hun innrømmet at dette var et problem og at en sannsynligvis måtte komme til et kompromiss i spørsmålet om stemmerett og latvisk statsborgerskap.

Først måtte jeg tenke meg om hvordan det hadde vært om den tyske okkupasjonen i Norge hadde vart i 50 år og ikke 5. Hvordan ville det da ha vært om det i løpet av disse 50 årene hadde flyttet nesten 4 mill. tyskere til Norge mens tusenvis av nordmenn hadde blitt deportert til Tyskland. Og hvordan ville det ha vært om disse nesten 4. mill. tyskere hadde forlangt å få like borgerrettigheter med nordmenn når Norge endelig en dag hadde blitt fritt. Litt å tenke på.

Jeg fortalte henne at jeg hadde tenkt å reise til byen Salaspils en av de nærmeste dagene. I Salaspils ligger minnesmerket over 100 000 brente konsentrasjonsleirfanger fra den tyske okkupasjonen, 1941-1944. Bibliotekaren lette fram en billedbok fra Salaspils som viste de bastante kjempestatuene av noen minnesmerker som sovjetmyndighetene hadde reist. Jeg syntes å fornemme en litt skeptisk holdning fra hennes side. Jeg spurte om det var slik at det var en belastning for konsentrasjonsleirofrenes minne at kommunistene hadde brukt nazistenes forbrytelser i propagandaøyemed?

Hun svarte bekreftende. Sovjetunionen hadde gjennom 48 års okkupasjon klart å gjøre verre ting mot Latvia enn det nazi-Tyskland hadde klart gjennom 3 års okkupasjon. At kommunistene hadde reist et minnesmerke over nazistenes forbrytelser og samtidig skjult sine egne forbrytelser var et gigantisk hykleri.

Vi snakket økonomi. Hun bekreftet at Latvia lå klart etter Estland når det gjaldt å privatisere økonomien, levestandarden var nok også lavere i Latvia. Prisstigningen hadde nok forverret folks levevilkår de siste årene, allikevel så man frem til at landet skulle få en egen konvertibel valuta, Lat, og at vareutvalget skulle bli bedre når privatiseringen skjøt fart.

Ingen var arbeidsledige i Sigulda, men alle var forberedt på at dette ville bli et problem i framtiden. Hun fortalte at det bodde mange folk i denne byen som pendlet inn til Riga hver morgen for å gå på arbeid. Jeg fortalte om de mange som pendlet inn hver morgen til Oslo og hun ble synlig forbauset.

Her trodde man at pendling var et system bare den sosialistiske økonomi hadde ført med seg. Jeg ble fortalt at hun hadde mange bekjente som hadde tatt arbeid i Sverige, Finland og Østerrike og tjent gode penger. Det siste året hadde det imidlertid blitt vanskeligere fordi arbeidsledigheten hadde steget i Sverige og Finland og baltiske arbeidere hadde det blitt mindre bruk for.

Du vet, ikke alt er bra under kapitalismen heller, sier jeg. Ja, det vet nok du som kan reise fra land til land og sammenligne, vi har stort sett måttet sitte her i vårt system og blitt isolert, får jeg til svar. Jeg blir fortalt at dette biblioteket holder til i en bygning som var et privathus da Latvia var selvstendig. Nå krever en eksil-latvisk familie i USA og få huset tilbake, og biblioteket står i fare for å miste sitt lokale. Forhåpentligvis vil det komme til en ordning med at biblioteket betaler en leie til denne familien. Vi kom inn på språk og dialekt forskjeller.

Latvisk utgjør sammen med Litauisk den baltiske gren på den indo-europeiskes språkstammen. Likevel er det nesten umulig for latviere og litauere å forstå hverandre, estisk og finsk er helt umulig for latviere å skjønne. Dialekt forskjellene i latvisk mellom Kurland i vest og Latgallen i øst er ganske store. De nye latviske myndighetene hadde nå gitt folk i Latgallen tillatelse til å skrive på sin dialekt, noe de ikke kunne under sovjetstyret. Den latgalliske dialekten bryter mot litauisk og folk her er romersk-katolske i motsetning til de fleste latviere som er lutheranere.

Folk i Latgallen er også mere oppblandet med polakker og russere får jeg vite. Jeg tar farvel med bibliotekaren etter flere timers interessant samtale og besøker det lokale supermarkedet for å kjøpe noen fine lokale husflidsartikler.

Et besøk i slike supermarkeder overbeviser deg alltid om ineffektiviteten i det forgagne sovjetsystemet. Ekspeditørene står og prater med hverandre mens kundene står tett foran disken. Noen av de elektriske artiklene som bys frem her må ha gått ut av produksjon i Vest-Europa for 20 - 30 år siden. Jeg la ellers merke til at prisen for et nytt piano var ca. 900 NOK.

Sigulda kveld 17.september

En del tenåringer slentrer i grupper langs veiene. Noen knasker på meloner, en lastebil fra Krim var her i dag. Lite skjer. På kulturhuset er visstnok noen lagsaktivteter i gang. På restauranten har en ung administrator tatt oppstilling i smoking. En vanlig kveld i en latvisk småby?