Tallinn 2.september

I går ettermiddag kom telefon fra utenriksdepartementet, jeg måtte komme og hente mitt pass og visum. Jeg kastet meg inn i en taxi som brakte meg til regjerings- og parlamentsbygningen på Lossi plass i gamlebyen. Her er maktens sentrum i det nye Estland, en stor «herregårdsbygning» med landets blå, svarte og hvite flagg vaiende fra toppen.

Jeg passerte en vaktpost og ble møtt av en representant for konsulatavdelingen i utenriksdepartementet, en ung fremadstormende estisk byråkrat i lys grå dress. Han overrakte meg passet og trykket meg i hånden. I passet var innstemplet et estlandsk visum for en måned. Jeg var den niende utlendingen som fikk estlandsk visum og var her uten sovjetiske myndigheters godkjennelse. 33 timer hadde det tatt for meg å få tilbake mitt røde norske pass.

Damen på hotellet fikk stjerner i øynene ved synet av mitt estlandske visum, føler meg nesten som en helt.

I går var jeg også innom det historiske museet og la med tilfredshet merke til at den estiske selvstendighetsperioden mellom 1918 og 1940 omsider var blitt synlig også der. Sist jeg var her (1983 -1984) var de 22 selvstendige årene fortiet på museet. Nå var det utstilt bybilder, togbilletter og turistbrosjyrer beregnet på svenske turister i mellomkrigstiden. Litt magert kanskje, men en begynnelse.

I museums-hallen møtte jeg en annen nordmann som også er her for å innånde litt av den baltiske frigjøringen. Han er på min egen alder og har som meg alltid vert opptatt av forholdene i Baltikum. Vi utveksler en del erfaringer og har begge erfart at for noen år siden var det nærmest umulig i Norge å snakke om de baltiske lands rett til selvstendighet uten å bli sett på som suspekt høyre-ekstremist. Da jeg var her sist på midten av 80-tallet visste ingen i min omgangskrets hvor jeg hadde vært når jeg kom hjem og fortalte at jeg hadde vært på ferie i de sovjetokkuperte baltiske land. Min reisefelle fortalte han bodde på hotell Tallinn, en av de dyre valuta-hotellene. Jeg hadde inntrykk av at den eneste ekstra servicen han hadde fått for å betale en hotellregning 700 ganger høyere enn min, var striptease show i hotellets nattklubb.

Bybildet i Tallinn har fremdeles mange grå sovjetiske drag over seg. Jeg sikter ikke bare til de mange sovjetiske soldatene og marinegastene som fremdeles rusler rundt på perm i gatene. Det er magert utvalg i de statlige butikkene og det må være dyrt for vanlige folk her. Minimumslønna er ca. 250 rubler, d.v.s. 50 NOK i måneden. Gjennomsnittsinntekten er ca. det dobbelte, 500 rubler.

Også køene da, det mest sovjetiske av alle sovjetiske fenomener, de er her ennå. Det eneste fremskrittet ser ut til å være at de har begynt å innføre systemet med at folk får hente varen og betale. Før var det to køer, først for å betale og få kvittering, så stod man i kø for å få varen. Men fremdeles har alle damene ved kassaapparatene kulerammer som de fingrer med hele tiden. Et ur sosialistisk fenomen fra Østersjøen til Stillehavet.

De små vestlige lommene i bybildet er imidlertid ikke å ta feil av. Her får man kjøpt vestlige sko for en månedslønn.

Jeans og skobutikker med vestlige merker ser ikke ut til å mangle kunder. Her finnes også pizza-restauranter og snack-barer som nesten alltid er overfylte av mennesker. Her finnes lokaler med enarmede banditter hvor unggutter står i kø. En higen etter vestlig status og kanskje trang til å bli kvitt snart verdiløse rubler er sikkert noe av årsaken til at folk er forbrukslystne. På noen kafeer har jeg lagt merke til at direkte importerte produkter som Fanta og Coca Cola selges for vestlige valuta, mineralvann produsert på lisens selges for rubler. I en gate så jeg en videoforretning som solgte mykporno-filmer, den gamle puritanismen skal mykes opp.

Mange folk i gatene er svært velkledde, særlig de unge. Av og til føler jeg meg som en fillefrans i sammenligning, mon tro hvor mange det er som skjuler fattigdommen med å vise en pen fasade utad. Gamlebyen er bare praktfull. Her finnes tydelige minner fra Estlands danske, svenske og tyske fortid. Her er kirker, tårn, murer på kryss og tvers og slottslignende bygg. "Gi meg en dollar for hver av disse steinene" Denne bemerkningen fikk jeg av en full mann da jeg stod og betraktet barrikadene av kjempemessige steinblokker foran regjerings- og parlamentsbygget ved Lossi plass barrikadene er bare to uker gamle og tjente da som vern mot sovjetiske tanks. Området rundt Lossi plass er av de vakreste i gamlebyen. Vis a vis parlamentsbygget ligger den vakre russisk-ortodokse Aleksander Nevskij-katedralen med ikoner og duft av røkelse.

Lengre borte ligger den enklere men vakre estisk-protestantiske domkirken. Det ligger et middelaldersk festningsverk på høydedraget rundt Lossi Plass, her er det utsikt over hele byen. Nedover mot bysentrum snor det seg murer, steintrapper og smug. Som en del av denne tusenårige festningen ligger "jomfrutårnet", et tårn i fem etasjer med en liten bar og restaurant i hver etasje.

Store glassvinduer gir panoramautsikt. Her er kalkete vegger, solide tømmermøbler og bratte trapper. Serveringen består av små snacks, smørbrød med pølse og salat, vodka, konjakk og champagne. Her sitter russiske tilreisende og lukter på smørbrødene før de svelger dem. Jeg slo meg ned i kjelleren, en vinstue som visstnok har vært åpen siden 1373. Under de kalkete buegangene serveres varm portvin fra eikefat, det minner litt om julegløgg. Er gjeng studenter gir meg plass ved langbordet sitt.

Alle har hvite skjorter og mørke bukser, en viss stil skal man ha når man går ut i dette landet. En av guttene, Peter, snakker feilfritt engelsk og tar fort rollen som tolk. En kjekk gutt med runde kinn og ivrige øyne. Jeg får vite at nå har president Bush sagt at han er villig til å akseptere de baltiske lands selvstendighet men at amerikanske diplomater ennå ikke vil bli sendt til Tallinn, Riga og Vilnius.

Det er det siste disse guttene har merket seg, de mener gamle Reagan ville vært mye raskere på avtrekkeren og sendt diplomater straks.

To av gutta har vært i sovjetisk militærtjeneste og jeg sparte om de hadde vært utsatt for trakassering fra russiske medsoldater.

Hvert år har nemlig mange soldater fra Baltikum blitt drept under militærtjeneste i den Røde Hær. Neida, disse guttene hadde hatt det tålig bra fordi de hadde tjenestegjort i et eget estlandsk kompani. De hadde imidlertid titt og ofte fått slengt skjellsordet fascist etter seg fra det russiske herrefolket. Russerne har alltid misunt balterne deres relativt høyere levestandard; derfor har baltiske soldater alltid blitt mobbeofre.

Guttene fortalte om sine erfaringer i møte med sovjetiske tanks i gatene for to uker siden.

Store menneskemasser hadde stoppet stridsvognene og forskrekkede sovjetsoldater fra Sentral-Asia hadde stukket hodene sine opp og spurt folk i massene: "Hvor er vi? og Hva Skjer." "Vi har fått ordre om å rydde opp i en naturkatastrofe." "Hvorfor er vi her?" Det kom ikke til direkte sammenstøt og det tragikomiske opptrinnet endte godt.

Norge hadde tydelig blitt populært da det som tredje land i verden aksepterte Estland som selvstendig stat, samme dag som Argentina. Nå så man lysere på framtiden, kontakten vestover var etablert. Peter fortalte at han skulle til USA om en måned. Han ville delta i en baltisk delegasjon invitert av den amerikanske mormonkirken. "Er du mormon?", spør jeg. "Nei er du gal!", svarte han. "Jeg er selvfølgelig ateist, men dette var eneste muligheten jeg hadde for å komme meg en tur til New York og da koster det lite med et medlemskap i mormonkirken."

"Hva synes dere om russerne i Estland?", spør jeg.

De trekker på skuldrene. "Russerne må nok tilpasse seg og begynne å lære Estlandsk. Selv har guttene slitt med russisk på skolen siden de var åtte år. De russiske immigrantene til Estland hadde oppført seg som kolonister, men nå var de redde for å bli kastet ut. Jeg spurte: "Hva slags forhold har dere til folk fra Latvia og Litauen?". "Nei, om latvierne var det ikke så mye å si, men om litauere var meningen den at de var altfor katolske og pripne av seg. De var selvfølgelig både flittige og flinke, men all denne flygingen i kirka kunne bli en overdrivelse. Estlenderne derimot kjenner seg i slekt med finner og skandinaver. De liker å ta seg en real fest hvor de slår hæla i taket. Som finnene liker de å gå ofte i badstua og i kirka bare hver julaften. Så er jo også Estland et klart protestantisk land.

Samtalen blir etterhvert mer fleipete, men så er det stengetid, klokken er 22.00. Jeg slår følge med to av studentene på hjemveien, de bor på et ungdomsherberge ikke langt fra hotellet mitt. Jeg blir fortalt at gamlebyen kan være farlig etter mørkets frembrudd. En bør ikke snakke engelsk med høy stemme, da kan skumle personer tro at en har vestvaluta i lommen. Gutta forteller om aktivitetene til den russiske mafiaen i Tallinn, denne opererer mest på det største Intourist-hotellet i byen, Hotell Viru, Tidligere i år ble to svenske fagforeningsledere kidnappet i nattklubben på hotellet.

De ble senere funnet myrdet på en søppelfylling utenfor byen. Peter og jeg utvekslet adresser. Han lovte å skrive og fortelle meg hvordan han likte Manhattan. Vel fremme på hotellet traff jeg en svensk journalist i resepsjonen som representerer 'et amerikansk nyhetsbyrå. Hun og jeg er visstnok de eneste vestlige borgere på hotellet.

Vi diskuterte dette med USA anerkjennelse av de baltiske land og fant ut at estlenderne var et folk som tok ting med fatning. Her var ingen champagne og jubel i gatene. I Moskva sitter fremdeles folkekongressen og debatterer om de skal anerkjenne det opprørske Baltikum. Usikkerheten rår enda.

På hotellet går livet sin vante gang. De fleste gjestene kommer fra Russland og Sentral-Asia og nyter sin ferie med vodka, vodka og vodka. Svært mange starter frokosten med tre deler vodka og en del saft. Saft, te og kaffe smaker forøvrig ikke bra p.g.a. klortilsetting i vannet. Springvannet i Tallinn er udrikkelig, en må kjøpe mineralvann. Hotellfrokosten er ellers bra med gode sure smørbrød med bra pålegg.

I dag har rengjøringspersonalet gitt meg en "vestlig" dorull på toalettet istedenfor den bunken med papirlapper en pleier å få. Sikkert i anledning av USAs anerkjennelse.

Tallinn morgen 3.september

I går var det tordenvær og jeg reddet meg unna regnværet ved å stikke innom restaurant Gnom. Her ble jeg sittende ved samme bord som to estlandske jenter og en tysk gutt. Den ene jenta var gift med gutten og bodde i Berlin. Samtalen dreide seg om alt mellom himmel og jord. Jeg ble fortalt om hvordan stadig flere grupper ble nyrike i Estland. Mange unge mennesker hadde kunnet ta seg jobb i Finland og Sverige mens arbeidsledigheten der var relativt lav. De hadde kommet hjem med en formue og kunnet starte små bedrifter som satset på import av vestvarer.

Økologien stod det dårlig til med i Baltikum, store skogsområder i Estland var snauhogde og på den latviske kysten var det forbudt å bade mange steder. Mange russiske turister tok imidlertid ikke "Bading Forbudt"-skiltene særlig høytidelig, de trodde latvierne hadde satt opp disse skiltene for å ødelegge russernes badeferie. Vi spiste lunsj og den ene av de estlandske jentene grinte på nesen da jeg bestilte russisk kjøttsuppe. Den suppa måtte jeg spise hver dag på skolen i 9 år, sa hun. En kan bli nasjonalist av mindre. I går kveld fant jeg noe så sjeldent som en god gammeldags øl-kjeller i Tallinn. Her serveres estlandsk øl på fat i skikkelige halvlitere. Stedet er en flere hundre år gammel kjeller med bueganger og kalk som faller av veggene, rustne jerndekorasjoner i taket, lange steinbord og trestoler som ikke lar seg løfte. Ølet er varmt og med lite skum. Som snacks selges digre porsjoner med stekt flesk, poteter og surkål. Det blir en egen stemning med klirrende blikkbestikk på steinbord og ekko av ølkrus som faller i knas.

Tidligere nå dagen hadde jeg prøvd å kontakte homofile organisasjoner i Tallinn. Da jeg ikke kjente noen adresse gikk jeg til TV-huset som ligger rett over gata fra hotellet. Her ble jeg høflig mottatt av en kvinne i nyhetsavdelingen som dessverre ikke kjente til om det eksisterte noen organiserte homofile miljøer i byen.

Svært hjelpsom ringer hun rundt til både familievernkontor, helsedepartement og byadministrasjon for å forhøre seg. Om ikke annet skal jeg prøve å finne noen leger som behandler slike problemer, sier hun. Omsider får hun vite av en journalistkollega at en ukeavis, Eestii Ekspress, har skrevet noe om lesbiske og homofile.

Jeg travet byen rundt for å finne denne avisen og møter stor velvilje også her.

Journalisten som har skrevet om homofili har flyttet til en annen avis, Eestii Aaga. Jeg får ringe denne journalisten fra redaktørens pult og får vite at det finnes en lesbisk gruppe som er registrertsom lovlig organisasjon i Estland. Fordi mannlig homoseksualitet fremdeles er forbudt etter sovjetisk lov, og sovjetisk lov fremdeles gjelder i Estland, er fortsatt ingen homofile mannsgrupper registrert. Imidlertid er denne loven ikke praktisert på mange år i Estland og skal snart oppheves sammen med mange andre merkelige sovjetiske lover.

Jeg fikk telefonnummeret til en fransklærer i Tallinn som har vært aktiv i en homofil gruppe tidligere. Jeg ringte ham opp og spurte om han kunne introdusere meg i det skjulte homofile miljøet i byen. Han fikk tydeligvis panikk, benektet at han var homofil og sa det hele måtte bero på en misforståelse. Han sier forøvrig at han ikke er involvert i politikk, skulle tro han fortsatt var redd for KGB, den gamle redselen stikker dypt.

Journalisten ga meg også telefonnummeret til Lillian-Kotter, en aktivist i den lesbiske gruppen, men hun er ikke å få tak i verken hjemme eller på jobb.