Rykter om krig
Ute i verden trakk krigsskyene seg sammen. Det gjorde sterkt inntrykk også i det hjemlige miljø. Men krig i vårt land var vel ingen som trodde på. Lenge hadde det vært pratet om at Russland var interessert i isfrie havner i Finnmark og en kjøpmannsfamilie kom flyttende for å slå seg ned hos oss av frykt for angrep der. De harde 30-årene var også merkbare, men der var også gledelige tegn på bedring av de økonomiske tilhøve.
8 timers dag og alderstrygd var av de ting som ble merkbart for de eldre og for arbeidsfolk flest. Signalene utenfra ble fortrengt - det kan ikke hende her, trøstet folk seg med. Det hadde også våre styrende myndigheter på riksplan levd etter, og sjøl om der var tatt skritt for å styrke vår beredskap, så var forfallet gjennom en rekke års reduksjoner i bevilgningene til forsvaret ikke til å rette opp over natten. De harde 30-åra hadde også lammet landet økonomisk, og der var begrensede midler å ta av.
Tysklands okkupasjoner av nabostater og Englands bestrebelser for å hindre virksomheten endte med at de to nasjoner erklærte hverandre krig og krigsspøkelset rykket nærmere. De som husket forrige verdenskrig visste at vi ikke ville forbli uberørt av en krig mellom stormaktene, sjøl om det skulle lykkes oss å holde oss nøytrale. Ganske snart ble vår handelsflåte berørt, og for oss som hadde en av våre ute, kjentes situasjonen truende. Vårt land hadde vel intet valg utenom nøytralitet, men det store flertall av folket var engelskvennlige.
Engelskmennene var jo herrer på havet, og vi var jo verdens mest sjøfarende nasjon, bare det var en forbindelse som gjorde slik allianse naturlig.
Personlig følte jeg utilfredshet med å gå heime uvirksom og uten framtidsvyer. Jeg forberedte derfor søknad til befalsskolen i Harstad, som hadde en toårig forskole som førte til middelskoleeksamen før den ettårige befalsutdanning. Elevene bar uniform og fikk en viss opplæring i militære ferdigheter under forskolen. At min far hadde gått igjennom samme opplæring var vel med på motiveringen. Men noen tilskyndelse fra hans side forelå ikke. Imidlertid hadde han ingen innvendinger mot at jeg sendte søknad.
Opptaksprøve til Befalskolen
I januar 1940 fikk jeg innkalling til opptaksprøve som skulle foregå ved skolen i Harstad. Jeg ble sjølsagt overbegeistret over muligheten som dukket opp, og det var første lengre tur på egen hånd jeg tiltrådte da jeg med lokalbåt og hurtigrute la i vei til Harstad. Alt på turen stiftet jeg bekjentskap med andre som hadde samme mål, og som var like spent som jeg var det.
Skolen hadde ordnet med innkvartering under prøven, det viste seg at mer enn 200 hadde søkt opptak, og av dem ble 120 innkalt til opptaksprøve. Sammen med 5 andre fikk vi hus i et pensjonat like utenfor byen. Prøvene gikk ut på norsk, regning og grammatikk, dessuten ble bedømt på sesjon for fysisk skikkethet og tannforhold.
Gjennom nåløyet
Etter 3 spennende dager sto hele forsamlingen samlet i skolegården for å bli meddelt resultatet av prøven. De som ble tatt ut måtte tre ut av flokken og ble overtatt av en sersjant. Spenningen hos de gjenstående steg for hver som ble plukket ut og følelsen av håp og tvil ble etter hvert påtrengende. Det var som jeg ikke trodde mine egne ører da mitt navn ble ropt opp og det var lette skritt som førte med til den lykkelige flokk. Med da de 30 + 2 reserver var plukket ut, kunne en se at de gjenværende bokstavelig talt sank sammen av skuffelse. De fikk imidlertid meddelt at de umiddelbart ville få dekket reiseutgiftene fram og tilbake, og at de dermed kunne tiltre heimreisen snarest. Det var trist for dem, men vi som var heldige fikk andre ting å tenke på. Etter at vi hadde gjort opp for oss på pensjonatet, ble vi tatt hånd om av skolens befal.
I samlet flokk ble vi tatt med til depotet, der vi fikk utlevert alle effekter som trengtes til bekledning. Permisjonsuniform ble tilpasset og ellers alt vi trengte både til daglig tjeneste og til skole-tjenesten som det het. Vi fikk deretter anvist kvarter. For mitt ved kommende ble jeg plassert i en leiekaserne, dvs. et rekvirert privathus der vi rant hver sin seng og nattbord og et større bord for skolearbeid, så var det å krype inn i uniformen og pakke sammen de sivile effektene. På rommene var også et skap til hver, og vi fikk etter hvert instrukser om hvordan de enkelte effekter skulle plasseres der.
Fra sivil til militær
Det var en eiendommelig opplevelse slik over natten å bli omdannet fra å være en fri og uavhengig ungdom til et anonymt nummer i en uniformert gruppe. Vi fikk også snart merke at nesten alt vi skulle foreta oss var foreskrevet og fastlagt. Det var ikke tillatt å bevege seg ute med bare hender. Det var ullvanter til skolebruk og hvite hansker til permisjonsuniformen. Det gjorde med ett slutt på å gå med hendene i bukselommen - noe som ellers var strengt forbudt. Vi fikk utlevert en ”skolebibel” der alt som var tillatt og ikke tillatt var nøye foreskrevet. Skoledagen tok til med frammøte i spisesalen i kasernegården. Oppstilling i lukekolonner med avmelding før vi kunne finne vår faste plass i spisesalen. Etter spisning ny oppstilling med eksersis før avmarsj til skolen.
Elevene i de 4 andre klassene hadde geværer, og vi kunne bare i stum beundring følge med presisjonen i håndgrep og den militære orden som rådde. Så var det avmarsj til skolen, som lå utenfor kaserneområdet. De to befalsklassene i teten, så fulgte andreklassingene, førsteklassen og tilsist aspirantene, som var oss. I skolegården ble vi dimmitert og vist inn til det som skulle være vårt klasserom. Her ble vi presentert for våre lærere, og fikk utdelt skolebøker og skoleveske. De fleste lærere var militære i uniform, men også et par sivile. Det rådde hele tiden en militær tone og det ble stilt store krav til oss, både til oppmerksomhet og tilegnelsen av kunnskaper.
Jeg husker spesielt løytnant Einmo: ”E dokker de 30 beste, så Gud trøste meg for de som mått reis heim.” Men brumlingen fra hans side var ikke så ille ment og vi likte ham godt.
Løytnant Liljedal fant fra sitt kateter ut at jeg hadde for langt hår, og jeg fikk ordre om å klippe meg. Jeg gikk til frisøren samme dag og ble nesten snauklippet. Han likte det godt og jeg fikk vite at nå så jeg ut som et mannfolk på hodet.
I stedet for navn ble vi nå tildelt nummer, og 81 ble min betegnelse. Annen skoledag ble vi innestengt i skolegården og skolens øvrige elever tok seg fore å ”døpe aspirantene”, noe de gjorde grundig. Det besto mest i å kna oss ned i snøskavlene, og vi hadde ingen sjanse til å ta igjen mot den kompakte overmakten, så det var bare å ta det med godt humør.
Vi måtte alltid ha permisjonsuniformen på når vi skulle ut i byen og vi måtte alltid være korrekt i antrekk og oppførsel. Det var mange offiserer og sersjanter i byen, og vi hadde hilseplikt på alle. Nåde den som ikke hilste, det kunne bli oppkjefting på stedet, eller det som verre var. Avlønningen vår var 25 øre dagen, så den som ikke hadde noen grunker hjemmefra, kunne ikke tillate seg store utskeielser.
Militær forpleining
Det kunne bli et kinobesøk på lørdagskvelden. Kafé ”Alliance” var ellers attraktivt, og sjøl om det var billig da, så kunne det ikke bli noen hverdagsluksus. Forpleiningen i skolens regi var ellers vanlig soldatkost spesielle matsorter hadde sine kjelenavn. En slags melkesuppe ble kalt ”liksvette” og lungemosen ”togulykke”. Ellers var maten tilstrekkelig. Kjøkkensjefen var kvinne, ferm og frodig dame, som var i stand til å parere kjekke henvendelser fra ”knokene” som befalsskoleelevene ble benevnt på byen. Kristine var etter sin langvarige tjeneste ved skolen, en myndig og elsket erstatningsmor for de unge guttene. De yngste var bare vel 16 år. Det var jo en annen hverdag som møtte dem ved skolen, de aller fleste kom jo rett fra heimens beskyttelse.
Økt beredskap
Som ledd i de beredskapstiltakene som i siste liten var blitt satt i verk ble der i 1939 opptatt en ekstra befalsklasse ved skolen. Det var elever som på forhånd hadde middelskoleeksamen, og som da skulle uteksamineres sammen med de som hadde gått tre år. Befalselevene ble da sersjanter med tjenesteplikt etter beordring. Det ble stadig nye opplevelser for oss nye og etter hvert tok vi til å føle oss mer heime i uniformen. Aspirantene hadde som kjennetegn en grønn ”S” på skulderklaffene, førsteklassen fikk en grønn strek under ”S”en og andreklassingene fikk to streker. Befalselevene hadde befalsuniform og en sølvstrek på skulderklaffene. Vi hadde nok hilseplikt på befalselevene, og det måtte iallfall iakttas om det var annet befal tilstede. Situasjonen ute i verden utviklet seg stadig mer truende, men som for folk flest mente også vi at det ikke kunne hende noe her.
Permisjon
Det ble påskehelg og alle aspirantene fikk permisjon for å reise heim. Det var jo en gylden anledning til å vise seg fram, og samtidig kunne vi ta med de sivile effektene som vi hadde med og på ved innkomsten. Det var ikke tillatt å opptre i sivilt antrekk, så det var helt greit å kvitte seg med dem. Finnlandskrigen var just brakt til opphør og heime hadde de hatt finske evakuerte en tid. Disse var nå på heimtur; det føltes kanskje som en lettelse at krigen ikke lenger var så innpå livet, sjøl om det var en ydmykende fred finnene måtte godta. Påskeferien ble sjølsagt vellykket for mitt vedkommende, en føler seg jo vellykket når en har oppnådd det en tilstrebet. Men snart var jeg på tur nordover igjen, og nå med mer sikkerhet i sinnet enn forrige gang. Og vel framme var det jo å fortsette der en slapp.
Et avbrekk i rutinene var at skolesjefen, major Just, fikk markert sin fratreden med kaffe og wienerbrød i skolens gymnastikksal. Som ny sjef var utnevnt Kaptein Forseth som da ble forfremmet fra løytnant. Da befalselevene skulle ha eksamen i ett eller annet fag, ble jeg beordret til havnevakt sammen med en eldre elev. Det besto i et døgns opphold i et rom i øverste etasje i en av byggene nede ved havna, og vi hadde derfra utsikt over havna, og skulle melde fra om alle skip og båter som trafikkerte ut og inn. Her fikk jeg for første gang utlevert gevær for anledningen, og dessuten hadde vi maskingevær og ammunisjon på rommet. Jeg var sjølsagt nysgjerrig og min vaktkamerat var mer enn villig til å innvie meg i kunsten å atskille og sette sammen geværet. Jeg var ellers ikke helt fremmed for Krag Jørgensen riflen, som vi hadde et eksemplar av heime. Maskingeværet var det første gang jeg fikk stiftet bekjentskap med. Jeg følte meg mer som kriger etter det døgnet.
Men som dagene gikk kunne vi ikke lukke ører og øyne for at der skjedde illevarslende ting utenfor vår kyst, og spesielt 8.april om kvelder hørte vi at der var senket en båt utenfor Sørlandskysten og at hester og døde soldater var drevet i land. Men ennå var det vel få som fattet hva dette kunne bety for oss. Likevel var det nok en nagende uro en følte da ble tid å gå i seng 9.april. En dato som står brent inn i bevisstheten til alle som opplevde den her tillands. Vi ble vekket av en skitten drøm av en av aspirantene som kom fra nedre kaserne og skulle beordre oss snarest til oppstilling ved Øvre kaserne. Han meddelte også utrolige og skremmende nyheter. Sjøslag ved Narvik, Tysk overfall og innmarsj.
Vi er i krig!
Halvt i svime kledde vi oss og ilte til oppstilling. Der fikk vi bare bekreftet førstemeldingen og etter oppstillingen bar det rett til våbendepotet. Alle fikk utlevert Krag Jørgensen rifler, bajonett og patrontasker. For mange av aspirantene var det kanskje første gang de hadde et gevær i hendene, mens andre hadde erfaring fra skytterlag. Det ble spising til vanlig tid i spisesalen og etter forskjellige oppdrag som avvek sterkt fra de daglige rutiner ble vi beordret til kvarteret for å vente på nærmere ordre.
Rykter og avskjed
Nyheter strømmet stadig inn, noe var sant og noe ikke, alt var skremmende og utrolig. Fornyet ordre satte oss i gang med forskjellige gjøremål som tydelig gikk ut på forberedelse til å forlate byen. Vi fikk ellers utlevert ryggsekker og feltutstyr og ble instruert i pakking og klargjøring for avreise. Mot kveld ble vi først bespist og fikk ordre om å smøre niste, så ble vi oppstilt med hele vårt utstyr og avmarsjert mot kaia. Det var nervøs aktivitet i byen, men intet som kunne tyde på fiendtlig aktivitet. Gamle Kristine gråt og på kaia møtte mange fram for å ta avskjed. Mange av guttene hadde pikebekjentskaper som skulle ta avskjed. Vi visste intet om hvor vi skulle eller hva vi gikk til. Det var snødrev og det blåste friskt.
Transport nordover
Omsider kom en av Troms Fylkesbåtene og la til kaien, og vi ble innskipet. Det var forskolens 2 klasser og oss aspiranter + befal fra skolen, vel 100 mann og den vesle lokalbåten ble godt fylt. Til å begynne med var sjøen rolig, men etter hvert kom vi ut for havsjø, og det ble ikke lenge før sjøsyken meldte seg. Også for dem som ikke ble uvel av sjøgangen ble forholdene ganske utrivelige, med spyende og utslåtte kamerater overalt der forholdene alt på forhånd var trange på grunn av unormalt mange passasjerer. Vi fikk orientering og hvor vi skulle, men hadde inntrykk av at vi ventet på nærmere ordre om bestemmelsessted. Vi kom etter hvert inn i roligere farvann, og de som ikke var sjøsyke fant fram medbrakt mat, og fra skipets side ble der ordnet med drikke. Mannskapet sørget etter evne for å få fjernet det verste av spy som ikke var gått overbord. Vi nærmet oss land og det viste seg å være Finnsnes som var målet for reisen.
Alle kom seg på bena og fikk samlet med seg sine effekter. Etter oppstilling på kaien marsjerte vi opp til stedets ungdomsskole. Enkelte av guttene hadde tidligere vært elever på denne skolen, så de følte seg ganske heime der. Det ble sørget for forpleining og vi fikk orientering om situasjonen så langt den var kjent. Vi skulle overnatte på skolen og vi skulle videre med biler neste dag. Det tok tid før vi falt til ro. En del forsøkte seg med underholdning og humøret steg atskillig, det var jo varmt og vi hadde fått mat, og det dystre i situasjonen ble iallfall forsøkt fortrengt. Det ble overnatting i fullt hyr på harde golvet men etter en hard dag kom nok søvnen til de fleste.
Tidlig uttørning neste dag, improvisert forpleining og så ble det opplasting på sammenraskede lastebiler. Vi ble instruert i flyalarm, en musikkelev hadde hornet med og skulle stå for det. Vi skulle da forlate bilene og spre oss i terrenget. Det var vintervær med snøbyger og ikke altfor varmt på lasteplanene. Vi ble orientert om at vi nå var i krig med Tyskland og flyangrep kunne ikke utelukkes. Lenge fulgte bilkolonnen veien uten at noe hendte. Men så stanset bilene og signalhornet varslet flyalarm. Vi bykset ut av bilene, og hva hendte? Vi sto til skrittet i dyp snø, og spredningen ble det heller lite av.
Et lite fly kom inn og kom i lav høyde mot oss og strøk over kolonnen i lengderetning. Det var så en sluttet å tenke og vi stivnet bare til. Vi hadde ennå ikke fått utlevert ammunisjon og hadde ingen mulighet til å bite fra oss. Men til vår enorme lettelse steg flyet og viste norske nasjonalfarger under vingene. Det var nok en Fokker fra Bardufoss flyplass som hadde gitt oss den første leksjon i flyangrep, heldigvis for oss uten realitet og snart kunne vi igjen laste opp og fortsette biltransporten. Heldigvis fikk vi ikke flere flyalarmer. vi var vel utenfor rekkevidden av tyske fly, og de hadde vel andre oppgaver på denne dagen.
Utpå ettermiddagen ankom vi til Hundtorp. Det er befalsskolens øvelsesplass som ligger i Bardu. Den er innrettet som en vanlig ekserserplass i mindre omfang, og den har alle innretninger som kreves for utdanning av soldater eller befal. Det var stivfrosne og støle karer som kunne laste av og etter kort orientering ble vi innkvartert i brakkerom. Det var godt å komme i hus, og køyene i brakkerommene bød på en mer behagelig natt enn den foregående. Etter oppstilling ble det spising - varm mat, det kan hende det smakte. En behagellig trøtthet seg innover kroppen, men her ble ingen hvile. Ny oppstilling, med orientering.
Utrykning
Befalsskolens elever hadde fått ordre om å rykke ut mot tyskerne, og forberedelse for avmarsj måtte settes i gang straks. Der ble utlevert 120 skarpe skudd til hver, skiutstyr, skistøvler og forsvinningsdrakter ble utlevert så langt beholdningen rakk av de siste. Skolekompaniet ble så organisert, ikke i klasser som før, men i tropper. Befalselevene og forskoleklassene først og fremst, men også en del av aspirantene ble tatt ut for å fylle huller i oppsetningen. De eldste av aspirantene, og de med best skiferdighet ble tatt ut. Men aspirantene skulle umiddelbart overta vaktholdet på Hundtorp, og måtte da rykke inn i vaktlokalet under ledelse av en befalselev. Her måtte den første våpeninstruksjon foregå, og vaktinstruksen ble innprentet. Hundtorp ligger i nærheten av Sætermoen, hvor der var infanteri- og artillerileir, og vaktpostene skulle kreve passersedler av alle som passerte og ellers varsle om alt som kunne synes misstenkelig.
Utstyrt med saueskinnspelser og gevær med påsatt bajonett så vel vaktpostene mer respektinngytende enn det kunne være grunn til. Men det var ingen tvil om ar oppgaven ble tatt alvorlig. Men det var isende kaldt, det var mørkt og med snøen som bakgrunn var det lett å se ting som lot til å bevege seg, når fantasien og en snikende fryktfølelse var tilstede, Nattemørket var heldigvis ikke så langvarig, og vegen vi patruljerte gikk forbi den staute tømmerporten utenfor vakta, der en kamerat sto vakt og gav en viss trygghet. Men det var godt når de to timene var over og en kunne komme inn i det varme vaktrommet. Litt søvn ble det jo også, sjøl om en var i fullt hyr og det bare var en hard platting å kvile på. Imidlertid var skolekompaniet avmarsjert, de skulle stanse en framrykkende fiende, og ingen visste hva de gikk til. Vi som ble igjen fikk konsentrert opplæring i skiferdighet og framfor alt våpenkunnskap - de som da ikke til enhver tid måtte ta sin vakttørn. Vi ble også brukt til arbeidshjelp på depoter og der det måtte trenges.
Vi fikk underretning om hva våre kamerater ved fronten ble utsatt for - spesielt gjorde det inntrykk å høre at tyskernes speidere ble skutt under framrykning mot turiststasjonen i Gratengen, der våre hadde gått i stilling. At den siste ble satt fyr på da skolekompaniet måtte trekke seg tilbake hørtes ikke mindre dramatisk. At vi ikke hadde noen tap under dette var godt å høre. Men snart ble skolekompaniet avløst av tropper fra IR 16. Under dette inntraff det vi fryktet mest. En av forskoleelevene ble skutt og drept, og det var fra avløsende avdeling at skuddet ble avfyrt. Kameratene kom tilbake til Hundtorp, og her ble befalselevene fordelt og sendt til sine respektive regimenter der de fikk oppgaver som sersjanter. Også forskoleelevene som var over 18 år ble fordelt til egne avdelinger, aspirantene skulle ha vaktoppgave og ble sendt til Soløy i Lavangen. Men før vi kom så langt fikk jeg et feberanfall og ble sendt til feltsykehuset på Bardufoss.
"Røde hunder"
Det viste seg at jeg hadde fått ”Røde hunder” og måtte holde sengen noen dager. På feltsykehuset kom der inn en trønder som var kommet opp i kryssild sammen med Trønderbataljonen som var på veg til Gratangen for å unnsette IR 16,som alt var kommet dit. Soldaten var ikke skadet på kroppen, men han brøt sammen psykisk. Kameratene omkring han var blitt drept eller hardt såret, og sjokket ble for mye for ham. Han ble helt hysterisk da vi fikk flyalarm og måtte tas hånd om av sanitetspersonellet på sykehuset. Da jeg kom tilbake til leiren på Hundtorp var de av aspirantene som var over 18 år klare til avmarsj til Lavangen, de som var yngre ble sendt til Harstad og ble brukt til vaktoppgaver der.
Det var ganske sparsomme opplysninger som ble gitt før avreisen fra Hundtorp. Oppholdet der hadde vært en hard omstillingstid både psykisk og fysisk. Soldatmiljøet under en krigssituasjon blir spesiell og vi gjennomgikk nok en mentalitetsforandring. Tonen var nok bråkjekk og flåset, men den dekket sikkert langt dypere følelser.
Om ennå bare en av våre kamerater var falt for kule, så hadde det gitt oss et varsel for hva som kunne skje. Vi skulle nå ut i soldatoppdrag i krigstid og vi visste ikke hva vårt oppdrag gikk ut på. Vi ble lastet opp med alt vårt utstyr, og passe sent på kveld var vi ved målet. Vi var kommet til Soløy i Lavangen, fjorden som ligger nord for Gratangen. Her ble vi lastet av ved et privathus like ved fjorden. Huset var rekvirert og der bodde en dame i 30 årene og hennes yngre svigerinne der. Vi fikk vite at vi skulle være vaktavdeling ved divisjonsstaben, og vi fikk også vite at det var general Fleischer og dermed hærledelsen som lå her. Vi var direkte underlagt divisjonsstaben, og klasselederen vår, som var fra Meløy og hette Breckan, skulle ha kommandoen, og sørge for at vi utførte de oppgaver som ble pålagt oss.
I første omgang gikk opp-draget ut på vakthold, patruljering etter vegen som gikk mellom vårt kvarter og huset der generalstaben holdt til. Der var også en vaktpost plassert der. Vi skulle varsle flyangrep og sikre mot annet angrep på staben. Det var et vanlig bolighus vi holdt til i, og vi hadde fått utlevert ulltepper. Den såkalte ”fryseposen” var bare en stor sekk av tynn seilduk og etter hvert ble vi vant til å ligge på gulvet med ryggsekken under hodet. Vi hadde to små stuer til rådighet, og gulvene ble ganske tett belagt når alle fra frivakten var til køys. Alle måtte sove i fullt hyr, og være forberedt til hurtig utrykning om nødvendig. Vi fikk forpleining tilkjørt og i samarbeid med de to damene i huset gikk den saken bra.
Husokkupasjon og krigsfanger
Vi holdt god orden i kvarteret - det var ellers en dyd av nødvendighet, og etter hvert kom våren nærmere og det ble mer levelig ute. Senere kom også mannen i huset tilstede. Han hadde arbeidet i gruvene på Kirkenes, men søkte nå heim til sitt. Han ble sjølsagt forbauset over at huset var besatt av soldater, men han tok det pent og avfant seg med situasjonen. Etter hvert fikk vi flere oppgaver. Vi fikk tyske fanger fra fronten. De skulle avhøres hos oss før de sendtes videre til samleleir. Det var med stor nysgjerrighet vi mottok de første. Det var ganske unge”Gebirgsjägere” med stålbeslåtte fjellstøvler, Edelweiss på luen og ”Gott mit uns” på bandolærspennen. Vi følte oss betydningsfulle når vi fulgte bak dem etter vegen med bajonett på skarpladd gevær, og sto bak dem under forhøret. De var ellers innkvartert i et rekvirert rom i nærheter av stabskvarteret. De virket forskremt og usikker på hva som kom til å hende dem. Vi hadde begrenset mulighet til å prate med dem p.g.a. språket, men en av aspirantene hadde vært et halvt år i Tyskland, og han kom i bedre kontakt. De ble som regel bare over en natt hos oss, og der kom stadig inn nye.
En annen oppgave vi hadde var å sørge for strøm til senderen som generalstaben brukte. Der var nemlig ikke strøm i Lavangen, og vi brukte da 2 sammenkoblede sykkelrammer for å lade dynamoen som måtte til for formålet. Ofte ble det lange sykkelturer og det skjedde til forskjellige tider. Trønderbataljonen som skulle marsjere fra Lavangen til Gratangen over Fjordbotneidet kom ut for snøstorm og uvær underveis. Utslitt og forkomne tok de inn på de første og beste gårdene i Gratangen uten å søke samband med egne avdelinger i området. Resultatet var at de ble lokalisert både av fienden og av den norske avdelingen som hadde stillinger der. De kom under kryssild og led store tap, 3 kapteiner falt der og avdelingen ble revet opp. Det var vel de største tap som de norske tropper led i dette område. En av kapteinene ble begravet i Lavangen, og mannskaper fra vår vaktavdeling medvirket ved begravelsen.
Etter hvert ble der mer flyvirksomhet i området. Det hendte at en norsk Fokker landet nær oss i oppdrag, med det fikk vi varsel om på forhånd. Ellers begynte engelske og franske jagerfly å operere fra Bardufoss. Tyske bombefly tok også til å bli vanlige, men det lot ikke til at de kjente til at Lavangen var et viktig sted, og direkte angrep fra fly forekom ikke der. Vi fikk skyteøvelser og øvelse i våpenbruk, men vi hadde streng ordre om at det ikke måtte løsnes skudd mot fiendtlige fly som ikke angrep. Sjølsagt var det viktig at vårt tilholdssted ikke ble kjent. Men så en kveld kom det plutselig utrykning av hele styrken for å settes inn mot et angivelig fallskjermangrep på nærmere angitt sted. En offiser fra staben tok ledelsen og opplastet på et par tilfeldige lastebiler bar det i vei opp gjennom Spanskdalen., Spenningen var stor og vi følte oss vel ikke altfor høye i hatten.
Flyangrep og luftkamp
Et stykke oppe i den trange dalen ble vi plutselig angrepet av et tysk fly som hadde observert den vesle kolonnen. Alle bykste ned av bilene og det var bare å søke dekning i steinuren som lå helt inntil vegen på høyre side. Det var lett å finne både skjul og dekning, og da flyet snudde og beskjøt oss med maskingeværer var det sjølsagt at vi besvarte ilden. Våre geværer hadde nok liten virkning, men det var da en tilfredsstillelse å kunne ta igjen. Flyet kom igjen flere ganger, men det kunne bare sveipe langsetter den trange dalen, og det forsvant. Det ble snart konstatert av ingen var truffet og bilene hadde ikke fått noen skade. Vi kunne derfor fortsette etter opprinnelig oppdrag. Men vel ute av dalen måtte vi egne soldater som kunne fortelle at det var blind alarm, og vi kunne returnere til basen.
Det ble etter hvert mer flyvirksomhet, men hovedkvarteret på Soløy ble ikke direkte angrepet. Flere ganger ble det åpnet ild fra passerende fiendtlige fly, men det lot ikke til at det var oss som var målet. Men en dag kom et stort tysk bombefly i relativt lav høyde over fjorden. Da dukket to engelske jagere opp og gikk til angrep. Det var bobbeltdekkere og de var meget manøverdyktige. De gav bomberen det glatte lag, og manøvreringen lignet mye på den trosten foretar når den jager kråka. Det hørtes kraftig ildgivning fra begge sider, men bombeflyet hadde liten unnvikingsmulighet og snart sto det svart røyk fra en av motorene. Det mistet høyde og forsvant mot Fjordbotneidet. Jagerflyene oppførte ren krigsdans og vi forsto de at fienden var gått i bakken. Men den ene jager lot til å være skadet. Den gjorde en sving over området og gikk så inn for landing på en slette på Tennevild.
Nedskyting
En offiser fra staben beordret noen fra vaktavdelingen med og vi kjørte innover og var snart ved flyet. Vi studerte flyet med stor interesse. Det hadde fått treff i bensintangen og måtte lande for mangel av drivstoff. Flyet var lite, og det bar trukket med seilduk. Typen var trolig Gloster Gladiator, og vi noterte oss at 2 maskingeværer hadde kulebanen gjennom propellslaget. Der var flere kulehuller i skrog og vinger, men flygeren var uskadd. Vi fikk ordre om å holde nyssgjerrige borte fra flyet og snart kom teknisk mannskap fra Bardufoss, og straks skaden var utbedret kunne flyet ta av igjen.
Bombeflyet var nødlandet på Fjordbotneidet, og patruljer fra Gratangen tok seg opp dit og tok 3 offiserer til fange. En av mannskapet var drept. Vi fikk også disse fangene innom til forhør. En av dem var såret men disse var mer tilknappet enn fanger vi før hadde hatt innom. Siden ble fire av oss under ledelse av en sersjant sendt opp til flyet fra Lavangen. Det var en drøy marsj, og det lå ellers snø flekkvis. Det var relativt flatt der flyet lå; de hadde foretatt buklanding. Det syntes som om en eventuell brann fra nedskytingen var slukket, men de overlevende hadde lagt sin drepte kamerat oppå flyet og satt fyr i en bensintank. Det oppsto da en eksplosjon og store deler av flyet var opprevet. Vi fant en del karter som ikke var helt oppbrent, men med den lange veien vi hadde tilbake kunne vi ikke ta med oss noe særlig. Det var et tomotors bombefly, bestykket med kanoner og flere mitraljøser.
Kampen om Narvik
Det tok til å våres; men de hygieniske forhold var mangelfulle. Omsider fikk vi bytte underklær, men muligheten for skikkelig vask var det dårlig om. Men så ble det ordnet med en mulighet hos en kjøpmann i umiddelbar nærhet. Der fantes et badekar med innlagt kaldt vann i et kjellerrom. Vi fikk tilkjørt et feltkjøkken som vi fyrte med ved. Det var først og fremst offiserene ved divisjonsstaben som skulle få bade, og vi bar inn varmvann i bøtter og slo i badekaret. Jeg husker spesielt at jeg bar inn varmvann til general Fleischer, og det føltes som en stor ære. Omsider ble det også vær tur, og det var en ubeskrivelig følelse å få vasket seg skikkelig og få rent tøy på. Vi hadde da ikke vært ute av klærne på flere uker.
Vi fikk etter hvert en viss rutine i våre gjøremål. Vaktoppgaven var primæroppgaven, herunder fangevakten og vi måtte også sørge for at de fikk mat når de var innom. Flyvirksomheten ble etter hvert økende, ofte fikk vi fiendtlige fly i sikte, men direkte angrep av dem forekom ikke. Foruten å varsle flyalarm måte vi bare søke skjul så ikke tilholdsstedet ble oppdaget. Anstanden til Narvikområdet var ellers ikke større enn at drønn av kanonade og bombing nådde oss. Særlig foran angrepet på Narvik var larmen av dette intens, og budskapet om vellykket invasjon ble mottatt med begeistring. Vi følte at nå gikk det godt.
Dimmitert
Desto dypere ble skuffelsen da vi ble klar over at divisjonsstaben forlot Soløy, og vi også fikk ordre om forflytning med sikte på avvikling. Stabssjefen samlet hele vaktstyrken og takket oss for godt utført tjeneste, de hadde følt seg trygge med vårt vakthold, og han uttalte håpet om at rådende tilstand måtte bli kortvarig. Stabens offiserer forlot deretter Soløy, og for oss ble det oppbrudd fra kvarteret. Vi tok avskjed med våre husverter og ble transportert med bil til Hundtorp. Der måtte vi avlevere våpen og ammunisjon, mens vi fikk beholde uniform og øvrig bekledning, samt ryggsekken. Vi ble så dimitert og opplyst om at der var rekvirert skøyter for heimtransport av soldatene.
Vi måtte da ned mot Sjøvegan, og turen dit gikk på veger som var helt oppbløtt i teleløsning, og flere ganger måtte bilene våre i grøften. Der sto nok av etterlatte biler på og langs vegen, så det var intet problem å komme fram. Vi fant ikke umiddelbart fram til videre transport, men overalt lå etterladenskaper etter de allierte troppene som hadde forlatt, vi fant dermed lett fram til forsyninger av mat, og vi sikret oss nødvendig proviant for heimreisen. Der var mange som i likhet med oss som var dimmitert og på veien heim, og vi havnet da på Salangsverket der vi kom i kontakt med en selfangerskute ”Asbjørn” av Gratangen. Den var rekvirert og skulle gå sørover. Vi lastet inn og turen tok til.
Hjemreise
Vi var jo alt kommet i juni og det var sommer i luften. Det var sol og stille, men vi var skuffet og nedslått. Vi var nå slagne soldater i et okkupert land, og ingen kunne si oss hva vi hadde i vente. Reisen gikk problemfritt, vi kom fram til Svolvær, der vi overnattet ombord. Det var med en viss spenning vi så fram til turen over Vest-fjorden. Det het seg jo at den var minelagt, men vi kom fram til Bodø uten viderverdigheter. Men her fikk vi det første møte med krigens ødeleggelser.