Tilbake i forsvaret
Vestmaktene og Russene besluttet å gjennomføre okkupasjon av hele Tyskland. Som erstatning for de tropper som hadde erobret landet, skulle avdelinger fra alle land som var blitt okkupert av tyskerne nå besette landet deres. Med det for øye måtte også Norge utdanne soldater for det formål, og det måtte da settes i gang utdanning av soldater, herunder også befal. En del soldater var blitt utdannet i Storbritannia og Sverige under krigen, men det ble for lite, og de fleste hadde vel fått nok av krigstjeneste.
Mot høsten 1945 ble det derfor satt i gang befalsskole og sersjantkurs for å dekke opp med utdanningsbefal for besettelsen troppene. Jeg meldte meg på, og fikk innkalling til en improvisert befalsskole som var lagt til Terningmoen ved Elverum. Det var med stor spenning jeg til fastsatt tid meldte meg i vakta i leiren. Terningmoen er en gammel ekserserplass som nå skulle tjene som befalsskole.
I porten satt en soldat i kurvstol og røykte. På henvendelse fra meg nikket han i retning av vaktlokalet, men reagerte ellers ikke.
Inne i vakta fikk vi av vaktkommandøren beskjed om hvor i leiren jeg skulle melde meg. På angitt sted satt en offiser som krysset av navnet mitt i en liste, og en ung fenrik ventet i siderommet. Han samlet opp ca 30 stykker og det ble med en gang foretatt en oppstilling. Vi ble anvist kvarter; en tyskbrakke med korridor i midten og rom på begge sider. Rett foran inngangen, på midten av brakken var vaskerommet. Der var kaldvasskraner i rad og rekke over to stålrenner.
På oppholdsrommene var åtte køyer i to høyder, krakker og et bord i midten. Vi fikk satt fra oss bagasjen og så bar det til depotene. Vanlig utlevering av effekter, uniformer og vanlig utstyr fra innerst til ytterst. Uniformer var en type svenske ”battledresser” og de var ikke særlig kledelige. Det ble heller ikke kastet bort tid til tilpassing, vi skulle først bytte innbyrdes og så komme igjen til depotet når innbyrdes bytte ikke førte fram. Vi fikk også utlevert skisse over hvordan effektene skulle plasseres i de doble skapene som også hørte til utstyret på rommene. Vi fikk så ordre om å iføre oss arbeidsuniformer og så var det til en stor haug med halm.
Vi fikk utlevert madrasstrekk av strie, og her skulle madrassene pakkes. Hodepute ble laget på samme måte, og nå ble brakkerommene fylt av travle gutter som nå skulle gjøres soldater av. Laken, putetrekk og 3 ulltepper kompletterte sengeutstyret, og vi fikk med en gang instruksjon om hvordan sengene skulle redes. Det var meget strenge påbud om hvordan sengene skulle se ut.
Det ble så kommandert oppstilling, og etter tildeling av nummer ble vi plassert i tropper og fikk tildelt troppsbefal. Troppen jeg kom til å tilhøre ble ledet av fenrik Gjedde Knap og nestkommanderende ble fenrik Markhus. Det var disse som skulle stå for utdannelsen vår. Vi ble da marsjert til matsalen, og der skulle være 8 ved hvert bord. 2 mann ble tatt ut til å matdelere og maten måtte deles ut på hver tallerken når det var middagsmat. Men også smør og delelig pålegg skulle fordeles. Det var nok en bra ordning, for det var jo ennå rasjonering og dette fungerte bra. Vi ble dimmitert for dagen, og dagseddel for neste dag var oppslått i brakkegangen.
Det gikk fort å bli kjent med romkameratene, felles skjebne gjorde at problemene også ble felles, og vi var alle spente på hvordan dette skulle fyke av. Alt fra neste morgen fikk vi innføring i hva vi kunne vente oss. Vi ble klar over at vi var en flokk på 4-500 som var innkalt, og at så vel alder som standpunkt var varierende. En del kom rett fra skolebenken og andre hadde hatt militæropplæring utenlands, og en del hadde krigserfaring, fra Heimefronten eller i oppsatt avdeling. Vi ble orientert om at vi ville bli vurdert under opplæringen, og at de som fantes uegnet, ville bli dimmitert. Vi ble legeundersøkt og inndelt i tropper på ca 30 med fast troppsbefal.
Vi fikk utlevert geværer med bajonett, tyske Mausere, og ble umiddelbart startet eksersis og fysisk trening. Det siste ble lagt opp strengere enn personellet var i stand til å tåle, springmarsjer og hard gymnastikk gjorde at en stor del av mannskapene fikk ”knirk i hæla” dvs. seneskjedebetennelse i hælsenene. Etter en tid måtte tempoet senkes her, og det tok en tid før det strenge tempoet kunne gjenopptas. Verre var at drikkevannet til leiren førte med bakterier som medførte magesjau over hele linjen. Hos legen var det bare trekull å få, og når avtredene i leiren var en lang rekke utendørs priveter uten dører, så ble der en flittig trafikk til alle døgnts tider. Det var tyskerne som hadde hatt denne leiren i bruk før oss, og dolokkene hadde innskriften: ”Deckel zu” på undersiden.
Det var frost om nettene, og det ble lite tid til å få klær på seg når en måtte ut. Det var en meget ubehagelig tid, og sykmelding fikk en ikke om en ikke hadde ”hodet under armen” som det populært het. Resultatet var avmagring og dårlig almenntilstand mens dette pågikk. Heldigvis ble det bedre etter en tid. Men tjenesten var ganske ubarmhjertig. Enkelte gav opp og fikk reise. Etter hvert fant vel også skoleledelsen ut at det ville bli vanskelig å gjennomføre utdannelsen av så mye befal med de ressurser som var for hånden.
Alt manglet jo etter fem krigsår, og opplegget måtte tas på sparket. Beleiligvis kom der tilbud fra Sverige om at halvparten av styrken kunne få utdannelse der, og på frivillig basis skjedde så en deling. Jeg ble med i den gjenværende del av skolen, og de som skulle utdannes i Sverige med svenske offiserer som lærere, ble umiddelbart sendt av gårde. Vår skolesjef for den norske befalsskole var tidligere sjef for fallskjermkompaniet i Skottland, Ole Jakob Bangstad, og omtrent alle instruktørene våre var hentet fra samme avdeling.’
Vi startet med rekruttskole etter engelsk mønster, ”battledrill” på lagsnivå, streng disiplin og de første 3 uker slapp vi ikke ut av leiren, Dette var delvis fordi vi ikke hadde uniformer som det gikk an å vise seg ute i. Vi fikk etter hvert svenske uniformer og vi var da såpass dressert at vi ansåes presentable. Vi måtte overta leirvakta, foruten vakt i porten også en streifvakt i leiren. Et stort antall tyskere var i internert i en del av leiren. De var sjølsagt avvæpnet og ventet bare på å bli sent heim. Vakta skulle også holde oppsyn med det området. En del leirarbeidere i uniform var forlagt i en brakke ved vakte.
Vådeskudd
Der skjedde et vådeskudd like etter at vi var kommet, og en mann ble drept. Men det var ennå krigstid, og det ble lite oppstuss av det. I løpet av tiden omkom to av befalsaspirantene. Den ene av forgiftning og den andre ble skutt med løsammunisjon under en nattøvelse. Der var ennå ingen sikkerhetsforskrifter som var gjort gjeldende, og det var ikke barnemat den opplæringen vi fikk. Like etter at vi kom inn ble vi beordret inn i en bunkers, og den ble beskutt med automatvåpen. så skulle alle prøveskyte alle våpen som var tilgjengelige, herunder alt fra pistol til bombekaster. Vi hadde på det tidspunkt ennå ikke fått instruksjon i våpen eller våpenbruk ved skolen. Det var vel helst for å forsikre seg om at ingen av aspirantene var skuddredde.
Perioden fram til jul var vel vår rekruttperiode. Dagene var fylt med eksersis, og ”Battledrill”- en slags opplæring i flankeangrep på lagsnivå. Helt eksersermessig ble innøvd inndeling av jobber i laget, lading av våpen ordregivning og avmarsj. En markør åpnet ild mot oss, vi gikk ned, åpnet ild mot markøren, observerte og besluttet angrep med ilddekning og omgående bevegelse. Vi forflyttet oss med ild og bevegelse og kom opp i flanken på fienden. Etter hurtig ild fra maskingeværet gikk vi til storm mot målet, bøyde så av og konsoliderte i marsjretningen. Denne drillen ble gjentatt og gjentatt, etter hvert angrep ble det skiftet lagfører og funksjoner i troppen. Alle skulle få denne angrepsformen inn i blodet, og hele tiden måtte vi rope høyt ut alle ordrer og det laget foretok seg.
Langt senere gikk vi over til samme øvelse i troppsforband, men da med mer fast oppsetning. Parallelt med drillingen hadde vi skytebanetjeneste, våpeninstruksjon og fysisk trening. Hver lørdag var det pussvisitasjon, og her ble intet tolerert av avvik fra det som var instruert eller pålagt. Alle effekter skulle legges ut på riktig oppredd seng alt på bestemt plass, og rengjort og pusset. Rommet skulle være perfekt rengjort, våpen atskilt og tørrpusset, Det forekom omtrent aldri at alt var i orden, litt rusk i en lomme var nok for å få ompuss, og de betød samme oppstilling til søndag morgen kl.0600. Opposisjon var utelukket, det var bare: ja sersjant eller ja løytnant som var mulig svar. Ellers var daglig inspeksjon ved oppstilling av skopuss, barbering og antrekk. Permisjonsnekting var vanlig avstraffelse for uregelmessigheter. Men tross alle disse kontroller og overvåkninger; trusselen om dimmitering var effektiv, ingen eller iallfall svært få ønsket annet enn å få fortsette.
Hver uke kunne det finnes navn på oppslagstavlen med beskjed om dimisjon. Det var med angst i sinnet at nye bataljonsordrer ble studert. Vi fikk etter hvert også instruksjoner i mine-tjeneste, sprengningstjeneste, pionerarbeid og patruljetjeneste. Vi fikk også nattmanøvrer der patruljer skulle angripe andre tropper som for anledningen: var forlagt i telt. Det kunne gå ganske hardt for seg. Vi fikk lage ”håndgranater” som vi brukte under disse raidene: en halv Plastic-gubbe med innsatt knallperle og en kort luntestubb. At der ikke ble ulykker av disse er et under. Vi brukte løsammunisjon, den viste seg å være livsfarlig på kort hold, og etter at en elev ble drept på en slik patrulje, så ble det påbudt å skyte oppover. Forøvrig ble det fortsatt som før. En må huske at det fortsatt var krigstilstand i landet. Den ble ikke opphevet før langt ut på 1946 antakelig fordi der fortsatt var krigsfangen av flere nasjonaliteter i landet.
Våre offiserer og instruktører var alle trenet og mens krigen var i gang, og vi fikk samme opplæring som de hadde hatt. De såkalte Commandosløyper var vanlig lørdagstrim, orienteringsløp mens det var bar mark, siden ble det skirenn og skiinstruksjon. Endelig ble det julepermisjon, og det føltes herlig å komme i hjemlige omgivelser for en stund. Det var også godt å merke at det var blitt nye lettelser i rasjoneringen, som ennå var et merkbart minne om krigstiden.
Vel tilbake i leiren ble det igjen ”striskjorta Og havrelefse” men det var jo blitt en vane og det vi trivdes med det. Men nå ble det omorganisering, og vi ble ristet sammen og fordelt på annen måte. Nå ble vi befalselever og inndelingen ble i klasser. Det var litt rart og i begynnelsen var vi litt mer fremmede for hverandre. Vi fikk nå orientering om hvordan skoletiden var planlagt framover. Først skulle vi ha vinterøvelse, og den var forlagt til Torpo i Hallingdal.
Etter overføringen dit ble det samme prosedyre med å pakke i madrasser og innrette oss i nye tyskbrakker. Her fulgte en barsk tid, med skittrening sent og tidlig og skirenn i vanskelig terreng. Det var ikke uvanlig at skistativene utenfor brakkeveggen så ut som en slagmark med brukkne ski og staver, men det var stor konkurranse op plasseringer. Resultatene var å finne på oppslagstavlen neste dag. Vi flyttet også ut av brakkene og innrettet oss for teltliv i vinterkulden. Svensketeltene var ganske godt egnet for det, da der var ovn i forbindelse med teltstangen. Det utrolig lunt når alt ble innrettet etter forutsetningen og vi etter endt dag kunne innta et varmt måltid og deretter kunne krype i soveposene. Alle motsetninger og uenigheter ble borte her og alle ble bare kamerater i samme situasjon. Men trangt var det og det ble særlig kritisk når alle skulle tørne ut og kle på seg på et minimum av tid. Det var dyp snø og høyt tilfjells, og det ble verre når vi fikk ordre om å finne overnatting utenom den faste teltleiren.
Vi grov oss inn i snøhuler og hadde da bare teltduken som hører til utrustningen og soveposene for å innrette oss med. Vi hadde også feltprimuser for matlaging - det var feltrasjoner som måtte varmes. For oppvarming var de mindre egnet, da de forbrukte surstoffet i de trange snøhulene. Vi hadde trekkhunder med og vi forsøkte å ta inn en for varmens skyld, men vi fant snart ut at det var en usund kamerat. Det var grønlandshunder, og de var vel egnet for å overnatte under åpen himmel. Om det blåste så la de seg ned og lot seg fyke over, så om morgenen kunne de dukke opp som troll av eske når der ble liv i leiren.
Vi holdt ellers vakthold i leiren og i hvert telt måtte en være våken for å passe fyren. Vinterøvelsen varte en hel måned, men mot slutten var jeg uheldig og brakk leggskinnen på venstre ben. Det ble i all hast å få spjelket benet og så bar det med hundeslede ned fra fjellet til nærmeste jernbanestasjon. Derfra bar det til Oslo, og med militær transport til Oslo I Militære Sykehus, som da var midlertidig etablert i Kringkastingshuset på Marienlyst. Røntgenfotografering og gipsing gikk raskt unna, og de fant å kunne gi meg ”gågips”, så etter et par dager var jeg på bena med krykker. Jeg insisterte på at jeg skulle tilbake til Torpo, og så snart gipsen ble tørr ble jeg sendt oppover igjen. Der var ikke bare begeistring som møtte meg der, og det var ganske begrenset hva jeg kunne være med på. Imidlertid var vinterøvelsen snart over og denne gang bar det til Oslo, hvor vi nå skulle ha den teoretiske del av skolen.
Vi ble nå forfremmet til korporaler, og fikk den høytidelige betegnelsen ”befalselevkorporal” og det betydde at avlønningen ble forhøyet fra kr.l, 50 til kr.2,50, + to vinkler på jakkeermet. De første dagene i Oslo gikk jeg ennå på krykker, og det hadde den fordel at trikken aldri gikk fra meg om jeg var sent ute. Vi ble ellers forlagt i en leir på Smestad, der fikk vi bo i tømmerhytter, og her følte vi at vi fikk bo standsmessig. Sjøl om vi fortsatt hadde to køyer i høyden, så var vi bare 4 på hvert rom, og der var varmt og kaldt vann på vaskerommet. Vi fikk nå engelske uniformer, de var smartere enn de svenske vi hittil hadde hatt, og med grønne bandolærer og anglets følte vi oss egnet for å dra på byen.
Vi fikk nå ettermiddagsundervisning på Ulleren Høyere skole. Tjenesten ble nå finpussing av eksersis trening i instruksjon, og vi fikk nå engelske våpen. Vi hadde skarpskytning på Gressholmen, og vi fortsatte med terrengløp, orientering og Commandosløp. Skoleklassene var navngitt med bokstavene A til og med F, og det oppsto konkurranse mellom de enkelte. Jeg tilhørte klasse F under løytnant Fosse, og vi hevdet oss godt. Teoriundervisningen om fattet psykologi, nynorsk, krigshistorie, førstehjelp, geografi og topografi, karttegning orientering om artilleri, fly og panservåpen, taktikk og våpenkunnskap. I disse fag var våre lærere offiserer fra de respektive våpenarter. Vi fikk også en øvelse som gikk over flere dager, der vi ble kjørt langt ut fra byen med ordre om å ta oss inn til leiren igjen til bestemt klokkeslett to dager fram. Det ble både anstrengende og utfordrende, men alle var der på timen og ble møtt av idrettslederen som kjørte oss gjennom Commandosløypa. Til vår fryd gikk han helt under i en dam som vi skulle slenge oss over i et nedhelgende tau. I sin overlegenhet skulle han demonstrere framgangsmåten i full permisjonsuniform, og så glippet det.
Etter et varmt bad bar det tilsengs - vi var glade over at det var søndag. Så ble det marsj- og idrettsmerkeprøver, det var nå blitt skikkelig vår og vi ble sendt til Hvalsmoen for pionerkurs og til Jørstamoen for sambandskurs. Deretter ble det eksamen i teoretiske og praktiske fag. Den strenge disiplinen ble etter hvert slakket noe og den harde opplæringen var ikke gått sporløst over karene. Det ble sommer og vi fant oss vel tilrette i hovedstaden. Men så kom den store dagen. I høytidelig oppstilling og med kommanderende general tilstede fikk vi overrakt våre eksamenspapirer. Vi hadde fått nye uniformer med sersjantvinklene på, og der sto da 150 nyutklekkede sersjanter, første kull etter krigen. Alle fikk sine papirer og ved samme høve ble det gjort klart at alle hadde et års plikttjeneste, og vi ble med det samme fordelt til forskjellige avdelinger i ulike deler av landet. Jeg skulle gjøre tjeneste ved Infanteriregiment nr.14 i Mosjøen.
Det var mitt heimeregiment, så jeg hadde ikke noe imot det. Samme kveld holdt skolen avskjedsfest for oss i Håndverkeren i Oslo. Forsvarsminister Hauge var vert og det glitret i distinksjoner i alle offisersgrader ved bordet der skolens ledelse og befal og de innbudte stabsoffiserer. Det var en stor forsamling, da alle hadde anledning til å ha dame med. Det var uvant å høre de rosende ord fra våre foresatte som nå ble framført, og for første gang var vi som befal i selskap med overordnede kolleger. Det var også første kveld vi kunne passere inn i leiren uten å vise permisjonsseddel. Men nå ble det avvikling. Alt utstyr, bortsett fra bekledning og ryggsekk skulle innleveres, avskjed med kameratene og nå var vi igjen fri og kunne bruke dagen etter forgodtbefinnende. Det ble å sette seg på toget, og da jeg på heimturen kom til Mosjøen, så falt det meg naturlig å melde meg til tjeneste ved regimentet som jeg nå skulle stå til tjeneste for. Jeg ble velvillig mottatt der, men da det mest aktuelle var Tysklandsbrigaden, så ville det ta noen tid før jeg kunne regne med innkalling.
Ventetid
Så bar det heimover og det føltes herlig å få slappe av hos familien etter et år under streng justis. Kort tid etter kom endelig min bror heim, han ville ha et år i normalforhold på sjøen før han mønstret av. Det var sikkert fornuftig for ennå et år etter at krigen sluttet, bar han preg av det han hadde vært gjennom. Det var særlig om natten at det kom fram, han snakket lite om sine opplevelser, men han falt etter hvert til ro i heimlige forhold. Etter en tid heime søkte han styrmannskole og senere skipperskole, og fortsatte da på sjøen som offiser. Under krigen ble han utdannet som kanoner og hadde ved siden av matrosjobben ombord også ansvar for forsvaret mot fly og ubåter fra bestykning ombord.
Jeg fikk beskjed fra regimentet at ettersom det ville trekke ut før neste Tysklandsbrigade skulle kalles inn, så kunne jeg søke på kurs i ventetiden. Jeg fortrakk da et kurs i panservern, og ble senere innkalt til kurs vad Artilleriets skyteskole på Lillehammer. Jeg møtte fram der en måned før jul, og under vinterlige forhold ble det da først kanoneksersis og våpenlære, skyteteori og pansergjenkjenning. Senere ble det miniatyrskyting og manøver med kjøretøyer og kanoner. Kurset strakk seg over jul og fortsatte i januar. Jeg tilbrakte jula hos familie i Trysil og hadde det hyggelig der. Etter fortsatt undervisning og praktiske øvelser ble kurset avsluttet med skarpskytning på Dovrefjell. Vi ble forlagt i Dovregubbens Hall og øvelsen foregikk i skiftende værforhold. Vi hadde en nestenulykke der. En granat gikk av i munningen av kanonen. Heldigvis ble betjeningen berget av skjoldene på kanonen. Kanonen ble sjølsagt ødelagt, iallfall hva røret angikk. Kurset ble avsluttet med skriftlig eksamen.
Brigade 472
Etter heimkomsten ble det ikke lenge før jeg fikk ordre om frammøte på Steinkjærsannan for forberedelse til deltakelse i Tysklandsbrigaden.Det var den første beordring til tjeneste som befal. De som møtte først var befalet som skulle dyktiggjøre rekrutter for tjenesten som vaktstyrke i det beseirede Tyskland. Den første brigaden var allerede i tjeneste der nede, Brigade 471 og vi skulle som Brigade 472 avløse dem etter 6 måneders tjeneste der nede. Vi fikk da et 14 dagers befalskurs som gikk ut på både mental, teoretisk og praktisk forberedelse for oppgaven. Her møttes befal av alle kategorier, befal som hadde vært i tysk fangenskap, befal som hadde forlatt landet under okkupasjonen, og andre som hadde fått utdannelse i Sverige og England. De fleste hadde hatt repetisjonskurs ved Skyteskolen for Infanteriet og befalskurset nå skulle samordne de forskjellige for ikke å få sprik i utdannelsen. De fleste sersjanter var nyutdannet enten ved Befalsskolen for Infanteriet I (BSI1) eller (BSIS) som betegnet de som ble utdannet i Sverige samtidig med oss. En del var også blitt spesialisert på tyngre våpen ved Infanteriets Sersjantkurs(ISK) som var utdannet samtidig som de to ovenstående.
Så kom da dagen da de nye rekrutter møtte fram. For de flest sersjanter var dette det først møte med oppgaven vi var utdannet for. Før innrykket var hele prosedyren gjennomgått i detalj og oppgavene fordelt. Progresjonen ved innrykk hadde vi jo vært gjennom før, det var bare at nå var vi på den andre siden. Det var henting av mannskaper fra jernbanestasjonen, avkryssing og gruppering. Så bar det til legen og derfra til depotene for utlevering av effekter. Fordeling av befal og mannskaper til de forskjellige avdelinger var foretatt og etter hvert som de enkelte tropper var utsortert så var det innkvartering i brakkene. Rekkefølgen i oppgaver for etableringen var vel kjent og det var sjølsagt sersjantenes oppgave å overvåke at alt gikk etter programmet. En viktig sak var at alle skulle ”henge i stroppen” hele tiden og den usikkerhet som rekruttene føler i den nye situasjonen er et viktig moment i starten av den opplæring som forestår. Alle var veldig spent på å skulle komme til Tyskland og motivasjonen for tjenesten var ikke noe å si på.
Neste dag kunne den første kompanioppstilling finne sted og befalet ble presentert for avdelingen. I første omgang fikk hver sersjant bare et lag (ca 10 mann) for detaljopplæring i eksersis. Men de første dagene ble mye avbrutt av bytting på depotene, vaksinasjoner utlevering av våpen o.l. Så ble det springmarsjer, eksersis og instruksjon og den slags. Dette var jo det som befalsskolen hadde drillet oss i inntil det kjedsommelige, så her var vi på heimebane. Etter hvert begynte guttene å bli varme i klærne og der ble uttatt lagførere(korporaler) og troppsbefalet ble nå en fenrik som troppssjef og en sersjant som nestkommanderende. Det ble etter hvert våpeninstruksjon skytebanetjeneste og angrepstrening i lendet som sto på dagsordenen. Mannskapene var lærvillige og greie. Etter hvert tok det til å våres og det ble ganske trivelig på Steinkjærsannan. Som sersjanter hadde vi oppgaver som vaktkommandører og ukehavende sersjant i tillegg til den daglige tjeneste og på jevnlige befalsmøter ble det både ris og ros på oss. Da det led utpå sommeren ble et ”framparti” sendt nedover til Tyskland for å tilrettelegge avløsningen av den bataljon som allerede var der nede.
Tysklandoppholdet
Det var kjent at Steinkjærbataljonen skulle forlegges i Einbeck, en småby i Nordtyskland. Og da avreisedagen kom, ble det jernbanetransport til Porsgrunn. Vi skulle utskipes fra Herøya med troppeskipet ”Svalbard”, og der møttes vi med hele brigadens befal og mannskaper, antakelig ca 800 mann. Vi overnattet i Vallemyrene leir, og som minne derfra ble jeg bitt av veggelus. Så fulgte det innlasting. Det var veldig trange lokaliteter ombord. Tre køyer i høyden og ellers bare det mest nødvendige plass under dekk til at bespisning kunne foregå. Det var fint vær under overfarten, og i Hamburg ventet togsett som skulle bringe de forskjellige avdelinger til de respektive områder. Hver infanteribataljon var forlagt i hver sin by, likeså fly og artilleriavdelingene. Hovedkvarteret var lokalisert til Northeim. Det var stor spenning da vi etter å ha kjørt gjennom det totalt nedbombede Hamburg og gjennom det helt flate landskapet fram til Einbeck, byen ved bekken.
Einbeck er kjent for sitt bokkøl, en gammel by delvis avgrenset av en forsvarsmur med skyteskår som syntes å være beregnet for pil og bue. Gammel spesiell småhusbebyggelse, tildels med kloakk i rennesteinen. Forlegningen var rekvirerte privathus, som alt hadde vært benyttet av engelskmenn før forrige, norske bataljon avløste dem. Vi hadde felles befalsmesse her - til forskjell fra den engelske skikk. De har egne messer for korporaler, sersjanter, junior offisers og senior offisers. Sersjantene var forlag i samme hus som troppen de tilhørte. Alt ble annerledes her nede. Vi hadde fra før engelske uniformer, nå fikk vi i tillegg et engelsk regimentsmerke på hver skulder. Vi inngikk i et engelsk regiment Yorkshire Regiment, og merket var en svart Y på hvit bunn. Vi ble lønnet i engelsk mynt, spesielle armepenger med skillemynt i plast. Kosten var engelsk regulativ, og i begynnelsen ble det mye knurr over lite mat. Det viste seg etter hvert at det var nok mat når en ble vant til den.
Nytt var at der var bar i messen, men der var rasjonering, så vi fikk utlevert ”bonger” som ble levert i baren i bytte med ”schnaps”. Det gikk imidlertid bra, ingen ble tillatt å slappe av i tjenesten på grunn av blåmandag. Ellers fikk vi kantinerasjoner, sjokolade, sigaretter og tyggegummi. Det førte til at mange som ikke røkte før nå ble vanerøkere. Ungene ute på gata fant snart ut at her var noe å oppnå ved å holde seg inne med de fremmede soldatene. ”Onkel, hast Du Kaugummi?” var et vanlig tilrop derfra. Vi merket ellers ingen isfront fra befolkningen. Det var heller ikke noen boikott mot å arbeide for okkupasjonsmakten. Tyskerne som ble innleid til forskjellige oppgaver lærte seg engelsk - for engelskmennene lærte seg ikke tysk. Der var nok de norske okkupantene annerledes, mange kunne jo tysk og mange nyttet høve til å få utvidet sitt språkforråd.
I prinsippet var der fraterniseringsforbud, d.v.s. det var ikke tillatt å innlate seg med tyske jenter. Det var bare de norske soldatene som hadde slikt forbud, og ettersom vi hadde de samme forsyningene som engelskmennene, så var det opprettet såkalte PAC-rom der det var utlagt preventiver og hvor der var opplysninger og medikamenter for å unngå å bli smittet av kjønnssykdommer. Det ble aldri noen straff eller refselse mot dem som var uheldig i så måte. Men da det ble vel mye i den retning holdt bataljonssjefen en tordentale og påla avdelingslegen å foreta inspeksjon av samtliges genitalia for at ingen skulle unngå å søke lege. Det ble bare en gang dette ble gjennomført.
Tjenesten der nede ble helt annerledes enn heime i Norge. Som det gikk fram ble jeg oppsatt som nestkommanderende ved tropp, og ikke som panservernbefal. Dermed ble det vanlig infanteritjeneste, og det var jo vakthold som var den primære oppgaven. Vi hadde mange vaktposter omkring i byen og som vaktsjefer hadde vi sersjanter i oppgave å inspisere vakt stedene med ujevne mellomrom. Det mest skumle vaktstedet var et ammunisjonslager utenfor byen med en enslig vaktpost. Spesielt om natten tror jeg vaktpostene var glade når inspeksjonsjeepen kom innom.
Forøvrig var vi pålagt å foreta streifinspeksjoner til småbyer som ikke hadde soldater. I slike høve hadde vi med en motorsykkel og soldatene var lastet opp på en lastebil. Vi hadde maskingevær med og vi patruljerte gjennom stedene med fullt feltutstyr. Det forekom aldri noen demonstrasjoner mot oss, og vaktene våre var aldri utsatt for noen form for nærgående oppførsel. Derimot fant vi hver eneste natt søppelkassene gjennomsøkt, men det var sigarettstumper som var det interessante her.
Tyskerne hadde en meget streng rasjonering og byttebutikkene far fulle av byttetilbud. Det fantes forøvrig en meget velassortert svartebørs. Tyske mark var nærmest verdiløse og det var bare sigaretter som vi kunne bruke som betalingsmiddel for f.eks. fremkalling og kopiering av film. De av mannskapet som ikke var ute på vakt fikk fortsatt soldattrening, Det kunne være skytebanetjeneste, fysisk trening og spredt orden. Vi fikk også øvelse med elveovergang og etablering av bruhode. På høsten fikk vi gå gjennom et standardopplegg i ”Lopshord Training Camp” som gikk ut på øvelser med skarp ammunisjon på tropps- kompani- og bataljonsnivå. Det var et enormt område som bare ble brukt til sitt formål. Bebyggelsen som engang hadde vært var nå bare ruiner, og vi kunne trene nærstrid i tettbebyggelse uten å ta hensyn til annet enn sikkerheten for personellet.
Innen området befant seg også ruinen av Görings jaktslott og der var en brønn som var minst 50 meter dyp. Før vi forlot treningsleiren fikk vi kjørt et bataljonsangrep med artilleristøtte, tanks og flystøtte. Flyene kom inn fra England og avfyrte raketter mot tanksvrak. Panservognene var også utstyrt med flammekastere og minesveip. Det var et inferno av ild og angrepet virket både realistisk og imponerende. Ingen i vår brigade ble skadet, men der forekom en del mindre alvorlige kvestelser. På senhøsten deltok vi i brigademanøver. Hele bataljonen vår var da på hjul og vi opererte i et fjellområde i Sør-Tyskland. Bortsett fra samordningen og presisjonen som var glimrende, ble det nok mindre lærerikt for soldatene, men der var jo en annen natur enn i Nord-Tyskland.
Etter manøveren ble vår bataljon beordret fra Einbeck og til et kaserneområde ved Göttingen. Her ble vi innkvartert i betongkaserner med fire etasjer. Men vi fikk ordre om å ta med oss alt inventar fra de husene vi flyttet fra. Det var den eneste reaksjon vi fikk se fra innbyggerne. De som eide husene, og sjølsagt også inventaret møtte opp da de så at vi lastet opp møbler som de kjente igjen. Vi kunne sjølsagt ikke gjøre noe til eller fra, vi kunne bare skylde på englenderne.
En gammel kone sa: Vi trodde nordmennene skulle være bedre.” I ”Siedenkasernen” ble det mer gjennomsiktige forhold, men det var jo større forhold i Göttingen. Det er jo en universitetsby og der var også teater og større kinoer. I likhet med Einback var Göttingen nesten uskadd av bombing, men der var ennå større samling av ”displaced persons” flyktninger fra Øst Europa, som levde i den største kummerlighet både hva mat og klær angikk, og boligene deres var ytterst improviserte. Hos dem så vel som hos den tyske befolkning, var voksne mannfolk i mindretall som en følge av krigsfalne og savnede. Det var vel ikke så rart at de unge, sterke soldatene ble attraktive.
Heime i Norge ble det murret mye på fraterniseringen med tyske kvinner, og som et botemiddel ble det besluttet å sende norsk kantinebetjening nedover. Men det skulle være ”modne kvinner” som med sitt nærvær skulle høyne moralen hos soldatene. Disse damene ble snart benevnt ”overmodne kvinner” av guttene, og siden alt gikk på forkortelser, så ble betegnelsen OMK. Det ble ikke noen stor suksess. Der var anledning til å søke permisjon til ulike permisjonssteder i Tyskland, og en dag kunne jeg sammen med fire andre sersjanter gå på toget i Göttingen med leave-center Møhnesee, Det var permisjonssted for sersjanter, Beliggende ved en berømt dam som danner et enormt vannreservoar fra kraftverk som forsyner Ruhr-områdets mange industribedrifter med strøm. Dette var et uhyre viktig område for den tyske krigsindustri og det var under krigen brukt store ressurser på å verne både området og spesielt Møhneseedammen.
De allierte satte på den annen side alt innpå å få sprengt denne dammen. En intens bombing greide imidlertid ikke å oppnå dette. Først mot slutten av krigen kom en eller annen på den lure idé å bruke torpedofly mot dammen innenfra. Dammen var ellers så innhyllet av netting som fanget opp bomber som måtte komme så nær. Ellers var området spekket av luftvern. Men det dristige torpedoangrepet lyktes. Dammen sprakk, og enorm flodbølge raste nedover dalen og forårsaket forferdelige ødeleggelser med store materielle skader og tap av menneskeliv. Imidlertid ble denne dammen reparert allerede under krigen og Den store innsjøen som oppdemningen av Møhnesedalen dannet, var nå som før et skattet ferieområde, og så for okkupasjonssoldatene.
Vi kom til et gods med engelsktalende tyskere som oppvartende tjenere, og forskjellige fritidstilbud. Her treff vi også sersjanter fra andre avdelinger, mest engelskmenn, og de tok imot oss med et: ”Hello Eskimo” og ellers godtok oss for det vi var. De unnlot ikke å betyde at det var en stor ære for oss å tilhøre deres berømte regiment ”Yorkshire” regiment. Ellers fløt vel mye alkohol på senteret. Men der lå et ridesenter like i nærheten og det benyttet vi oss flittig av. Det var en dame av den tidligere tyske adel som eide og drev senteret. Hun hette Dagmar von Horn og hun slo gjerne lag med oss som guide, og da vi alle fire hadde sittet på hesterygg før så hadde vi stor glede av disse turene. Vi red blant annet over Møhneseedammen og kunne se alle foranstaltningene mot bombing som fortsatt var tilstede. Der var også store, flate områder der hestene fikk strekke ut. Det var flotte ridehester og utstyret var det beste.
Vi var vel tilfreds da vi tok turen tilbake. Det var blitt mer høst i luften, men fortsatt bra forhold for utendørs aktiviteter. En søndag ble det arrangert biltur til den tidligere så beryktede konsentrasjonsleiren Bergen Beisen. Her fikk vi se det som ennå var igjen av denne utrolige redselsleiren men alt av brakker var brent. Et kjempemessig kors var synlig over hele leiren, men størsteparten av området gav plass for massegraver, som ved skilter opplyste om hvor mange tusen døde som hver av dem gjemte. En nyoppbygd bygning gav plass for et omfattende billedmateriale som skrev seg fra den tid vestmaktene inntok leiren.
Et spesielt monument var tilegnet 30.000 jøder som ble utryddet der i leiren, og en stor plakat fortalte om antallet ubegravde døde som amerikanerne fant da de kom, videre antallet som døde etterpå. Det største antallet var vel havnet i krematoriet, som fortsatt var tilstede. Det var en rystende bekreftelse på den utrolige råskap og ondskap som perverse makthavere hadde utfoldet med sykelig konsekvens. Det tok dager før en kom over det rystende inntrykket forlot sinnet etter den turen. Mot senhøsten ble det mye tåke, men været holdt seg forholdsvis mildt.
Det bar mot juletider, og velferdsoffiseren engasjerte tyske dekoratører til å pynte opp messene, og det gjorde de grundig. Men på julaften ble jeg sammen med mannskaper fra min tropp beordret til vakttjeneste ved hovedkvarteret i Northeim. Det lå i solid avstand fra Göttingen, og vi kjørte da dit og vaktavløsningen foregikk med vanlig seremoniell. Der var flere vaktposten utenom vakta ved Hovedporten. Her passerte atskillige høyere offiserer ut og inn, og paradeplikten ”I gevær” måtte flere ganger rykkes ut. Heldigvis var enkelte hensyns-fulle og vinket av den paraden de hadde krev på. Utpå kvelden fikk vi besøk av militærpolitiet. De kom med en mulig krigsforbryter som var pågrepet og som vi skulle ha ansvaret for.
Der var Julius Denzer, tidligere nestkommanderende på Grini. Han hadde forsøkt å skifte identitet, og levde under falskt navn på nytt sted i Tyskland. En tidligere Grinifange kjente ham imidlertid igjen og han ble midlertidig overlatt til vår overvåking. Jeg avsatte med en gang en av vaktmannskapene til å holde spesiell vakt over ham. Vi hadde jo arrestlokale, men det var ikke av slik kvalitet at det ikke var mulig for en desperat fange å bryte seg ut.
Vi ble forpleiet av hovedkvarterets messe og det var ikke noe å si på julemiddagen. Men det var jo et fremmed sted for oss, og julehyggen ble det lite av. Vakten foregikk ellers som vanlig. Under inspeksjon av vaktpostene kunne jeg passere gjennom totalt folketomme gater. Men fra hus jeg passerte kunne jeg høre ”Stille nacht”, ”O Tannenbaum” og andre juletoner fra tyskernes julefeiring. Tankene gikk nok mot nord og den hjemlige jul kanskje med en liten klump i halsen. Men pliktene tillot ingen sentimentalitet. Omkring midnattstid kom den stedlige velferdsoffiser på at de hadde glemt vaktmannskapene, og vi fikk da en ekstraservering med kaffe og julegodter.
Jul i utlendighet
På juledagsmorgen skulle det være samlet oppstilling av alle avdelinger i hovedkvarteret. Det skulle være flaggheising med full honnør. Også vaktmannskapene sto oppstilt og hornsignalet gjallet mens flagget nærmet seg toppen av flaggstangen. Da inntraff der noe uventet. Flagglinen røk og flagget føk som en klut innover paradeplassen i morgenbrisen. Honnøren til flagget måtte sjølsagt avbrytes og den høytidelige julemorgenoppstillingen måtte da avvikles etter en høyst uvelkommen flause, som heldigvis ikke kunne legges noen til last.
Utpå ettermiddagen fikk vi avløsning og kunne da også overdra ansvaret for fangen til neste vaktavdeling. Det var godt å komme tilbake til køya i kasernen, men noen julestemning av betydning var det ikke. Derimot vendte tankene tilbake til opplevelsen på julenatten da der kom en eldre, tykkfallen kvinne til vakta og bad om å få snakke med fangen som vi hadde fått inn. Jeg innvilget bønnen, mot at jeg måtte være tilstede. Kvinnen gråt, og Denzer spurte når hun hadde fått vite hvem han var. Hun svarte at militærpolitiet hadde sagt det. Han trøstet henne med at han ikke hadde gjort noe galt, og snart ville komme fri, og skulle da komme tilbake til henne. Etter avtalt tid måtte hun gå, og hun var neppe overbevist om at det ville bli så snart.
En skikkelig "dritt-tur"
Ut i februar kom frampartiet fra bataljonen som skulle avløse oss og de ble da orientert om lokaliteter og forhold slik at overtakelsen kunne gå knirkefritt. Da oppbruddsdagen kom var det igjen opplasting på jernbane til Hamburg, der troppeskipet ”Svalbard" ventet. Hovedstyrken av de nye soldatene var ennå i Hamburg, og skulle følge samme tog til området som vi forlot. Det var kaldt og guffent, og snøfiller i luften minnet oss om at vi nå skulle til det kalde Norden. Denne gang gikk turen til Oslo, og meningen var at vi skulle utlastes der og at hele tre bataljoner med spesialavdelingen skulle defilere på Karl Johan, før avreisen til de respektive utgangssteder.
Men der inntraff en omstendighet som gjorde at planen måtte endres. Det ble kokt og utdelt middag ombord samme dag som vi forlot Tyskland. Det var kjøtt med saus og poteter, og da det var ganske komplisert med bespisningen ombord, ble troppssersjantene engasjert med å sørge for at alle fikk. Resultatet ble at der ikke ble nok til oss sjøl, og det skulle vise seg å være en fordel. Vel framme i Oslo, fredag den 13. februar, fikk vi ordre om at vi skulle overnatte ombord, og paraden skulle foregå neste dag. Jeg ble permittert for å besøke min søster, som da var sykepleierelev på Aker Sykehus. Jeg måtte forøvrig presenteres for avdelingssøster før jeg fikk komme inn på elevhjemmet. Det ble ganske sent på kveld før jeg igjen kunne entre ombord på troppeskipet. Det var sørgelige tilstander. De aller fleste av mannskapet hadde fått diaré og oppkast, antakelig på grunn av bedervet kjøtt. De jeg delte lugar med og jeg slapp unna, trolig på grunn av at vi ble snytt for middagen. Men defileringen på Karl Johan måtte avlyses av rimelig grunn, men avreisen fra Oslo med jernbanen kunne etter noe forsinkelse foregå. For enkelte ble det vel ikke helt behagelig, men vi kom da til Steinkjær igjen. Det var et helt annet Steinkjær enn det vi forlot. Der var vinter og dyp snø, kaldt var der også, og vi var vel tilfreds med at det bare var avviklingen som foresto.
Det ble innrykket i omvendt orden, og alt gikk greit, alle var innstilt på å komme heim og det var disiplinerte karer vi nå sendte fra oss. Det ble en del etterarbeid etter at mannskapene var reist, og så var det bare avskjeden med befalskameratene. Vi var jo blitt en sammensveiset gjeng under tjenesten, og det måtte sjølsagt en stor messefest til før atskillelsen.
Tilbake i gamlelandet
Det var sjølsagt vinterlig heime også og det tok en tid før en ble vant til det rolige livet.
Utpå våren ble jeg imidlertid innkalt til den første mobiliseringsøvelsen ved heimeregimentet, IR 14. Det tok til med en befalsøvelse, det var mange førkrigs-offiserer som møtte da. De var lite kjent med de nye våpen som nå var i bruk, og mellom yngre befal ble de i all stillhet karakterisert som ”naftalingubber”. Også soldatene som kom inn var førkrigs, og vi fikk hendene fulle med instruksjon av våpen og nye metoder for soldatopplæring som var kommet til under krigen, og som vi hadde praktisert i Tysklandsbrigaden. Det viktigste ble skytebanetjenesten, men den manøver som vi avsluttet øvelsen med var ikke vi mye imponert av.
Det nye her var at vi fant utrustningen spredt omkring på gårdsbruk og i mindre bygdelag, og det oppsto store vansker med å finne fram til de forskjellige effekter - da utleggingen lot til å være temmelig tilfeldig. Tanken var nok at en ved et eventuelt overfall ikke skulle risikere at et samlet depotsted skulle bli erobret og en mobilisering umuliggjort. Det ble derfor mange verdifulle erfaringer å høste når dette skulle prøves. Det var antakelig den største gevinsten av øvelsen.
I flukt med denne innkalling kom også et befalskurs, der nye befal ble brukt som instruktører og det var da før-krigsutdannet befal som skulle ajourføres, det var sommer og godt vær, og det ble meget hyggelige tjenesteforhold. I tiden mellom disse innkallingene arbeidet jeg på kontoret til far min. Arbeidsmengden der var steget i den grad at om han arbeidet fra tidlig morgen og til sene kveld, så var det vanskelig å holde seg a jour. Han var jo i siste halvdel av 60 årene så han kunne trenge avlasting. Blant annet fikk jeg en eldre mann med på en turne rundt i kommunen for å foreta utpantninger for skyldig skatt.
Det var ingen morsom oppgave, og det var ikke alle steder vi ble like godt mottatt. Neste vår kom ny innkalling til mobiliseringsøvelse. Jeg var nå blitt forfremmet til fenrik, og vinklene på armen ble skiftet ut med stjerner på kragen. Denne gang ble jeg innkalt som troppssjef for panserverntroppen, en motorisert avdeling med fire underordnede sersjanter og over tjue kjøretøyer + seks kanoner som veide ca ett tonn hver.
Sersjantene i troppen var kjente fra Skyteskolen fra artilleriet. Det var første gang IR 14 hadde hatt kanoner i oppsatt avdeling på Drevja, og vi følte å ha en viss posisjon av den grunn. Det ble som før først en ukes befalskurs, og beretter mottak av soldatene. Enkelte hadde nok styrket seg med en dram eller flere og ikke alle var like greie å holde på plass. Det var som forrige gang depoter i ”Telthus” ute i terrenget, men det gikk noe bedre med å få utstyrt avdelingen Nytt denne gang var at vi måtte ned til Mosjøen for å få hentet ut kjøretøyer og kanoner. Derfra ble det kolonnekjøring til ekserserserplassen i Drevja. Vi hadde tatt ut yrkessjåfører til bilene, men det var jo ikke vant med de litt klumpete militære kjøretøyene. Vi fraktet hele troppen på våre kjøretøyer og vi hadde også ammunisjon med. Alt gikk bra helt til vi kom til et sted som kalles ”Brattbakken” like før vi kom til Drevja.
Kanon på ville veier
Jeg kjørte med er jeep forrest i kolonnen, og en motorsykkelordonnans kjørt opp på siden av oss. ”Fremste kanon har kjørt utfor i brattbakken!” meldte han fra. Jeg stanset kolonnen og hev meg bakpå sykkelen og vi kjørte bakover til ulykkesstedet. Det var en tre tonns lastebil som trakk kanonen. På lasteplanet hadde den ammunisjon til kanonene og en del geværammunisjon. Men hva verre var; der satt en sersjant og tre menige oppå kassene, og en sersjant satt ved siden av vognføreren.
Kanonen og bilen hadde gjort rundkast og vrengt av seg alt og alle som satt på planet, de to i førerhuset var kommet seg ut og bilen landet på førerhuset. Det ble klemt flatt og etter et nytt rundkast landet bilen på hjulene. Kanonen slet seg løs og rullet videre. Med mannskapene hadde det gått over all forventning. Det ble et kjevebensbrudd, et lårbensbrudd og diverse skrubbsår. Tatt i betraktning at de tre på lasteplanet satt på kasser med skarp ammunisjon, så var det nesten et under at det ikke gikk verre.
En motorsykkelordonans sørget for å få lege tilstede på kort tid, og jeg kunne snu tilbake til teten av kolonnen. Bataljonssjefen var også underrettet, og han kom samtidig som jeg var tilbake. Han fikk rapport om det som var foregått. Han fortsatte til åstedet, mens jeg fikk kolonnen i fart igjen. Kort etter kunne vi kjøre inn på ekserserplassen og i en elegant sving kunne vi få parkert og inntettet bilkolonnen med resterende kanoner. Etter den første forskrekkelse fortsatte tjenesten som plan-lagt. Hele bataljonen ble forlagt i telt rundt omkring på plassen, og alt var alle travelt opptatt med å gjøre det mest mulig trivelig. Fordelen med en mob.øvelse er at mannskapene kan dette og vet hvordan de skal innrette seg. På den andre siden er det ikke mulig å finne fram til den disiplinen som rår i en rekruttavdeling. Det er heller ikke nødvendig, og øvelsen behøver ikke å bli mindre effektiv av den grunn.
"Læseren"
I panserverntroppen var det helt nye ting som skulle læres og øves, men interessen var stor og det var stor spenning foran skyteøvelsen. Nesten alle våpen var jo ukjente for de fleste, mellom dem var også en panservernrakettkaster med engelsk benevnelse PIAT. Et kortholdsvåpen mot panser, betjent av en mann. I ett av geværkompaniene pågikk skarpskytning med dette våpenet. Det var kjent at det kunne komme ting tilbake etter treff i så kort avstand fra skytteren til treff og detonasjon. Etter instruksen skal skytteren vende ansiktet ned etter avtrekk og vende hjelmen motmålet. Det er imidlertid fristende for skytteren å følge prosjektilet fram mot målet. Det skjedde i dette tilfelle.
Kompanisjefen var tilstede og han fortalte: Soldaten som avfyrte våpenet rykket tilbake og han blødde kraftig fra et sår i halsen. Det var pulsåreblødning og det ble gjort forsøk på å stanse blødningen. Da kom en av soldatene som sto bakom fram, og han sa ”La meg komme til.” han knelte ved siden av den sårede og sa: ”Si meg navnet ditt og når du er født.” Soldaten gav ham opplysningene, og sist ankomne tok ham i hånden. I neste øyeblikk krøkte den blødende soldaten seg sammen, men rettet seg så ut. Blødningen var stanset. Som det er foreskrevet, var der sanitetspersonell og båre på standplassen, og soldaten ble fraktet til sykestuen. Men blødningen tok ikke til igjen, og da vi senere spurte bataljonslegen, hva han mente om det som var skjedd, kunne han bare bekrefte at der fantes dem som kunne stoppe blødninger. Legen var tilkalt til Brattbakken og kom først senere til sykestuen.
Kalde granater mot Helfjellet
Tjenesten gikk sin gang og etter noen dagers drilling kom dagen da vi skulle ha skarpskytning med kanonene. Der fantes ingen skytebane for kanoner ved Drevja, så vi måtte ha spesiell tillatelse for å få bruke en sivil skytebane i nærheten. Den lå mot et høyt fjell, og antoks å være betryggende, også for skyting med kanoner. Vi fikk rigget opp skiver i høvelig avstand, de burde vært bevegelige, men det ble for vanskelig på så kort tid. Det var ordnet slik at alle avdelinger i tur og omgang kunne komme for å få demonstrert bruken av antitankkanon.
Det viste seg imidlertid at det var ”kalde granater” som var rekvirert for anledningen. Det vil si at prosjektilet er av massivt panserstål som er beregnet på å slå gjennom front eller vegg på panserkjøretøyer, og at det ved sin hastighet skal drepe alt levende der inne. Det eksploderer med andre ord ikke ved anslag. For dette høve var det uheldig at prosjektilet etter anslag i bakken kunne rikosjettere og en vet da aldri hvor det kan ta veien. Men tilbake kommer det ikke. Vi fant at vi kunne avvikle skytingen etter programmet, da ubebodd avstand i en sektor i skuddretningen og spesielt Helfjellet måtte fange opp eventuelle rikosjetter. Demonstrasjonen ble vellykket. Kanonene har nesten en meters rekyl, dvs. røret rykker så langt tilbake etter avfyringen og munningsblasten er på ca 6 m. Smellet er imponerende, og det samme er presisjonen, og kanonbetjeningen på fem befinner seg tett bak kanonen under skyting.
Prosjektilene er forsynt med sporlys så en kan følge flygningen mellom munning og mål. Utgangshastigheten er like stor som fra en vanlig rifle. Alt gikk prikkfritt, men like før vi avsluttet fikk vi se at et sporlys passere over fjellkammen foran. Ingen kunne vite hvor langt den kunne komme på den andre siden. Vi som var befal ved panserverntroppen beholdt engstelsen for oss sjøl, og imøteså alt lokalnytt nærmeste døgn med stor spenning. Men intet hørtes, og det hadde nok gått bra. Men det skal sies at der verken før eller siden har vært skutt med kanoner fra Drevja av norske militære.
Da øvelsen var over ble jeg beordret til å være igjen en uke for å overvåke at kanonene ble forskriftsmessig rengjort og preparert for lagring. Den kanonen som hadde vært med i utforkjøringen måtte sendes til Hærens Våpentekniske Korps for kontroll. Noen erfaringer rikere kunne jeg igjen vende heimover. Med en del mellomrom mottok jeg beordringer. Da jeg nå var ferdig med tjenesteplikten hadde jeg ikke plikt til frammøte uten til mobiliseringsøvelser for Feltbataljonen, der jeg nå var blitt mobiliseringsdisponert.
I året 1950 var jeg ikke i tjeneste før mot slutten av året. Det var da blitt enighet om at den engelske 6 pounder, kanonen jeg var utdannet for, var for tung for norske forhold, og jeg skulle derfor omskoleres til tjeneste med tysk 75 mm kanon og dermed ble hele befalsbesetningen til panserverntroppen beordret til kurs på Elvegårdsmoen ved Narvik i siste del av november. Det var gufne forhold med dårlig innkvartering, snø og frost, og vi så fram til avslutningen, som skulle finne sted i midten av desember. Da kom kurslederen helt uventet og ville tale med meg i enerom.
Han fortalte at som et Resultat av den ”kalde Krigen” hadde regjeringen besluttet å foreta en ”stille Mobilisering” i nord. Samtlige befal fra IR 14 var derfor beordret til å møte ved regimentet i Mosjøen, der feltbataljonen skulle settes opp og sendes til nærmere bestemt sted nordpå. Her var intet annet å gjøre enn å levere inn utstyret på Elvegårdsmoen for hurtigst å følge ordren.
Jeg fikk så vidt tid til å anløpe heimen på sørturen og ved ankomsten til Mosjøen bar det direkte til depotene, der de innbeordrede mannskaper allerede var ventende. I all hast måtte vi de treffe de nødvendige forberedelser til oppsetningen. Jeg var nå beordret som troppssjef for panserverntroppen, kompanisjefen hadde jeg ikke truffet før, men mitt underordnede befal, 4 sersjanter var jo de samme som hadde deltatt i kurset vi kom fra. Det var et langt større alvor over denne mobiliseringen enn det hadde vært ved tidligere samlinger, og forholdene var så lite trivelige som vel mulig. Progresjonen ved oppsetningen var kjent og så snart kompaniet var påkledd og utrustet, ble alle sent til et midlertidig kvarter, der vi fikk kanoner og kjøretøyer som vi var oppsatt med.
Det kom så ordre om avreise til Mosjøen og vi kjørte direkte til kaien. To skip var rekvirert til å transportere oss nordover, og vi fikk vite at vi skulle landsettes i Balsfjord i Troms. Skipene var en utrangert hurtigrute ”Tordenskjold.” og en lastebåt ”Hestmann”. Min tropp skulle befraktes med ”Hestmann” og den så ikke altfor innbydende ut sett fra kaien i Mosjøen. Det var ikke helt fritt for mumling blant enkelte av mannskapene, noe vi måtte gripe inn mot med hard hånd så det ikke fikk spre seg. Det var 3 dager før julaften, det snødde og en kald sno gjorde ikke det hele mer trivelig.
Innlastingen kom snart i gang. Lastebåten hadde 3 jernbanjere(dekk) der det først ble spredt ut halm, og der ble bra plass for de avdelinger som vi skulle ha med. Kanoner og kjøretøyer ble plassert i lasterommet i bunn. Imidlertid veltet en motorsykkel og bensinen rent ut av tanken. Det gjorde at en motbydelig bensinstank spredte seg over alle banjere. Det var ingen annen adkomst dit enn via leidere direkte fra lukekarmen. Det ble ikke tillatt å røyke under dekk og stemningen ombord var ikke den beste. Men snart ble det kastet loss og sjøturen begynte. Heldigvis var været brukbart, så noen sjøsyke av betydning ble det ikke.
Vi ankom Balsfjord ved middagstid neste dag. Vi gikk til kai i Tennes, et sted på sørsiden av fjorden. Det var helt mørkt ute og vi fikk samlet troppen og avventet ordre om innkvartering. Det viste seg at vi skulle inn i rekvirerte privathus, og jeg fikk stukket et papirark i hånden hvor der sto f.eks. Hans Hansen, Tennes 7 mann, Odd Henningsen 5 mann o.s.v. Summen av henvisningene stemte med antallet befal og mannskaper i min tropp. Kjøretøyer hadde vi, men ingen var på plass for å vise vei.
Jeg måtte i all hast fordele mannskapene i grupper som samsvarte med mottatte oversikt, og gi sersjantene ordre om å finne fram til husvertene, og få mannskapene i hus. Jeg fant også høvelige hus for befalet, og nestkommanderende fikk i oppdrag å tegne et riss over terrenget med de forskjellige kvarterer inntegnet. Det var i de fleste høve ganske små privethus der rom i huset var rekvirert. Der HK og jeg skulle innkvarteret fikk vi en liten stue mens husets folk bare hadde kjøkkener og soverommene til sitt bruk. Slik var det mange steder, og dette var dagen før lille julaften, forøvrig min 30-årsdag.
En skulle tro at husvertene måtte møte oss med avsky, når vi kom og ødela både husfreden og julefreden, men vi ble godt mottatt, de syntes tvert imot synd i oss for vår situasjon. Det ble en travel aktivitet oppe i Balsfjord for å komme så noenlunde i orden til jul. Vi ble pålagt å ordne opp i hver avdeling da bataljonen var spredt over et stort område, og alt måtte improviseres. Det gikk ikke an å bruke bok og reglement og det var en utfordring som vi satte alt inn på å løse.
Jeg hadde sersjantene i nabohuset og vi fikk til en oppstillingsplass like ved. Der kunne vi også parkere kanoner og kjøretøyer. Vi fikk også etablert kokeplass og organisert utkjøring av mat. Ved bataljonsstaben var opprettet magasin så de nødvendige forsyninger var på plass. Noen felles bespisning var ikke mulig, så all mat og drikke måtte porsjoneres ut til de enkelte innkvarteringer. Vi hadde fordelen av rikelig med kjøretøyer, så når vi først fikk innarbeidet rutiner så gikk det hele utrolig bra, og humøret steg hos mannskapene.
Det ble servert skikkelig julemat og da vi på julaften hadde besøkt alle kvarterer med julegaver som vi hadde med fra regimentet, ble det da en slags julestemning tross alt. Gjennom kompanisjefen ble nestkommanderende og jeg invitert på kaffe og julekaker hos distriktslegen, og vi hadde en riktig hyggelig kveld hos legens familie.
Juledagene var og det ble organiser kirkeskyss for dem som ønsket det. Dermed ble den vesle kirken helt overfylt, og da et raid med samer i sine drakter ankom noe senere enn oss måtte de finne seg plass rundt alterringen. Det var et betagende syn med de fargerike samene som dannet en rosett foran alteret. Også annen dag jul var fridag; og da været Var fint nyttet nok mange høve til å finne ut mest mulig om det nye stedet, sjøl om det nesten ikke var dagslys. Hovedkvarteret for bataljonen var i bunnen av Balsfjorden, Storsteinnes, og det var vesentlig Støttekompaniet som var forlagt utover langs sørsiden av fjorden.
Kompanisjefen hadde bare løytnants grad da vi ble innkalt, han ble da forfremmet til kaptein, jeg ble forfremmet fra fenrik til løytnant og min nestkommanderende ble forfremmet fra sersjant til fenrik. Det betydde jo noe lønnsmessig, men som befal betyr jo opprykket mer.
Vår fremste oppgave var vakttjeneste, men vi var også pålagt å drive øvelser i militære ferdigheter. Først og fremst var det skiferdigheter som skulle øves, men ettersom den nye kanonen var fremmed for mannskapens, så var det oppgaver nok. Dagslyset ble etter hvert litt lenger, men det viste seg at utstyret vi hadde fått med fra Mosjøen var ganske mangelfullt, og det ble aktuelt å få komplettert diverse både av bekledning og utstyr forøvrig. I panserverntroppen ble vi snart klar over at den dype snøen gjorde det umulig å kanonene ut fra veien, og det ville innskrenke anvendeligheten ganske betraktelig.
Etter konferanse med bataljonssjefen fikk jeg i oppdrag å få laget ski for montering på kanonhjulene. Vi hadde jo Weasels som trekkraft, så med ski ville saken bli enklere, håpet vi. Jeg tok kontakt med en snekker og etter en del prøving fikk han til en løsning som vi trodde på. Det var særlig med sikte på en planlagt manøver at vi ville ha prøvd nyanskaffelsen. Imidlertid ble det såpass lyst at vi kunne foreta skarpskytning med mannskapene. Vi fant her fram til en brukbar bane og da vi nå bare hadde sprenggranater, kunne vi ved å skyte mot fjell føle oss sikre på at intet galt kunne skje.
Vi hadde ellers såkalte ”Weasels” som trekkraft til kanonene. Det er beltevogner spesielt beregnet på snøføre. Men de har også en annen egenskap; ved å montere på vanntette skott i begge ender, får de utseende og: noen egenskaper som båt. Vi hadde to eksemplarer av den sorten, De er egnet for elveovergang, og vi måtte prøve deres svømmeegenskaper. Det var ikke vanskelig å få villige ”matroser”. Mange av gutta var fiskere av yrke og tok gjerne en tur på vannet. Nå skal det sies at farkostene lå meget dypt i vannet når de hadde mannskap ombord.
Men med sjøvant mannskap og stille vær føk det hele vel av. Vi hadde avtalt signal for alarm og en natt fant bataljonssjefen ut at det skulle prøves. Alle avdelinger skulle da møte på avtalt sted med hel feltutrustning. Bataljonssjefen møtte da opp hos hvert kompani og han foretok stikkprøver på at mannskapene hadde etterkommet ordren. Stort sett gikk det vel bra, men enkelte episoder ble gjenstand for vittigheter og moro senere.
Etter hvert ble tjenesten mer rutinepreget, og etter søknad fikk jeg lov til å disponere en jeep for å reise inn til Tromsø for å treffe min forlovede. Hun hadde jo relativt kort veg fra Narvik, og da jeg hadde familie i Tromsø passet det jo fint å ta et besøk til dem med det samme. Som troppssjef hadde jeg bilen med sjåfør til disposisjon, og jeg måtte da sørge også for hans innkvartering og opphold i byen. Det var sjølsagt en kjærkommen avveksling fra militærlivet i Balsfjord.
Det begynte etter hvert å ryktes at vi etter et par måneders tjeneste skulle avløses av en trønderbataljon, og vi fikk da bekreftet at det skulle skje først i mars. Men før den tid skulle en bataljonsmanøver gå av stabelen. En annen avdeling fra de stående styrker deltok som fiender, men pga. snøen foregikk det meste etter veiene. Ellers var jo alle utstyrt med ski, og patruljer ble brukt i stor utstrekning. En erfaring vi i vår tropp gjorde, var at snøen begrenser operasjonene med kanoner i den grad, at en ikke var overbevist om effektiviteten av så tunge antitankvåpen vinterstid under nordlige forhold.
Det ble også siste gang vi hadde slike under øvelse nordpå. Da det nærmet seg avvikling av våre operasjoner, fikk jeg ordre om lede kolonnen med bataljonens kjøretøyer fra Balsfjord til Drevja. Min nestkommanderende skulle da overta troppen, og jeg var avgitt for oppgaven. Jeg var litt spent før starten. Kjøretøyene var ikke av beste kvalitet, og der hadde vært mye plunder med dem gjennom vinteren. Vi skulle være to menn på hvert kjøretøy, de øvrige skulle følge troppetransport sjøveien sørover.
Det var nå blitt triveligere forhold der nord, men tross alt var det ytterst improviserte innkvarteringer vi hadde hatt. Alle så derfor med forventning på at Balsfjordperioden skulle ta slutt. Kolonnen med ca 5o kjøretøyer startet før avløsningsmannskapene kom, og de ca 50 kjøretøyer startet i godt humør. De færreste av bilene hadde varmeapparater, alle jeepene var åpne, og vi hadde derfor digget dem til med teltduker og ulltepper for å gjøre det mer levelig. Ellers var vi utrigget med saueskinnspelser og så godt emballert med klær som vi fant det nødvendig. Alle lastebiler var fylt med materiell, så det var bare motorsykler, kanoner og tyngre våpen ellers som skulle komme sjøveien. Det var ganske kaldt, men skikkelig vinterføre på veiene. Vi hadde radiosamband fra teten og til siste bil, og en motorsykkel opplastet.
Det meste vi var redde for var at vi skulle bli hindret av motorplunder underveis. Da vi utenom kjøretøyene også hadde et stort antall tilhengere med ble det en anselig avstand på kolonnen. Vi forsøkte å holde mest mulig jevne avstander og vi gjorde holt med passe mellomrom for å kontrollere at alt var i orden. Til alles forbauselse gikk det veldig bra og da det ble kveld første dagen kunne vi konstatere at alle var med og at vi ikke hadde problemer av betydning. Vi overnattet delvis i bilene og noen fant fram til brukbart innhysingssted der vi stoppet i Saltdalen.
Neste morgen kunne vi fortsette som vi hadde begynt og nå var det mot Saltfjellet vi satt kursen. Det ble mot kveld før vi endelig ankom til Turisthotellet på Saltfjellet, der vi etter forutsetningen skulle overnatte. Det ble forøvrig helt nødvendig, da det viste seg at vegen over Saltfjellet var sperret av snø, og etter kontakt med regimentet fikk vi ordre om at alle bile£ skulle lastes opp på jernbanen.
Vi fikk dermed overnatte i oppvarmet hus og fikk dusjet og kom oss skikkelig i varmen, så det var ingen som gråt over den avbrytelsen. Det ble bra utover neste dag før vi fikk alle kjøretøyer opplastet, og endelig kunne vi sette oss i rekvirerte vogner for å avslutte turen. I Mosjøen ble kjøretøyene lastet av og vi kunne kjøre den kjente veien opp til Drevja. Men overraskelsen fikk vei neste morgen. Transporten som hadde fulgt sjøveien var kommet og etter forutsetningen skulle først alt materiell lastes av kjøretøyene.
Men det var et annet klima i Drevja enn det vi hadde hatt i Balsfjorden. Temperaturen var sunket til -30 grader, og ikke en eneste av kjøretøyene våre ville starte. Det måtte assistanse fra Mosjøen før det gikk i orden, og dermed ble det uberegnet forsinkelse. Men ingen klaget over lang dag, og etter at kjøretøyene var avlastet og avlevert, kunne innleveringen komme i gang, og det var fornøyde mannskaper som ble dimmitert og tok på heimveien.
Drevja er et ensomt sted, så der var ingen mulighet for dimmefest, heldigvis. Men nå begynte problemene for befalet. Hvert kompani hadde tatt imot sitt utstyr, så vel av beklednings- utstyrs- og våpenteknisk art, og i teorien er kompanisjefet ansvarlig for alt materiell som er utlevert, og som ikke er blitt avgang på i løpet av øvelsen. Vi hadde foruten det som ble utlevert ved starten, også fått restdepotene nordover, og en masse ekstra materiell var kommet som komplettering i løpet av perioden der nord. Nå viste det seg at antallet av mottatt materiell og antall innlevert ikke på noen måte stemte.
Vår kompanisjef var helt på nervesammenbruddets rand med utsikten til at han skulle erstatte det som manglet. Han erklærte tilslutt av ble det resultatet så han ingen utvei enn at han måtte skyte seg. Imidlertid viste det seg at vi hadde stort overskudd av enkelte effekter, og det gjaldt tildels også våpen. Vi hadde all grunn til å påstå at feilene skrev seg fra utleggingen på depotene. Det hadde foregått i høyt oppskrudd tempo for å være ferdig til denne innkallingen - som jo var iverksatt nærmest som en stille mobilisering.
Det viste seg også at samtlige kompanier fikk samme problemer, og det ville da være ganske meningsløst å gjøre ansvar gjeldende under slike forhold, og skjønt det tok år før det gikk i orden, så ble det ikke noen som måtte svi, og det skulle da bare mangle. Det ble imidlertid en minneverdig manøver, som senere alltid hav vært stående samtaleemne mellom befal som deltok der, ved senere samlinger. Bataljonssjefet ut-talte at det var ”en ypperlig øvelse” mens intendanten benevnte den som ”tragedien i Balsfjord. Utallige er de historier som verserer om episoder derfra. De mindre morsomme glemmes lettere.