Tid for tilbakeblikk
Jula er over atter en gang, året 1997 går mot slutten, dagene lenges og sola er kommet over naboens tak. Frosten henger fortsatt i og det er godt å kjenne en behagelig temperatur innendørs. Som pensjonist har jeg god tid til å se bakover - de mange år som så utrolig fort har passert. I dag sitter jeg i et selveiet hus på Østlandet. Langt fra oppvekststedet og løsrevet fra miljøet som vi har vært omgitt av i det meste av vår voksne tilværelse. Våre to barn er forlengst voksne og midt i livet. De to barnebarna våre er snart ute av barndommen, og de har alt fått føling av livets harde realiteter.
Nesten alle som har omgitt oss av eldre generasjoner og mange av våre jevnaldrende er borte. Ennå fungerer vi som selvstendige individer og trenger ikke støtte til dagens gjøremål, og godt er det.
For mitt vedkommende vil jeg prøve å gjenkalle erindringen om en relativt lykkelig barndom i en heim med mange voksne familiemedlemmer i et stort hus. Denne heimen befant seg på Gjerøy i Nordland.
Gjerøy
Øya er ikke så stor, et stort gårdsbruk og 3 - 4 mindre bruk fantes på øya. I tillegg en rekke husmannsplasser og strandsittere som ernærte seg av fiske og det de kunne få ut av de små jordlappene sine. I min tid var der skole, handel, post og telefon på stedet, men det var relativt nye kulturtilbud som ikke var slik utbygget for generasjonen foran. Båtanløp, handel, telefon og post måtte til en naboøy for å få nytte av. Det var da ro eller seilbåt som måtte nyttes.
Kirkestedet lå også på naboøy, men omkring århundreskiftet oppsto der religiøse strømninger som var i opposisjon til det bestående prestevelde og måten Gudstro og forkynning ble drevet på. De nye strømninger resulterte i dannelse av frie menigheter som rev seg løs fra Statskirken. Også på Gjerøy fant denne bevegelse sin vei, og der ble bygd Bedehus og forstanderbolig og der ble også anlagt egen gravgård.Det nye samfunnet bar navnet Den Evangelisk Lutherske Frikirke og en stor del av befolkningen på Gjerøy sluttet seg til det.
Den nye menigheten fant også medlemmer omkring i kommunen ellers, og Gjerøy ble da et sentrum for den. Det medførte at de som sluttet seg til Frikirken meldte seg ut av Statskirken, og der oppsto visse spenninger mellom dem som brøt ut og dem som fortsatt sto i Statskirken. Noe uvennskap av varig art ble det likevel ikke - og den vanlige naboomgang ble ikke nevnelig påvirket.
Bestemor og bestefar
Jeg vender tilbake til stamfaren, bestefar som i dåpen hadde fått navnet Samuel, han var født i 1845, og bestemor, Kristine var født i 1862.
Bestefar var 36 år gammel og bestemor var altså 17 år yngre når de giftet seg i 1881. Bestefar var en allsidig og nevenyttig kar. Han snekret både til husbruk og hos andre når tiden tillot, han drev også fiske, men en kan tenke at det ble mest til matauke, siden han neppe kunne få tid tilovers til slikt når andre gjøremål var dekket. Etter hvert som barna kom til og vokste opp ble de til mye hjelp både for ham og bestemor. Spinning og veving hørte til husets sysler og naturalhusholdning for det aller meste var grunnlaget for så vel mat som påkledning.
Kristine og Samuel Olsen flyttet til Hagland i 1882. Eldste gutten Johan var da født og utpå høsten kom første pikebarn. Bestefar ble ikke lenger sjøfarende. Hagland var såpass stort gårdsbruk at hans nærvær ble nok nødvendig på helårsbasis. Det var etter den tids målestokk et ganske stort hus og da brenselet var torv, så ble det torvonn om våren i tillegg til stell av åker og eng, så kom slåttonn og senere innhøsting.
Det kom etter hvert ti barn, og det trengtes nok bistand for å greie de mange gjøremål ute og inne. Da bestefars far døde kom moren til Hagland og ble der til sin død i 1903. Hun var da 88 år gammel, men mens hun ennå var frisk, var hun nok til hjelp i huset.
Også bestefars søster Kristense og hennes mann Svend Hegg kom til Hagland og bodde der i mange år, før de fikk satt seg opp eget hus på Selsøyvolden. Det må antas at også de var til hjelp i onnetider, jeg kan huske at sjøl i min tid ble ”tantakona” som vi kalte henne, hentet når der skulle såes korn på Hagland. Utenom potet, gulrot, kålrabi og løk, ble der nemlig også dyrket korn, mest rug og bygg, men også havre.
Litt heimefiske måtte det også være tid til, og bestefar var en nevenyttig kar og han ble også brukt til sånt arbeid omkring på gårdene, han var også i arbeid på Selsøyvik i Jæger dynastiet. Der var både våningshus, fjøs, stabbur med vedskjul og sjøhus på gården. Intet var nytt og det trengte sitt vedlikehold. Men bestefar var både snar og dyktig, dertil hadde han en god helse og han var godt omtykt i nabolaget. Der var ikke så mange naboer som det senere ble, men ett hadde de til felles; der var mengde barn hos alle.
Til å begynne med var der omgangsskole, men uten at en kan gjengi noe særlig om forhistorien der, så ble der skolehus på Gjerøy omkring 1904, og det var sjølsagt et stort framskritt. Gjerøy ble et slags sentrum for den nye religiøse bevegelsen som fikk navnet Den Evangelisk Lutherske Frikirke, og en åndelig vekkelse som fant sted i siste tiår av forrige århundre ble også bestemor og bestefar delaktig i. Der ble reist bedehus på stedet og det ble anlagt gravgård på samme sted. Onkel Anton var visstnok den første som ble døpt i det nye gudshuset.
Gården Hagland
Det var i årene etter 1880 at min bestefar fant seg boplass på Gjerøy. Både han og kona kom opprinnelig fra Rana.
Bestefar hadde i moden alder sitt virke i fraktefart mellom Bergen og Nordnorge, og bestemor var i tjeneste hos en tante på Havnøy i Rødøy. Det var jo midt i skipsleia og de to Ranværingene fant nok hverandre etter at de kom i kontakt ute i ytterdistriktet.
Det tok en tid før de mer formelle ting kom i orden, men etter at en liten etterkommer var kommet i verden, ble det giftemål og det ble aktuelt å få seg et sted for videre familieetablering. Valget falt på Gjerøy, naboøya til Rødøy.
En tidligere lensmannsgård med et mindre gårdsbruk ble stedet. Eiendommen het Hagland og det ble senere tatt som familienavn.
Gården, som også hadde utmark, kunne fø 4 kuer, ungdyr, hest og sauer, lå vel innkranset av fjell og lave hauger. Den var ikke spesielt lettdrevet, da innmarken ikke var et samlet område, og der var mye skrapslått mellom og utenfor de flate områder. Der var heller lite skog, men til gjengjeld ganske rikelig med torvland som dekket behovet for brensel. En må anta at den første tid må ha vært ganske travel for nybyggerparet, men på et tidspunkt kom bestefars mor inn i husholdet, og en søster av bestefar og hennes mann fikk tilhold i en av husets stuer.
Våningshuset var etter måten stort, og sammenlignet med de fleste nabohusene hadde det flere og større rom. Nærmeste nabo lå nesten vegg i vegg med bestefars hus. Også det huset hadde tilhørende gårdsbruk, litt større og mer samlet enn Hagland, og det bar navnet Øvergården. Også den gården var befolket av innflyttere, men de kom muligens noen år senere i gang.
Slektens gang
Bestemor var bare 19 år da eldstebarnet ankom. Det var en gutt, han fikk navnet Johan og han ble senere min far. Etter hvert kom der barn i rekke og rad, så i alt fikk de to fem gutter og fem jenter.
Det første barnet som ble født på gården Hagland var en pike. Hennes navn ble Anna Konstanse. I ung alder pådrog hun seg tuberkulose og hun døde i heimen bare år gammel.
Neste barn ble en gutt, og han ble kalt Ole Ingemann. Han ble på mange måter en einstøing, men han deltok i fiske også i Røst og Lofoten da han ble voksen. Han reiste også over til Amerika i den tiden da mange ungdommer dro ut for å søke lykken i ”gullandet”. Der fant han seg ikke tilrette og etter et kort opphold vendte han tilbake til gamlelandet og gården heime. Han fattet interesse for gardsstellet og det ble til at han i større og større grad tok over fjøsstellet, og det ble etter hvert sauene som han fikk en spesiell forkjærlighet for. Han var heller tung av sinn, og var sterkt opptatt av religionen og Frikirken. I yngre år hadde han en pike som vel også var interessert i ham, men hvordan det nå enn ble så døde det hele bort, og piken ble senere gift med en annen. Onkel Ole forble imidlertid ungkar til sin død, og fungerte som gårdsbestyrer på Hagland helt til han av skrøpelighet måtte gi opp.
Etter ham kom Lina Johanna, og hun ble etter hvert en spesiell personlighet, på mange måter var hun forut for sin tid. Hun ble som småpike i lengre tider omplassert og nærmest oppfostret hos den samme tante på Havnøy der moren hadde vært i sin ungdom. Der rådde imidlertid en annen kirketilhørighet enn i heimen, og tante Lina ble vant til kirkebesøk i hovedkirken. Hun ble også overbevist om at Statskirken skulle være hennes kirke, og hun besluttet også at hun skulle konfirmeres der. Dette medførte sterke reaksjoner hos foreldrene, og hun fikk også påtrykk fra andre frimenighetsfolk. Men tante Lina gjennomførte sin beslutning og familien måtte bare akseptere ordningen. Som voksen giftet hun seg med en gårdbruker fra Nordnesøy, etter at hun hadde fått amtsskolen og en tid deretter hadde hatt huspost i Oslo.
Neste barn ble døpt Hans Olai Vik, han var noe svakelig under oppveksten men kom seg etter hvert. Han kom i skredderlære i Saltdalen, og etter endt utdannelse slo han seg ned på heimstedet og han fikk disponere en av stuene som verksted. Han forble ugift og han drev sin skreddervirksomhet helt til han ble pensjonist. Hele tiden disponerte han også et værelse ovenpå som soverom, og han deltok i onnearbeidet sammen med de andre på gården. Han hadde også felles husholdning med foreldrene mens de levde.
Julie Kristine ble neste datter. Hun var sterkt knyttet til foreldrene og da hun vokste opp ble hun etter hvert den som sto for husholdningen. En tid var hun i tjeneste hos Jægers på Selsøyvik. Et dynasti den gang, som representerte en overklasse i distriktet. Hun hadde også sykurs og praktiserte endel som lokal sydame. Også hun forble ugift og ble boende i heimen også etter foreldrenes bortgang.
En datter som fikk navnet Helga Dortea døde som spedbarn.
Etter henne kom gutten Anton Knarvik. Det ble fiske som opptok ham og senere kom han på sel- og hvalfangst, også i fjerne farvann. Han fant seg en pike fra heimstedet, Kristine Aakre. Da de giftet seg leide de først et rom i en nabogård, men det var bare mens de fikk bygd egen heim. De fikk en liten part av heimgarden kalt ”Vesterheim”.
Halvor Dahl ble neste gutt. Han kom som voksen på lærerskolen, og ble ansatt som lærer ved Gjerøy og Selsøyvik skoler. Han fant seg kone på Selsøyvik, forøvrig niese av broren Antons kone, og som pike het hun Judith Pedersen. Som nygifte bodde de en tid på Hagland. Halvor kjøpte seg en høvelig tomt av en nabo. Den lå med grense til heimgarden og der ble bygd bolighus, og innflytting ble foretatt så snart byggeperioden var over.
Siste barnet ble en pike, som fikk navnet Signe, som altså ble nr ti i rekken. Hun ble lærerutdannet, og begynte som lærerinne sørpå. Imidlertid ble hun gift med en lærer fra Trysil, og de ble boende der og begge ble lærere i barneskole. Gjennom mange år hadde de bolig sammenbygget med skolebygget, og først da de nærmet pensjons-alderen bygde de sitt eget hus i samme område.
Besteforeldre og slekt på morsiden
Som jeg før har nevnt kom mor fra nabogården, den hadde felles grense med Hagland i nordlig retning. Både bestemor og bestefar på morssiden var født i Rødøy. Bestemor var fra Rengen, en naboøy mot fastlandet, og bestefar var født på Gjerøy. De var begge ganske skrøpelige og bestemor døde alt i 1924, mens bestefar levde til 1928.
Sjøl om de bodde ganske nær ble kontakten med dem mer sporadisk. De hadde ti barn sammen, men to av dem døde som spedbarn og onkel Bernt døde mens han ennå var i 20-årene, lymfekreft ble hans bane.
Eldste datter Johanna, utdannet seg som sykepleierske, men giftet seg med en mann fra Reine i Lofoten og de slo seg ned i Tromsø, hvor de overtok en pelsforetning.
Neste datter, Kristine ble gift med en mann fra Tjongsfjorden i Rødøy, og slo seg ned der.
Deretter kom to gutter, Richard Emelius, som var en glad laks og litt av en kvinnebedårer. Han ble imidlertid fanget inn av en pike fra Rengen og ble poståpner på Rødøy. Han bygde hus med kontor der.
Etter ham kom Alfred Emelius som antakelig var litt av en opprører, iallfall brøt han opp fra sin familie og reiste til Amerika i underkant av 20 år gammel. Han forsvant totalt for familien og lot ikke høre fra seg i det hele tatt. Gjennom andre emigranter fra distriktet fikk de vite at han var i live, men alle anstrengelser for å oppnå kontakt med ham forble uten resultat. Først etter hans død har vi fått kontakt med hans døtre, og de har også besøkt sin fars fødested.
Før disse to, ble det født en gutt som også fikk navnet Alfred, men han døde som spedbarn.
Etter Richard og den siste Alfred ble det født en gutt som fikk navnet Godtfred, men heller ikke han levde opp.
Neste barn var Agnes Elisabeth. I yngre dager hadde hun huspost sørpå, men kom nordover igjen og giftet seg med Hans Aakre, som også var fra Gjerøy. De overtok heimgarden og hos dem ble bestemor og bestefar boende og pleiet til sine dagers ende.
Etter tante Agnes kom min mor, Georgine, så de ble altså nabokoner.
Onkel Bernt ble den siste i rekken, men han ble som før nevnt syk og døde i ung alder.
Pappa
Pappa var også netthendt og var i unge år med bestefar på snekkeroppdrag, han var også på fiske i Valvær og Lofoten.
Men i 1902 søkte han seg inn på Underoffiserskolen i Harstad. Uteksamineringen derfra falt sammen med frigjøringen fra Sverige i 1905. Underoffisersskolen ble da sendt ut på grensevakt, og de opplevde da spennende dager før det ble avklart at atskillelsen skulle skje i fred og forståelse. Etter eksamen fulgte plikttjeneste, og far gjorde da tjeneste som sersjant i Kongens Garde. Gardeuniformen likte han svært godt, og hele livet gjennom hadde han sans for uniformer, og han likte klær med militærsnitt. Imidlertid fortsatte han ikke den militære løpebane.
Etter en tid i Kongens Garde kom han igjen tilbake til Gjerøy. Han ble gift og fikk jobb som herredskasserer og ligningssekretær. Det var til å begynne med deltidsstilling, men senere ble herredskassererstillingen utskilt som full stilling, og det ble hans livsstilling.
Han fant også sin livsledsager i nabogården, og ble gift med Georgine Andersen. De slo seg ned heime på Hagland, hvor det på den tid var ganske mange ugifte søsken. Men da huset var ganske stort, gikk da det uten store konflikter. De kommunale verv var på den tiden ikke så omfattende, så i tillegg hadde far i oppdrag å være oppsynsmann under vinterfisket i Valvær. Denne oppgaven hadde han helt fram mot 1930. Senere ble oppgaven som ligningssjef skilt ut som egen stilling og etter hvert ble kassereroppgaven heldagsjobb. Det medførte at den største stuen måtte brukes som kontor, men samtidig beholdt den sin stuefunksjon under den samlede middagen og spesielt i helgene.
Oppveksten på Hagland
Da vi som barn kom inn i familien var besteforeldrene fortsatt de ledende og foruten mor og far var onkel Hans etablert i skredderstuen, tante Julie representerte husholdet for foreldrene og de heimeboende søsken. Hun hadde sitt soverom ovenpå. Videre hadde onkel Anton og onkel Halvor fortsatt sin heim der. Her disponerte det største rommet ovenpå, kalt ”salen” som sin residens.
Mine foreldre hadde soverom ved siden av stuen i underetasjen og de øvrige rom var fellesareal. En mindre stue der ble av bestefar brukt som snekkerkammers, som det ble benevnt.
Kjøkkenet ble brukt felles. Middagsmåltidet var alltid felles for alle i huset. Mor og tante Julie hadde hver sin kokeuke, mens ”tørrmaten” hadde mor atskilt for far og oss barna. Et spiskammers mellom kjøkkenet og stuen var innredet med benker, hyller og skuffer. Der var plassen for kopper og kar samt mat av ymse slag. Der sto også separatoren og melk som alltid var til stede i huset.
I ettertid har jeg ofte tenkt på den stilling som min mor hadde der i huset. Naturlig nok ble jo hun et fremmed element i huset, og det var svært begrenset område hun kunne disponere privat.
Tante Julie var innarbeidet som husholder for størstedelen av familien, og sjøl om hun ikke utad var noen dominerende person, så ble hun en slags ”oldfrue” i huset. Hun var av samme alder som mor, og vi merket aldri noen misstemning mellom dem. Men jeg tror nok at det måtte koste mor mye at hun alltid måtte bøye av for husets skikker. Det ble svært liten mulighet for privatliv for hennes vedkommende.
Vi barn ble jo fra starten av vant til at det var slik. Vi ble jo familiebarn, og sjølsagt rariteter blant så mange voksne mennesker, og vi følte ingen begrensning verken i område eller tilhørighet.
Mor stod for melkingen og stilte opp både morgen og kveld. Riktignok hadde vi en ku som vi hadde avkastningen av, men melken av de øvrige 3 kuer ble overtatt av tante Julie når den kom innenfor kjøkkendøren. Far så nok ikke at hans kone ikke kunne ha det særlig trivelig. Han gjorde iallfall ikke noe for at det kunne bli annerledes.
Søsken
Min bror Rolf ble eldstemann i vår søskenflokk, og det tok 4 måneder over et år før jeg så dagens lys. I et hus med bare voksne ble vi snart leketøy for alle. Som den yngste av oss to kom jeg til å komme litt i skyggen av ham som alltid lå litt foran i dyktighet og utvikling, og dette kom nok til å prege oss gjennom hele oppveksten. Min bror var ganske dominerende ovenfor meg og skjønt jeg etter hvert vokste meg innpå ham i størrelse, eller kanskje nettopp derfor - var det ikke så mye han unte meg av fordeler. Også fra de voksnes side var han vant til å bli rangert som nr. 1. Han hadde interesse i retning av fiske og hadde alt fra barndommen bestemt seg for å reise til sjøs. Her tror jeg nok onkel Anton var hans forbilde.
Jeg fattet mer interesse for fjøset og jordstellet, og da jeg var lettbedt og lettvint å sende både hit og dit, ble det vel også meg som ble mest engasjert i husets virksomheter.
Etter 4 år meldte en ny verdensborger sin ankomst. Det ble en jente denne gang og hun ble oppkalt etter besteforeldrene på morssiden, Anna Elisabeth, etter Anders og Elisabeth Kristensen. Jeg husker at far tok min bror og meg med ned til dampskipsekspedisjonen, der vi fikk se lokalbåten bli ekspedert fra båt. Kaien var da under bygging, men ennå ikke tatt i bruk. Da vi kom heim ble vi konfrontert med en liten søster. Hun ble sjølsagt ikke mindre kjeledegge i huset enn vi var og hadde vært, men jeg husker ikke at det oppsto noen sjalusi. Vi manglet jo ikke oppmerksomhet fra de øvrige i huset om mor ble mer opptatt med den nyankomne.
Lek, skole og arbeid
På Hagland var det i våre oppvekstår godt om arbeidshjelp i onnene, siden der utenom mine foreldre og oss barn også bodde fire ugifte onkler, og en ugift tante.
Onkel Anton giftet seg og flyttet ut da jeg var 5 år, og onkel Halvor giftet seg da jeg var 8 år, men ble fortsatt boende heime med sin kone til han året etter kunne flytte i egen heim. Han ble i alle år vår lærer i folkeskolen.
Fra etter århundreskiftet ble der bygd eget skolehus på Gjerøy. Skolen var todelt, benevnt storskolen og småskolen, og disse hadde vekselvis undervisning, i fjortendagers og treukersturer med tilsvarende opphold mens den andre klasse hadde skole.
Der var ingen barn i nærmeste nabogård, og min bror og jeg var i den tidligste barndom henvist til hverandres selskap, vi hadde en bekk nedenfor huset som ble mye brukt til båtseilaser, da med enkle lekebåter med en hyssing for framdrift og styring. Litt senere fant vi fram til båttjønna på Lia. Der er øyesamband ned til husene på gården og vi fikk lov til å være der.
Senere fikk vi lov til å gå til sjøen, der var en kulp foran et steingjerde som vi kalte ”Morthullet”.Ved flo sjø kom havet opp og fylte fjæra ovenfor, og ved fjære sjø ble hundrevis av ”mort” d.v.s. småfisk av lengde ca. 10 cm stående igjen i 'Morthullet'. Vi laget oss fiskestenger med snelletråd og knappenålsangler, og det ble store fangster. Der nede traff vi på gutter av samme alder som bodde nede ved sjøen og det beriket jo tilværelsen.
Den samme fjæra var fast og fri for stein, den var vel egnet som fotballbane. Aberet var bare at når floa kom opp så måtte kampen avbrytes. Sommerstid hadde vi en herlig tid der nede, det var bading sent og tidlig, vi lærte snart å svømme og fant alltid guttene som bodde nede ved sjøen tilstede for moroa ved sjøen.
På skolen møtte vi de samme guttene igjen og det ble kamerater som det alltid har vært en glede å være sammen med.
Fiske
Vi ble snart fortrolig med båter og fiske, og da vi ble større fikk vi lov til å ro på sei-sjøen, for å dra opp småsei. Vi brukte lange bambusstenger som benevntes ”seitrøer”, og det skulle en egen teknikk til for å ta inn fangsten. Fiskestengene måtte jo reises opp for å nå i fisken. Ellers brukte vi også dorg.
Bestefar pleide å fiske uer på snik, og da hadde han behov for en ”andøver” d.v.s. en som kunne holde båten på plass i uersstaden. Der var mange uersstader ute på Grimen, navnet på sjøområdet mellom Gjerøy, Gjerøyvær og Selsøyvik. Stadene bestemmes ved å krysspeile mellom sammenstillede landskapsdeler i rett vinkel til båten.
På den tiden var vågehval helt alminnelig å se ganske nært inn mot land, og når vi lå i auersstaden kunne der komme eksemplarer like inntil båten. Nise var jo enda mer alminnelig, og det ble en kjærkommen avveksling med slike besøk - det kunne jo bli ganske kjedelig å ligge i uersstaden i timevis mens ueren beit. Det kunne ellers være ganske morsomt når ueren fløt opp og ble liggende som en rød-skinnende perlerad bortover sjøen. Ueren kom jo opp fra stort dyp og trykkforskjellen gjorde at øynene sprengtes ut i store kuler og magen kom oppblåse ut av munnen på fisken. Det var alltid godt vær nær vi skulle fiske uer, gjerne sol og stille, og uersstille var en benevnelse som var brukt.
Fjøset var også et yndet tilholdssted mens melking og fjøsstell pågikk. Det var lunt og godt i fjøset, alle dyrene var gode venner og alle hadde et navn. Spesielt var forholdet til hesten, det var en hvit nordlandshest som var meget godslig. Anna benevnte den som ”gode venn hesten”. Særlig begivenhet var det når kuene skulle slippes ut første gang om våren, og det så vi fram til. Siden skulle sauene føres på sommerbeite på øyene, lammene var jo aldeles yndige på den tid, og det fulgte mye breking og skrik med den farten. Senere skulle jo sauene besøkes i løpet av sommeren. De fikk da mel og havre, og de var alltid så tamme og folkvante at det var aldri noe problem å hente dem heim om høsten.
Torvstikking
Med våren kom onnetidene. Først torvonna. Det er ganske begrenset med skog på øyene og brendselforsyningen ble på den tid dekket ved torvstikking. Vi hadde tre forskjellige torvhauger, og det ble tatt opp omkring sekstusen torvlomp hver vår. Hver lomp ble så skåret opp i fire til åtte skiver som etterpå måtte ligges på berg, og litt senere snues og reises opp for å bli skikkelig tørre. Siden måtte de samles sammen i torvsjåer eller raukes sammen i torvsæter. De siste fikk form av bikuber og var oftest flere meter høye. Torven ble gjerne senere hentet heim for lagring nærmere bruksstedene. Fra torvsjåene ble oftest torven hentet heim på vinterføret etter hvert som det trengtes. Enkelte torvhauger lå slik til at det måtte brukes firerstreng for å få torvsekkene ned til mer transportvennlig område. I torvonna ble oftest ettermiddagsmaten eller nondagen fraktet fra heimhuset og til stedet arbeidet foregikk.
Torvonna var tungt arbeid. Var det dyp torvgrøft måtte det være to i grøfta, en til å stikke ut lompen og en til å lempe den opp på grøftekanten. Var det mulig å frakte lompen ut på bergene med trillebåre, var det greit, da kunne en eller to mann stå for det. Oftest måtte der da legges ut en bordbane for å trille på, for torvmyrene er for bløte slik de er. I mange høve måtte det en båre til, der 2 mann bar den, lastet med torvlomp, mellom seg. I slike høve måtte det to bårer til for å få arbeidet greit unna. På berget måtte torvlompen skjæres i skiver, med skjærespade der torvlompen var av margarinkonsistens, eller med torvkniv når det var lyngtorv og der var mye røtter i den.
Oftest var det kald nordavind i torvonna og det var helst matpausene som en kan minnes med glede. Maten smakte ekstra godt ute og ble det kokt kaffe ute, og gav røyk- og kaffelukten utfluktsstemning til hvilestunden. Ofte ble ikke torvtørken så god som ønskelig, og det kunne da forekomme at det ikke ble noe opphold mellom torv- og slåttonn.
Slåtteonna
Også slåttonna var travel, sjøl om der var slåmaskin på gården, så var der ganske mye skrapslått, og den måtte foretas med ljå. Mesteparten av høyet ble tørket på bakken. Det måtte da breies, og det måtte gjerne snues, det hette å ka høyet, og det normale var at høybreiene ble rakt sammen i remser, som deretter ble lagt opp i såter når det ble kveld. Om det så var høytørk neste dag, så ble det å kaste ut høyet i såtene så snart nattduggen var tørket inn. Var det folk nok for å gjøre det, så ble også såtehøyet breid utover med riva.
Normalt ble det tørrhøy neste dag og det ble da rakt sammen og kjørt på låven. Men altfor ofte ble det regn i høyonna, og tørkeprosessen kunne ta atskillig lengre tid. Kvaliteten av høyet ble da dårligere og det hele ble mer arbeidsomt. Høyberging foran sommerfloing var heller ikke ukjent, og det ble da ekstra hektisk.
Noe senere ble hesjing mer vanlig. Da var en ikke så avhengig av sol og opplysvær. På hesjene tørket høyet best når det var vind, og en kunne arbeide med hesjing sjøl om det regnet. Det kom godt med når det ikke så rent sjelden inntraff med regnsommere. Høyonna kunne også foregå mer væruavhengig og det skulle mye til før hesjehøyet råtnet på hesjene.
Innhøstingstid
Neste onn var innhøstingen av korn og poteter og grønnsaker. Korndyrking var aldri av stort omfang. Det var vesentlig bygg og rug. Havre ble mest brukt som grønnfôr. Poteter ble dyrket av alle som hadde en åkerlapp, og av grønnsaker var det kålrabi, gulrøtter og løk. Potetene ble kjørt direkte til jordkjelleren, men kornet ble lagret på låven så snart det ble tørt. Så fulgte tresking og drøfting. Var byggavlingen god ble det tatt tur tit nærmeste bygdemølle, og byggmelet ble brukt til grøt og flatbrød. Det hendte også at det ble laget byggryn. Ellers ble heimkornmel brukt som kraftfôr til kuer og sauer.
Det var ofte kaldere i været når innhøstingen skulle foregå, og det var en lettelse når den var over. Etterpå måtte det hentes heim torv for vinterforsyning. Fra de fjerneste torvtak måtte torven først pakkes i sekker og bæres ned til sjøen. Deretter var det føring i robåt til landingsstedet som lå nærmest gården, og torven kunne kjøres til gårds derfra. Torven ble lagret i et eget tilbygg til vedskjulet.
Det kom godt med at der var mange som kunne delta i disse onnene, for det var ikke så altfor lettvinte metoder som bruktes. Omsider ble det skaffet slåmaskin, men den kunne jo bare brukes på flate åkrer og en stor del av innmarken måtte høstes med ljå. Etterpå måtte graset rakes sammen og fraktes ned på flata, den tørkingen kunne foregå på vanlig måte.
Sommerbeite
Kuene ble flyttet til sommerfjøs så snart det ble forhold for beiting utendørs.Sommerfjøset sto ved utmarksgrensa, og fjøsveien ble betraktelig lenger enn til vinterfjøset. Vanligvis kom kuene heim til fjøset hver kveld, men det hendte at de la seg av, som det het. Da måtte de hentes og det var såpass vidt om i utmarka at det kunne ta tid. Riktignok hadde vi bjølleku, men det var ikke alltid at kuene var såpass i bevegelse at bjølla kunne høres. På sommerfjøset sto kuene på vanlig bås til de etter morgenmelkingen kunne jages ut i marka igjen.
Også hesten gikk på beite sammen med kuene, men den gikk oftest for seg sjøl. Det hendte også at den gikk og beitet ved nabogrensen og holdt selskap med nabohesten.
Sauene måtte føres til mindre øyer på sommerbeite. Om de skulle gå på beite på fjellet eller i utmarken, så ville de komme innpå innmarken og i åkrene og det ville redusere avkastningen, uten at de ville være til stadig ergrelse og ekstraarbeid med jaging. I vinterfjøset ble bare et par kalver og noen høner igjen.
Litt senere på sommeren kunne også kalvene slippe ut, enten ble de tjoret ute i nærheter av fjøset, eller de ble sluppet løs utenfor innmarkgjerdet et sted de ikke kunne stikke av.
I høyonna var det dermed ikke dyr i fjøset, men det var en frydefull og forbudt beskjeftigelse å hoppe i høyet. Særlig mens det ennå var passe lite høy i djupladen var det mulig å foreta hopp fra stor høyde. Det var gjerne i middagshvilen at en kunne lure seg til slik moro.
Også i onnetidene var det obligatorisk med middagshvil, Middagspausen tok til klokken tolv og klokken to var det kaffe og ny start. Ellers ble det none klokken fire. Det måltidet besto alltid av Tjukkmelk og flatbrød Neste måltid var kveldsmaten, og da ble det grøt, oftest heimkornmelsgrøt med sirup på. Det kunne også være kjernmelksgrøt og mer sjeldent kleppsuppe eller melk på grøt. Det siste var grøt fra dagen før som ble varmet opp i melk. Denne melkematen var ikke spesielt populær hos de yngste, men det var sjelden å oppnå noe unntak fra dagens meny. Vi ble også overvåket ved bordet, det var ikke å stikke av før de andre var ferdige, bordbønnen var ufravikelig, og det het også at vi skulle spise vel av tallerkenen.
Søndags kveld var det andakt. Det var obligatorisk frammøte for alle som var tilstede.Tante Julie ledet sangen, en salme fra salmeboken som ble delt på midten og avsunget henholdsvis før og etter lesingen av huspostillen. Det var bestefar som leste, etter hans bortgang tok onkel Ole over.
Ellers var det gudstjenestlig møte på Bedehuset hver søndag. ens besteforeldrene levde fulgte vi barna oftest med. Jeg fikk ofte i oppdrag av bestemor å sitte sammen med onkel Ole, for han hadde en lei tendens til å sovne under prekenen, og jeg måtte de få vekket ham, mest mulig diskret.
Enkelte søndager, og spesielt første juledag var det ikke møte på bedehuset, og mens bestefar levde ble det holdt hjemmemøte før middag. Da var det ikke den vanlige huspostillen som ble brukt, men en stor andaktsbok som ble benevnt Tallaksen, etter forfatteren. Den var meget langtrukken og det var en prøvelse for oss unger å sitte stille så lenge, og innholdet i forelesningen gikk så absolutt hus forbi. Det ble å telle bordene i takhimlingen frem og tilbake, og for hver gang et blad i andaktsboken ble snudd, var det spennende å følge med om der kom et vers nederst på neste side, for vanligvis sluttet avhandlingen med et sitat av et salmevers.
Juletradisjoner
Julefeiringen var meget nøktern, julaften servertes mølje, laget på flatbrød og kjøttkraft med sirup på, ofte med karvete til. Middagen var enten lutefisk eller en sjelden gang kveite, og den ble spist i vanlig tid, uten noe ekstra høytid. Mølja ble spist i nonstida og det var fra da en merket helg i huset.
Det var først i de senere år at det ble alminnelig med juletre, og julegavene var uten luksuspreg, oftest bruksting, men likevel nok til å sette i gang en forventning. Det som mest bidro til å skape fest i huset var at bestefar hentet ned en spesiell ”storlampe” fra kvistloftet. Den ble behørig pusset opp med gullbronse og hengt opp midt under stuetaket, og under de ni lysestakene som omgav lampen på tre sider dinglet et antall krystallprismer. Hovedlyskilden var en 15 linjers matadorbrenner. Det var ingen tvil om at det var blitt jul i huset når storlampen ble tent.
Julekvelden samlet alle i huset seg i stuen om julegrøten, som var risengrøt med smør, sukke og kanel. Siden ble juleevangeliet kombinert med den vanlige husandakt, og noe stort seremoniell for julaften ble ikke avviklet. Men der var høytid i huset og spesielt det med lys i alle rom var iakttatt. Juledags morgen var meget høytidelig. Det var hvit duk på stuebordet, og der var julemat på bordet, kjøtt, flesk rull og lefse, hvitt julebrød med rosiner og virkelig festbord. Alle var festpyntet og vi barna var instruert til å ta alle i huset i hånden og ønske dem god jul. Lenger utpå ble så juleandakten avviklet, og den tok så vidt lang tid at det var nær middagstid at middagen måtte være under forberedelse mens seremonien pågikk.
Julemiddagen besto oftest av ”gammelsteik, d.v.s. lår av ungfe eller småfe som i fersk tilstand ble hengt opp på et luftig sted og da kunne brukes som vanlig stek utover vinteren. Som dessert var det som regel semulje- eller polentapudding med rød saus.
Nyttårsdag var det vanlig med familiemiddag. Da møtte i de senere år de gifte medlemmer av familien med koner og barn. Selskapeligheten varte utover hele ettermiddagen og kvelden, og det ble både kaffe og kveldsmat før gjestene tok på heimtur. I mellomjula var det også vanlig med julebesøk hos de samme. Det ble også besøk av og hos naboer i det samme tidsrom. Julen varte gjerne fram til tjuendagen, og da kunne en også merke at den mørkeste del av vinteren var passert.I løpet av januar var solen igjen på vinduene, og det hjalp også til i samme vei.
Vinter
Det gikk hardt på torva på kalde dager. Det hendte at torvlageret heime ble nedslitt og da måtte der hentes inn forsterkning fra en mer borteliggende torvsjå. Det kunne foregå med hest og slede, for nå var det takket være snøen blitt kjøreveg der det normalt ikke var det, og med karm på sleden var det ikke nødvendig å pakke torven i sekker, så det var ganske greit. Det var jo på fine dager slikt kunne foregå.
Temperaturen kom mer sjelden under ti kuldegrader, men austavinden forsterket en gjennomtrengende ising både ute og inne. Husene var ikke så tette som de senere ble og det var bare intens fyring som måtte til. Folk kledde seg også bedre den gang, og utendørs virksomhet ble innskrenket til det strengt nødvendige. Når det i tillegg til austavind kom tett snøkov så ble det ikke så enkelt å ta seg fram utendørs. Det var ikke bare snøen som falt ned som laget hindre, den føk også sammen i svære driver eller skavler, og det hadde ingen hensikt å måke den vekk mens vinden sto på. Noen organisert brøyting var ikke vanlig, så det ble tråkkede veier og skier som etter hvert kunne lage farbare ferdselsårer gårdene imellom.
Oftest gikk det ikke så lenge mellom hvert nytt snøfall og ny kuling, så vinteren var en ganske barsk årstid. Men for oss unger var det en herlig tid. Snøskavlene gav store muligheter for å grave snøhuler og kanaler, og der var det livd om austavinden var aldri så grov og om vi fikk med oss et lys så kunne det bli aldeles koselig inne i snøskavlene. Men når vi så måtte inn i hus igjen så var det et helt liv å få av seg de frosne og snøfulle ytterklærne.
Fottøyet var lugger, dvs. strikkede overstrømper som nede på foten var forsterket med vadmelskalosjering. Den var tett gjennomstikke og som såler bruktes enten lærsåler eller stukne stoffsåler. Etter sålene ble disse fottøy benevnt lærlugger eller lørvlugger. De siste var kanskje ikke så pene å se på, men de var nok vel så varme å ha på. Men ble det plutselig tøvær så kunne det bli luggsuppe og våte ben. Heime var det vanlig at luggene ble plassert oppe på krinsen av etasjeovnen for tørk når utedagen var over.
Men så kunne det bli fine soldager med glitrende snø overalt. Da kunne det bli stor samling i skibakkene. Det ble laget hopp og konkurrert om hopplengder. Ikke alle hadde skiutstyr, det var i grunnen dårlig med hos de fleste, men det fantes kjelker og det gikk også an å fure på baken. Plass var det nok av og oppfinnsomheten var stor.
Vi som var gutter fikk snart ta del i alle virksomheter på gården. Vi måtte jage på når kuene skulle til okse, og fikk der innblikk i naturens prosesser, kalving fikk vi også være med på når vi ble litt større, og etter hvert fikk vi også være med på slakting. Det var vel litt nifst til å begynne med, men etter hvert måtte vi røre i blodet, og det hele ble hverdagslig. Vi gled naturlig inn i det daglige arbeid, spesielt i onnetidene.
I høst og vinterhalvåret var det skolegang, men ettersom det bare var et klasserom på skolen, var det like mye skolefri som skolegang, ettersom storskolen og småskolen vekselvis hadde 14 dags og tre-ukersturer. Men vi ble vant til å stå opp på samme tid enten det var skole eller ikke, og det ble atskillig tid til aktiviteter som ikke hadde med gårdens arbeid å gjøre. Vi ble nok atskillig aktivisert av husets voksne, og vi ble tilrettevist av samtlige om det var ting som ikke ble ansett tillatelig. Ved bordet ble vi ofte korrigert, det ble sterkt hevdet at det som var på bordet skulle spises, det skulle spises alt som var på tallerkenen og ingen ekstra geberder var tillatt.
Bordbønn var ufravikelig, likeså aftenbønn, men bedehusbesøk ble mer basert på frivillighet. Bestefar var noe tunghørt, men han var mer åpen og pratsom enn etterkommerne når det gjaldt kommunikasjon innen familien. Det var båre helt nødvendige som ble vekslet ord om mellom far og de hjemmeboende søsken, og noen samtale forekom nesten aldri.
Det var mer utvungen omgang til og mellom de som giftet seg og flyttet ut av heimen. Noe uvennskap innen husets vegger forekom imidlertid ikke. Derimot forekom det langvarige uvennskap mellom de to brødre som var flyttet ut.
Skolevegen var ikke lang, vi kunne faktisk gå heim for å spise middag i det halvtimes friminuttet.
Rolf begynte et år før meg, men vi gikk ellers sammen de fleste år. Vi var mye sammen, men vi var ikke alltid på bølgelengde, og en del slagsmål forekom nok. På skolen hadde vi hver våre kamerater og var ikke særlig avhengige av hverandre. Men det forekom at vi fikk dra på seisjøen sammen, det ble vel ansett for tryggere.
Vår søster var såpass mye yngre enn oss at ikke i stor grad ble med i utendørs aktiviteter i sine yngste år. Senere husker jeg at vi hadde en lek som foregikk i skumringen særlig om høsten. En av to fikk bind for øynene og ble leid av den andre i kryss og krok, bakke opp og bakke ned slik at den som ble ført mistet orienteringssansen. Etter en tid skulle da vedkommende forsøke å gjette hvor vi befant oss, og overraskelsen ble oftest stor når bindet kunne fjernes fra øynene.
Det var litt for langt til naboer der det var barn til at vi i noen utstrekning kunne ha selskap av dem i lek og moro. Det ble først når vi på grunn av alder fikk større aksjonsradius at vi fikk impulser utenfra både i lek og viten om tilværelsen utenfor heimen. Vi hadde veldig respekt for far, han var veldig opptatt med sine gjøremål og han hadde sjelden tid for oss. Mor var langt mer nær oss, men slik forholdet var i huset, ble det jo mange å forholde seg til.
Bestemor ble etter hvert mye sykelig, og noe arbeid hadde hun ikke krefter til i de senere år. Bestefar derimot var frisk og rask helt til han ble slått ned av en hjerneblødning i hans 88. år. Han kom inn med et fiskegarn som skulle bøtes da han gikk overende og mistet sansen for sine omgivelser. Han ble brakt til sengs og tilstanden holdt seg uforandret i flere dager. Legen kunne ikke gi noe særlig forhåpning om bedring, og han forordnet en sykesøster til å bistå med nødvendig pleie.
Bestemor går bort
Omtrent en uke etter kom søster ned og sa at hun anså at det nå bar mot slutten - om familien ville være tilstede. Alle som var heime kom stille opp på soverommet og samlet seg om familiefaren. Han var blitt så liten og fremmed og bare den hivende pusten var å høre da vi kom opp. Men snart avtok åndedragene til det ble helt stille, og søster kom borttil. Hun lukket hans øyne idet hun sang med klar og ren stemme ”En dalende dag, en stakket stund, har legemets liv vi til gave…”. Tårene kom og den avskjeden med bestefar som jeg opplevde i en alder av 12 år har aldri gått ut av minnet. Bestefar hadde sjøl arbeidet kisten som han skulle begraves i, den sto på skottloftet men den var ennå ikke malt. Dette ble da ordnet i en fart, og neste dag kunne han bæres ut i forbindelse med andakt i huset. Det var forstander Lauritzen som forrettet. Jeg husker ennå teksten: Et menneskes dage er som gresset, når vinden blåser på det faller det om, og dets sted kjenner det ikke mere.
Bestefars bortgang ble det første møte med livets alvor, og det gjorde et dypt inntrykk. Begravelsen og alt oppstyr i den forbindelse gjorde sitt til for å komme over til normale dager. Skolen fortsatte som før, og en forbausets over at det gikk an å leve videre. Bestemor levde ennå i 3 år, en god tid før bestefars død hadde hun lungebetennelse - det var før penicillinets tid, og utgangen var ikke gitt. Som den ordensmann bestefar var, bestilte han kiste til henne, men til alles lettelse bedret bestemor seg igjen. Kisten ble dekket over og heist opp i nausttaket, der den hang i mange år før det ble bruk for den. Bestemor gikk stille bort en tidlig morgen. Vi var just stått opp, og bare tante Julie var til stede. Jeg måtte overta morgenmelkingen, da mor måtte hjelpe til med stellet som måtte til. Jeg var da 15 år og jeg hadde lært meg å melke, så jeg i gitt høve kunne overta.
Bestemors bortgang kom ikke så uventet, det hadde gjennom lengre tid gått nedover med henne, men savnet og tomheten kommer en ikke forbi. Jeg gikk til kunnskapsprøve det året, og var da i overgangen til ungdomstiden. Det Var midt i 3o-åra, det var ikke så mange ting å slå inn på. Rolf var konfirmert året før, og han var fortsatt bestemt på å reise til sjøs, men foreløpig ble det kveitefiske og lofottur som han beskjeftiget seg med. I 1937 fikk han imidlertid plass på skoleskipet ”Statsråd Lehmkuhl” og umiddelbart etter fikk han hyre i utenriksfart. Det var stor stas når vi fikk brev fra det store utland, og far sørget for at også vi søsken sendte rapporter heimefra til ham.
Mors sykdom
På den tid begynte min mor å skrante. Hun hadde motforestilling mot å søke lege, og gjennom lengre tid plagdes hun veldig av hodepine og dårlig almenntilstand. Da hun endelig kom seg til lege, ble det konstatert kronisk nyresykdom, og det ble streng diett - helt saltfri kost og stadig kontroll av urinprøver. Dette tiltross viste det seg vanskelig å oppnå noen bedring og det var ikke så stor bedring av almenntilstanden som man håpet. Vi fikk en pike utenfra til å ta seg av melkingen, men mors sykdom var et skår i gleden og trivselen heime.
I 1938 og 1939 gikk det bare nedover og mor ble tilslutt sengeliggende. Tiltross ville vi ikke innrømme for oss sjøl at sykdommen kom til å ta henne fra oss, og alle mulige gode råd ble prøvd for å bringe bedring. Imidlertid gikk det stadig nedover og en formiddag fikk hun krampeanfall, og hun mistet bevisstheten.Legen kunne intet gjøre og vi kunne bare sitte hos henne mens vi bare kunne se at livet ebbet ut. Jeg var da 18 år og Anna Elisabeth 14. Far var helt knust og vi barna følte oss hjelpeløse.
Det tok tid før vi kunne forsone oss med at mor var borte. Men vi ble engasjert i det praktiske som begravelsen medførte og heldigvis for oss var at det var mai og en sommer sto for døren. Livet måtte gå videre og det ble jo en endret familiesituasjon. Tante Julie ble nå enerådende for husholdningen og det ble bare en husholdning. En tid tidligere hadde en ny familie flyttet inn i nabohuset som lå like ved. Eldste gutten var litt yngre enn meg, og to smågutter ble en tilvekst i vår omgang. Det bidro også til atspredelse og etter hvert ble sorgen og savnet mildnet. Den endrede hverdag ble bare å akseptere.