Tartu senere 10.september
Så er jeg kommet til estlands universitetsby, fire timer med buss fra Pàrnu. Ekspressbussene her er ok å sitte i, men denne gjorde ikke mer enn ca. 50 km. i timen. Landskapet ble litt mer kupert jo lengre inn i landet vi kom. En del tjern dukket opp mellom jorder og trær.
Mange kollektivbruk er nok enda ikke privatisert, fler steder så vi hundre mennesker i åkeren på potet-opptak. Det må være magert med forbruksvarer mange steder i landet. En kolonialforretning ved et busstopp underveis var nesten tom og her på torget i Tartu var det i ettermiddag bare blomster og nedfallsepler å få kjøpt.
Håper det ikke er like ille hele uken. Hotellet jeg bor på må være bygd i Stalin-tiden, det lukter hans ånd i disse lange, grå korridorene med. "celledører" på hver side. Rommet er knøtt lite men rent og ok. Da jeg kom hit fikk jeg et bra inntrykk av byen. I utkanten er det mange gamle villaer og småhus med store frukthager. Husene tørster imidlertid etter håndverkere. Byen er svært grønn med sine park: og hageanlegg. Untversitetsbygningene er i gammel romerstil med bastante søyler. Universitetet er grunnlagt i den svenske okkupasjonstiden på 1600-tållet av en svensk konge. Han tillot visstnok esterne å skrive på sitt eget språk. Det later til at dette er Estlands intellektuelle sentrum.
Da jeg spurte etter hotell' på gata da jeg kom hit ble jeg forbauset over hvor mange som snakket perfekt engelsk. En av dem jeg traff på var en fyr i tredveårene som luktet sprit på lang avstand. Han sa han var arbeidsledig, det er den første arbeidsledige østeuropeer jeg har truffet. Hans rødmussede fjes og glimrende språk-kunnskaper fortalte meg at dette nok var et mislykket geni.
Han spurte meg om det var sant at arbeidsledige i vesten kunne motta ca. 2000 USD i måneden i arbeidsledighetstrygd, selv mottok han enda ingen form for trygd.
Jeg trøstet ham med at forholdene nok ikke var fullt så paradisiske i vest. Han viste meg veien til byens billigste hotell og orienterte meg samtidig om en del severdigheter. Han pekte på en liten bygning hvor den såkalte Tartu-avtalen ble undertegnet i 1920. I Tartu-avtalen garanterte Sovjetunionen Estland, Latvia og Litauens uavhengighet til "evig tid ". Denne evigheten varte altså i 20 år.
Jeg traff den arbeidsledige igjen ute på byen om kvelden. Jeg spanderte noen øl på ham og en kamerat som var student. Det var på en av disse klassiske estiske øl-kjellerne av Valhall-typen med halvlitere til 80 øre. Dessverre stenger baltiske ølsteder tidlig, alltid i 21.00-22.00.-tiden mens barer og restauranter kan servere sprit til både 24.00 og 02.00 på natten. Dette er en merkverdig bevillingspolitikk fra sovjet-tiden.
Vi dro over på byens "siste holdeplass" som stengte kl. 02.00. Baren lå ved enden av et klassisk sovjetisk supermarked og serverte de klassiske produktene som russisk konjakk, vodka og champagne. Vi plasserte oss blant en gjeng støyende alkoholikere og jeg spanderte villig vekk konjakker til en krone stykket. Baren hadde vegg-i-vegg en utsalgsavdeling hvor de som ble nektet servering i baren istedet kunne kjøpe en flaske med hjem. En ble støttet ut av administrator og videre overlatt til skjebnen.
Studenten hadde økonomi som fag o hadde mange spørsmål om systemet i vest. Jeg forstod det slik at arbeidsledighet ikke var noen stor frykt blant folk her. Svært mange hadde følt seg arbeidsledig i mange år fordi de hadde ingenting å gjøre på jobben. Sovjetiske arbeidsplasser hadde vært så oversysselsatte at en kunne trygt gå på kino, ta en handletur eler sette seg i et hjørne og drikke midt i arbeidstida.
Det hadde vært så lite varer å få kjøpt for rublene at selv uten lønn og arbeidsledighetstrygd kunne en leve lenge på oppsparte midler. Nå truet imidlertid kronereformen og folk i baren her var tydelig opptatt med å kvitte seg med rublene. Den arbeidsledige klaget sin nød over oppførselen til det nye estlandske politiet. Det bestod ofte av unge gutter som han mente var de rene jyplinger, til stadighet hadde de tømt ut ølflaska hans i parken. Ikke sånn å forstå at han tok avstand fra Estlands frigjøring, Tartu var nå heldigvis en estisk by.
Hele 75 % av befolkningen var estere, men også her satte en lokal sovjetisk militærbase sitt preg på stedet. Han var opprinnelig fra Narva, den estiske grensebyen i nord mot Russland.
På hans skole hadde de hatt en estisk skoleklasse, russere hadde omgitt ham i hele oppveksten. I dag har Narva ca. 98 % russere av sin befolkning, nesten alle tvangsimportert under okkupasjonen. En overstadig russer kommer sjanglende bort til bordet vårt med en flaske champagne og vil skåle for et fritt Europa. Vi reiser oss og går, konjakk og champagne passer dårlig.
Tartu 11.september
Jeg glemte å slå av radioen i går og ble vekket k1.06.00 av den estiske nasjonalsangen etterfulgt av et dikt på engelsk. Dette er en trivelig by. På gata i dag traff jeg den unge tyskeren og hans estiske kone, de jega traff i Tallinn. De var på vei til Georgia og tyskeren fortalte meg at han hadde innlevert en søknad om estisk statsborgerskap.
Jeg ble også kjent med to venner av dem, en 22-årig kunstmaler fra Tartu og en østerisk miljøvernentusiast på gjennomreise. Vi gikk alle sammen til universitetskafeen i byen, et sted som må ha vært bygd for halvparten så mange studenter eller mindre.
Middagskøen var enorm men etter en halvtime fikk vi både suppe, en kjøttrett, dessert, saft og kaffe til n.kr 1.15. En årsak til køen var også at personalet bak disken var opptatt med å servere universitetets professorer og ansatte i et nabolokale, disse skulle selvfølgelig ha bordservering og hadde førsteprioritet. Gjett om det systemet hadde latt seg innføre på skandinaviske universiteter med radikale studentgrupper. Vi spiste med blikkbestikk på flisete trebord.
Toalettet på kafeen var så møkkete at det var umulig å si hva slags farge som hadde vært på veggene. At det mangler toalettpapir blir en fort vant til i Øst-Europa, men her var det også en rusten tørkemaskin på veggen som skulle starte når du satte i kontakten.
Det elektriske støtet du fikk i deg når du satte i kontakten var så voldsomt at du spratt flere meter bakover.
I annen etasje er det en triveligere sal hvor de serverer smørbrød, kaker og kaffe utover kvelden. Her er små bord med glassplater, lampetter på veggene og lysdekorasjoner i det høye taket. Lyset er dempet fordi halvparten av pærene mangler. Praten på kafeen dreide seg mye om politikk. Den unge kunstmaleren, Sven, er en romantisk type med mørke drømmende øyne.
Han bærer en grønn turbanlignende hatt som viser hans kunstnerstand. Sven sympatiserer med det estiske royalistpartiet, men han innrømmer at et kongehus av skandinavisk modell neppe ville være realistisk i Estland. Den estiske folkefronten som kjørte frem kravet om selvstendighet ser nå ut til å dele seg opp i flere grupper nå som målet om selvstendighet er vunnet.
Jeg forstår det ellers slik at de fleste estiske ungdommer er lite engasjert i politikk, diktaturet har passivisert dem på dette området. Det har vært kommunistene som har hatt enerett i politikken, og siden ingen har stolt på kommunistene og samtidig manglet noe alternativ er resultatet i dag en avideologisert ungdom.
Allikevel finnes meninger om f.eks. økologi og miljø. Jeg tillot meg å si at det gamle regimet i hvertfall hadde latt være å rive en del gamle verdifulle bygninger.
Jeg fikk fnys til svar, den sosialistiske stat hadde ofret både mennesker, natur og arkitektur for en hemningsløs økonomisk vekst, eller ihvertfall forsøk på vekst. Jeg svarte at i vest blir kapitalismen utsatt for de samme beskyldningene. Vi snakket om hvor puritansk sovjetsamfunnet var.
Sven sa han ikke visste hvordan han brukte et kondom. Det hadde ikke vært noen form for seksualopplysning i skolene og heller ingen bøker om emnet var å få tak i. Erotisk litteratur hadde også vært forbudt. Hvis det hadde vært kondomer å få kjøpt var de tykke som sovjetiske panservogner. Sven sa han hadde et par homofile venner men de levde helt skjult. Ved nabobordet sitter en ung dame med sin kaffekopp.
Jeg blir presentert for Madelene Påtts, hennes oldefar hadde vært Estlands president i mellomkrigstiden og landets høyreorienterte diktator fra 1934 til 1940. Hennes elskverdige og selvsikre fremtreden forteller meg at her har vi en representant for det selvstendige Estlands aristokrati. Navnet Pätts i Estland er som Mannerheim i Finland. Madelene Pätts studerer estisk litteratur og historie men lar det skinne igjennom at hun vil satse på en politisk karriere og kanskje havne i parlamentet.
Jeg blir fortalt at man her i landet velger parlamentsmedlemmer fra enmannskretser, akkurat som i England. Jeg spør om hvilken skjebne hennes familie fikk etter Sovjetunionens innmarsj i 1940. Hun forteller at sammenlignet med andre politiske fanger ble landets tidligere ledersjikt godt behandlet.
Mens baltere i tusentall ble stuet sammen i kuvogner og ført til Sibir, mange sultet og frøs i hjel underveis, fikk hennes familie en jerntanekupe. Vel fremme i Moskva ble familien skilt fra hverandre og mange år senere ble det offentligjort at hennes oldefar hadde dødd tå et sovjetisk hospital i 1956.
Hennes bestemor ble deportert til Kasakhstan og fikk praktisere som lege der. Halve familien døde i sovjetisk forvisning, resten fikk etterhvert se sitt fedreland igjen. Jeg spør hva som skjedde med Estlands forsvarssjef i 1940, general Johan Laidoner.
Joda, han forsvant i sovjetisk fangenskap og hans kone fikk vende tilbake til Estland som pensjonist. Her ble hun plassert i en landsby som hun ikke fikk lov å bevege seg utenom så lenge hun levde.
Familiene til disse estlandske lederne hadde ikke vært politisk aktive, deres forbrytelse var kun å være i slekt med de gale personene. Madelene Påtts mente at både befolkningen og den politiske ledelse i Estland i mellomkrigstiden hadde vært grenseløs naive og undervurderte faren fra Sovjetunionen.
Hun spurte meg nysgjerrig om hvilken politisk rolle det norske kongehuset hadde og jeg måtte forklare at norske monarker ikke bedriver politikk. Hun fortalte fra sitt opphold i Finland hvor han hadde studert religion. Hun var forbannet på alle de religiøse sektene fra vesten som nå forsøkte og forføre folk i Baltikum.
På tross av fem ti-års ateistisk propaganda hadde både tro og overtro overlevd, hun mente det var unødvendig med forkynnerhjelp utenfra, Hun mente russerne generelt var svært overtroiske og fortalte en episode fra en gang hun hadde ankommet Estland fra Helsingfors og ble møtt av KGB ved havneterminalen. KGB-vaktene vi tok fra henne en stor vakker blomsterbukett hun hadde fått i Helsingfors.
Å, nei hadde hun sagt, jeg skal i min onkels begravelse, hva skal jeg nå legge på hans båre. Det var som om blomsterbuketten plutselig brant i hendene på russeren, han kastet buketten tilbake til henne. Det betyr nemlig ulykke å ta noe fra en død person.
Madelene, som jeg etterhvert ble på fornavn med, fortalte at hun nylig hadde vært på en ekskursjon i det nordlige Latvia og besøkt en landsby hvor gamle folk fremdeles snakket livisk. Det liviske språket er i likhet med estisk finsk-ugrisk. Før krigen bodde ca. 2000 livlendere i Latvia, nå er det visst bare ca. 200 tilbake, men på livisk finnes en relativ stor litteratur.
Om kvelden dro vi alle sammen på en studentklubb i utkanten av byen. Lokalene lå i et kompleks med studentboliger. Det var diskotek denne kvelden og jeg følte meg hensatt til skolefester jeg hadde vært med på i Nord-Norge for tjue år siden. Forskjellen var at her ble det drukket champagne og en farge-TV sendte tegnefilmer.
Støynivået var som på et hvert annet disko, studentene hadde for det meste på seg trangt sittende joggedresser, det var siste mote.
Tartu har ca. 3000 studenter, noen av dem er så heldige at de har fått plass i blokkene som er studentboliger. Etter stengetid ble jeg invitert opp for å kikke på fasilitetene i en slik student blokk. Her bor tre studenter på hvert rom som er ca. 12 kvadratmeter. Her er det best å være venner. Sent på kvelden gikk Sven, hans østerrikske venn og jeg gjennom bysentrum.
En del fulle ungdommer er i gatene og plutselig faller en drita full unggutt ned foran bena på Sven. Han har glattbarbert hode og lærjakke, sier han kommer fra Tallinn og har mistet kameratene sine. Sven ber ham straks med hjem til seg og tilbyr overnatting. Det er tydelig at mistenksomheten mot fremmede er mindre her enn i Skandinavia, bra er det. Tartu ser ellers ut til å være et tolerant sted for punkere, rockere og sosiale avvikere.
Tartu 12.september
I dag er vareutvalget på torget bedre. Nå finnes faktisk både agurker, løk, tomater, bær, poteter, kaffebønner og sigarer. Om vareutvalget ellers kan være fattigslig, blomstrer det på andre områder.
I aviskioskene bugner det med aviser og tidsskrifter, synd jeg ikke kan estisk. Jeg har brukt dagen til museer.
På universitetsmuseet er rektors "kongelige" septer og seremonikappe utstilt i en glassmonter. Jeg går ut fra det er mange år siden remediene var i bruk, men de siste års kommunistiske rektorer ville sikkert trivdes med slikt utstyr.
Jeg spaserte langs byelva og betraktet gamle lektere og fritidsbåter langs bredden.
Det er et nydelig område og ferdes med båt, her er høye alléer langs begge breddene. Jeg kom inn i et område med gammel trehus-bebyggelse hvor husene er en, to eller tre etasjer og går i ett, vegg i vegg. Det er gamle arbeiderboliger og området kalles "suppe-byen" fordi hver gate har navn etter en grønnsak.
Hvis ikke disse husene blir reparert tror jeg de faller sammen om få år. På benkene i "suppe-byen" sitter gamle menn med vodkaflaskene sine. Jeg legger merke til gamle navneskilt på estisk og nye navneskilt på både russisk og estisk.
Tartu 13.september
Oppe klokken 06.00 for å ta bussen til Riga. Det er fredag den 13., en utmerket reisedag. Jeg har vært ute på torget for å kjøpe noe mat til frokost, men det eneste jeg kunne få tak i var en plate sjokolade som kostet det samme som bussbilletten til Riga, sjokolade er mangelvare nå.
De gamle torghandlere hvisket "Ein sachser" da jeg kjøpte sjokoladen. Sachser er betegnelsen på den tyske minoriteten som levde i Baltikum før krigen. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg var einer Norweger, og de så på meg som om jeg var fra månen.