Tallinn 4.september

Jeg er enda ikke gått trett av oppdagelsesturer i byen. Et nytt nasjonalbibliotek er under bygging. Et prangende moderne palass med ny arkitektur i gammel stil. Den harmonerer bra med gamlebyens middelalder arkitektur. Dette var den bygningen de norske turistene jeg traff trodde var en ny parlamentsbygning. Jeg var innom den triste nakne jernbanestasjonen. Her kan ingen ansatte snakke engelsk og informasjonstavlen er blank. Her så jeg for første gang en tigger.

Mannen hadde ikke ben og skjøv seg fremover på et tråbrett, kanskje en krigsinvalid. Når mistet han bena tro? Under første verdenskrig? Eller under den estlandske borgerkrigen fra 1917-18 (Krigen som gjorde Estland Selvstendig?) Under den andre verdenskrigen? Eller under den estlandske motstanden mot Sovjet-makten etter den andre verdenskrigen? Tigging i gatene var forresten forbudt i Sovjet-tiden, nå kommer den skjulte fattigdommen klarere frem.

Jeg har vært innom et varehus på omtrent samme størrelse som Steen & Strøm i Oslo. At dette supermarkedet er statlig ser en på det glisne vareutvalget og at det knapt finnes to sorter av hver vare. To kvartaler fra hotellet har noen lastebiler tatt oppstilling. De kommer fra Svartehavsområdet og selger meloner som varmt hvetebrød.

Frukt er det dårlig med i byen. På rådhusplassen i gamlebyen kom jeg i prat med en 82-årig gammel mann, han fortalte meg på perfekt tysk at han var jøde og oppvokst i Estland. Han hadde avlagt eksamen på en tysk skole i Tallinn i 20-årene.

På denne tiden hadde de nasjonale minoritetene, som svensker og tyskere fullt kulturautonomi i Estland med blant annet egne skoler.

Da krigen kom og nazistene okkuperte Baltikum hadde han sloss på sovjetisk side i et eget estlandsk kompani. Han var svært arkeologisk og historisk interessert, og kunne fortelle mange interessante ting. Bygningene rundt rådhusplassen representerte arkitekturer fra flere århundrer i en komplett harmoni. Her finner man blant annet et apotek fra 1422 som for tiden er stengt. Problemet med disse bygningene er at de trenger restaurering.

En gruppe polske fagfolk hadde inntil nylig jobbet med å reparere husene, men hadde trukket seg ut av prosjektet da myndighetene ikke kunne betale dem i vestlig valuta.

Tallinn rådhus er det eldste rådhus i Baltikum, ca.1000 år gammelt.

Det ser i grunnen ikke så storslått ut med sitt skråtak og enkle tårn. I kjelleren er det et museum som stiller ut gamle middelalderske torturinstrumenter. På utsiden henger ennå lenker langs veggene hvor fanger hadde blitt pisket.

Midt på rådhusplassen viste gamlingen meg et merke mellom brosteinene formet som et halvt kors. Her hadde en skolemester blitt henrettet ca.1650. Han hadde drept en servitrise i fylla på en av byens vertshus. Til dommeren i Tallinn rådhus hadde han fortalt at det var djevelen som hadde ført hans hånd. For denne forklaringen hadde dommeren vist nåde og bestemt at læreren ikke skulle brennes eller henges.

Det ble halshugging, den mildeste og mest ærefulle straff for drap den gang. Fordi dommerne i Tallinn så sjelden avsa slike milde dommer ble det markert "minnesmerke" ved retterstedet.

I en smal sidegate til rådhusplassen fant jeg en uterestaurant, den første jeg har sett i Tallinn. Her varierer publikummet fra stramme byråkrater i dress til punkere og ungdommer med avklipt dongeri. På menyen opererer en med estlandske kroner (Eestii kroon) som betalingsmiddel.

Jeg blir fortalt av jenta som serverer at dette er en gimmick. Estlandske kroner blir neppe innført før neste år, i mellomtiden sliter en med rubelen. Kafeen har relativt høye priser, ca. 4 norske kroner for en hel flaske champagne. For øvrig serveres vestlige long-drinks og tysk øl på boks til vestlig valuta.

Utenfor jomfrutårnet har en del frikete kunstnere tatt oppstilling med egne tegninger, malerier og tepper. I love Munch sier en av dem når han hører jeg er norsk. Han fikser et portrett av meg på fem minutter hvor jeg blir seende ut som en lidende Kristus.

Tallinn morgen 5.september

I går var jeg for første gang nede i baren her på hotellet og kom i prat med en estisk ingeniør. Han var svært full og svært pessimistisk. Hva nytter det om Estland blir selvstendig, hva skal vi leve av? Jeg prøvde å trøste ham med å si at Norge etter krigen var et av Vest-Europas fattigste land, og at vi i dag er en av verdens rikeste. Ja, men dere har jo olje kom det lavt fra ingeniøren.

Ta det med ro, Danmark har ikke olje og de er nesten så rike som Norge forsøkte jeg igjen. Den fulle ingeniøren representerer nok en gruppe i befolkningen som vil putte malurt i frihetsbegeret.

Dette er en såkalt valutabar og jeg erfarte at norske kroner var bortimot ukjent her. Kun svenske kroner og finske mark var gangbart, dette sier litt om hvor lite nordmenn besøker Baltikum.

Pàrnu kveld 6.september

Jeg har flyttet meg 2,1/2 t. sørover med buss til Pàrnu, en by med ca. 50 000 mennesker. Det var asfaltert vei på hele strekningen, billetten kostet 2 NOK.

Det flate landskapet langs veien varierte fra dyrket jord, litt bjørkeskog, litt gran og furu og jorder igjen.

To gutter med fancy frisyre og ny dongeri-jakke gikk av i landsbyen. I Pàrnu har jeg tatt inn på et litt dyrere hotell til ca.12 NOK pr. natt, rene luksusen med frokost, TV, bad og balkong inkludert. Byen ligger ved sørkysten av Estland og området her er flatt som en pannekake.

Jeg har bra utsikt fra 7.etasje over en by med gamle to- og tre-etasjes hus. I utkanten av byen er det mange små og velstelte bolighus med koselige hageflekker. byen er kursted for mange russere som kommer hit fra Sovjetunionen. Her som i Tallinn er gateskiltene både på russisk og estisk. Her finnes også de små private utestedene som har blomstret opp etter Perestrojkaen.

Alle stenger i anstendig tid, senest k1.24.00. Jeg får inn både estisk og latvisk TV. Estisk TV har sendt et "Estland Rundt" - program med reportasjer fra trekkspill-festivaler og sangkor-konkurranser.

Få land skal visstnok ha så mange sangkor som de baltiske landene. På latvisk TV har de sendt et karusell-program med lykkehjul og penge-premie.

Pàrnu 7.september

Så er jeg på etterskudd med nyhetene igjen. I dag fortalte en glad resepsjonsdame på dårlig engelsk at Moscow is OK? Sovjetunionen hadde godkjent de baltiske land som selvstendige stater. Det hadde skjedd i går kl. 12.00 på formiddagen, altså mens jeg satt på bussen fra Tallinn. Jeg husker sjåføren hadde radioen på og at vi hørte nyheter på estisk radio, jeg kan ikke huske at noen av passasjerene reagerte på noen bestemt måte.

Estlenderne må være et kaldblodig folk, heller ikke i går kveld var det noe tegn til spontan feiring.

Forklaringen er kanskje at folk helst vil se alle sovjetiske tropper ute av landet før de jubler. Ganske logisk i grunnen, det står fortsatt 200 000 sovjetiske militære i landet. I går kveld satt jeg ved middagsbordet i restauranten og så at estisk TV hadde et tilbakeblikk på begivenhetene i landet de siste tre årene.

Her var massemøter med estlandske flagg, graving av vollgraver og bygging av barrikader i gatene. Gjestene rundt meg i restauranten så ut til å være mest russere og de virket ikke akkurat i feststemning selv om konjakken lot til å gli godt ned. Prostituerte jenter i følge med sovjetiske offiserer et vanlig syn både i resepsjonen og ellers på hotellet.

Det er lørdag formiddag og solskinn, jeg sitter på benken i en park og venter nå bussen vestover til Virtsu, som går klokken 11.10. På bussterminalen snakker ingen noe vestlige språk og på bussbillettene er kun russiske bokstaver. Pàrnu er en vakker velplanert by med fine parkanlegg. Alle kirkene i byen ser ut til å være under oppussing.

Litt senere: Jeg har forkortet ventetiden ved å stikke innom det lokale bymuseet. Her vandret to gråhårete damer rundt og passet på.

Som mange eldre folk her forstod de litt tysk. På veggene var utstilt lokale vev- og håndverksprodukter, de står ikke langt fra det man ser på skandinaviske museer. Estland er jo et finsk-ugrisk land, like nordisk som Finland.

Ved århundreskiftet ble det utgitt en tysk avis her og mange spor tyder på en nær forbindelse til Sverige også. På en av veggene henger et ane-galleri over betydningsfulle borgere av byen Pàrnu, helt opp til vår tid; kunstnere, politikere (også kommunister) og handelsfolk.

Kun estlandske, tyske og svenske navn går igjen her, så vidt jeg kan se fins ikke ett russisk navn. Med en slik historisk bakgrunn forstår en litt av dagens konflikt, de russerne som er bosatt i Pàrnu er kun russere i Estland, ikke estlandske russere.