Erna feirer 70-årsdagen på Romsås (1990)
Erna skulle feire sin 70-årsdag på Romsås, og jeg fikk i god tid på forhånd øremerket dato for leie av borettslagets festlokale i anledningen. Lilly bisto med catering av matvarer fra Stefanhotellet og det var da å sende innbydelser til familie og venner. De aller fleste sa ja takk og det ble en ganske koselig samling i et velegnet lokale.
Senere i samme år hadde jeg tilsvarende åremålsdag, men det var jo kloss inni jula, og vi fant at leiligheten kunne med litt innleie av stoler og bord, gjøre tjenesten. Og det ble en riktig vellykket fest også denne gang.
Subsidiert av beløp som jeg fikk i presanger kjøpte jeg en off-road sykkel, og den hadde jeg mye glede av, spesielt mens vi var på Romsås. Det gikk nemlig godt an å ta en sykkeltur på stiene i lavlandet, og der gikk jo oppmerkede stier overalt i marka omkring Romsås. En riktig søndagstur gikk opp til Lillosæter, spesielt turen opp dit gikk ganske mye i motbakke, men desto lettere ble det da på heimturen, enten det nå var på sykkel eller til fots.
Huskjøp på Rasta (1991)
Tanken på å skaffe oss eget hus lå vel lenge på lur, og etter 5 år på Romsås tok vi til å gjøre noe med det. Vi fikk bistand både fra Tor og fra Lilly til å komme rundt for å se på hus som var avertert til salgs. Tilslutt var det et hus i Lørenskog som samlet interessen. Det lå ganske nær stedet hvor Tor og familien hadde leilighet, og huset var nyrenovert. Det var ellers i utgangspunktet et funkishus som var oppført like etter siste krig.
Det ble ganske fort besluttet at vi skulle kjøpe huset, men en forutsetning for handelen var jo at vi skulle få solgt leiligheten på Romsås. Vi hadde kostet atskillig på den, bl.a. hadde vi lagt parkettgulv i nesten hele leiligheten og vi hadde fått innglasset den store terrassen. Likevel var det ikke lett å finne kjøpere, og vi måtte ty til å framleie leiligheten foreløpig.
I første omgang ble det Sylvas eksmann, Arne som fikk leie, og det skulle gå nesten 2 år før vi fant en selger som ville betale en brukelig pris. Men det var veldig godt å få avviklet forholdet til Romsås, og vi fikk da nedbetalt mesteparten av lånet til det nye stedet vårt. Vi fant oss vel tilrette på Rasta, vi var jo igjen kommet ned på bakken, i motsetning til å bo 6 etasjer opp, slik det var på Romsås. Riktignok var der heis, men det var likevel uvant for oss, som kom fra landet og var vant med eget hus.
I det nye huset fikk vi rikelig plass, både for oss sjøl og for eventuelle besøkende, der var dessuten have rundt huset, og sjøl om den v var i dårlig forfatning, så var da det en oppgave for meg spesielt. Der skulle atskillige kroner til for å få en skikkelig plen og så måtte der kjøpes inn planter til hekk og frukttrær. Klatreroser satte preg på fasaden og det ble lettvint for barnebarna å komme på besøk. Vi var jo nå kommet i gangavstand fra dem.
Siden huset var nyrenovert, så trengtes det ikke noen forbedring av det bestående, men vi likte ikke måten underetasjen var inndelt i. Etter kontakt med en snekker fikk vi da flyttet en vegg, og vi ble mer tilfreds med interiøret. Vi hadde stor stue i underetasjen og vi snakket ofte om ar her kunne det holdes konfirmasjonsselskap for Cecilie, som nå nærmet seg den alder.
Etter tidligere tradisjon var alle samlet hos oss julaften og oftest var også tantene Anna og Lilly med.
Men det var ikke bare herlighet. Erna måtte som før til kontroll for hudkreften som stadig var aktiv med sår i ansiktet. Disse ble etter hvert fjernet operativt, og det var i de fleste høve effektivt. Men hun hadde fått brent bort et sår på nesen i Bodø for år tilbake, og på ”tomten” dukket det igjen opp et sår. Etter konsultasjon på Radiumhospitalet ble det beslutter at hun måtte gjennomgå en strålebehandling av det samme feltet. Behandlingen skulle foregå poliklinisk og vi måtte dermed pendle mellom Rasta og Radiumhospitalet de 20 turene som måtte til.
Det ble buss til Bussentralen og T-bane til Radiumhospitalet og retur etter behandlingen. Hun fikk store arr omkring strålingstedet og det tok lang tid før de gikk bort. Men omsider ble forønsket resultat oppnådd. Utom dette var øynene hennes et stort problem. Tidligere røntgenbehandling av øyekarmene resulterte i fullstendig villvokst av øyenvippene. Dermed vokste de også inn mot hornhinnen til stor irritasjon. Gjennom år måtte disse vippene fjernes og det foregikk først på Rikshospitalet og senere på Ullevål Sykehus, poliklinikken.
Senere ble der konstatert grå stær på begge øyne, og etter lang ventetid ble hun operert ved Rikshospitalet først på det ene så på det andre øye. Hun berget synet, men resultatet var ikke like godt på begge øyne. Men det var ubehagelige behandlinger hele tiden, og ingen kan vel sette seg inn i hva hun måtte utstå. Verst av alt er at det var leger som i sin uforstand var årsak til all elendighet. Men de visste ikke bedre - resultatet for Ernas vedkommende var grusomt.
Men bortsett fra korte innleggelser på Rikshospitalet og Ullevål så fikk hun komme heim hele tiden, og det var godt for henne. Etter hvert ble plagen med øyevippene mer og mer ubehagelig. Til alt hell ble hun henvist til dr. Vatne i Lillestrøm, og han viste sann forståelse for tilstanden. Hun fikk komme til ham når hun følte for det, og han var en sann menneskevenn.
Geir reiser til Baltikum (1991)
I slutten av august reiser Geir til Baltikum. Vil du lese om reisen finner du Geirs dagbok fra turen her.
Gyda dør (1993)
Gyda var ved et par tilfelle innlagt på Rødøy Sykehjem, men hun kom seg tilbake til huset sitt, og med støtte av hjemmehjelp fungerte hun bra der. Etter hvert ble hun vel mer skrøpelig, men hun ville helst være hos seg sjøl. Men en morgen kom hjemmehjelpen til henne og fant henne på gulvet. Hun hadde fått et illebefinnende og falt overende på veien til do.
Hjemmehjelpen varslet Sykehjemmet og legeskyssbåten kom ganske umiddelbart for å hente henne. Hun var ved sans og fullt klar over at hun var kommet til Sykehjemmet. Hjemmehjelpen ringte til oss og underrettet om tilstanden. Men jeg tror ikke det var mer enn en time senere at bestyrer Sittlinger ved sykehjemmet ringte og fortalte at Gyda var død. Vi var oppført som hennes nærmeste pårørende og det var som sådanne at han henvendte seg til oss. Hun fikk en lett bortgang og ble godt tatt hånd om.
Spørsmålet om å reise til begravelsen kom sjølsagt opp, og da jeg just da budskapet kom, ikke var helt i form - så føltes det ganske tungt at vi måtte reise. Erna var jo ikke så rask, men hun var helt innforstått med at vi begge måtte dra. Naboer på Gjerøy henvendte seg også til oss og vi fikk avtalt ordning om det rent praktiske. Begravelsesdagen ble fastsatt, og vi reiste fra Fornebu dagen i forveien. Vi skulle da etter beregningen være framme på Gjerøy samme kveld.
Det var stygg værmelding nordpå, men i Oslo var det solskinn og godt vær. Det var først i februar - men det kjentes ikke slik da vi startet reisen. Vi passerte Trondheim på nordturen, og været ble mer grått, men det var først da vi kom lenger nordover at vi fikk merke at her var ikke lenger godvær. Da vi nærmet oss Bodø fikk vi flere kraftige turbulenser og det gjorde ikke saken bedre at en passasjer skrek og bar seg når flyet tok overhalinger.
Flykapteinen beroliget imidlertid med at sjøl om det nå blåste full storm i Bodø, så ville vi lande mot vinden og det skulle gå bra. Han forsikret også at flyet var konstruert for å tåle de påkjenninger vi var utsatt for, og at det ingen fare var.
Landingen foregikk også kontrollert og uten stor dramatikk. Men det var godt å få bena på fast grunn igjen. Etter planen skulle vi nå reise videre med hurtigbåt til Gjerøy. Men stormkastene og regnet gjorde det ganske utrivelig utendørs, og båtreisen fristet ikke. Der fantes et alternativ med bussreise til Ørnes og overgang til hurtigbåten der, vi ville da unngå havstykkene Salta og Rota. Vi entret derfor bussen på torvet i Bodø og kunne reise forholdsvis bekvemt, sjøl om været var til å ta og føle på også på bussturen.
Før ankomst Ørnes mottok jeg en beskjed gjennom sjåføren om at jeg måtte ringe et telefonnr. på Gjerøy, hva jeg også gjorde. Det var Jolanda Karlsen som jeg tidligere hadde snakket med om begravelsen. Hun kunne fortelle at på grunn av uværet var hurtigbåten fra Bodø innstilt, og vi kunne derfor ikke fortsette reisen den vei. Videre kunne hun fortelle at omtrent alt av blomster til begravelsen befant seg på Ørnes, og vi måtte da få dem med oss når vi ble nøde til å komme oss fram på annen måte.
Bussen vi kom til Ørnes med var alt kjørt videre, så vi ble nødt til å ta drosje for å komme videre til Halsa. Derfra gikk ferje til Ågskardet, Ernas barndomsheim, og der bor hennes søster med mann. Det var godt å komme dit og få mat og varme og vi fikk også med oss en annen passasjer som også var blitt akterutseilt. Hun skulle til Rødøy på besøk til sin mor som hadde bursdag.
Jeg tok en telefon til Gjerøy fra Ågskardet idet jeg mente at vi kunne bli hentet fra Vågaholmen neste morgen av båten som skulle gå fra Gjerøy til gravstedet på Rødøy. Nå fikk jeg vite at været hadde bedaget seg, men værvarselet for neste dag var fortsatt full storm, og jeg ble tilrådd å få skyss med det samme for å komme til Gjerøy mens været ennå var rimelig. Jeg måtte si meg enig i forslaget, og jeg ringte til skipperen på båten som skulle være begravelsesbåt, og spurte om han kunne komme over og hente oss med det samme. Han sa seg villig til det, og så var det bare å få bilskyss til Vågaholmen der skyssen kom etter avtale.
Det var da brukelig vær, og vi kunne anløpe Rødøy slik at hun som skulle besøke mora kom fram til rett tid. Erna, jeg og blomstene kom fram til Gjerøy og vi fikk husvære i vår gamle heim på stedet der vi vel ble mottatt av Siri og Jim, de nye eierne.
Som varslet våknet vi til nytt uvær, og vi hadde bare å rigge oss best mulig og møte opp på kaien der skyssbåten atter var klar. Det er en kort tur mellom Gjerøy og Rødøy, stort sett innenskjærs men med et lite stykke åpning der storhavet går på. Ikke alle var like sjøvante og noen var redde - men vi kom vel fram til Rødøy. Båren sto i bårehuset like ved kirken, og vi fikk tatt den inn i kirken og blomstene som hadde fulgt oss fra Ørnes kom dit de skulle. Presten var en ny og for oss ukjent person, men han ledet seremonien i kirken og ute ved graven, men det siste var ikke uten vanskeligheter.
Vi måtte samle alt av blomster i esker for å bringe dem ut til graven. Da båren var senket måtte alt bare følge med, da stormen kastet alt løst. Jordfestingen ble avviklet på kortest mulig måte og de frammøtte fant tilbake til kirken for å få pusten igjen. Presten bad om forståelse for at han ikke ville bli med oss tilbake til minnestunden på Gjerøy, og vi hadde ingen vanskeligheter for den forståelse. Så var det bare å komme seg tilbake til Gjerøy under samme forhold som reisen derfra. På Gjerøy samlet alle som var med til Rødøy og en del i tillegg seg i menighetshuset som tilhører Frikirken i Rødøy.
Der var godt og varme og hjelpende nabokoner hadde stelt til kaffe med smørbrød og kaker. Det ble en hyggelig minnestund, og der var både nåværende og tidligere pastor tilstede. Etter en meget uhyggelig værdag for Gydas siste reis - kunne da freden senke seg over forsamlingen og det ble en god avslutning på dagen. For oss som følte oss som Gydas nærmeste, var det godt å vite at vi tross alle vansker hadde fått følge henne på den siste ferd, og at vi kunne være tilstede sammen med naboene til en minnestund. Gyda ville sikkert satt pris på det følte vi.
Erna og jeg ble nesten en hel uke på Gjerøy. Vi hadde lovt Gyda at vi skulle ta hånd om hennes etterladenskaper, og vi tilbrakte mesteparten av tiden i huset hennes. Gyda var av den oppfatning at intet skulle kastes, og alt hva hun gjennom 20 år hadde fått inn i huset av emballasje og ting som alle andre kastet, var nå behørig gjemt i kjeller, skap og gjemmer som finnes i et hus.
Vi samlet skrotet i sekker og kunne bare lagre dem best mulig i huset for senere destruksjon. Vi fant også mange penger, og siden Gyda hadde testamentert sine midler til institusjoner, måtte pengene tas vare på. Siri, son vi bodde hos, er kommunens sosialsjef, og jeg foreslo henne som bestyrer for selvskifte. Det ble godkjent, og sammen med henne fikk vi registrert alt av pengemidler.
Inventaret i huset hadde Gyda overlatt til Erna og meg å disponere over. Vi tok med oss noen minner om henne, ellers pakket vi sammen alt av løsøre og overlot det til det stedlige ungdomslag for at de kunne selge det for egen inntekt. Møblene ble stående slik Gyda hadde hatt det og vi forlot huset med forutsetning om at vi påfølgende sommer skulle komme igjen for å avslutte oppryddingen.
Vi hadde det hyggelig hos Siri og Jim, og vi tok da turen om Ågskardet som begynnelsen på heimreisen. Til forskjell fra nordturen fikk vi nå et helt nydelig vær både ba båtreisen til Bodø og flyturen tilbake til Oslo og Lørenskog. Så var Gyda ute av vår tilværelse, men det føltes godt at hun hadde fått en god avslutning på livet, og at vi fikk følge henne på den siste ferden.
Så en morgen i januar 1993 fikk vi telefonbeskjed fra bestyreren ved Rødøy Sykehjem at Gyda var kommet inn dit etter at hjemmehjelpen hadde funnet henne på gulvet i heimen hennes. Kort tid etter ringte han og meddelte at Gyda var død. Etter litt spekulasjon besluttet vi at vi måtte reise nordover for å delta i begravelsen. Det var stygge værmeldinger for Nord-Norge, men det var ikke noe å gjøre med.
Været var aldeles fint da vi gikk på flyet på Fornebu, og først da vi hadde passert Trondheim tok vi til å merke uværet. Direkte ubehagelig ble det ikke før vi nærmet oss Bodø. Værvarselet hadde spådd sterk storm og det ble både turbulens og annen bevegelse da vi kom i lavere luftlag. Flykapteinen beroliget med at flyet var bygd for å tåle slike påkjenninger, og da vi skulle lande mot vinden - regnet han med at landingen i Bodø ville gå greit. En kvinne av passasjerene begynte imidlertid å skrike nå flyet tok overhalinger og det var en stor lettelse for alle da vi endelig kunne trå på fast grunn etter en rimelig grei landing.
Vi tok drosje ned til byen, og kunne bare konstantere et overhendig vær, ikke bare i luften, men også på sjøen. Bølgene slo over moloen, og vi fant snart ut at vi ville ta buss til Ørnes i stedet for hurtigbåten som beregningen var. Da vi nådde Ørnes fikk jeg beskjed av bussjåføren om å ringe et oppgitt telefonnummer.
Jeg gjorde så, og fikk da vite at hurtigbåten som vi skulle fortsette reisen til Gjerøy med hadde avbrutt reisen etter avgangen fra Bodø, på grunn av stormen og sjøføret. Vi ble da tilrådd å ta drosje til Halsa for komme til Gjerøy ad annen vei. Den som ringte var Jolanda som hadde påtatt seg å ordne med en tilstelning i anledning Gydas begravelse den neste dag. Hun kunne ellers opplyse at blomstene til båren fortsatt befant seg på Ørnes og etter beregningen skulle komme med båten som også vi skulle komme med. Jeg måtte da forsøke å få blomstene med drosjen, og det gikk greit. Vi fikk drosjen, og fra Halse fulgte vi ferje til Ågskardet.
Der tok Ernas søster Margith og svoger Magnus imot oss, og det var godt å komme i hus, og få mat og kaffe. Men en telefon til Gjerøy fortalte at været i øyeblikket var bedre, og da varselet for neste dag var ny storm, så måtte vi bare prøve å få skyss med det samme, for å kunne rekke begravelsen. Jeg visste hvem som skulle være begravelsesbåt, og skipperen var villig til å hente oss gil Gjerøy fra Vågaholmen.
Så var det bare å få bil til Vågaholmen, og overfarten til Gjerøy gikk helt greit. PÅ Gjerøy ble vi godt mottatt i vår gamle heim på Hagtun, og det var godt å kunne konstantere at vi var vel framme etter en meget begivenhetsrik reise til Gydas begravelse. Men neste morgen opprant med full storm, regn og uhygge.
Men Gydas båre befant seg på bårehuset på Rødøy, og det var bare naboer fra Gjerøy og blomstene som fulgte overfarten til Rødøy. Det var samme båten som hentet oss fra Vågaholmen som skulle kjøre begravelsesfølget til Rødøy. Den turen går jo innenskjærs for det meste, men regnet i tillegg til stormen gjorde forholdene ganske ubehagelige, og det var ikke så menge som møtte fram. Men et lite følge ble det da og i kirken var det varmt og en ny prest gjorde så godt han kunne med forretningen der. Verre ble det når vi skulle ut og til graven.
Heldigvis var det bare noen skritt fra kirkedøren, men vi måtte fjerne alt av blomster fra kisten og bringe dem emballert til graven. Som en kan forstå ble forretningen der så kort som mulig, og så var det bare å komme seg til båts for heimturen.
Presten beklaget at han ikke så likt å være med til Gjerøy til minnestunden, og det var vel ingen som ventet. Været var fortsatt overhendig, men bortsett fra at en taukveil gikk overbord og måtte hentes inn, gikk turen ganske bra. På Kaien ventet biler som gjorde turen til Frikirkens nye menighetshus problemfri, og der ventet et veldekket bord med kaffe og tilbehør i et varmt og trivelig lokale. Lokale forkynnere sørget for det seriøse innslag, og det ble en god minnestund etter en barsk dag. Erna og jeg fikk fortsatt bo hos Siri og Jim, og da vi etter Gydas ønske skulle ta hånd om det som hun etterlot i huset, gikk vi alt neste dag i gang med den oppgaven. Der var utrolig mue som vi bare kunne samle i sekker og brenne opp. Der var også bruksting og pyntesaker som hun hadde fått gjennom årene. Vi tok vare på en del håndarbeid for å ta med oss, og mer spesielle ting som minne etter Gyda.
Ellers var det ikke mulig å fullføre oppgaven der og da, og vi låste derfor av med henblikk på senere fortsettelse. Vi kunne bare takke våre vennlige vertsfolk og tok så turen over til Margith og Magnus på Ågskardet. Vi stanset ganske kort der og kunne i strålende vær forlate med hurtigbåt til Bodø, og denne gang en behagelig flytur tilbake til Oslo. Det var godt å komme inn i oppvarmet kirke, og etter at båren var hentet inn, fikk vi festet blomstene på før seremonien kunne begynne. Det var nylig kommet ny prest til Rødøy, og han var sjølsagt rystet over uværet, men han så ikke helt lystbetont på å følge med oss til minnestund der.
Etter andaktsstunden i kirken måtte all blomster fjernes fra kisten, da stormen ute ellers ville besørge det. Heldigvis var det bare noen få timeter fra kirkedøren og til graven, og blomstene måtte bare følge samme vei da båren var senke.Jordfestelsen ble utført så kort det lot seg gjøre, og så var det bare å komme seg ombord i den ventende båten for heimtur. Bortsett fra at en taukveil gikk overbord og måtte hales inn, gikk heimturen bra. Biler ventet op Kaien og så bar det til Frikirkens menighetshus på Gjerøy. Der var arrangert servering i forbindelse med minnestunden, som ble ledet av frikirkens nåværende og tidligere forstander.
En del som ikke hadde sett syn på å være med til Rødøy kom nå tilstede. Det var godt å komme inn i varmt lokale fra stormen utenfor. Det ble en verdig minnestund, og særlig for oss som hadde hatt så store vansker med å komme tilstede, var det en dyp tilfredsstillelse at vi tross alt kunne oppfylle Gydas ønsker om å ha oss som nærmeste pårørende. Dette innebar også å ordne opp og ta hånd om hennes etterlatenskaper.
Huset som hun og søsteren hadde kjøpt, skulle bli eldrebolig i henhold til testamentariske bestemmelser som ble avfattet da huset ble overtatt.
Men huset inneholdt tusen ting, de fleste uten noen verdi, men vi fikk erfare at det var litt av en oppgave som var pålagt oss. Like etter begravelsen tok vi fatt på ryddingen, og vi kjøpte en rull søppelsekker til å begynne med. Det viste seg senere at der måtte med enn 4 til for å dekke behovet. Gyda hadde som prinsipp at intet skulle kastes. Hun hadde aldri fyrt opp i kjelleren som sto i kjelleren, eller kaminen som sto i stuen.
Hva der var tilstede av papir og emballasje av ulik art, var bare ikke til å tro. Vi fant også betydelige pengebeløp, og dem fikk vi i samarbeid med Siri, sosialsjefen og husvertinnen vår, satt på postsparebankbok. Vi anbefalte nemlig ovenfor sorenskriveren av boet skulle være selvskiftende, og at Siri skulle stå for oppgjøret.
De store testamentsarvinger, Sjømannsmisjonen og Kreftregisteret var enige, og der kom senere godkjenning for slikt oppgjør. Imidlertid gikk vi i gang med oppryddingen, og etter hvert ble et av rommene fylt med sekker. Det øvrige som var i huset ordnet vi opp på best mulig måte, så da vi etter noen dagers iherdig arbeid så oss fornøyd med den foreløpige ryddingen, så der ganske ryddig ut i huset utenom søppelrommet. Vi bodde hos Siri og Jim mens dette pågikk, og vi hadde det godt der.
Været bedaget seg etter hvert, og da vi omsider besluttet å reise var været helt fint, og vi tok da rutegående til Ågskardet, med en kort visitt hos Margith og Magnus før hurtigbåt og fly tok oss fort og greit tilbake til Oslo og Rasta.
Venche og Tor separert (1994)
Men det som var aller verst var da Tors familie gikk i oppløsning. Som lyn fra klar himmel fikk vi meddelt at Venche og Tor skulle skilles. Det fulgte en tid som en nesten ikke orker å tenke på. Tor flyttet ut av heimen, og barna var ulykkelige. Det var like før jul, og vi forsøkte å feire jul etter vanlig praksis, men enhver kan vel tenke seg hva slags jul det ble.Den påfølgende vår skulle Cecilie konfirmeres, og slik det hadde vært snakk om, skulle konfirmasjonsfesten være hoe oss. Hele familien på begge sider kom tilstede - og alle gjorde sitt beste for at det skulle bli så bra som mulig.
Venche fant seg ny make og hun og barna flyttet til Fjellhammer, også i Lørenskog, men noe lenger fra oss. Cecilie fant seg ikke tilrette der og ville flytte til oss. Først for en kortere tid, men siden kom hun og slo seg permanent til hos oss. Hun begynte på Videregående skole i Lillestrøm og pendlet hver dag med buss til og fra. Samtidig var hun med i en teatergruppe og deltok i flere oppførelser sammen med disse. Flere teaterstykker ble oppført i teatersalen på Triaden.
Hun kom bra fra sin eksamen og kom lett inn som sykepleierelev på Diakonhjemmets sykepleierskole. Det hele lot til å gå greit, men like før avslutningen av første år brøt hun over tvert og sluttet. Nå leser hun til forberedende prøver ved Universitetet og vil vel inn på annet spor.
Tor flytter til Bergen (1996)
Tor sluttet ved Vinmonopolet i Oslo og fikk seg jobb som datakonsulent hos Hansa i Bergen. Han flyttet dermed dit og har fått seg leilighet der.
Stian er konfirmert nå, hans konfirmasjonsfeiring foregikk i Venches nye heim på Fjellhammer.
Hun er gift på nytt nå og hennes ektemann heter Frode Hofseth og er veiingeniør. Etter hvert har vi forsonet oss med bruddet og har et tilnærmet normalt forhold til dem. De har også fått en liten datter som heter Line, og hun bidrar vel også til at vi kunne forsone oss med re rådende forhold.
Det ble en koselig konfirmasjonsfeiring på Fjellhammer, og igjen var begge familier samlet. Venches nye svigerforeldre holdt hus for middagen og alle lot til å hygge seg. Cecilie fikk Nordlandsbunad av oss til sin konfirmasjon og Stian fikk kr.10.000,- så han ikke skulle føle seg forurettet. Han var en virkelig fin konfirmant.
Men når det så går på den videre skolegang, så ville Stian inn på Idrettsgymnaset, og sjølsagt mange med ham. Han er jo en ivrig fotballspiller og han søkte både Lørenskog og Bergen om gymnasplassen. Han var ellers innstilt på at han ville flytte til Bergen sammen med faren, og tilfellet ville også at det ble i Bergen han kunne få plass.
Hoftesmerter
Det neste som kom til å prege vår hverdag var at jeg ved juletid i 1997 fikk smerter i venstre hofte og kne. Smertene var såpass kraftige at jeg ringte til legesenteret. Der var julestengning og jeg ble anvist til akuttavdelingen i Lillestrøm. Imidlertid fant jeg ut at vi hadde en kiropraktor like ved og der kunne jeg få komme. Det var en kvinne som jeg møtte der, og hun sendt meg sporenstreks til røntgeninstituttet.
Ved neste besøk hadde jeg røntgenbilledet med, og det ble konstantert slitasje i hofteleddet. Jeg fikk behandling der, men det var ganske kostbart, og jeg henvendte meg til den legen jeg vanligvis går hos for å be om anbefaling til refusjon av trygdekassen. Dr. Juul Hansen sa imidlertid at dette ikke var sak for kiropraktor. Han mente at det her var snakk om en slitasje som på sikt krevde operasjon, og at han skulle få henvise meg til fysioterapeut og han skulle samtidig gi meg noen tabletter som skulle dempe symptomene.
Jeg søkte først en akupunktør som mente at dette skulle være en grei sak. Imidlertid fikk jeg 12 behandlinger hos ham med nålestikk overalt på kroppen, men jeg haltet like mye. Jeg hadde inntrykk av at han var glad at jeg var ferdig hos ham. Etter en tid søkte jeg dr. Juul Hansen på nytt og bad ham om å få meg anbefalt for operasjon. Samtidig fikk jeg ny rekvisisjon på fysioterapi men søkte nå en vanlig fysioterapeut.
Ernas benbrudd
Ved Sankthans i 1998 inviterte Lilly oss til besøk på hytta. Erna og jeg reiste med tog til Stavern og Lilly hentet oss med bilen. Sylva var allerede kommet og vi var jo vel kjent med hytta og omgivelsene Der er køyesenger i hytte og Erna pleier å ligge i overkøyen etter eget ønske. Der er jo stigetrinn for å komme opp og en bom foran for å forebygge ulykke. Etter en koselig kveldsprat gikk vi tilsengs. Jeg våknet med et brak og et skrik, og fant til min forferdelse at Erna under forsøk på å gå frem av køya var falt om og måtte ha brukket ben. I virvaret som oppsto kom jo sjølsagt de øvrige tilstede og etter mye strev fikk vi Erna inn på benken i hytterommet. Hun hadde voldsomme smerter og vi kunne lite ta i henne.
Det var ingen annen råd enn å ringe etter ambulanse for å få henne til sykehus. Etter en tid kom også ambulansen med lege og hun ble lagt på båre for overføring til sykehus. Vegen til hytta er en tilpasset natursti og turen til sykehuset ble en stor påkjenning for Erna. Jeg fulgte med i ambulansen og Sylva og Lilly fulgte etter i Lillys bil. Det ble lange timer på Sykehuset. Det var søndag med lite betjening, men etter hvert ble det da røntgenundersøkelse og senere ble det da bestemt at hun skulle innlegges. Skaden som var oppstått ble konstatert til kompresjonsbrudd i en ryggvirvel. Siden hun på forhånd hadde en dårlig rygg så var nok det alvorlig nok.
Etter at hun omsider var kommet inn på et sykerom, reiste Lilly, Sylva og jeg fra sykehuset i Larvik - der vi inntil da hadde vært, og vi stoppet ved en kafé og fikk oss middag. Deretter måtte Sylva heim til Skien, ettersom hun skulle i arbeid neste dag, Lilly kjørte henne dit, og vi dro deretter tilbake til hytta. Erna ble på sykehuset i 4 dager og i den tiden ble det mye pendling mellom hytta og sykehuset. Med medisinering og fysioterapi greide de på sykehuset å få Erna på bena igjen og med støtte av rullator kunne hun ta seg fram.
Det ble videre besluttet at hun skulle få ambulansebil heim til Rasta, noe Erna protesterte på etter erfaringen hun hadde fra transporten til sykehuset. Det ble derfor bestemt at hun skulle få spesialinnrettet drosje istedet. Det vi ikke var blitt gjort oppmerksom på var at vi sjøl måtte betale drosjeturen i motsetning til ambulansen. Men jeg forsikret sjåføren at jeg skulle legge ut for drosjeturen og den kom på kr.1700,-.
Turen gikk ellers etter måten bra og da vi kom fram fant vi en forhøyelse til klossettet på trappen og snart etter fikk vi besøk av fysioterapeut fra kommunen. Det ble også ordnet med behandling hos fysioterapeut i nærheter og vi fikk drosje til og fra. Det ble en kort Sankthans ferie og med uberegnede konsekvenser. Etter en serie av behandlinger ble Erna igjen oppegående, men en må anta at hun fikk atskillig ubehag som følge av uhellet for resten av sin levetid.
Hofteoperasjon (1998)
Fastlegen anbefalte med å skaffe meg krykke og gav meg ellers mer vanlig behandling med massasje og apparattrening. Heller ikke her fikk jeg noen stor forbedring og jeg var glad da jeg fikk innkalling fra Lillestrøm sykehus for vurdering av behovet for operasjon. Jeg møtte opp der og ortopeden som undersøkte meg fant at det var et opplagt behov tilstede. På min forespørsel om antatt ventetid, trakk han på skuldrene og antydet et halvår. Det hørtes ikke oppløftende ut og siden jeg etter hvert fant behov for to krykker, så var ikke situasjonen helt oppløftende.
Men kort tid etter fikk jeg brev fra Sentralsykehuset i Akershus der de meddelte at på grunn av lang venteliste for hofteoperasjoner så hadde sykehuset kjøpt opp en del behandlinger ved private sykehus og de hadde sendt søknad for meg til Røde Kors Klinikk i Oslo.
Ikke så lenge etter fikk jeg brev derfra, der de ønsket meg velkommen som pasient med antydet tidspunkt august/september samme år. Siden vi da var i mai så lød da ikke det så ille, og jeg måtte forsone meg med mine krykker så lenge. Imidlertid fant jeg at jeg kunne være i stand til å ta en tur til Nord-Norge mens jeg ventet, og da Lilly kunne tenke seg å være med på turen, så ble den gjennomført og det kortet jo tiden betraktelig.
Siste august ble dagen som jeg ventet på. I strålende solskinn reiste jeg med drosje ned til ærverdige Røde Kors klinikken i Oslo. Jeg skulle være der allerede kl.0800, og fikk anvist stue. Operasjonen ble ikke før kl.11.00, etter at anestesilegen hadde orientert meg om sin oppgave. Jeg ble operert med spinalbedøvelse og kunne til en viss grad følge med det som foregikk, men jeg følte absolutt ingen smerte. Etter en knapp time var det hele gjort, mer langtekkelig var oppholdet på overvåkingen. Men så ble det morgen igjen med frokost på sengen og deretter spasertur med fysioterapeuten rundt senga.
Siden gikk det bare framover de åtte dagene jeg fikk være på sykehuset, og så bar det til Hurdal opptreningssenter. Dit fikk også Erna være med og vi hadde det godt der de fire ukene vi fikk opphold der. Siden fikk jeg råd av fysioterapeuten om å kjøpe meg ryggsekk, og siden var det ingen problemer å få til huse det som trengtes. Etter en tid kunne jeg legge bort krykkene og hoftesmertene var en saga blott, jeg står i stor takknemlighetsgjeld til legevitenskapen som har skaffet meg førligheten tilbake.
Også Erna hadde godt av oppholdet på Hurdal, men dessverre gikk det langsomt men sikkert nedover med henne, hun koblet mer og mer ut fra de daglige gjøremål og var langt fra i sitt gamle gjenge.
Familietreff på Ågskardet (1999)
Erna så fram til å komme nordover da det ble planlagt familietreff på Ågskardet sommeren 1999. Vi fikk også noen dager på Rengen sammen med Tor og Stian, og det ble hennes avskjed der.
Hun ville ikke tilbake dit da det ble arrangert båttur med de fleste familiemedlemmer til Rengen fra Ågskardet, men samlingen der ble jo også avskjeden med familien og barndomsheimen. Siden ble det mer enn annet oss to det dreide seg om - en hand å holde i blir det siste som betyr noe.
Stian og Tor skulle være med på turen nordover, men de skulle kjøre med Tors bil så langt det var veg og siden følge ferje fram til Gjerøy.
Erna og jeg reiste med buss ned til bussentralen i Oslo, og tok så flybussen derfra til Gardermoen flyplass. Siden vi ikke hadde reist over den nye flyplassen før, fikk vi Cecilie til å følge oss fram dit. Cecilie skulle etter eget valg ikke være med nordover, og Geir ble heller ikke med. Flyplassen gav et imponerende inntrykk, og en følge av dimensjonen var at det ble veldig langt fra innsjekkingen og til avgangsstedet.
Vi tok avskjed med Cecilie etter innsjekkingen og da vi ikke lenger hadde bagasjen å dra på, var det jo bare en lang spasertur. Riktignok var der underveis ”rullefelter” som kortet vegen betydelig, og vi kom vel fram til flyet vi skulle reise med. Flyreisen var snart unnagjort, og vi var vel vant med slik transport.
I Bodø fulgte vi flybussen ned til kaiene, og siden så ble en tid å vente på hurtigbåten, så slo vi oss til i en kafé, og senere i venterommet, der vi også fikk billetter for båtreisen. Underveis passerte vi Vågaholmen, og der var både Lilly og Margit på kaien, de hadde etter oppdrag av oss kjøpt inn matvarer som vi skulle ha med til Rengen. Det var nemlig søndag, så vi fikk ikke handlet i Bodø. Vi skulle jo være noen dager på Rengen bare vi fire.
På Gjerøy ble vi hentet på kaien av Eyvind, og han kjørte oss til Randi. Hun hadde nemlig på forhånd invitert oss til uersmiddag. Og det var en aldeles utmerket ferskuersmiddag hun satte på bordet. Tor og Stian skulle komme med en ferje senere på dagen og etter middagen gikk vi over til Eldbjørg og Eyvind, for der hadde vi etter planen overnattingssted. Der var sjølsagt uendelig mange ting å prate om, og tiden gikk fort. Stian og Tor kom etter ruten, men de stakk også innom Randi før de også kom dit vi var. Meningen var at de skulle sette opp telt for overnatting, men det ble til at også de fikk hus sammen med oss.
Siste tur til Renga
Meningen var at vi skulle komme oss tidlig innover til Rengen, men vi skulle til Selsøyvik først, der skulle vi kjøpe bensin, og fra brygga til Eyvind skulle vi ha med et el. aggregat som skulle brukes i Rengen. Det ble derfor litt utover dagen før Rengaturen kom i stand, men det var utmerket vær og i Rengen fant vi alt slik vi hadde forlatt det. Der var sjølsagt mye gress i veien opp til huset, men det var jo ventet.
Tor gikk fluksens i gang med å få tilkoplet aggregatet, og det varte ikke så lenge før det kunne startes og det ble lys i pærene, og hva som var mer viktig - strøm til komfyr, kjøleskap og fryser. Alle disse innretningene var nemlig tilstede der. Snart kunne vi sette på kaffen og innta første måltid i vårt gamle sted på Rengen.
Det ble tre deilige dager for oss fire alene, lite følte vi vel da på at det ble mors siste avskjed der - hun følte det sikkert sjøl. Bortsett fra at vi den ene dagen ble holdt innendørs på grunn av myriader av knott - så hadde vi det alle tiders.
Stian og Tor tok en tur på sjøen og fisket småsei - og vi kunne kose oss med blodfresk småsei og lever. Jim hadde lånt oss en plastbåt med påhengsmotor så vi var ikke ”landtroll” på Rengen. Men vi skulle jo til Ågskardet for å delta i familietreff, og torsdag kom Jim med en noe større plastbåt og hentet oss til Gjerøy. Det var nemlig blitt ganske frisk vind, og den båten vi hadde var for liten til å ta oss alle over.
Det ble en fresk tur over Rengafjorden, men vi kom da fram, og fikk så men en liten tur framom Hagtun før vi ble kjørt ned til ferjekaien.
Det var ennå såpass tid før ferja kom at vi fikk besøke kirkegården. Været var fint, og som alltid var der stille og fredfullt, og med vemod besøkte vi gravstedene til de mange som hadde vært våre naboer og kjente. Ingen kunne vel tro at før året var ute skulle vi følge mor dit. Men hun sa ofte at der ville hun hvile når den tid kom, og jeg er glad for at vi kunne imøtekomme hennes ønske.
Ferjeturet til Jektvik var ganske kort, og jeg traff sambygdinger der for en koselig prat. I Jektvik ventet Petter. Tor hadde med seg bilen, men den var så full av reisegods at det var bare plass til Stian og ham der
Fest i barndomsheimen
På Ågskardet var det stor virksomhet - mange var alt kommet og mange flere ventende, og mye skulle jo forberedes til det om skulle ta til neste kveld. Vi ble behørig innkvartert i barndomsheimen til Erna, mens Tor og Stian satte opp telt ved skolen som skulle være sentrum for treffet. Fredag kveld fikk alle mat på Engevolden og alle fant seg ett eller annet sted for overnatting - men de som kom sørfra skulle jo beundre den lyse sommernatten, og det ble nok sein kveld for de fleste.
Neste dag ble det felles frokost i rommelige lokaler i skolen og etter det tok en bilkortesje av til Tjongsfjord kirkegård - der Ernas foreldre ligger begravet. Også broren Sigurd og hans kone Vally ligger der. Der ble lagt blomster på foreldrenes graver og samværet ble avsluttet med ”Deilig er Jorden” unisont.
Ved middagen på skolen var de forskjellige søskens familier plassert gruppevis om et bord som var dekket i hesteskoform, og der ble spist og sunget, og alle skulle jo fotograferes av alle - foruten at alle skulle ha bilder av hele bordsetningen.
Middagen ble litt for brått avsluttet og tiden fra til kaffebordet ble forholdsvis lang. Da det kom i sving var en del andre steder, så det ble ikke samme samling som til middagen. Men der var masse deilige kaker og mange hadde sans for dem. Underholdningen i samme forbindelse bød på sang og et par taler - ellers hadde familiegruppen stor evne til å underholde seg sjøl. Flere av de tilreisende overnattet i skolen, de øvrige fant seg sengplass i familieheimen der også Håkons hus ligger like ved.
Neste dag var søndag, og en del måtte reise heim allerede på morgenen, men de aller fleste, cirka førti skulle være med på båttur til Rengen. En større båt som til vanlig går i lokal turistrute i Meløy, var leid inn for turen. Rengen er min svigermors barndomsheim, og det var året for hennes 100 årsdag som var valgt til familietreff. Turen var derfor spesielt for å minnes henne og hennes heimsted.
Mens været ikke var spesielt godt på lørdag, og heller ikke ved avreisen fra Ågskardet, så klarnet det opp ettersom vi kom ut av Skarsfjorden, og det ble gløtt av sol. Båten kunne ha kapasitet for det doble antall passasjerer, og stemningen var den aller beste. Erna ville ikke være med på denne turen, hun mente vel å ha tatt avskjed med Rengen da vi var der, og hun følte ikke for å bli med. Håkon, som jo var kommet fra sykehjemmet på Ørnes for å være med på stevnet, ble heller ikke med, og sammen med Solveig holdt de hverandre med selskap heime.
Mange var kjent med stedet fra ferieopphold, og de tok turen opp på fjellet etter at vi på ganske grei måte kom i land ved hjelp av en leider til en bergnakk. På Rengen står både Signes barndomsheim og hennes bestefars hus og for de som ikke hadde vært der før var nok besøket av stor interesse.
I barndomsheimen står alt på plass og huset er vedlikeholdt også utvendig mens oldefarhuset nå er tomt for inventar og ser noe forfallent utvendig. Men oppholdet på Rengen ble bare noen timer, og det ble da langt vanskeligere å komme ombord enn som avstigningen hadde vært. Men ved hjelp av en småbåt kom alle ombord, og der ventet varm lapskaus og pølser for de minste. Også på tilbaketuren holdt været seg, og turen ble svært vellykket. I stevnelokalet ble det etter hvert også servert kaffe og fortsatt var der rikelig med kaker, men det ble da kvelden også den dagen.
Neste dag var flere av slekten reist til sine heimsteder, men fortsatt var lokalene i skolen til disposisjon, det ble frokost der og senere hadde Petter kjøpt kveite som han spanderte til middag. Så måtte lokalene rengjøres og ordnes for avlevering, og de aller fleste tilreisende tok nå avskjed.
Tor og Stian tok først en tur til Engavågen der Arvid og Lisbeth har sin heim, før de tok landeveien fatt sørover. Lilly og Sylva reiste sammen med oss til Vågaholmen og videre med hurtigbåt til Bodø. Sammen med dem fulgte Gretas sønn Sigurd, som skulle til familien til faren sørpå. De hadde et tidligere fly fra Bodø, så Erna og jeg kom ikke av gårde før i 15-tiden derfra. Margith og Magnus, som hadde vært vårt vertskap under oppholdet, fulgte oss til Vågaholmen. Flyet var i rute og vi kom raskt til Gardermoen, der ble det en lang spasertur fram til stedet for bagasje, men vi tok det med ro og det gikk fint. Flybussen sto like utenfor, og via hussentralen kom vi da omsider heim. Det hadde jo vært en begivenhetsrik tur, og det var godt å få hvile hos seg sjøl.
Hagen trengte et visst stell etter fraværet, og sommeren var jo over høydepunktet.