Østover

Vilnius 23.september

Dagen startet med en samtale med en skotsk journalist fra den engelske avisen The Guardian. Han hadde nylig kommet over grensen fra Polen på motorsykkel.

Ved grenseovergangen hadde det vært kø i seks timer. Polakkene drar til Litauen for å hamstre bensin som er billigere her. Journalisten var her for å intervjue handelsministeren i de tre baltiske landene.

Jeg tok en taxi til AIDS-senteret hvor jeg holdt et langt foredrag for fem medarbeidere om homo-bevegelsens historie i Skandinavia, hvordan det AIDS-forebyggende arbeid ble bygd opp på 80-tallet og hvordan det arbeides med AIDS-forebyggende arbeid i Norge i dag. Lederen for senteret takket meg for informasjonen og sa han ville stille ATDS-senterets bil til min disposisjon i morgen slik at jeg kunne dra til Kaunas og møte medlemmer av den homofile gruppen der.

Bilen ville hente meg morgen klokken 10.00. Lederen fortalte at tiden rundt verdens-AIDS dagen 1.desember ville man arrangere en omfattende kampanje mot AIDS i Litauens seks største byer. Her ville litauiske artister og kunstnere delta.

Tilbake i sentrum traff jeg en gruppe på fem dansker som nylig hadde vært på omvisning i parlamentet. De fortalte at de alle sammen hadde fått tildelt pressekort ved inngangen. Jeg slo meg sammen med dem og vi dro og spiste lunsj på en restaurant. Jeg er ikke vant til å drikke snaps til lunsj og ble litt trett etterpå. Dansker er alltid trivelig selskap og vi avtalte så møtes senere i kveld.

Tre av danskene, forøvrig en tidligere dansk justisminister og hans to sønner, hadde problemer med å få hotellplass i Vilnius. Vi vandret fra hotell til hotell og til slutt endte vi opp resepsjonen på Hotell Astoria hvor en dame tok en telefon og ordnet plass for dem på et lite privat pensjonat.

Vi ble alle seks med opp til dette pensjonatet og spiste kveldsmat sammen der. Innehaveren selv hentet oss i sin Volkswagen og stod også for serveringen av oss hvor han fikk hjelp av sine to sønner. Dette familiepensjonatet leide ut bare to rom og lå midt i en fattig russisk lavhusbebyggelse.

På en liten knaus midt i slummen hadde denne litaueren og hans familie bygd en liten villa. Her var en nydelig hage, en stor terrasse samt både innendørs og utendørs svømmebasseng. Stuen var innredet med en koselig bar og masse grønne planter. Arkitekturen kunne minne om noe fra Sør-Tyskland. Vi betalte en dollar for maten og to dollar for en flaske vin.

De tre danskene fikk leie et stort rom sammen til førti dollar. Interessant å se et lite vellykket privat forretningsforetak.

Vilnius 23. - 26.september

Tirsdagen begynte med at jeg ble krevd 260 rubler(ca. 50 NOK) i hotellresepsjonen for 36.min. telefonsamtale til England. Regninga viser seg å tilhøre journalisten i The Guardian og jeg slapp å betale. Klokken 10.00 var ATDS-senterets bil på plass med sjåfør og en delvis tysktalende medarbeider ved senteret. Hun skulle være min tolk og var ellers en kjempehyggelig jente.

Området mellom Vilnius og Kaunas er flate, brede jordbruksområder med svake bakkehellinger og store alléer langs veien her og der. Når vi nærmet oss Kaunas passerte vi en liten innsjø. Jeg ble fortalt at privatiseringen av jorda her går tregere enn i Estland. Litauen har likeve-1 vært en av Russlands kornkamre de siste årene, hele 40 % av landets matvareproduksjon har blitt eksportert til Russland og andre sovjetrepublikker. Vel fremme i Kaunas kommer vi frem til en adresse der to homofile menn skal bo. Det er et typisk drabantbyområde med blokkbebyggelse.

Blokkene ser ikke så verst ut på litt avstand. Disse skal være ca.20 år gamle men ser 40 år ut når man kommer innenfor døra. Det er skittent og utrivelig og de fem etasjene har ikke heis. I femte etasje bor paret vi skal til og inntrykket av boligstandarden forandrer seg raskt når vi kommer inn i leiligheten.

Her er lysekrone i taket, tunge grønne sofaer og kunstmalte kruseduller i taket. Peter, en litt tykkfallen 34-åring, er selfmade antikvitetshandler og altmuligmann, han tjener bra og har kjøpt denne leiligheten (to rom, gang og et lite kjøkken) for tjue litauiske årslønner.

Vennen hans, Janos, er 24 år, delvis arbeidsledig og har formell adresse hjemme hos sin mor. Det er ikke mulig for to menn å bo sammen permanent hvis man ikke vil bli avslørt.

Bare i intellektuelle miljøer og kunstnerkretser med høy årsinntekt kan det skje at to menn har fast adresse sammen. Det er regelrett umulig for enslige med normalinntekt å få egen leilighet.

For unge ektepar med barn er det også svært vanskelig å få eget husvære. Her kan man bo hjemme hos far og mor til disse flytter ut av livets naturlige årsaker. Det er to typer leiligheter her i landet, kommunale og boligbyggelag.

Disse har tidligere vært oversubsidierte med svært lave husleier. Etterhvert gikk hele boligbyggingen i stå og penger til reparasjoner fantes ikke. I de siste årene har husleiene blitt kraftig hevet og folk har fått anledning til å kjøpe leilighetene. Peter har vært gift to ganger og har to barn. Første ekteskap var som 15-åring med, en seks år eldre rik jente. Andre gangen giftet han seg med en husvertinne. Ekteskapene var helt og holdent økonomisk motiverte og endte med skilsmisse. Janos er russer men har i likhet med sin mor lært seg litauisk og litt tysk. Peters mor er opprinnelig tysk men behersker nå kun litauisk språk. Vi får servert kaffe, kake og Aserbajdsjansk konjakk og min tolk formidler etterhvert spørsmålene mine aldeles glimrende.

Peter og Janos er ikke åpne ovenfor sine familier og har heller ikke mange homofile venner. Peter har vært mye plaget av en del unge gutter som bare kommer hjem til ham for å nyte hans vodka og konjakk. Det finnes en del kafeer i Kaunas hvor homofile menn møtes, men det foregår ytterst diskret, mange foretrekker å dra til Vilnius for å møte venner der.

Hverken Peter eller Janos kjenner til Den Pasifistiske Selvforsvarsliga men de vet at en representant for denne ligaen har vært intervjuet på litauisk TV.

Den siste opplysningen synes jeg høres oppsiktsvekkende ut. Etter noen timers hyggelig prat kjører sjåføren oss ut til adressen hvor representanten for selvforsvarsligaen skal bo. Det er et koselig men litt forfallent strøk med lavhusbebyggelse og frukthager. Med litt investering i oppussing ville dette området bli en perle. "Ligaens" mann er ikke hjemmel og vi henger en lapp på døra hvor hans bes ringe hjem til Peter og Janos. Vi passerer en kiosk hvor en gjeng gamle menn står i kø alle med tomme syltetøyglass med skrukork under armen. Jeg spør hva disse står i kø for og får vite at kiosken selger fatøl. Det blir tid til en liten sightseeing i Kaunas hvor jeg blir vist gamlebyen.

Her har man blant annet et vakkert torg med kafeer og restauranter rundt. Vi beser et gammelt kloster i en park og byens store romersk-katolske katedral.

Kaunas-katedralen er enda rikere og mer praktfullt enn hoved katedralen i Vilnius. Vi spaserer opp en enormt lang gågate med butikker på hver side. Her er sparsomt utvalg med varer som andre steder i landet men gågaten er full av folk. Midt i denne gaten kneiser en statue av Litauens mektigste storfyrste i middelalderen. Det var den gangen Litauen var en øst-europeisk stormakt og strakte seg fra Østersjøen til Svartehavet. Til og med russerne skalv ved tanken på den litauiske krig. En del handikappede humper forbi oss på sine krykker.

Jeg blir fortalt at det ikke finnes institusjoner eller treningssentret for handikappede, de sitter isolerte i sine hjem. Kunstige legemsdeler og hjelpemidler finnes så å si ikke. En gruppe på ca.30 soldater i sovjet-uniformer kommer spaserende med en offiser i spissen, alle har en pakke under armen. De er på vei til postkontoret for å sende pakker hjem til Russland hvor deres familier lever i magrere kår.

Sovjetsoldater føler seg ikke helt trygge i Kaunas, byen var hovedstad i Litauen i mellomkrigstiden og har en nesten fullstendig litauisk befolkning. I Vilnius er bare ca 50 % av befolkningen litauere. Plutselig buldrer fem svære helikoptre over hodene våre i lav høyde og jeg tror først dette er sovjetiske militærhelikoptre.

Neida, dette er litauiske politihelikoptre får jeg vite. Endelig fant vi en kafe hvor ikke alle bordene var opptatt og vi nøt en god middag med kaffe og litauisk appelsinlikør. Likøren er nok ekstrakt, appelsiner har ikke litauerne sett på lenge. Janos sier han ikke har smakt banan på to år. Tolken forteller meg at det nok kan bli vanskelig for Litauen å importere mange produkter etter løsrivelsen fra Sovjetunionen. Kaffe og mange nytelsesmidler kan stå i faresonen og forsvinne fra markedet. Tidligere var det den sovjetiske sentralmakten som stod for import av slike produkter. Nå forsvinner snart den sovjetiske rubelen og istedet kommer litauisk valuta, Lit. Vi drar tilbake til Peter og Janos leilighet og jeg takker ja til å bo hos dem et par netter.

På TV-nyhetene kommer en reportasje fra Kaunaskatedralen hvor en libanesisk delegasjon har vært til gudstjeneste i formiddag. Sjåføren vår reagerer sterkt mot at den litauiske nasjonalsangen synges i katedralen. Mange litauere er bekymret over at den romersk-katolske kirken mer og mer gjennomsyrer samfunnet og kan bli statskirke. Ut på kvelden ringer Jonas, representanten for den mystiske selvforsvars-ligaen. Han dukker opp etter en stund og viser seg å være en litt spesiell personlighet, men så absolutt seriøs. Han er for tiden uten arbeid, tidligere lærer på en kunstskole og nå fulltidsengasjert for Den Pasifistiske Selvforsvarsliga. Under samtalen går det opp for meg at denne foreningen må være en lukket krets.

Jonas forstår når jeg spør på engelsk og tolken oversetter hans svar til tysk. Ligaen ble startet allerede i 1979 under svarteste Bresjnev-tiden med kriminalisering og forfølging av homofile.

Til dags dato har ikke foreningen holdt et eneste vanlig medlemsmøte, kun utvalgte grupper har møtt hverandre. Jeg får en del unnvikende svar på spørsmål om medlemstall. Anonymitetspresset er tydeligvis så stort at de fleste medlemmene ikke tør møte hverandre. Jeg får dessuten et merkelig svar om at en del medlemmer har partnere de ikke vil vise for andre.

Foreningen opptatt av å bekjempe prostitusjon og promiskuitet. Folk som oppfører seg uanstendig, d.v.s. har mange sex-partnere, blir ikke opptatt som medlemmer. Informasjon om AIDS har blitt spredt i foreningen. På spørsmål om hvordan ligaen kan sjekke medlemmenes levesett og om homofil prostitusjon er et omfattende problem i Litauen, får jeg også unnvikende svar. Jeg blir presentert et par tykke medlemsaviser som foreningen lager. Det er tettskrevne sider uten andre illustrasjoner enn et kors på en side og det litauiske riksvåpen (en ridder med løftet sverd) på en annen side.

Jonas har skrevet en masse brev til litauiske politikere, vitenskapsakademiet, prester og andre høye instanser. Svarene har variert fra at homoseksualitet er en perversitet til mild forståelse. Ligaen har hatt kontakt med en homofil gruppe i det radikale partiet i Ungarn og en student fra Vilnius som er med i ligaen har latt seg intervjue i den svenske homoavisen Reporter. Den 10. Mars 1990, dagen før Litauens selvstendighetserklæring ble Jonas intervjuet i et 15 min. program på litauisk TV.

Programlederen hadde "hensynsfullt" ikke spurt om Jonas selv var homofil, bare fremstilt hans som representant for denne undertrykte minoriteten som ikke ønsket andre noe vondt. Likevel sier Jonas at de fleste oppfattet ham som homofil og at han ikke hadde fått negative reaksjoner etter programmet. Jonas virker nervøs under deler av vår samtale og av og til spretter han opp fra sofaen. Skulle tro han var i et KGB-avhør. Jeg føler meg hensatt 40-50 år tilbake i tiden.

Tolken og sjåføren er trett og drar hjem til Vilnius. Jeg gir dem noen poser norsk kaffe og foto av Holmenkollen som takk for innsatsen. Jonas sitter fortsatt sammen med Peter, Janos og meg og ut på kvelden dukker ligaens eneste lesbiske medlem opp, en 28-årig jente som ikke kjenner andre lesbiske i Kaunas. Jeg henne adressen til den homofile organisasjonen i Latvia som jeg ihvertfall vet har en del kvinnelige medlemmer.

Trett etter dagens språkvanskeligheter og en del konjakker går jeg og legger meg mens det øvrige selskapet fortsetter å prate til klokka seks om morgenen. Jeg skjønner det ikke er hver dag litauiske homofile kommer sammen for å prate. Jeg sover dårlig fordi veggene i leiligheten er svært tynne, forøvrig et problem for alle sovjetbygde leiegårder.

Neste dag kommer en romersk-katolsk homofil prest på besøk til Peter og Janos. Han snakker litt tysk og vil gjerne møte meg. Det er en mild behagelig herre i 50-årene med kraftig håndtrykk. Han er prest i en litauisk landsby og deler ut pærer fra hagen i sin prestegård. Han spør hvorfor jeg ikke drikker alkohol som de andre rundt kjøkkenbordet og alle mine forklaringer om at jeg ikke har lyst på noe sterkt i dag er bare forgjeves. Jeg må skåle for vennskap i litauisk brennevin med gin smak som ikke er gin men noe annet.

Pateren har vært kirkens representant i denne landsbyen i 30 år og har ikke vært andre steder i utlandet enn Polen. Hans omgang med yngre venner og litt brennevin i Kaunas av og til er hans hyggelige adspredelse fra den kirkelige hverdagen. Han forteller at en av Litauens biskoper er homofil, men at ingen homser i kirken har våget å ta opp kampen mot kirkens bannbuller mot homser og andre syndere.

Han spør meg nysgjerrig om det syndige vesten og himler med øynene når jeg sier at min familie vet at jeg er homofil. Det er blitt lettere å være katolikk i Litauen etter selvstendigheten men ikke lettere å være katolikk og homofil. I en mannsalder har han tjent en kirke som har spyttet på hatlins følelser, bodd i en stat som har spyttet på hans religion. Landet hans har vært okkupert og forsøkt russifisert.

Han er en av de mange som har måttet tilpasse seg. Det er vanskelig å få tak i tog og bussbilletter nordover. Peter har forsøkt å finne en sjåfør i nabolaget som kan kjøre meg direkte til Tallinn.

Sjåføren innfinner seg med bilen i går kveld, men ombestemmer seg plutselig. Uten nærmere beskjed drar han hjem til mor for å sove istedet. I går så jeg et intervju på SKY-Channel med lederen for Litauens informasjonskontor i London. Han ble spurt om hvorfor det er spesielt lønnsomt for vestlig kapital å investere i Litauen. Svaret er følgende: litauere er hardt arbeidende mennesker. Peter og Janos er søte og hyggelige, men det blir for mye festing. Jeg er blitt forklart at alkoholprisene stiger voldsomt fra 1.oktober. Derfor kjøpes det alkohol nå og drikkes på harde livet.

I morges stod jeg tidlig opp. Pateren var såvidt oppe og jeg sa farvel og ba ham hilse de andre når de en gang våknet. Jeg lot en del norske toalettartikler stå igjen på badet og la en del kaffeposer igjen på kjøkkenet. Et øyeblikk ble jeg stående og stirre på den glorete kaffeposen med Mills kaffe som jeg hadde kjøpt på tilbud hjemme i Oslo. Jeg syntes posen var så vakker, det er sånne anfall man får etter å ha gått i øst-europeisk gråhet noen uker. Ute på gaten får jeg haik med noen damer til bussholdeplassen og rakk så-vidt en buss til Vilnius.

Her i byen er det imidlertid ikke lett å komme seg til Tallinn. Bussbilletter var ikke å få kjøpt i formiddag og i køen på jernbanestasjonen var det nesten slåsskamp. Jeg fikk plass på nattoget til Riga. Det er blitt mørkt mens jeg skriver dette men luften er enda mild. Jeg sitter på en benk ved et kjøpesenter ved Hotell Lietuva. Hele området rundet hotellet er orgie i grå kald. sovjetarkitektur. Vilnius legger seg snart.

Vilnuis 26.september

Vilnius er ikke lett å finne frem i, det er ingen naturlige holdepunkter som strekker seg høyt til værs. Til gjengjeld er litauerne hjelpsomme til det selvutslettende. I kveld fulgte to gutter meg helt til stasjonen selv om det sikkert innebar 10 minutters omvei for dem. Byen er vakker, når en tuller seg vekk i smugene en kveldstime får en stadig skjønnhetsopplevelser.

Det er visst man kommer ut på en plass hvor majestetiske søylebygninger er flombelyst eller det er en smal brosteinsgate som ender opp i en buegang og du kommer ut i en smal brosteinsgate igjen.

Kafeteriaen på jernbanestasjonen gir meg assosiasjoner til Charles Dickens. Skittent og fælt og loslitte passasjerer i en svær kø. Ved disken fikk jeg et pølsemåltid og dessverre kom jeg i skade for å kjøpe en liters flaske med mineralvann.

Den er i plast og kostet 53 rubler d.v.s. ca. 10 NOK som nesten representerer en ukelønn her for en arbeider på minstelønn. Jeg følte alles blikk da jeg kom ut i stasjonshallen, du er fra vest, du er rik. Med denne flasken i hånda fikk jeg straks tilbud om taxi da jeg stakk ut for å trekke luft. En fyr fra svartebørsen var også frempå og spurte etter dollar.

Nå har jeg gjemt flasken. Klokka er 23.00 og det er tjue minutter til togavgang. Månen er klar og utenfra ser jernbanebygningen majestetisk ut med sin vakkert utsmykkede fasade. Akkurat nå passerte en buss som reklamerte for AIDS -senterets informasjonstelefon på.