Kurressare 7.september

Inntrykkene har kommet tett. Bussturen fra Pàrnu til Virtsu tok ca.2 timer. Det var en liten russiskprodusert buss med lave seter og dårlig plass til bena. Veistøvet trakk inn i bussen og det luktet bensin. Første halvdelen av turen var bussen overfylt og jeg satt med ryggsekken i fanget, folk stod som sild i tønne i midtgangen. Det var grå koner med skaut og grå menn med vodka-drag i fjeset.

Vi gjorde mange stopp underveis og det ble bedre plass. På en holdeplass kom det på tre fulle menn i 50-års alderen, et annet sted en langhåret tenåringsgutt med ring i øret og hullete dongeri. På gårdene langs ruta er travle bønder i gang med potetopptak. Det skjer med hakker og litt primitiv redskap. Landskapet veksler med gårder og skog. Omsider når vi Virtsu og landskapet åpner seg mot havet.

Et flatt strandlandskap, et fergeleie og et stort venterom. Ved kaien holder mannskapet på å male over det russiske navnet på ferga og maler det Estlandske navnet med latinske bokstaver istedet.

På trappa til venteværelset sitter en drita full sovjetisk offiser med fire stjerner på jakka. Han gjør tilnærmelser til en velkledd dame som står like ved. Han får brysk avvisning og en skjennepreken på estisk. Offiseren kapitulerer og faller overende.

Ferga går over havstykket til de estlandske øyene på kysten, Muhu og Saaremaa (Osel).

Jeg møtte en estlandsk forretningsmann på kaien som gjerne vil trene sin engelsk og får sitte på i hans privatbil ved overfarten. Han tilbyr meg skyss helt til Kurressare, det største tettstedet på Saaremaa. Jeg får vite at hele fergen det siste døgnet er blitt nymalt fra sovjetiske rødfarger til de estlandske fargene, sort skrog, hvit og blå overbygning. Forretningsmannen driver et privat tekstilfirma i Kurressare og kommer nå fra Leningrad på forretningsreise.

Han er født og oppvokst på øya, er tidligere sjømann og har seilt en del på sovjetiske skip.

Nå er han en av Estlands nyrike. Han forteller at næringslivet i landet privatiseres raskt, i sær på de estlandske øyene.

Mesteparten av landbruket er nå på private hender. Han spør om jeg er kommet for å investere på Saaremaa. Vi sitter i bilen på hele overfarten og kjører snart i land på øya Muhu, hvor det skal bo ca. 5000 mennesker. Her er det passkontroll, det er en gammel sovjetisk forordning som ikke er avviklet ennå. For inntil to år siden var øyene forbudt område for alle vestlige borgere og fastlandsboere måtte ha visum for å reise dit.

Kontrollen skulle forhindre folk fra fastlandet å dra over til øyene for lettere å kunne flykte over havet til Sverige. Kontrollen foretas nå av estlandske politifolk med sine blå uniformer.

Fra Muhu går en stein og grus bro over til Saaremaa, hvor det bor ca. 40 000 mennesker, halvparten i tettstedet Kurressare. På øyene Hiiumaa (Dagø), Saaremaa (Øsel) og Muhu lever mest estlendere, russerne utgjør under 20 %. Saaremaa tar i mot oss med mange velstelte private gårder, her er nye hus og nyoppussete gamle hus. Det er like flatt som i Danmark, en del skogstrekninger og jorder igjen. Vi passerer et par gamle kollektivbruk som fremdeles er i drift. De ser akkurat ut som det er framstilt i antikommunistisk propaganda med nedslitte drifts bygninger og vanskjøttet mark.

Forretningsmannen forteller meg om firmaet sitt som er drevet på såkalt joint-venture-basis med halvparten Canadiske interesser i selskapet. Dette er en vanlig driftsform nå i det post-kommunistiske Øst-Europa. Min sjåfør mener det er bra at det fremdeles er lite lover og regler for forretningsvirksomhet i Estland, i hvert fall er det bra for ham.

Jeg forstår det slik at Saaremaa er Estlands vindu mot vest, det området hvor privatkapitalismen er kommet lengst.

Etter en times kjøretur når vi Kurressare, som i likhet med Pàrnu er en koselig småby med masse små hus i tre og murstein. Nesten alle har hageflekker. Her finnes også en del nedslitt blokkbebyggelse. Forretningsmannen og jeg tar farvel og jeg blir satt av ved et pensjonat midt i byen. Det er en gammel og vakker men akk så nedslitt villa som ligger i en park med høye trær.

Inni e det høyt under taket, knirkende trapper og lampetter på veggene som må være satt opp på førtitallet. Her koster det ca. 2.80 N.kr. pr. natt for et rom med bad på gangen. Vertinnen ber meg fylle ut et skjema hvor jeg etter gammel sovjetisk skikk må oppgi min fars navn. Hun ler og unnskylder seg på tysk.

Jeg havner på en diger klassisk sovjetrestaurant hvor kelneren går mange mil for å rekke frem til gjesten. På en scene spiller et lokalt danseorkester skjærende falskt. En steng administrator ( hovmester ) vurderer meg nysgjerrig og viser meg et bord hvor det sitter to 'herrer' i 15-års alderen som spiser karbonader og drikker vodka. Høflig byr de meg sigaretter og nipper uerfarent til glassene.

Etter måltidet drar jeg noen kvartaler bort til et hyggeligere sted, en fin gammel kjellerstue med mørkt tre-interiør og tunge møbler. En farge-TV dundrer høyt med musikk-kanalen MTV, dette er et møtested for unge med lite penger mellom hendene.

Også her er det en kvinnelig administrator som holder orden og passer på at alle sitter pent og pyntelig med sin kaffe og konjakk, de fleste jentene holder seg til kaffen. Denne gangen blir jeg plassert ved to jenter i 25-års alderen, begge engelsk-talende. Det er Anne, en mørk ferm og trivelig barkeeper som har fri i kveld.

Hennes venninne, Silla jobber faktisk som guide på det lokale turistkontoret og har tidligere bodd ett år i Finland. Begge er barnefødt på Saaremaa. Vi prater lenge og de tilbyr meg en rundtur med bil i området dagen etter.

Kvelden avsluttes på en skikkelig øl-pub hvor det serveres fatøl fra Saaremaa lokale bryggeri. Kvaliteten er et hakk høyere enn den mjøden jeg smakte i Tallinn. Ved langbordene sitter høye, blonde unge menn og bryter håndbak. De smeller de svarte krusene i bordet og gir nordiske assosiasjoner. Et par av dem detter over bordet vårt og blir raskt kastet ut av administrator.

Kurressare 8.september

Jeg har akkurat kommet tilbake til pensjonatet fra bilturen. Den ble ikke for lang da det er bensinmangel her. Først ble jeg tatt med til byens middelalderslott som ligger i utkanten av denne parken. Her har tyske biskoper hersket i de 700 årene Estland var under tysk innflytelse. Svære våpenskjold, et digert kapell og en kjeller hvor fanger ble kastet til løvene vitnet om uinnskrenket makt fra en utdødd overklasse.

Slottet inneholdt også et museum hvor det blant annet ble vist en stor fotoutstilling. Temaet for utstillingen var den estlandske flyktningetrafikken til Sverige i 1944-45. Store familier i små skrøpelige båter som landet på svenske strender. Hauger av pappesker, innholdet er alt de har tilbake her i livet. I alt dro visstnok ca. 250 000 baltere over Østersjøen til Sverige det siste krigsåret. Utenfor slottsporten er det sovjetiske minnesmerket over falne fjernet og erstattet med et blomsterbed.

Lengre borte står et nytt minnesmerke med 81 navn. Disse er mennesker fra øya Saaremaa som ble skutt av KGB under den første sovjetiske okkupasjonen i 1940-41. På dette stedet ble de skutt, de fleste frie bønder, sannsynligvis hadde de protestert mot tvangskollektiviseringen av landbruket. Minnesmerket er gitt i gave fra den estlandske kolonien i Toronto i Canada.

Et stykke utenfor byen står imidlertid fremdeles et minnesmerke ved den sovjetiske krigskirkegården fra 2. verdenskrig.

Anne sier at hun som barn måtte delta i den kommunistiske barneorganisasjonen Ungpionerene. Hver 1. mai ble de oppstilt foran dette minnesmerket i røde skjerf og de måtte gjøre honnør.

Jeg aner forakten i Annes stemme. I dag her kommunistpartiet visstnok 10 medlemmer igjen på hele øya og 1.mai er avskaffet som offentlig høytidsdag i Estland. Anne forteller at de nye myndighetene planlegger å reise et minnesmerke over de tyske falne under siste krig. Jeg reagerer litt på dette, men jeg blir forklart at estlendere i stort antall deltok både på tysk og sovjetisk side under siste krig.

De aller fleste ble tvangsutskrevet, både tyskere og russere var okkupanter, estlenderne bare ofre. Nær bytorvet er det gjenreist et minnesmerke over de lokalt falne i den estlandske frihetskrigen. (borgerkrigen fra 1918-20). Monumentet er visstnok tro kopi av det minnesmerket sovjetmyndighetene ødela i 1940 ved den første okkupasjonen.

Jeg ble vist fiskehavna i Kurressare og en stor moderne lagerbygning som etterhvert hadde pådratt seg befolkningens forundring.

Et finsk firma hadde for fire år siden oppført dette bygget og latt det stå tomt. Finnene kunne ikke bestemme seg for hva det skulle brukes til, de siste ryktene var båtbyggeri. At kapitalismen også kan være ineffektiv var en ny erfaring for folk her.

Saaremaa har fine badestrender, kilometer etter kilometer hvor små furutrær vokser langs strandkanten, noen steder går siv langt utover i sjøen. Her holder flokker av hvite svaner til. Østersjøen er veldig fersk og jeg ser alger i strandkanten jeg aldri har sett på norske s strender. Jentene bedyrer at dette ikke har noe med forurensing å gjøre. Fremdeles er disse strendene rene og her kommer blant annet latviske turister om sommeren som ikke lenger kan bruke sine egne badeplasser.

Vi tok en kaffe på en strandrestaurant og sludret om løst og fast. Samtalen gikk ivrig om estlandske menn og deres vaner og uvaner. Jeg fikk inntrykk av at her lå fremdeles menn på sofaen og lot kvinnene gjøre alt husarbeidet etter en deg hvor begge hadde vært i full jobb. I sovjetsystemet var kvinnene likestilt i yrkeslivet men ikke i hjemmet og ikke i politikk og samfunnsliv.

Kvinnfolk hadde rett og slett ikke overskudd når de var dobbeltarbeidende.

Jeg får vite at den estlandske regjeringen kun har en kvinnelig minister og at den lutherske kirken i landet bare har to kvinnelige prester. Anne har en grandtante som for ett år siden kom tilbake fra Sibir etter ti års deportasjon, årsak til forvisningen visste hun knapt, kun en bagatellmessig politisk foreteelse. Oppholdet i Sibir hadde ødelagt helsa hennes men nå hadde hun fått tilbake familiegården som sovjetstaten hadde tvangskollektivisert.

En fetter av Silla hadde vært i Sverige og kom tilbake med to bruktbiler, gjett om han var helt blant gutta. Litt nyttigere var det nok at en del bønder hadde fått gamle traktorer fra det svenske landbruket, de var topp moderne her.

Samtalen kom inn på skolesystemet i sovjetperioden da begge jentene vokste opp. Det hadde vært noe schizofrent over hele situasjonen.

Hjemme fikk barna vite at Estland var okkupert av sovjetmakten, på skolen sa lærerne at Sovjetunionen hadde befridd arbeiderklassen i Estland fra et borgerlig diktatur. Lærerne var ikke kommunister men ba elevene ikke stille kritiske spørsmål.

Anne fortalte forøvrig at de nye myndighetene blant annet tok sikte på å desentralisere det gamle skolesystemet, på øya hadde det blitt åpnet nye skoler med under 20 elever de siste årene. Dette mente man var bedre enn mammut-skolene i sovjet-tiden.

På veien tilbake til byen kjørte vi forbi et stort område med kolonihager, hvor folk som bodde i blokk kunne dyrke litt frukt og grønnsaker. Anne fortalte meg en episode fra i sommer da hun var turistguide for en gruppe estlands-canadiere på besøk. De hadde spurt hvorfor husene i Kurressare var så små og hagene så store, i Canada var alle husene store og hagene små. Anne hadde blitt sint, selvfølgelig kunne ikke disse dumme turistene skjønne at hagene her hadde blitt brukt til matauke. Vi kom forbi en bebyggelse med gamle rønner, noen av dem bygget med blikkplater. Disse husene hadde hverken varmt vann eller andre bekvemmeligheter.

Her lever den russiske minoriteten på Saaremaa som bare utgjør 13 % av befolkningen, de er fattige immigranter fra fjerne deler av Sovjetunionen som er blitt lokket hit av myndighetene med løfter om et bedre liv. De nye estiske myndighetene anser disse for å være problembarn og det gjør tydelig lokalbefolkningen også. Vi avsluttet rundturen med en middag på restaurant Vindmøllen som holder til i en virkelig vindmølle. Slike møller fantes det mange av i gamle dager på øya.

I baren er det originalt innredet med melsekker istedenfor barkrakker. Jeg velger alkoholfritt til maten mens jentene tar cocktail med vodka. Dette vekker oppsikt og servitøren gjør tydelig oppmerksom på at jeg også kan få vodka bart. Kjønnsrollene er strikse. På vei fra restauranten passerer vi det lokale sovjetiske militærhovedkvarteret. En bil stanser foran inngangen og to soldater med maskingevær går inn. Jeg blir fortalt at det ikke har vært episoder av noe slag mellom okkupasjonssoldatene og lokalbefolkningen Det er bestemt at soldatene skal tilbake til Russland, hovedkvarteret skal bli skole. De fleste mener de t enda vil ta et par tre år før dette kan skje.

Kurressare 9.september

Jeg venter på bussen til Tartu som går klokken 19.00 i kveld. Frokost inntok jeg på en kafeteria av sovjet-typen. I disken kunne en få tørt brød og forsyne seg av femti glass surmelk og saft som stod ferdig opp skjenket. Et par spurver fant smuler på gulvet.

Ved lunsjtider dro jeg til den store restauranten jeg spiste på første kvelden og ble plassert ved samme bord som en 63-år gammel herre. Det viste seg å bli interessant bekjentskap.

Han var mager, brunbarket og hvit i håret, til min forbauselse snakket han perfekt svensk. Han hadde sommerhus på en av småøyene vest for Saaremaa, og hadde vært der i tre måneder.

Dette var hans historie: Han var oppvokst i en fiskerfamilie på Saaremaa i mellomkrigstiden og som tolvåring opplevde han den første sovjetiske okkupasjonen i 1940 Sovjetiske myndigheter betraktet alle som hadde litt velstand som kapitalister og disse ble deportert til Sibir. Folk som var store i kjeften mot russerne ble skutt uten videre.

Så kom tyskerne i 1941 og okkuperte øya i tre år. Det han så mest til tyskerne var soldater på perm fra fronten i Russland. De drakk brennevin og fløy med estiske jenter. Som 16-åring i 1944 får han innkalling til tysk militærtjeneste, sovjethæren er nå tilbake ved den estiske grensen. Sammen med syv andre kamerater ror han over Østersjøen til Sverige.

Syv døgn tar roturen og tre av guttene tåler ikke påkjenningen, de blir gale av mangel på søvn, hopper i sjøen og drukner. "Dom blev tokiga"og hoppade i sjøn". Han sier det med ettertrykk. "Borra vi får dom ut, de forbannade rysserna." De fem som overlevde roturen fikk et langt liv som flyktninger i Sverige.

Det var jævlig å slåss mot to fiender, både tyskere og russere. Han hadde blitt gift i Sverige, fått to sønner og så skilsmisse. Etter en yrkesskade fikk han førtidspensjon og så kunne han plutselig dra tilbake til sitt gamle fedreland. For bare 20 000 S.kr. fikk han kjøpt et landsted på sin barndomsby, bare 5 % av prisen for hva noe t tilsvarende ville ha kostet i Sverige. Gubben har skaffet seg en elskerinne på Saaremaa, 20 år yngre og kunstmaler er hun.

Sannelig bra på sine gamle dager å oppleve bra ting både i kjærlighet og politiske omveltninger. Jeg spør hva han synes om den vanlige russer.

De er fine mennesker, sier han, men totalt ødelagt av systemet. Mange estlendere er blitt ødelagt også, arbeidsmoralen er lav og folk drikker på jobben. Han sier at vodkaen for alvor ble introdusert under den sovjetiske okkupasjonen.

Før brygget folk på Saaremaa øl hjemme, nå er det bare den forbannede spriten. Selv om ålt er tungvint og forbruksvarer mangler kan du imidlertid få kjøpt alt under bordet hvis du har vestlig valuta.

Nei, han har ikke mye til overs for sovjetsystemet, når tyskerne under krigen fremdeles blir ansett som mildere okkupanter enn russerne, må det være svært ille ting som har skjedd her. Svensk-esteren forteller forøvrig en visstnok sann historie om en svensk delegasjon fra Pripps bryggeri som besøkte det lokale bryggeriet i Kurressare for å diskutere et mulig samarbeide.

Den estiske bryggeriledelsen var stolte over sitt nye, moderne produksjonsutstyr og etter en omvisning spør de svenskene hva de synes. Ja, dette var jo et topp moderne museum, svarer den svenske delegasjonen. Ett av problemene for ølproduksjonen på Saaremaa er at de ikke får nok rent vann.

Problemer er det også med elektrisitetsforsyningen på øya. All E-kraft fås fra fastlandet og brudd i sambandet forekommer ofte.

I går var strømmen borte mellom klokken 09.00 og 17.00, bare Kurressare bysentrum hadde strøm. Det vil bli hardt for mange i Estland under overgangen til fullstendig vestlig økonomi. Mange mennesker sliter med rubler de har spart på konti i en årrekke.

Det var lite å bruke disse pengene på og nå mister de snart sin verdi. De siste årene forsøkte sovjetstyret å begrense rubelmengden drastisk.

En måte var å ta 40 % gebyr på uttak fra bankkonti. Ved overgangen til estiske kroner vil neppe de nye myndighetene tillate at folk veksler inn mer enn en månedslønn eller to. Gubben er pessimistisk på landets vegne og optimistisk på egne vegne.

Han bærer det estlandske flagget på jakkeslaget. Med svensk pensjon kan han leve herrens glade dager på Saaremaa. Nå har han skaffet seg en egen båt for å dra fram og tilbake over Østersjøen. På gata traff jeg Silla, som hadde fri fra jobben i dag. Hun tok meg med til sin arbeidsplass som er byens turistkontor.

Sjefen hennes snakket bra engelsk og var overveldet over besøket en nordmann. Optimismen når det gjaldt framtidig turisttrafikk hadde jo så nylig blitt åpnet for vestlige borgere. Jeg spurte henne hvor store de nye private gårdsbrukene var, og fikk til svar ca. 100 mål, de minste ca. 30 mål. Hold dere utenom EF, tenkte jeg.

Det lokale næringslivet bestod av en pen blanding av joint-Venture selskaper med innskutt vestlig kapital, rene estisk-eide bedrifter, en del gamle kollektivbruk samt kooperativer. Det siste er benevnelsen på selskaper hvor alle ansatte er likeverdige medeiere. På veggene er det bilder fra i sommer hvor det ble arrangert utendørs teater med ridderturneringer ved det tyske slottet. En forsøker å ta vare på minnene fra tiden hvor tyske riddere hersket over Baltikum. Arensburg er faktisk det tyske navnet på Kurressare. Den svenske kulturen i Estland er også representert her.

Inntil 1944 bodde det ca. 10 000 svensker på den estlandske vestkysten. Jeg fant en informasjonsbrosjyre om Runø som er den sørligste av Estlands små øyer. Denne øya hadde ren svensk befolkning i ca. 1000 år. Da Estland ble selvstendig stat i 1920 samlet befolkningen seg til folkemøte og vedtok å tilslutte seg republikken Estland. 11944, da tyskerne dro seg tilbake og russerne var på frammarsj gikk alle Runø-beboere i sine fiskebåter og flyktet til Sverige. Siden har Runø-kulturen vært historie, bare hustuftene står som et museum.

Det skal visstnok bare leve ca. 400 svensktalende tilbake ved kysten her, språket deres er så gammelmodig at svensker flest ikke forstår dem. Silla fortalte at hun snart skulle flytte fra øya og dra til sin mann som hadde åpnet et hotell et annet sted i landet. Den mannen som bestemte alt i deres forhold, lot hun skinne igjennom. Jeg tenkte på hva Anne og Silla hadde fortalt meg om at alle deres jevnaldrende venninner var skilte.

Pàrnu kveld 9.september

Bussturen gikk greit. For ikke å ankomme Tartu midt på natten hoppet jeg av bussen i Pàrnu etter fire timers kjøring. I Kurressare overhørte jeg en samtale mellom bussjåføren og to soldater i Røde Armé- uniformer som ydmykt spurte om de enda hadde rett til gratis transport i Baltikum. Sjåføren klødde seg i hodet, men slapp soldatene med mens de andre passasjerene smilte.

Vi ankom fergeleie til fastlandet under en praktfull solnedgang over det' åpne landskapet med solfylte strender. Fergen inneholdt en smal salong hvor den ene veggen bestod av en billedmontasje over den Røde Hærs "befrielse" av Saaremaa i 1944. Her på hotell Pàrnu sitter en gjeng sovjet-offiserer i restauranten og krangler i fylla. Det kan være mye å krangle om nå for tida.

Pàrnu 10.september

Jeg våknet med estisk-russisk-språklig frokost-TV med tegnefilm, tysk-undervisning og nyheter jeg forstår lite av. Et innslag om handikapp-idrett var positivt. Jeg husker tilbake på 70-tallet da sovjet-staten offisielt hevdet at Sovjetunionen ikke kunne delta i handikapp-OL fordi landet ikke hadde handikappede. Ved frokostbordet sludret jeg litt med en gammel tysker som er i Pàrnu for å se på gamle tomter.

Familien hans ble som alle andre tyskere i Baltikum(ca. 100 000 mennesker) tvangsdeportert til nazi-Tyskland i 1939 da den Røde Hær okkuperte landene. Tyskeren antydet at han var kommet tilbake hit for å investere. Akkurat nå taler Gorbatsjov i en TV-sending fra Moskva. Etter det jeg forstår handler blant annet talen om de sovjetiske troppene i Baltikum.