Hjemme igjen
Tidlig på morgenen kom vi så fram til Gjerøy, der en brunbrent og skitten feltsoldat kunne krabbe i land på kaia. Jeg kom sjølsagt helt overraskende på dem heime, og gleden hos dem var stor. For meg kjentes det som å våkne opp av en uvirkelig drøm. Jeg hadde jo ikke hatt kontakt med dem heime på lang tid, og det eneste de visste var jo at jeg befant meg i et område hvor krigshandlinger pågikk. Først og fremst var det nå og få vasket seg skikkelig og få rent tøy på, og når en så kunne få legge seg i sin gamle seng heime, så var da alt ved det gamle i de nære forhold. At situasjonen og framtidsutsiktene generelt var skremmende, kom en ikke bort fra, men det var lite å gjøre med. For dem heime var det en bekymring mindre at jeg var kommet heim.
En bror i krig
Men min bror Rolf hadde vi ingen underretning om. De var kjent med at båten han hadde hyre med, D/S Løvaas, hadde ligget i Bergen ved krigsutbruddet, men at mannskapet hadde forlatt skipet da det sto i fare for å bli rekvirert av tyskerne. Noen dager etter at jeg kom heim fikk vi underretning om at han hadde tatt seg fram tvers over Norge og at han hadde vært innom tante og onkel som bodde i Trysil. Derfra hadde han kommet seg over grensen til Sverige, og hadde som mål å slutte seg til de norske styrkene nord i landet. Langt senere fikk vi vite at han var kommet fram til Kirkenes, men på det tidspunkt var alt kapitulasjonen på tale og vi fikk vite at han hadde dratt til Sverige igjen. Lenge deretter fikk vi vite at han fikk seg hyre i Gøteborg på det Wilhelmsen eide skipet M/S Tai Shan og var kommet seg over til England i januar 1941. Først i 1945 kom endelig beskjeden om at han hadde overlevd krigen, og i juni 1946 var han heime på norsk jord igjen.
Mer informasjon om Rolfs bevegelser under krigen finnes på nettsidene til Krigsseilerregisteret.
For kongen og fedrelandet
Etter en forvirrende tid fra kapitulasjonen og utover ble det klart at det norske folk fortsatt sto for det standpunkt som regjeringen hadde tatt den skjebnesvangre 9.april. Det var Kongen og regjeringen som hadde forlatt landet som fortsatt var å forholde seg til, og tyskerne var våre fiender.
Til å begynne med var det en skjerpet rasjonering som ble mest merkbart. Den ble gjennomført med tysk grundighet men med norsk administrasjon. Til å begynne med søkte fienden å vinne tillit og tilslutning, men da dette snart viste seg å være fruktesløst, så fikk vi snart merke den harde handa. Det førte jo igjen til en innbitt motstand fra norsk side. De få medløpere som Quisling og hans gjeng greide å samle, ble ennå mer forhatt enn tyskerne, og de bidro til å samle ”Jøssingene” i organisert og enkeltvis isfront mot det regime som var påtvunget oss.
Det førte til at ungdommene i første omgang holdt seg heime og på steder der det ikke var tyskvennlige innbyggere, oppsto der trivelige miljøer upåvirket av okkupasjon og indre splittelse. På steder med fiendtlige okkupanter sto det mer frykt og avsky for norske ”Quislinger” enn for de fremmede soldater.
Syketransport med komplikasjoner
Det første året holdt jeg meg heime, men jeg ble snart rastløs og unyttig. Sjølsagt var det alltid noe å gjøre både heime og omkring på gårdene omkring. Ett oppdrag fikk jeg i forbindelse med vakthold på en person som hadde nervesammenbrudd, og i et tilfelle av samme slag tok jeg på meg å følge en ung gutt til Rotvoll Asyl nær Trondheim.
Det gikk bra til å begynne med, men hurtigrutebåten vi reiste med var overfylt med reisende, deriblant en flerhet av tyske soldater. Jeg fikk gutten til å legge seg ned på dørken inne i en salong, for alle sitteplasser var opptatt. Jeg tok et tak om håndleddet hans og regnet med at jeg ville våkne om han reiste seg. Imidlertid fikk han et hysterisk anfall med rop og skrik, og de andre passasjerene fikk en ordentlig forskrekkelse.
Til hell for meg var der en lege blant dem, og han fikk gitt gutten en sprøyte så han roet seg. Det ble nå mulig å få liggeplass for ham på en benk, og nå så jo også de andre passasjerene etter ham. Tidlig på morgenen kom vi til Trondheim. Trikkene var ennå ikke begynt å gå og jeg fant at vi kunne gå fram til Sykehuset. Gutten var nemlig ikke klar over hvor vi skulle, og etter hvert som vi nærmet oss Asylet, som det da hette, måtte jeg prøve å avlede hans oppmerksomhet fra skiltene som viste veg dit. Det lyktes, og vi kom fram dit vi skulle.
Jeg var informert fra distriktslegen om at han hadde sendt alle papirer til anstalten, så jeg skulle bare avlevere pasienten for innleggelse. Jeg fikk så en lege i tale, men han hadde intet kjennskap til saken, og han var ganske brysk da han mente jeg fikk bare ta gutten med meg heim igjen. Jeg sa da fra om at jeg hadde fulgt pasienten dit etter ordre fra legen heime, og min oppgave var avsluttet. Jeg fikk da tale med oversøster, og hun beroliget meg med at de nok skulle at hånd om gutten. Det var nok bra, for han hadde da oppdaget hvor vi var kommet og reagerte som ventelig på det.
Oversøster bad meg på frokost, og syntes nok det var leit at legen var så avvisende. Så var det bare for meg å komme meg heimover igjen på hurtigste måte.
Arbeid i Rana og Vesterålen
Neste vår fikk jeg tilbud om en jobb i Rana, og den tok til med en skitur fra Melfjordbotn, og det var arbeid i fri luft som varte fram det igjen ble varmt i luften. Heime led det mot onnetider og det var nok å gjøre til det led mot høst igjen. Jeg fikk nå en vinterjobb hos en handelsmann i Vesterålen. Han var fra Gjerøy, men var flyttet dit for noen år siden. Her var både gardsstell og dampskibsekspedisjon som foregikk med ekspedisjonsbåt, så var det brygge med fiskemottak, istaking i samme forbindelse, kassespriking og fiskarbeid. Det ble varierte arbeidsoppgaver. Både forretningsbygget, som samtidig var brygge og fiskemottak, og hovedbygningene var store, gamle bygninger.
Foruten arbeidsgiverens familie på fem, bodde også tre drenger, tre piker, butikkbetjent og butikkdame i huset. Det ble jo nesten storhusholdning og der var mye liv og røre. Båtekspedisjonene foregikk både natt og dag, ofte kom der mye varer som måtte heises opp på brygga. Til tider var det dårlig vær og det kunne være strevsomt å komme seg tillands. Vi hadde jo bare årene som framdriftsmiddel og ekspedisjonsbåtene var store og tungrodde. Vi var oftest alle tre med på ekspedisjonene. Der var også passasjerer som reiste og kom, og de skulle også ha sin oppmerksomhet. Der var ungdomshus i nærheten, men vi måtte i båt for å komme dit. Men der var verken tyskere eller Quislinger i nærheten og aktiviteten på ungdomshuset kunne foregå uten altfor stor kontroll.
Radioforbud og sensur
Det varte ikke så lenge før radioapparater bli inndratt og ytringsfriheten ble sterkt begrenset. Det kom også danseforbud og det ble den moroa en kunne lage sjøl som kunne praktiseres. Stort sett tok HH rasjoneringen og vareknappheten til å merkes, men just her hadde vi det bra. Det var en fordel å ha et lite gårdsbruk innen virksomheten og handelsvirksomheten kunne vel også gi visse muligheter. Husbondsfolkene var trivelige og hadde stor forståelse for mange ungdommer i huset, og om det var travelt, så hadde vi mange koselige stunder også innen huset. Jeg ble der bare vinteren igjennom, og dro så heimover igjen da det tok til å våres igjen.
Også heime var det fritt fram for den moro som de mange ungdommene kunne få til, og trykket fra okkupasjonsmakten fikk ikke noen direkte virkning. Vi hadde tilgang på radionytt og der var ingen som ble fristet til å skifte standpunkt i krigsspørsmålet. Innen kommunen var det likevel en håndfull nazister, og de hadde overtatt den offisielle styringen i kommunen. Etter påtrykk utenfra hadde disse gått med på å oppnevne personen som skulle tas som gisler om makthaverne fant grunn til det. En del ble også hentet uten at de sjøl var årsak til det.
Eid Realskole
Motstandsbevegelsen ble etter hvert irriterende for okkupasjonsmakten. Snart kom de første dødsstraffer og flere fulgte. Resultatet ble at hatet og avskyen for inntrengerne stadig økte. Jeg korresponderte med enkelte av kameratene fra krigens dager, og da jeg beklaget meg over å måtte gå slik uten mål og med, fikk jeg råd om å søke meg til Eids Realskole på Nordfjordeid som ettåring. Han hadde gjort det med godt resultat. Jeg konfererte med far og han ville hjelpe meg med omkostningene. Søknaden ble imøtekommet og til skoletid var jeg på tur til Eid. Turen gikk greit, men bussen fra Volda til Nordfjordeid gikk med generator, og vi måtte av for å skyve på i enkelte motbakker. På Eid fikk jeg rom hos et eldre ektepar. Foruten meg hadde de leid ut til 3 gymnasiaster. På skolen hadde vi klasserom i øverste etasje i et gammelt og høyt skolebygg. Klassen besto av ettåringer, toåringen og treåringer i samme klasse. Omtrent tredjedelen var ettåringer, og vi var noe eldre enn de øvrige. Vi skulle da i løpet av en vinter forberede oss til eksamen følgende vår, mens våre yngre kamerater skulle bruke henholdsvis 2 eller 3 år. Det ble sjølsagt travelt, og jeg hadde liten lesetrening.
Det var knabert i matveien, vertinna sørget for at vi fikk en liter skummet melk pr dag, og brød m.v. kjøpte vi inn, alt var jo på kort så en måtte beregne inntaket etter rasjonene. Middag fikk vi kjøpe på en kafé, og ettersom det var en baker som eide kafeen, så fikk vi forholdsvis ofte melklubb. Men om det var knabert, så sultet vi da ikke. Det ble liten tid til annet enn lesing, men på lørdag var det kino, så det var stort sett den avveksling vi hadde.
Det var mange tyskere på Eid og flere områder var avsperret med piggtråd. Tyskerne lot oss i fred, men en natt hadde to av de yngste i klassen vår tatt seg fore å male kryss på de fleste husene i hovedvegen. Da fikk vi besøk av to gendarmer og skolen ble avsluttet for dagen. De to synderne måtte vedgå sin brøde. Tyskerne tok dem imidlertid med og de måtte sitte i forhør til utpå dagen, og de måtte da vaske av det de hadde smurt på den neste dag. Ingen syntes så særlig synd på dem, for det var jo en dum strek.
Men i klassen hadde vi en hirdjente, og henne var vi redd. I klassen ble det aldri snakket om noe som hadde med politikk etter krigen å gjøre. Mens vi var på Eid ble en hurtigrute senket på Stadhavet. På den båten var to jeg kjente heimefra, og det gjorde sterkt inntrykk. Vi som skulle nordover til jul unngikk å reise over Stadhavet ved å reise over Volda og vi var glade for å være velberget tilbake etter jul. Til jul hadde vi ettåringer nådd igjen de som var toåringer, og kunne følge deres leseopplegg videre. Vi måtte gå opp som privatister dvs. ta eksamen i alle fag, både muntlig og skriftlig, så det ble et sterkt press fram mot eksamen.
Det ble merkbart på kroppen, med knapt kosthold og mye lesing ble det lite kjøtt på benene og det ble også merkbart på nervene. Jeg tok meg en tur til legen, og han utstyret meg med en flaske med bromoppløsning. Det hjalp og så kom en spennende tid med muntlig eksamen. Her fikk vi resultatene med en gang, og det gikk aldeles bra for mitt vedkommende. Forbausende nok var det ett-åringene som fikk best resultat, det var vel større alder og modenhet som gjorde det. Så kom skriftlig eksamen, og her måtte vi vente på resultatene fra eksamensnemnda. Vi hadde vel en viss peiling etter at dagene var over, men en dag sto karakterene oppslått på skolen da vi kom om morgen-en. Det ble M i alle hovedfag for mitt vedkommende, og jeg følte at jeg hadde hatt lønn for strevet. De fem beste var ettåringer. I motsetning til de andre elevene var ettåringene samlet sammen fra hele landet, og utvelgelsen ved inntaket av elevene her er vel forklaringen på resultatene. Nå var våren kommet til Nordfjordeid for lenge siden. Vi fikk se fruktblomstringen og hingstutstillingen, og vinteren på Nordfjordeid kan jeg se tilbake på med glede. Enkelte av ettåringene fortsatte i gymnaset der og noen tok artium etter ett år der. Jeg følte meg så pass nedslitt etter det året som var gått at jeg så ikke syn på å prøve på det. Så var det avskjed med kameratene og heimtur igjen.
Som alltid var det godt å komme heim. Ad omveier hadde vi da fått underretning om at Rolf var kommet over til England og var i handelsmarinen. Men fortsatt var det jo stor grunn til engstelse for ham. Denne gangen ble jeg heime til over jul. Det hadde da vært krigsraid i Måløy og i Lofoten, og vi ventet nesten på at det skulle bli invasjon av Vestmaktene og vi trodde det ville bli i Nord-Norge. Jeg fant ut at jeg skulle komme meg til Lofoten, for å være i god posisjon, og så søkte jeg plass som kokk på en storgarnskøyte fra Reine.
På Lofotfiske som kokk og altmuligmann
To gutter fra samme sted fikk også plass på samme båt. De hadde mer erfaring som fiskere og fikk jobb som leiekarer. Vi reist oppover med ”Nordkynn” - en lastebåt og kom fram til Reine. Nå viste det seg at rederen og båten vi skulle være med hadde sin stasjon på Olenitsøy, en liten øy i nærheten. Det var i januar dette og jeg fikk det første møte med rorbua. Vi skulle få i stand bruket før fisket tok til. Det viste seg at garnbøteren, en eldre kar, også var fra Rødøy, så vi ble en hel klikk derfra.
Rorbua var av vanlig eldre modell, enetasjes uten himling, delt i to på midten. Inngangen, ”Budøra” var for oppbevaring av bruket, mens den indre halvdelen var arbeids- oppholds- og soverom. I hvert hjørne hang to tomannskøyer. Øvrig inventar var krakker og spisebord. På gulvet ellers var plass for garnbøting og kavelbinding. En båtovn med to hull var kokeinnretningen, og et skap for skaffetøy og nødvendige kasseroller. Dette var jo min arbeidsplass, men ettersom jeg ikke var særlig brukbar til garnbøting så ble det kavelbinding jeg hadde som jobb når jeg ikke var opptatt med koking. Det ble ofte kokt mat 2 ganger om dagen mens vi var på bua, brødrasjonen var jo vel knapp.
Vi ble i tre uker på bua, og så tok sjødriften til. To mann ble igjen i land, mens vi ble fem i tillegg til skipperen som mannskap ombord. Det var en forholdsvis liten garnskøyte som nå ble vårt tilholdssted både dag og natt. Det ble to i køye her som i land, og der var just plass å sitte ved bordet på benken foran køyene. Som kokk ble min plass mellom bordet og ovnen, så der ble det i meste laget varmt. Det første vi tok til med var å greie inn garnbruket. Det var hele førti garn som var knyttet sammen i en lenke, og hele garndungen lå fra lugarskappa og helt til bakskotten der garnrenna var plassert. De andre to guttene heimefra hadde sine jobber med å sørge for at kavl og stein gikk greit ut under setting, en mann sto ved sjølsetteren og min plass bar å se til at linet fulgte. Skipperen var sjølsagt i styrehuset.
Første settingen var jo tørre garn og de har lettere for å floke seg enn når de er våte. Vi hadde første utsetting på havet utenfor Reine og vi fikk levert fangsten der. Men siden vi var flyttet ombord ble det vårt tilholdssted resten av sesongen. I begynnelsen var det ganske mørkt når vi forlot havna for å ta til med dragingen. Ingen fikk dra ut før oppsynet gav signal, og så var det å finne tak i ilen som markerte garnlenka. En stor blåse med staur og flagg og båtens nr. påmalt blåsa skilte den ut fra de andre. Det måtte brukes lyskaster for å finne den rette.
Været var bra den første dagen og brukbart med fisk. Nå ble det annen arbeidsfordeling under dragingen. Etter at første garnet var kommet inn over korten ble det lagt rundt garnspillet og nå ble det min jobb å dra garna fram fra koppene under spillet mens fisken passere under. En mann sto ved korten og sørget for å få fisken innabords. Min jobb het å sitte i ”stoppen”. Jeg satt på rekka, og på dekket på andre sia av romluka sto så en kar i avtiningen. Han skulle foruten å få fiskene løs av garnet også bløgge dem, dvs. skjære over blodårene ved gjellene. Kavl- og steinlegger sto så på sine plasser og garna ble med en gang greid inn for setting. Fisken ble etter hvert kastet ned i rommet, og når siste garn var inne, så var også garna klare for ny utsetting.
Alle skulle sette samtidig, og når oppsynet gav klarsignal, gikk garnbåtene side om side mens de satte garna ut, og der ble satt ut iler i begge ender av garnlenka. Hvis det var godt vær, kunne sløyingen begynne umiddelbart, og jeg hadde som regel til jobb å ta ”utur” - sortere ut lever og rogn og hive resten av innvollene på havet. Måsene var alltid fast følge og de hadde gode tider. Om sjøen var rolig så slapp jeg fri fra jobben på dekk, og kunne ta til med middagskokingen.
Ferskfisk, hver dag
Det var alltid ferskfisk og lever, så det var først å finne en høvelig torsk og få den skåret i biter. Av og til kokte jeg fisken i sjøvann. Den ble da just passe salt, men forutsetningen var at vi var ute i rein sjø. Jeg hadde da middagen klar til vi var i havn. Vi måtte ofte vente før vi fikk levere fisken, og da passet det å ta middagen. Merkelig nok var ferskfisk, lever og rogn alltid like godt, sjøl om vi fikk det hver dag.
Dagens fangst ble så levert til kjøper. Det var å lempe fisken over i stroktønner, tønner med stor jernhank. Lever og rogn gikk samme vei. Vi lettet snart fra heimhavna og fulgte fisken østover langs Lofotveggen. Dermed kom vi innom de fleste av fiskeværene i Lofoten, og opplegget var likt alle steder. Iblant var det rusket vær, da hendte at jeg fisk en sjø innover ryggen mens jeg satt på rekka og dro inn garn, men oljehyret tok imot det meste. Vi kom oss i hyret på tur ut og bak styrehuset var luneste sted mens vi søkte etter ”oppstandet”.
Det hendte at vi fikk opp en fremmed garnlenke på kryss av vår, det ble tyngre å få den opp, og oftest ble den da skåret av og slått sammen med en knute. Nesten verre var det om fikk en nabolenke ”felt” dvs. viklet sammen med vår i lengderetning. Om det var nabo-skøyta så hendte det at vi kom ganske nær under dragingen. Men det gikk alltid bra.
På Søndagene kunne vi ta en tur opp til fiskerheimen. Der kunne en få mulighet til telefon og brevskriving. Servering var der også men på den tid var det bare ”brødmel” i handelen, og det var ille nok som vanlig brød - som kaker var det lite spiselig etter vår smak. Det måtte jo brødkort til om en bare skulle ha en brødskive, og smør-kort for smøret. De såkalte restaurantkort hadde merker ned til 5 gr. Det nyttet forresten lite med kort når kjøpmannen ikke hadde varen. Det kunne gjelde både smør 4g sukker. Jeg husker at vi brukte kald lever som pålegg når smør ikke fantes. Nei det var ferskfisken som holdt liv og arbeidslyst i oss.
En dag vi var på sjøen så vi krigsskip stevne inn Vestfjorden. Det var spente øyne som fulgte dem, og skuffelsen var stor da flagget med hakekorset ble synlig.
Lus på lugaren
Vi ble etter hvert vant til den daglige drift, men de hygieniske forhold ombord var under enhver kritikk, og når der da kom lus i lugaren, så ble det lite trivelig. Min køyekamerat og jeg fant at noe måtte gjøres. Vi lå just da i Svolvær og det var landligge for uvær. Vi tok en tur til apoteket der vi forsynte oss med medikamenter mot utøy, og deretter innom Lofotpostens ekspedisjon. Derfra fikk vi med en bunke makulatur, og mens de øvrige av mannskapet var i land fikk vi rengjort oss ordentlig. Vi fikk også ut sengetøyet og vi foret køya med aviser og pudret godt med ”SebÅ.-dillafrø”. Så smurte vi oss inn med kvikksølvsalve og følte oss befridd for husdyrene iallfall for en stund. Det hjalp utrolig for en stund, at jeg fikk hovne kjertler under armene etter kvikksølvbehandlingen var ikke beregnet. Jeg måtte sågar få skåret opp en som ble til svull, og det var sykestuen som besørget. Det ble ikke sykefravær av den grunn, så det ble noen leie dager før det hele roet seg.
Nise i garnet
Men som vinteren led fram ble det lysere dager og enkelte dager fikk vi solskinn og stille. Det var bare fryd å være på sjøen da, og etter hvert ble det mindre fisk, og det ble rene latmannsdager. Da vi dro opp garna for å kjøre vestover til utgangspunktet fikk vi en annerledes fangst, en nise hadde gått seg fast og druknet. Vi fikk tappet blodet av den, og da vi kom til Olenilsøy gikk jeg i gang med å flense nisa og skjære ut kjøttet. Det ble en kjærkommen avveksling i kostholdet, og det ble også en bit til rederen. Vi fortsatte fisket en kort stund fra Olenilsøy, men etter at bruket var ordnet og tørket, fikk vi oppgjør og vi tok på heimtur. Vi var framom Bodø og handlet litt, men det var jo lite å få kjøpt.
Atter engang var det godt å komme heim, og ekstra godt var det å bli skikkelig avluset og å komme i skikkelig seng igjen. Men nå var det helt tydelig hvordan krigslykken hadde vendt seg til våre alliertes fordel, men det ble også farlige tider for de som ikke sympatiserte med tyskerne og deres heimlige allierte. Ganske mange ble arrestert og forfulgt uten at de i mange høve sjøl var årsak til det, og det gikk stygge rykter om misshandling som den norske hirden sto for. De ble etter hvert mer forhatt enn okkupasjonssoldatene.
Pasienttransport
Først i mai 1945 fikk jeg forespørsel om å følge en pasient som lå i sykekurv heimefra og til Kysthospitalet i Stavern. Det var usikre og skumle forhold og det var få som ville ta turen. Pasienten lå i gipsseng og skulle opereres for tub. i ryggen. Etter lokalbåtreise kom vi over på hurtigruten. Som vanlig var det mange tyskere ombord og der var også luftvernskyts på båten. Kurven ble plassert innendørs på mellomdekket og en presenning ble rigget til for å skjerme for innsyn. Da vi skulle passere Folda måtte alle ta på redningsvester og alle ble kommandert ut på dekk. Jeg fikk imidlertid være inne sammen med pasienten. Midtfjords stanset hurtigruten og luftvernet åpnet ild. Det ble ganske uhyggelig, men en tysker forsikret at det bare var våpenprøve, og kort etter fortsatte reisen.
Stopp i Trondheim
Vi kom til Trondheim og jeg fikk da vite at toget vi måtte ha videre ikke skulle gå før sent på kveld. Det var ennå tidlig morgen og vi måtte forlate båten. Jeg fikk snakket med befal ombord og fikk tillatelse til å bli ombord en time utover ankomsten. Jeg måtte finne en utvei for opphold i byen, og fant i telefonkatalogen fram til ”Røde Kors Hjelpekorps”. Til mitt hell var de mobilisert på grunn av situasjonen, og etter kort tid kom en bil ned og hentet pasienten og meg til Tjellhaug Ungdomsskole, der vi ble tatt hånd om på beste måte.
Jeg måtte da ned til jernbanestasjonen for å få ordnet med billetter fram til bestemmelsesstedet. Der fikk jeg opplyst at ettersom vi skulle til ”Grensesone Vest” så måtte vi ha grenseboerbevis. Det var ikke nok med de legitimasjonskort som vi var utstyrt med. Det ble en hel Canossavandring mellom norske og tyske kontorer og jeg måtte ha erklæring fra Lege i Trondheim om nødvendigheten av reisen. Det ordnet våre gode hjelpere med og jeg havnet tilsist hos Politipresidenten i Trondheim. Der fikk jeg endelig de nødvendige pass. men da var mesteparten av dagen gått. Men hjelpekorpset bar ikke sitt navn forgjeves og foruten at vi fikk mat og hvile, tok de også kontakt med korpset i Oslo og ordnet med overgangen der. Sent på kveld kjørte de oss til toget, og vi fikk sykekupé.
Mørklagt by
Det ble en lang togreise, lokomotivet ble fylt med ved og farten var dårlig. På opptur mot Dovre stanset toget midt i en tunnel og vi kom ikke ut derfra før vi fikk hjelp derfra til å komme ut. Toget stanset lenge på stasjonene og da vi endelig ankom Oslo var det blitt mørkt igjen. Men sjøl om det var en mørklagt by vi kom til så var det hjelpere tilstede og snart var vi trygt tatt hånd om. Der var mat og vennlige ungdommer som sto til tjeneste med alt som trengtes. Det var inne minst godt for pasienten som nok hadde hatt en stri tur. Neste dag ble vi kjørt til Vestbanestasjonen, og der ventet en komfortabel sykekupé som fraktet oss fram til Larvik, og bil fra Kysthospitalet tok oss til bestemmelsesstedet. Vi ble hyggelig mottatt og jeg fikk middag der.
Jeg ble til neste dag og overnattet på Fredtun, Frikirkens ungdomsskole som ikke hadde elever da. Så tok jeg avskjed med pasienten, som forøvrig var en kusine av meg - ønsket henne god bedring og gikk på toget til Oslo igjen. Jeg hadde ikke hatt kontakt med folk som var orientert om krigssituasjonen, og hørte med forbauselse at folk snakket ganske åpent om forhold som alt lenge hadde vært tabu. I Oslo så jeg her og der flagg som hang ut fra vinduer og jeg forsto at store ting måtte ha skjedd.
Kapitulasjonen
Jeg oppsøkte en kjenning heimefra som bodde og virket i Oslo, og da sprang bomben. Tyskerne hadde kapitulert og man håpet på at også tyskerne i Norge ville legge ned sine våpen. Foreløbig kunne vi ikke se noen forandring i deres oppførsel, men jenta som jeg hadde tatt kontakt med kunne fortelle at hun tilhørte heimefronten og at de nå var i ferd med å trekke inn til byen for å være klar til aksjon. Dette var den 7. mai og utover kvelden trakk folk ut i Karl Johans gate og snart var der et bølgende hav av mennesker. Tyskere var ikke å se og det ble etter hvert 17.mai stemning. Folk kom ut med sine blendingsgardiner og linder vill jubel ble det laget bål av dem ute i gate. Så dukket det opp ridende politi i sine gamle, svarte uniformer. De fikk blomster og det forekom at de fikk jenter med på hestene. Der var sang og jubel og der dukket stadig opp improviserte rim og slagord som gav uttrykk for at freden var kommet til gamle Norge.
Ennå var vel ikke tryggheten helt sunket inn, for da der plutselig hørtes et smell som av et skudd, kom der bevegelse i mengden og det oppstod en viss panikk. Mange tok på flukt, men ettersom det ikke var noen reell fare på ferde, så falt mengden til ro igjen. Men nå lyste det i vinduene igjen og vårnatten var full av fryd og glede over friheten som så ut til å være kommet igjen. Jenta jeg var i kontakt med ble innkalt til tjeneste for heimefronten og jeg fikk nattlosji der hun bodde.
Neste dag fortsatte frihetsfesten. Karl Johan var konstant full av jublende folk. Neste dag kom folk fra Grini og Heimefronten med sine armbind ble tiljublet og behørig hyllet. Tyskere så vi bare i Rosenkranzgata der elitesoldater dannet en kjede foran det som formdentlig var et hoved-kvarter. Snart kom også russerfanger og det ble etter hvert et konglomerat av ulike grupperingen som alle hadde ett til felles. En jublende fryd over at krigen var slutt og en nyvunnet frihet som måtte feires. Men snart skulle Quisling og hans medløpere fanges inn og settes i bur. Heimefronten besørget dette, og folket sang: ”Seieren er vår, seieren er vår, Quisling kom på Grini i går.”
"Stengt av glede"
Tilsynelatende var alt fryd og gammen for de aller fleste, men mange hadde mistet sine og mange var merket for livet, mange gikk også i uvisshet om slektninger og kjente som var ført til en uviss skjebne i tyske konsentrasjonsleirer. Der var mange som hadde dyrt betalt for freden og som ikke kunne glede seg slik som de aller fleste. Butikker var ”stengt av glede” som det kunne stå på døren, Det ble nok en del praktiske baksider av feiringen, men vi hadde jo fått friheten tilbake, det var vår og alt var lyserødt, for ikke å si ”rødt, hvitt og blått.” Jeg ringte heim for å gratulere og for å melde posisjon, for jeg måtte nesten stoppe litt til for å være med på det herlige folkelivet som utfoldet seg i hovedstaden.
Det viste seg ellers at også jernbanen var kommet ut av gjenge ved fredsrusen. Omsider fikk jeg hoppe på brekkvogna på et godstog og kunne ta på heimtur. Men underveis ble vi innhentet av et tog som var satt opp for å frakte Grinifanger til sine heimsteder. Jeg fikk hoppe over på det, og resten av turen til Trondheim ble en fortsettelse av fredsfesten i hovedstaden. På mange stasjoner møtte de lokale beboere fram med melk og mat, og det hele var bare fryd. Fra Trondheim fulgte jeg et ordinært tog og via Mosjøen kom jeg da heim etter den største opplevelsestur som tenkes kunne.
Feiring hjemme
Heime var det bare smil og glede, og det første som skulle tas til med var forberedelse til en heidundrende 17.mai feiring. Ennå var vi engstelige for Rolf, og etter en tid fikk vi bekreftet at han hadde overlevd krigen på havet, vi fikk også brev fra ham som bekreftet dette. Dermed var gleden fullkommen for hele familien. Det ble ellers en uforglemmelig sommer - i tillegg til gleden over den nyvunne frihet ble det sommervær av beste klasse. De første forbedringer av matsituasjonen begynte å komme, men best av alt var at det trykket som i okkupasjonsårene hadde ligget over folket og all fremadrettet virksomhet, var nå borte, og det ble i gjenmulighet for å tenke framover.
Medaljens bakside
For de som hadde satset på feil hest og regnet med tysk seier, ble det nå en oppgjørets dag, men de fleste hadde liten sympati for dem. Heldigvis var det få i vår nærhet.
Tyskerne ble samlet i leirer og etter en tid ble de sendt tilbake til sitt heimland, og det skjedde uten episoder av betydning. Også de var vel glade over å ha kommet levende fra krigen. Det var bare de som ble regnet som krigsforbrytere som ble tatt i forvaring. Også krigsfangene, mest russere, men også polakker og jugoslaver, ble sendt heim. Russerfangene var visst ikke så sikre på hva som ville møte dem heime, antakelig med god grunn, men de ble da tatt godt hånd om mens de ennå hadde opphold her. De var fulle av takknemlighet mot dem som hadde stukket mat til dem mens de var fanger. Men et utrolig stort antall hadde strøket med under den hjerteløse behandling som tyskerne hadde gitt dem under fangenskapet. Det var også grufulle beretninger som nå kom fram om tyskernes umenneskelige råskap i behandlingen av de politiske fangene som de hadde samlet i sine utryddelsesleirer.
Billedreportasjer avslørte hauger av utsultede nakne lik og likbrenningsovner der ofre fra gasskammer og andre heslige avlivingsmåter ble kremert. Vestmaktene og Russene besluttet å gjennomføre okkupasjon av hele Tyskland.