Gifemål 1951
Etter heimkomsten ble det andre ting å tenke på, ved besøket i Tromsø ble det besluttet at Erna og jeg skulle gifte oss denne våren, og det ble snart besluttet at bryllupet skulle foregå i Ernas heim på Ågskardet etter vielse i Meløy kirke. Dagen ble fastsatt til påskeaften og datoen ble den 24.mars.
Jeg arbeidet nå fast på kommunekassen, men måtte sjølsagt ha fri i den stille uke. Det var mye som skulle forberedes, det var jo fortsatt vinter og vi ventet en del gjester i anledningen, og der skulle både mat og innhysing til. Erna har stor familie som det var naturlig å ha med i anledningen, og også fra min side ble der invitert ganske mange. Heldigvis for oss var det ikke alle som så syn på å komme - det ble nemlig ikke særlig godt vær, og det kunne blitt trangt om plassen sjøl om huset til svigerfar er ganske stort.
Heimefra kom far, onkel Hans og tantene Lina og Julie i god tid med lokalbåten. Onkel Ole hadde jo fjøset å passe, og hustyendet Sine besørget melking og nødvendig matstell i påsken.
Fra Bodø skulle Ernas søstrer Gunvor og Lilly ankomme bryllupsdags morgen og de skulle medbringe frokostpålegg og brudebuketten. Det oppsto lettere panikk da de ble akterutseilt ved avreisen fra Bodø. Bare ved å sette inn en privat skyssbåt lyktes det å få dem fram tidsnok. Det ble både vind og snø da bryllupsdagen opprant. Vi hadde bestilt en stor motorskøyte som bryllupsbåt da det er et godt stykke sjøverts fra Ågskardet til øya Meløy, der kirken ligger.
Sjøturen var ikke av de behagelige, men når en er født og oppvokst i et kystdistrikt, så tar en slikt med godt humør. Vel på land skulle sjølsagt bruden inn i et privathus for å pyntes, mens de øvrige begav seg til kirken. Det var jo kirken hvor Erna var døpt og konfirmert mens det for mitt vedkommende var første gang jeg var i land på Meløy. Det var en viss høytid i å føre sin egen brud til alteret og en viss nervøsitet var nok til stede, men det gikk nok etter forskriften.
Været var nok noe bedre på heimturen, og etter at alle hadde fått roet seg, gikk bryllupsmiddagen av stabelen, det var en langtekkelig og varm affære, men et hyggelig selskap ble det da, og det føltes så helt utrolig at en nå hadde en kone og at det var en ny epoke i livet som foresto.
Neste dag, som var første påskedag rådde mer avslappet stemning, men også da rådde festlig stemning, men med mindre deltakere. De tilreisende fra min familie reiste heim med skyssbåt annen påskedag og nå ble jeg alene med min nye familie.
Familien Aag / Wolden
Det er vel på tide at også de kommer med. Min svigerfar Gustav Aag var på den tid 63 år og svigermor Signe var 51 år. Også hennes foreldre levde da, men grunnet skrøpelighet var ikke de med i bryllupet. De var begge fra Rødøy, og bodde på naboøya til Gjerøy, nemlig Ringen som vi får høre mer om siden.
Ernas bestefar (morfar) het Svend M. Ringen han var da 74 år og bestemoren (mormor) het Helga og hun var 72 år. Begge disse kjente jeg fra før, mens Ernas foreldre hadde jeg ikke truffet før i Gunvors bryllup.
Ernas eldste bror heter Håkon og hans kone het Gudny, Håkon var vel et år yngre enn Erna. De hadde to barn som begge var tilstede i Gunvors bryllup. Hedrun, den eldste var 4 år og broren Henry var bare noen måneder da.
Ernas nest eldste bror het Sigurd og hans kone het Wally. De hadde en datter som heter Elly. Hun var på Hedruns alder.
Gunvor var da den neste i søskenrekken, hun er 5 år yngre enn Erna og hun er gift med Asbjørn og han er fra Gjerøy. Det var altså i deres bryllup at Erna og jeg møttes.
Neste Søster er Lilly, hun er 7 år yngre og var på det tidspunkt syerske og ansatt hos Otto Koch, Bodø. Der var hun som sydde brudekjoler til både Gunvor og Erna.
Etter henne kom Elly, men hun døde da en difteri epidemi rammet familien under krigen, hun var da bare x år gammel.
Neste bror er en gutt og han heter Petter, også han var med i Gunvors bryllup. Han var den gang 21 år og inne til militærtjeneste.
Søstrene Margith (14) og Sylva (12) er de yngste av pikene, og de var sjølsagt tilstede.
Den yngste av alle var Henry, men han fikk ikke bli mer enn 8 år, han omkom ved en tragisk ulykke på heimstedet.
Før heimreisen reiste Erna og jeg til Bodø for bl.a. fotograferes, her ble det et helt lite etterbryllup i huset hvor Gunvor og Asbjørn bodde. Asbjørns mor og søster bodde i underetasjen der, og da Petter var i militærtjeneste i Bodø, passet det svært godt at han kunne bli med der, da han ikke fikk anledning til å homme heim til bryllupet.
Erna og jeg reiste så tilbake til Ågskardet, og Ernas bror Sigurd skysset oss så til Gjerøy, og det var da Ernas avreise fra barndomsheimen og til ny heim i mitt heim på Gjerøy. Meningen var at vi skulle holde et lite etterbryllup for slekt og venner på Gjerøy.
Nygift på Hagland
Ankomstdagen var 31. mars som også var min fars 70 årsdag. Vi regnet med at der foregikk en viss feiring av hans dag. Men vi ble møtt av en svært nedslått stemning i huset da vi gjorde vår entre. Til vår store forferdelse hadde tante Julie blitt rammet av slagtilfelle, hun var tilsengs med lammelser i høyre arm og høyre ben. Heldigvis hadde hun beholdt taleevnen, men det var jo et sjokk som la en stor demper over det som skulle være en merkedag for oss to som skulle flytte inn som nygifte, men verst var det sjølsagt for henne som hadde mistet førigheten.
Tante Lina bodde jo også på Hagland og de hadde tjenestepike, så rent arbeidsmessig ble det ingen krise.
Markeringen av fars 70 årsdag helt naturlig nok helt amputert, og det påtenkte etterbryllup måtte vi bare avlyse. Etter den første forskrekkelse var det jo bare å virke ut fra den situasjonen som forelå. Tross alt kunne det gått ennå verre og der var da håp om at tantes tilstand kunne bedre seg over tid.
Erna og jeg gikk så i gang med å etablere oss som selvstendig enhet i huset. Vi fikk to rom ovenpå til vår disposisjon, og de foreliggende muligheter ble utnyttet på beste måte. Imidlertid måtte Erna reise en tur til Narvik for kontroll, da hun ennå var sykepermittert fra jobben. Da hun kom tilbake fikk vi oppmontert egen komfyr på stue/kjøkken rommet og vi fikk da møblert området vårt så godt det lot seg gjøre innen plass og økonomi
Det var jo allerede bestemt at vi skulle bygge vårt eget hus så snart det lot seg gjøre. Der hadde jeg planer om å bygge like ved det huset vi nå bodde i, og både Erna og mange med henne syntes ikke om den planen. Først etter lang parlamentering fant jeg å kunne droppe den planen og gå inn for et annet alternativ med mer frittstående tomt. Jeg arbeidet nå som ansatt assistent på kommunekassererkontoret, og da kontoret lå rett under våre rom, så var vegen på arbeid kort.
Min far hadde nå sagt opp sin stilling som kommunekasserer, og jeg søkte da om ansettelse i hans sted. Utpå sommeren ble det avgjort at jeg skulle få stillingen, og da min far ikke hadde pensjonsordning, skulle han fortsette i assistentstillingen som jeg hadde hatt. Dermed ble økonomien vår bedre, og da jeg ble organisert ble det bedre ordning med avlønning og lønnsreguleringer. Forberedelser med henblikk på egen bolig var hele tiden i gang, den nye tomten ble skyldsatt og fikk navnet ”Hagtun”.
Min bror som heim etter en tur i utenriksfart og han hadde imidlertid forlovet seg med en pike fra Lofoten som senere var flyttet til Gjerøy. Vi overlot da soverommet vårt til dem, og flyttet midlertdig på kvisten.
Der var lavt under taket, men brukbart sommerstid. Randi og Rolf reiste ut igjen utpå høsten.
Første barn er på vei (1952)
På den tid var det klart at Erna og jeg ventet barn. Det var litt betenkelig siden hun hadde høy senkning, og det var uavklart hva det kom av. Imidlertid kunne ikke det hindre fryden over at vi skulle bli foreldre, og da det ble kjent i huset var vel ikke gleden mindre der.
Eget hus
Tegninger av det påtenkte huset ble utferdiget i forskjellige utkast, men tilsist ble det søkt til Norges Småbruks- og Boligbank om et lån på kr.17.000,-. Etter en tid ble det innvilget og de første forberedelser til tomtegraving ble satt i verk. Huset skulle bygges i betonghulstein, et for så vidt nytt materiale til husformål. Steinen var alt innkjøpt men der skulle også trematerialer til, og jeg fikk en nabo, Gustav Hoff til å hente en farm materialer fra Hemnes i Rana. Det ble mer vind enn ønskelig på turen heim, og vi måtte derfor overnatte i Lovong ved Nesna til neste dag, og da spaknet været såpass at vi kom oss heim.
Tante Julie kom seg etter hvert på benene igjen, men høyre arm og ben ble bare delvis bedre, en tur til Bodø til fysioterapaut hjalp også på, men hun fikk aldri full førlighet. Tante Lina hadde ennå styrelsen av sin tidligere heim i Nordnesøy, så hun tok en tur dit og oppholdt seg også der i noen tid. Onkel Hans drev ennå med sying, men det ble mindre etter hvert. Han la fortsatt beslag på ”skredderstuen” men den ble etter hvert også brukt av de andre søsknene. Onkel Ole passet fortsatt dyrene, og den del av virksomheten på gården fortsatte som før, men tempoet ble vel mindre etter hvert.
Erna og jeg fortsatte hvetebrødsdagene ovenpå, av og til fikk vi besøk av hennes folk, og en kullkamerat fra Narvik var gift i Glomfjord og de to fikk også besøkt hverandre mens de ennå var barnløse.
Jeg fikk etter hvert mer å henge fingrene i med kommunekassen, vi fikk nytt utstyr og der kom nye systemer inn. Bl.a. ble ”skatt av årets inntekt” gjennomført, og i den anledning ble jeg beordret til kurser på ulike steder og til ulike tider for å dyktiggjøres for reformen.
Nedkomsttider
Ved kurs i Bodø ble Erna med og vi kunne da ta inn hos Gunvor og Asbjørn. Gunvor skulle også ha barn, og forventningen var stor. Vi møttes også på Ågskardet hos Signe og Gustav, og ved mange høve var huset mer enn fullt når alle kom heim på samme tid. I påsken var det fast samling, og som regel var vi på Ågskardet og feiret nyttår.
Spenningen steg etter hvert som den nye verdensborgeren gjorde seg mer gjeldende, og da tiden nærmet seg ble det bestemt at fødselen skulle skje på Bodø Sykehus. Gunvor fikk sitt første barn på selve julaften det ble en gutt, og han fikk navnet Svein. Ernas nedkomst skulle komme noen måneder senere, men til vår store forskrekkelse fikk jeg beordring til kurs på Skyteskolen for Infanteriet just i den tid fødselen kunne ventes, men det var lite å gjøre ved det. Vi fant at det beste ville være at jeg fulgte Erna til Bodø når jeg måtte reise, så kunne hun være hos Gunvor og Asbjørn til tiden var inne. Lilly bodde og arbeidet jo fortsatt i Bodø da, så det var vel ganske populært hos flere. Lilly var på besøk hos oss da avreisen skulle finne sted, og i gudsforgående uvær måtte vi gi oss på turen, det ble så galt at vi måtte avbryte reisen på Ørnes for å fortsette reisen neste dag. Men vi fikk husvære hos venner der og det ble bare hyggelig.
Vel framme i Bodø måtte jeg ta toget videre sørover til Elverum, der kurset skulle gå for seg på Terningmoen. Det var et kompanisjefkurs som skulle kvalifisere til kompanisjef og vi var en hel flokk deltakere fra ulike kanter av landet. Kurset var både interessant og krevende, men jeg hadde jo også tankene i Bodø og sto i god kontakt med utviklingen der. Men så fikk jeg beskjed om at nå var Erna kommet på sykehuset og av fødselen var i gang. Det ble vel så som så med konsentrasjonen om forelesningene den dagen, og da dagen ble slutt var det telefon forespørsler med jevne mellomrom til sykehuset i Bodø. Kvelden gikk og det var intet nytt å få det ville snart bli het det hele tiden.
En ny verdensborger ser dagens lys
Det ble sent og alle forlot messen, der jeg kunne ta telefon og jeg ble sittende alene. Jeg var ganske engstelig da det endelig, like før midnatt kom beskjed: Jeg hadde fått en sønn. Det var jo en uforklarlig følelse og jeg var alene om den til jeg kom på brakken og sjølsagt måtte innvie mine romkamerater om begivenheten. Der høstet jeg sjølsagt utenom gratulasjonene en rekke morsomheter og vittigheter på min bekostning. Men det prellet jo av.
Neste dag måtte jeg be om permisjon fra timen for å kunne ordne med blomster til den nybakte moren og jeg kjøpte også et armbåndsur til henne og fikk det postlagt. Det ble jo enn en tid før jeg fikk henne i telefonen for nærmere underretning om begivenheten. Det tok ennå noen dager før kurset var avsluttet, vi skulle jo gjennom en avsluttende manøver før vi kunne levere inn effektene og ta på heimreisen. Erna og Gunvor tok imot meg, og så var det da stor spenning før jeg endelig kunne presenteres for et lite barn som var vår sønn. Det var jo et nytt begrep og det lar seg vanskelig forklare hva slags følelser det vekker, det er vel like gammelt som menneskeheten og noe som bare kan erfares. Erna var ennå ikke helt rask, og vi ble noen dager i Bodø, vi skulle jo kjøpe barnevogn og diverse som situasjonen krevde.
Så ble det da lokalbåten og vi mellomlandet først på Ågskardet hvor barnet skulle framvises for besteforeldrene. Bestefar gikk fluksens og kjøpte narresmukk til småen. Han visste nok at det var nødvendig - av lang erfaring.
Som alltid vekker jo en ny verdensborgers ankomst stor oppmerksomhet og nybakte mødre og fedre føler stolthet og glede over underet, et under som antakelig har vært like stort fra tidenes begynnelse, men som alltid vil bli som det var. Neste stasjon var sjølsagt vårt nystartede heim, og siden det var mer enn 25 år siden sist, så ble sjølsagt ikke undere mindre her enn ved forrige anløp.
For oss to som hadde fått et nytt familiemedlem, ble det jo en ny hverdag. Vi hadde fått en ny hovedperson som ut fra sin totale ubehjelpelighet overtok all oppmerksomhet døgnet rundt. Men livet fikk jo også et nytt innhold og en ny fellesnevner der det før var bare to det hele dreide seg om. Det var jo vår og alt var lyseblått og lysegrønt. Rent praktisk var det ikke helt lettvint å bo i annen etasje og spesielt var det en plage at vannet, som vi riktignok hadde innlagt, var fullt av rust, og derfor ikke særlig egnet for vask av barnetøy.
Det ble derfor en skaute til å sette opp farten i byggeplanene. Grunnarbeidene var alt i gang og det luktes oss å få tak i en fagmann som skulle støype kjeller og begynne muringen av huset. Men det kom ennå en vinter imellom før huset ble innflyttingsklart.
Det ble nye utfordringer på jobben, skattereformen ”skatt av årets inntekt” nærmet seg og i den anledning ble kommunekassererne i alle landets kommuner innkalt til kursing, for Nordlands vedkommende skjedde det i Narvik. Foruten forberedelsen til overgangen ble det også innføring i nye skatteregler og skatteoppkreving var også på programmet.
Geir Johan
Siden Erna hadde sin tante Aagoth i Narvik, ble det ordnet slik at Erna og veslegutten skulle være med og vi bodde alle tre hos tante og onkel. Gutten vår var nå døpt og hadde fått navnet Geir Johan, og han var da oppkalt etter mine foreldre. Ved besøket i Narvik var han over et år gammel, og var både gående og hadde begynt å snakke litt. På Hagland var han sjølsagt gjenstand for alles oppmerksomhet, og det manglet ikke på villige hender for barnepass og det var nødvendig.
Liv og død går hånd i hånd
Men i gleden skjer det plutselig dødsfall i den nærmeste familie. Kona til Håkon, Ernas bror, Gudny dør plutselig under en influensaepidemi. Håkon sto alene igjen med to barn, sju og fire år gamle, og som en kunne vente brøt han helt sammen under sorgen. De bodde ennå i huset til foreldrene, men det nye huset som var oppbygd like ved, sto ferdig til innflytting. Hele familien ble dypt rammet av tragedien. Vi dro dit, men det var jo bare rent praktiske ting vi kunne bistå med. Alt så jo fortvilt ut for dem, men vi måtte heim igjen etter begravelsen og det var bare håpet om at tiden ville dempe smerten en kunne trøste seg med. Gudny var og ble borte for oss alle, aller mest for Håkon og barna. Det ble bestemor som måtte tre til og de små fant der den omsorg de behøvde, men Håkon var det verre å trøste. Men livet måtte gå videre, og hos oss tok det nye huset til å ta form.
Innflytting på Hagtun
Det var en stor dag da vi kunne flytte inn på Hagtun. Ennå var ikke strømmen kommet, men vi hadde nytt og bedre vann fra trerørsledning og alt var jo nytt. Bad var det ennå ikke blitt råd med, og det var vel i grunnen bare kjøkkenet og soverommet som var ferdig. Men det var sommer ute og alt som manglet skulle komme. Litt senere fikk vi også telefon og vi hadde det bra. På kontoret fikk jeg assistent ved siden av far og vi fikk nytt og bedre kontorutstyr. Vegen heim fra kontoret var fortsatt kort, og sjøl om de gamle på Hagland ikke var særlig glade over at vi skulle flytte ut, så ble det da utmerket forhold til dem fortsatt.
I de første år engasjerte jeg meg minst mulig politisk, jeg fant at jeg sto sterkest ved å holde meg nøytral. Det skiftet jo med ordførere og politisk styring, og min jobb var å holde greie på økonomien. Men som eneste fast ansatte funksjonær i ledende stilling måtte jeg bistå med budsjettoppsetting, og etter hvert vokste både arbeidsmengde og ansvar. Jeg deltok i kommunestyrets møter, men innskrenket meg i førstningen til å uttale meg når det gjaldt økonomi og når jeg ble oppfordret til det. Jeg hadde ingen vanskeligheter i forholdet til kommunens ledelse og fant meg godt tilrette i jobben. Far var fortsatt på kontoret, men med de mange nye ting som etter hvert kom til følte han seg nok etter hvert mer fremmed for de saker. Han var ikke så helt frisk lenger, men hadde fortsatt interessen for virksomheten.
"Den elektriske revolusjon"
Det lakket og led fram til den tiden at vi skulle få elektrisk strøm. A/S Rødøy Lurøy Kraftverk var forlengst etablert og hadde fått finansiering for utbyggingen. Arbeidet med utbygging av kraftverket var satt i gang i Tjongsfjorden og utbyggingen av kraftlinjer var også startet. Det knyttet seg store torventninger til det nye prosjektet som jo skulle bringe bygda et langt hopp framover. Vi hadde også fått foretatt nødvendige installasjoner i huset for å være klar den dagen strømmen kunne slåes på. Det gikk ikke helt etter beregningen med anlegget av dam for kraftstasjonen. Stasjonen var på plass og rørgaten likeså. Sprengning av tunnelen inn til bunnen av dammen pågikk, men det viste seg at berget det siste stykket var så fullt av sprekker at det ikke lyktes å komme fram til en avstand så liten at sluttsalven kunne fyres av. Det måtte spesielle rådgjerder til om dette skulle lykkes. Det ble bl.a. brukt sementkanon for å tette de verste lekkasjer, men det ble et helt års forsinkelse før endelig en vellykket sluttsalve kunne fyres av og vannet kunne få turbinen i sving.
Andre barn er på vei (1956)
I denne ventetiden hadde vi også i vår lille familie en privat ventetid, Erna ventet vårt andre barn. Denne gang ville hun føde heime, og etter konferanse med distriktslegen fant vi det forsvarlig å gå inn for det. Just i den tid da Kraftverkets folk besøkte den enkelte gård for å koble inn strøm, meldte barnet sin ankomst. Jordmor ble hentet og jeg gjorde alt jeg kunne for at vi skulle bli koblet på før nedkomsten. Det lyktes ikke sjøl om fødselen ellers dro ut i langdrag. Ernas søster Sylva var hos oss i anledningen, og vi hadde faktisk en pike til i huset da. Det ble ettermiddag før det endelig så ut til at barnet skulle komme. Foruten jordmoren var også tante Judith til stede.
"Lysholm"
Jeg ble også tilkalt da fødselen var i gang, og det var jo en selsom opplevelse. Det ble konstatert at det var en gutt nr.to og jeg fikk ham til og med overrakt for å ta vare på ham da han hadde levert sitt første skrik, mens de øvrige var opptatt med moren. Jeg fant da et flanellsteppe som jeg slo om ham, men var ellers ganske fortumlet av oppgaven. Men just da kom Kraftverkets folk inn i huset for å koble til strømmen De trengte en lommelykt til sikringsskapet, og den jeg hadde i huset var i øyeblikket i jordmorens varetekt. Jeg spurte henne om jeg kunne låne den, men det ”Nei” jeg fikk lot ingen tvil være igjen. Det var kraftverksbestyreren sjøl som var innom, jeg forklarte situasjonen, og vi klarte oss uten lommelykta. Bestyreren gratulerte og foreslo at gutten burde hete Lysholm, ettersom det var han som kom med lyset. Alt gikk imidlertid bra og det var nesten for mye å ta imot på en gang. Vi hadde alt elektrisk komfyr og varmeovn i huset, og det ble jo lys overalt. Jordmora ble ikke så lenge, og jeg måtte til Hagland for å hente Geir. De var jo helt alterert av opplevelsen med at strømmen var kommet, og når så nyheten om en gutt til på Hagtun kom, så ble det jo nesten mer enn mye. Geir tok imot lillebroren med fatning. Han hadde jo to jenter som tok seg av ham, så om mora var i seng så var jo også for ham at lyset var kommet, noe nytt og interessant.
En travel tid
Det ble ikke bare herlighet om det var stor glede over det nye barnet og strømmen likeså. Erna hadde en dårlig rygg, og hadde en tid mye isjias plager, vi holdt på å forandre på huset i den tiden, og det ble dårlig med hjelp i huset.
Sylva måtte heim igjen og piken vi regnet med skulle være hos oss måtte slutte. Senere viste det seg at hun var gravid og fortvilet. Men hun ble da senere gift med barnefaren. Det ble sjølsagt mer styr for Erna med to små, Geir var jo alt over fire år, og han tilbrakte mye tid på Hagland, der han sjølsagt nøt alle privilegeierer hos de gamle.
Randi og Rolf hadde imidlertid giftet seg og de overtog da rommene vi hadde hatt på Hagland i den tid de var heime, men de reiste da ut sammen og var mye borte den første tiden.
Far led av struma, men da det også var andre skrøpeligheter som meldte ser måtte han til sykehus, og det ble da konstatert at han hadde kreft i skjoldbruskkjertelen, og dessuten en stor utposing av aorta i brystet. Han sluttet med kontorarbeidet, og jeg fikk nå en kontordame, Eldbjørg Lydersen på kontoret. Vi ble dermed tre. Johan Johansen var der fra før, og det trengtes, da arbeidsoppgavene økte sterkt i denne tiden. Men far var fortsatt på benene og han hadde stor glede av de to småguttene.
Tor Steinar
Veslegutten ble døpt ved juletider. Da var også svigermor og svigerfar tilstede. Det var frikirkeforstanderen som foretok hjemmedåp og gutten fikk navnet Tor Steinar. Han ble i motsetning til Geir en riktig rabagast, og han fortok seg mange gale ting allerede før han kom seg på benene. Han kom fort fram sjøl om det var knærne eller baken som ble brukt. Men snart kom også bena i bruk, og når bestefar skulle ha ham med ut så måtte han ha bånd på ham, farten ble for stor.
Jeg kjøpte en trebåt fra Rana, og en Husqvarna påhengsmotor, så nå ble det noe utvidet aksjonsradius, vi kom oss ut på sjøen for å fiske småsei, og det hendte også at vi kunne besøke oldefar i Rengen. Det er jo en åpen fjord mellom øyene, så vi måtte se i været når vi skulle dit.
Far dør
Nå ble far beordret til Radiumhospitalet for strålebehandling og Anna Elisabeth kom heim sammen med ham. Hun hadde nå i mellomtiden vært over i Amerika et år og etter det gikk hun jordmorskolen i Trondheim, og hun tok da igjen jobb ved Aker Sykehus, men denne gang som jordmor. Hun var som regel heime i feriene, og det var stor stas når tante Anna var heime.
Imidlertid ble far dårligere og det ble etter hvert klart hvordan det ville gå. Han hadde sitt soverom vegg i vegg med kontoret hvor vi tre arbeidet, og han insisterte på å være der. Anna tok seg permisjon for å være hos ham den siste tiden, men det gikk fort nedover bakke. Han ble etter hvert lammet i bena og det led klart mot slutten. Anna var alene hos ham siste natten, og hun ringte til oss da det så ut til å være slutt. Det tok få minutter for Erna og meg å komme tilstede, men det var intet annet enn å forvisses om at far hadde endt sitt livsløp. Igjen var det sorg i huset og både små og store merket det.
Spesielt Geir savnet bestefar, Tor var jo for liten til å bli så mye berørt av det.
Kontoret blir oppført
En følge av fars bortgang var at vi måtte se oss om etter et annet sted for kontoret. Tilfeldigvis sto der et ferdig oppbygget hus ganske lagelig plassert, det var ikke innredet og etter hva vi visste ikke aktuelt for opprinnelig formål. Det viste seg å være riktig, og etter behandling i kommunestyret fikk jeg fullmakt til å få huset innredet til kontorformål innen en bestemt økonomisk ramme. Jeg fikk da en snekker fra bygda til å komme med anbud, og formannskapet godkjente den foreslåtte løsning. Da var det bare å sette i gang, og på rimelig kort tid var de nye kontorer klare for innflytting.
Randi og Rolf går på land
På det tidspunkt var Randi og Rolf kommet heim fra sjøen, og de skulle da overta hele huset og gården. Da far følte at slutten nærmet seg snakket vi om hva som kom til å skje når han var borte, og jeg hjalp ham til å sette opp et testamente, der han bestemte at hans søsken som bodde heime, Ole, Lina Hans og Julie, skulle få bo i den vestre ende av huset til sin død, og at de også skulle ha sine soverom. Ennå var jo en stor del av huset til disposisjon for Randi og Rolf. Han fikk overta hele gården ellers, den hadde jo far og onkel Ole eid felles. Det samme gjaldt buskapen. Rolf gikk straks i gang med restaurering av hele huset, og de unge og de gamle fikk hvert sitt kjøkken og de holdt hver sin husholdning.
Gode naboer
Nå hadde naboen, Sverre Monsen, bygd nytt hus litt lenger fra Hagland, men ennå ganske nær. Stort sett hadde vi gode naboforhold og ungene kunne ferdes som heime også hos de andre. Det var ganske stor selskapelighet, det vil si feiring av fødselsdager og julebesøk foregikk i stor utstrekning ikke bare hos de som bodde nærmest, men også hos slektningene forøvrig. Vi var også glade for å få besøk utenfra, og tok turer til Bodø og Ågskardet så snart høve gav seg.