Generasjonsskifte på Hagland
De gamle på Hagland levde nærmest som kårfolk i egne rom i husets vestre ende og de hadde sine soverom ovenpå. Randi og Rolf hadde restaurert huset og hadde kjøkken, stue og 2 soverom ovenpå. De besørget middag for kårfolket, men hadde ikke så mye bry med dem ellers.
Den første som ble skrøpelig var onkel Ole. Han ble etter hvert ganske ufør i beina og det gikk også tilbake med ham på flere områder. Det endte med en lungebetennelse som ikke ville gi seg, tross penicillinkur. Han ble bevisstløs, og det var bare fordi det ikke var plass på sykehjemmet at vi måtte ta hånd om ham heime.
Det er jo begrenset hva en kan ha å hjelpe seg med i et privathus, men det ble bare noen dager før han døde. Vi vekslet om å holde vakt over ham og utgangen var stille og fredelig. Han ble begravet på kirkegården ved bedehuset på Gjerøy.
De øvrige tre fortsatte sitt bofellesskap som før, men tante Lina ble etter hvert helt blind og da hun også ble mer og mer glad i å holde sengen, gikk hun med på å overflyttes til Sykehjemmet på Rødøy. En viktig grunn til dette var at en god bekjent av henne alt var der og at hennes datter var kokk på huset. Dessverre døde fru Losvik samtidig som tante Lina ble flyttet dit, og det var en stor skuffelse. Men likevel fant hun seg godt tilrette der og ble faktisk den lengstlevende av de fire gamle fra Hagland.
Den neste av dem som kom til sykehjemmet var tante Julie. Hun og tante Lina kom på samme rom, men tante Julie kunne være oppe om dagen sjøl om bena etter hvert sviktet.
Onkel Hans holdt ennå ut flere år alene på Hagland, og var ennå i sitt 91.år ganske rask. Også her ble det bena som sviktet, men inne i huset greide han seg og han fikk flyttet senga ned i stuen. Men så støtte det andre skrøpeligheter til og han ble overført til sykehjemmet hvor ennå de to søstrene var pasienter.
Imidlertid ble han ganske snart rammet av flere sykeligheter og kom ikke opp av senga der. Etter ganske kort tid fikk vi beskjed fra sykehjemmet om at han hadde mistet bevisstheten og Erna og jeg reiste bortover med en gang. Det var helt klart at det bar mot slutten, og utpå kvelden døde han. Vi rakk siste båten heim, og så ble det begravelse igjen.
Tante Julie fikk flere år på sykehjemmet, men en dag ble det også hennes tur. Så var det bare tante Lina, hun var jo den eldste av de tre og hun holdt ut til hun var over 96 år. Men ennå levde to av søskenflokken, onkel Halvor døde i Brønnøysund kort tid etter tante Julie. Tante Lina ble begravet på Rødøy ved siden av sin mann som døde allerede i 1940, så hun var dermed enke i over 40 år. Hun var vel den mest vitale av søskenflokken og endog etter at hun mistet synet holdt hun sitt åndsliv vedlike og hadde et vidt interesseområde.
Hun fikk betjeningen på Sykehjemmet til å rigge til en båndopptaker der hun dikterte inn et resymé av sitt livsløp som hun senere fikk Anna Elisabeth til å maskinskrive og mangfoldiggjøre for utdeling for familien. Onkel Anton var i god vigør opp i høy alder, men hans kone, Kristine fikk hjertetrøbbel og der ble etter hvert vanskelig for dem å holde det gående på Vesterheim, der de hadde sin heim.
Huset ligger litt avsides på Gjerøy, og der er ikke kjørbar veg dit. Etter at Kristine hadde hatt flere tunge hjerteanfall, ble det til at de to flyttet til forstanderboligen for Frikirken. Den lå mer sentralt til, men det var meget motvillig at Onkel Anton forlot heimen. Men Kristines tilstand forverret seg stadig, og den svake hjertefunksjonen resulterte i koldbrann i en fot.
En tilstand så smertefull at hun måtte til Sandnessjøen sykehus for amputasjon av det syke ben. Legebåten foretok overføringen og sykehuset var klar for behandlingen. Operasjonen var overstått og hun var nær bevissthet igjen, da ikke hjertet klarte det mer. Onkel Anton flyttet etter dette til Vesterheim igjen og holdt det gående en tid alene der.
På Breidablikk var onkel Halvor blitt enkemann, da hans kone Judith etter en snikende kreftsykdom ble mer og mer ”utafor” og tilslutt døde uten noe forutgående sykeleie. De to brødre som nå hver for seg var blitt alene, fant ut at de med hell kunne flytte sammen, og det ble bestemt at onkel Anton skulle flytte til Breidablikk. Det var like før flyttingen skulle finne sted, da der inntraff en ulykke som satte disse planene ut av kraft.
Telefonen heime hos meg og Erna ringte en dag, og det var onkel Anton som var på tråden, vi måtte komme straks, han hadde falt og slått seg. Jeg tok snareste vei, og Erna kom etter. Han hadde kreket seg opp på en stol ved siden av telefonen. Det var ingen tvil om at han hadde brukket låret.
Han lå på loftet da telefonen ringte nedenunder, og han skulle skynde seg ned trappen for å ta den. I farten beregnet han et trinn for lite og gikk overende, han greide likevel å kravle seg inn i kjøkkenet, og ikke nok med det, han måtte opp på en stol for å rekke telefonen. Hva det måtte ha kostet ham av smerter fikk nok ingen vite.
Vi rekvirerte sjølsagt legen med en gang og fant en madrass slik at vi fikk ham ned på gulvet. Legeskyssbåten tok ham med til Sykehjemmet og med første båt kom han da av gårde til Bodø Sykehus. Det var et stygt lårhalsbrudd og det ble et langt sykehusopphold. Det tok lang tid før han igjen kom på bena og fikk begynne å gå på krykker. Humøret var ikke det beste, men omsider ble han så vidt bra at han ble overført til sykehjemmet på Rødøy.
Onkel Halvor søkte lege for besværligheter med mage og fordøyelse, og ble sendt til Bodø for røntgenundersøkelse.
Etter hjemkomsten fikk han beskjed om at der var konstatert en gevekst i magen, og han fikk fort plass på Sykehuset der for operasjon. Jeg var tilfeldig på et møte i Bodø etter at operasjonen var overstått, og fikk snakke med legen som hadde foretatt operasjonen.
Han fortalte uten omsvøp at det var en stor kreftsvulst de hadde støtt på, og de fant det formålsløst å fjerne den. Der var med andre ord intet å gjøre. Etter heimkomsten ble det bestemt at han skulle flytte til datteren Gretha og hennes mann Steinar i Brønnøysund.
Senere fikk han plass på et stedlig sykehjem der, og han døde kort tid etter tante Julie. Han ble begravet på Gjerøy. Men onkel Anton kom seg bra til på Rødøy, og han fikk også komme på besøk i heimen sin på Gjerøy når sønnen Arnold var på ferie. Men den samme sønnen som ellers bodde og arbeidet i Glomfjord, døde plutselig av hjerteinfarkt, og det var sjølsagt et hardt slag for onkel Anton. Han fikk ennå leve i mange år etter den tid.
Venche og Tor flytter til Lørenskog (1980)
Venche og Tor bodde i en liten leilighet i Oslo, men så dukket det opp en mulighet i Lørenskog. Ernas nevø Henry med kone og barn skulle flytte ut av leiligheten sin der, da de skulle flytte til Rånåsfoss og de skulle leie fram den ledige leiligheten. Det var en glad familie som kunne ta over, og det ble en herlighet av plass, 4 roms leilighet!
Det ble litt lengre vei til byen, spesielt for Venche, som måtte ha Cecilie med til barnehaven på Ullevål.
Hun sa opp jobben der, men måtte arbeide i oppsigelsestiden. Men i Lørenskog lå et sykehjem like ved leiligheten, og Venche fikk plass der. Men så inntraff der noe grusomt: Cecilie fikk en kopp varm kaffe over seg, og måtte innlegges på Lørenskog sykehus. Det ble en vond tid for oss alle, men sjølsagt verst for Cecilie og Venche. Venche fikk være hos henne på sykehuset og også det var en påkjenning. Men omsider ble det såpass bedring at de fikk komme heim.
Erna reiste da nedover for å passe Cecilie mens Venche var på arbeid. Dette var på senhøsten, og Erna ble derfor der nede helt til jul. Det falt da naturlig at jeg reiste nedover til jul og vi feiret julen sammen i Lørenskog. Cecilie ble gradvis bedre og da jula var over kunne Erna reise nordover sammen med meg. Venche hadde imidlertid fått jobb som hjelpepleier på Lørenskog Syke- og aldershjem, bare et par steinkast fra leiligheten som nå var blitt heimen deres.
Tor hadde jo også fått bil nå, og han hadde fått fast ansettelse på laboratoriet ved Vinmonopolets hovedkontor i Oslo. Med andre ord så det nå lysere ut for den nye familien. Men så hendte det noe på husfronten som laget vanskeligheter. Inger og Henry, som eide leiligheten ble enige om å skilles, og Inger måtte da ha leiligheten som Venche og Tor disponerte midlertidig.
Gjennom kjente lyktes det imidlertid å få leid en noe mindre leilighet i Lillestrøm.
På samme tid fant Tor ut at han skulle prøve seg i databransjen og han slo seg sammen med en kjenning om en dataforretning i Lillestrøm. Vi var en smule sjokkert over forandringen, som jo innebar at han måtte si opp jobben i Vinmonopolet, som tross alt var en fast jobb.
Det viste seg ikke å være ubegrunnet, for datavirksomheten ble ikke den gullgruve som den var antatt å bli. Heldigvis viste det seg at Tor var godt anskrevet hos Vinmonopolet, og de hadde vært uheldig med den de hadde fått i hans stilling der, og etter et års tid var han tilbake i den gamle jobben. Det ble da tungvint å bo i Lillestrøm også for Venche som jo hadde sin jobb i Lørenskog, og de tok til å søke om leilighet i den samme blokkrekka som de hadde hatt tilhold i før.
Stian blir født (1983)
Etter noe klabb og babb fikk de da ervervet en leilighet av samme størrelse som den forrige. Nå var også arving nummer to underveis, så det kom vel med at forholdene ble mer stabile. Cecilie var imidlertid utviklet seg til en glad og positiv unge med et rikholdig sangrepetoar. Fra barnehagen hadde hun også med regler og rim som hun kunne på rams. Hun hadde også stor forventning til det nye familiemedlem som også hun ventet på.
Det ble en bror men hun hadde store komplekser for at han var så liten. Det beklaget hun alltid når han skulle vises fram for noen.
Han var også uvanlig snill og stille i sin første levetid - noe han ellers tok grundig igjen da han omsider tok røsten i bruk. Men den første tid var det mye moro og lek, Da Erna og jeg flyttet til Romsås ble det på mote å overnatte der og søndagsbesøk forekom ofte.
Avstanden var jo ikke større enn at det gikk an å gå eller sykle. Ellers gikk jo buss til Grorud fra hjørnet nedenfor blokkrekka, og da Tor hadde bil så var ikke avstanden noe problem. Julaften var fast familiesamling, og tantene Lilly og Anna hørte med der og Geir pleide også å komme. Ellers var det populært å ta en tur til Svarttjern for å mate fuglene, og det var en fin tur å gå opp til tårnet på Røverkollen.
Til å begynne med hadde vi ennå Hagtun på Gjerøya som fast mål for sommerbesøk, men etter hvert ble det til at vi leide huset ut til Siri og Jim, mens vi bare disponerte mindre deler av huset. Vi ble så enige med dem om salg, og de overtok da hele huset. Så var det bare Rengen som vi hadde som eiendom, men det ble etter, hvert ganske tungvint for oss med turene til Rengen. Det led nå mot pensjonsalderen for mitt vedkommende, og ettersom Erna fikk mer og mer behov for behandling i Oslo for spesielt hudlidelsen, var det naturlig at vi tok til å vurdere flytting til Oslo, og ved et besøk i hovedstaden tok vi kontakt med en som ville selge leilighet på Romsås, og vi sto i kontakt bed vedkommende et halvt års tid før kjøp ble avgjort. Imidlertid var jeg ennå i jobb i Rødøy, og selgerne var ikke helt klar for flytting, det ble da til at de fikk leie leiligheten hos oss i et halvt år etter at kjøpet var gått i orden.
De forlot leiligheten samtidig som vi tiltrådte ferie og bodde da 3 uker i leiligheten. Ennå var det to år før jeg kunne gå av med pensjon, og vi fortsatte da framleie til to forskjellige leiere i de neste to år, mens vi passet inn ferien vår i tiden mellom de to siste leiere.
Selgerne reiste til Spania, der de hadde kjøpt seg hus, og vi overtok mesteparten av inventaret i leiligheten, vi kunne derfor leie ut møblert, og vi kunne uten videre bo i leiligheten i feriene uten å kjøpe inn mer møbler enn som var tilstede. Vi fikk jo en gylden anledning til å ha kontakt med barna og barnebarna våre i feriene og vi fikk også en gradvis tilvenning til å bo i blokk, noe som var ganske forskjellig fra våre heimlige vaner.
Jeg tok også til å bli nerveslitt i jobben, og siste året var jeg sykmeldt, bortsett fra 3 måneder om sommeren, og jeg fylte da 67 år like før utgangen av året.
I realiteten flyttet vi med flyttelass om høsten samme år, d.v.s. 1987.
Nå var alle de gamle borte, og med Rolf var den siste av slekten forlatt Gjerøy. Onkel Anton levde ennå og han fikk tatt avskjed med Rolf på Sykehjemmet. Han levde ennå i 4 år og var vel 95 år da hen døde. Også han ble begravet på Gjerøy. Men den yngste av søskenflokken, tante Signe bodde fortsatt i sin heim i Trysil, og hun skulle bli den lengstlevende av dem alle. Vi var oftest en tur til Oslo i feriene etter at guttene var fløyet ut av redet.
Det ble da gjerne hos tante Lilly vi tok inn, men et år hadde vi tilhold i en leilighet på Kampen. En sommer ble vi kjent med en jente som Tor lot til å ha fattet interesse for, og hun var også nordfra, nærmere bestemt nabokommunen Lurøy. Hun var hjelpepleier og jobbet på Ullevål sykehus. Tor hadde forskjellige arbeidssteder der nede, og han gikk også på et laboratoriekurs ved siden av.
Kjøp av leilighet i Oslo (1984)
Under et besøk i Oslo fant vi at Geir hadde dårlige boligforhold, og med tanke på at vi kunne hjelpe ham i den retning, svarte vi på en del annonser angående utleie av hus. Vi var også innom OBOS (Oslo Bolig- og Sparelag) da en dame blant det øvrige publikum der, tok kontakt med oss. ”Ta ingen avgjørelse om hus i Oslo før dere har sett hva vi kan by dere” var hennes utsagn. Damen, som opprinnelig var kommet fra Narvik, var sammen med mannen i ferd med å kjøpe hus i Spania.
De aktet å tilbringe sin pensjonisttilværelse der, og var i ferd med å selge leiligheten i Oslo, nærmere bestemt på Romsås. Det er den minste og nordligste bydelen i Oslo. Vi var i grunnen ikke på husjakt for eget vedkommende, da jeg ennå var to år under pensjonsalder, men vi tok for ren nysgjerrighet en tur med T-banen til Romsås noen dager senere. T-banestasjonen der er noe spesiell.
Helt innsprengt i fjellet flere etasjer under bakken gir den et nesten skremmende inntrykk. Men de tre heisene bringer en opp til et kjøpesenter, som lenger opp har med syke- og aldershjem foruten en del boligenheter for eldre og handikappede. Vi orienterte oss fram til oppgitt nr, og fant også leiligheten som vi søkte.
Den lå i 6. etasje i en av de mange betongblokkene som bebyggelsen i Romsås består av. Det meste her er annerledes enn all annen bebyggelse i Oslo, iallfall utvendig. Men leiligheten så grei ut, en svær balkong i fronten men en enorm utsikt nedover byen. Just da vi var der lå det tåke over byen nedenfor, så vi fikk ikke se den utsikten som vi fikk beskrevet. Imidlertid var ennå ikke beslutningen om kjøp ennå i tanke, men stort sett likte vi det vi så, sjøl om det var ganske annerledes i sammenligning med både det vi før hadde sett og hva vi kanskje hadde tenkt oss. Vi fikk jo med et tilbud om pris som ikke hørtes så verst ut, og det var da forutsetningen at mesteparten av inventaret skulle inngå i pristilbudet.
Men selgerne var ivrige etter å få avsatt leiligheten, da de var i ferd med å kjøpe hus i Spania, og trengte salgssummen i finansieringen. Det fulgte derfor en del korrespondanse etter at vi var kommet tilbake til Gjerøy. Resultatet ble at vi kjøpte leiligheten fra omkring nyttårsskiftet 1984/85 mot at ekteparet Søymer skulle få bo der fram til juli 1985. Vi reiste så nedover og kunne bo i leiligheten i ferien det året.
Men jeg hadde ennå 2 år igjen til pensjonsalderen, og vi fikk så anledning til å framleie leiligheten til et ungt par, som vi valgte ut blant over 20 søkere. En annonse i Aftenposten skaffet oss søkerne. Men før vi kom så lange var Erna uheldig en dag vi var ute. Hun snublet og skadet den ene foten i fallet.
Heldigvis brakk hun ikke ben, men det ble en voldsom hevelse. Vi fant oss fram til legevakten, der vi fikk beskjed om at hevelsen ville gå ned uten behandling, men at det ville ta atskillig tid før foten ville få normalt utseende. Etter den første forskrekkelse viste det seg at hun med forsiktighet kunne bevege seg noenlunde normalt. Vi ble snart vant med T-banens fordeler, og vi hadde ingen vanskeligheter med å ta oss fram dit.
Takket være at vi hadde overtatt møbler og inventar med leiligheten så kunne vi starte hushold umiddelbart, og det var morsomt å motta besøk av våre der og likeledes foreta nødvendige kompletteringer. Bente fikk bo noen måneder i leiligheten, da våre første leieboere fant seg annet bosted. Det ble jo bare i ferieukene vi kunne være der, og vi fant snart et annet par som fikk framleie for et nytt år.
Etter planen skulle vi jo flytte nedover for godt etter den tid. vi fikk nå leieboere på Hagtun. Det var Siri og Jim som gjerne ville kjøpe stedet, men var vel fornøyd med å få leie stedet foreløpig.
Hagtun blir solgt
Første året disponerte vi rommene ovenpå, og det neste året innredet vi rom i kjelleren som oppholdsrom, og hadde soverom ovenpå. Det ble derfor en gradvis nedtrapping av forbindelsen til Hagtun, og vi besluttet da salg av huset med tomt. Vi leide da lagerrom for inventaret som vi ikke lot gå med i salget, i et ledig kontorrom i kommunehuset, og vi var da løst fra heimen som vi hadde bygd opp på Gjerøy.
Vi beholdt jo fortsatt forbindelsen med Gyda, og etter at vi var flyttet til Romsås hadde vi hver lørdag telefonforbindelse ned henne. Vi fikk da foruten rapport om hennes tilstand, også meldinger om viktige hendinger på Gjerøy, og hun ville også følge med i hvordan vi hadde det hos oss. Under sommerbesøkene nordover ble det sjølsagt gjenoppfrisking av besøk og prateturer, spesielt i helgene. Det var også et høve som ble nyttet til å få henne til å sette sine oppsamlede penger inn på bok i stedet for å lagre dem mer eller mindre åpenlyst heime.
Det skjedde ikke alltid helt uten betenkeligheter mot å overlate sine midler til uvedkommendes forvaltning. Det viste seg forøvrig senere at hun beholdt langt mer i private gjemmer enn både nødvendig, og kanskje forsvarlig. Imidlertid var hun aldri utsatt for noen form av utbytting eller utnytting. En gang jeg tilfeldigvis var innom fikk hun besøk av en omreisende teppeselger.
Hun var redd for ukjente og innpåslitne personer av den art, og jeg fikk vedkommende av gårde med beskjed om at her ikke var noen interesse for hans varer i dette huset. Det viste seg senere av han i nabolaget pranget flere tepper på personer som ikke var i stand til å stå imot hans frekke og pågående salgsmåte. For Gydas vedkommende førte hun et meget sparsomt hushold, og det ble hver måned penger til overs av folketrygden, dermed ble det en stadig stigende beholdning i Gydas hjemmer. Til å begynne med var Gyda en del ute, mest sammen med Dina eller Borghild, men etter hvert ble det slutt på turene utendørs, men desto viktigere var utsikten mot vegen fra stuevinduet.
Det var nok ikke mange som passerte der uidentifisert. Med hennes beskjedne krav til underholdning og avveksling, lot dette til å være tilstrekkelig til å fylle dagens behov slik. Telefonen var også blitt en kjær venn, siden hun lærte seg å bruke den, og radioen var ikke noe nytt fenomen, slik som elektrisiteten var det, men komfyren var hun blitt fortrolig med, mens fyrstikker, levende lys og fyr i ovnen var tabu.
Det siste skulle hun være vel vant med fra Kongsvollen, det var bare at det var ikke hun som betjente fyringen der. Men alt i alt fant hun fram til melodien i en ny tilværelse totalt forskjellig fra den heimlige arne, men med nye og bedre forhold som etter hvert ble til å leve med. Det var nok en stor henne at vi reiste fra Gjerøy, men hun fikk en viss forberedelse i at vi var i Oslo et år får vi virkelig flyttet dit, og at vi oppholdt oss der i perioder i mellomtiden. Men hele tider forble vi hennes nærmeste pårørende, og hun var hele tiden en faktor i vår tilværelse som også betydde noe for oss. Første flyttelass ble med en minibuss som Terje Lauritzen hadde i bruk for skolebarnkjøring.
I og med ar vi overtok leiligheten på Romsås med det meste vi trengte av inventar, hadde vi ikke behov for så stort behov for stort flyttelass, og ettersom vi heller ikke ennå var bestemt på å skille oss av med Hagtun, så ble der mest mindre gjenstander og en større seksjon som ble tatt med.
Det medførte forøvrig avskillig arbeide å få seksjonen oppdelt og pakket for transporten. Jeg fulgte med biltransporten, mens Erna tok turen om Ågskardet og Bodø og derfra fly til Fornebu.
Erna måtte ta avskjed med broren Sigurd da hun forlot Ågskardet. Han lå på det siste i lungekreft. Operasjon og etterbehandling hadde ingen virkning. Ved påsketider hadde Erna og jeg sølvbryllup, vi ble da enige om at vi skulle markere jubileet med å reise til Alta sammen med Sigurd og kona hans. Der var nemlig en ”helbreder” som Sigurd hadde lyst til å besøke - ettersom han ellers ikke hadde noen håp om å bli leget av lidelsen.
Vi avtalte tid og etter båttur til Bodø gikk vi på flyet der. Det var jo bare et snarstopp på Evenes og i Tromsø før vi landet i Alta. Vi hadde bestilt rom i et derværende overnattingssted og det var først neste dag vi hadde bestilt time hos mirakelmannen. Det var bare et ganske kort stykke å gå fra overnattingsstedet og vi fant greit fram dit. Det var et ganske vanlig bolighus, men et stort rom gjorde tjeneste som venterom.
Der satt mange mennesker, og flere av dem kunne vi kjenne igjen som flypassasjerer fra dagen før. Mannen vi søkte hette Gaup, og hans kone, en frodig samekvinne, gjorde tjeneste som kontorsøster. Hun dirigerte de besøkende etter liste og etter noe ventetid fikk Sigurd komme inn. Også Erna og Vally hadde lidelser som de ville søke råd for, ettersom vi nå engang hadde tatt oss fram dit. Da alle tre hadde vært inne gikk vi tilbake til losjiet. Der bestilte vi oss en bedre middag, ettersom det just var sølvbryllupsdagen vår.
Så kpm sjølsagt praten inn på opplevelsen av helbrederen. Noe som ikke bidro til den store tilliten, var den atmosfære som mannen tilsiktet omgav seg med. Han satt foran et bord i et mindre rom, og han var antrukket i en rød kappe. Han hadde en stor bibel med mange innstikk foran seg, og det brant levende lys på bordet.
Han hørte på hva de besøkende kunne fortelle om sin tilstand, og gav gode forhåpningen om helbredelse. Han søkte seg fram til bibelord og brukte også håndspåleggelse og bønn. Oppslutningen av lidende pasienter viste at mange søkte dit, og en må anta at det stort sett var pasienter som ikke hadde fått hjelp av legene og som siste utvei håpet på et mirakel gjennom helbredermannen. Sigurd fikk også gode fortrøstninger og som en skipbrudden griper til en planke som driver forbi, så klamret han seg vel til uttalelsen. Vi hadde ikke annet å foreta oss enn å komme oss til flyplassen for returturen. På turen kunne vi igjen se fjes fra ”venterommet” hos Gaup, og i Bodø ble vi mottatt av forventningsfunn familie som ventet på referat fra reisen. Jeg tok første båt heimover, mens Erna ble igjen noen dager i Bodø.
Hun fikk forresten influensa og måtte bare stanse det til det verste var over. I ettertid må jeg personlig vurdere helbredervirksomheten der som humbug - men at der var mange som trodde på den og som tilsynelatende ble hjulpet, skal en ikke se bort fra. Sigurd fikk imidlertid behandling med cellegift, noe som vel i seg sjøl er en påkjenning for hele organismen, men han ønsket det sjøl. At det stadig gikk nedover med ham, var ikke tvil om. Han hadde også tro på den såkalte Nitterkuren, og det ble ordnet så han fikk ta turen til Oslo og fikk konsultasjon hos dr. Nitter.
Han fikk da bo på Stefan-hotellet, der Lilly var oldfrue. Sykdommen var vel på det tidspunkt altfor langt framskredet til at noe kunne hjelpe, og etter en tid kom han da tilbake nordover. En tid var han på arbeidsstedet, Ørnes, men han innså vel sjøl at han ikke var i stand til å konsentrere seg om arbeid.
Heim for å dø, var vel det som ble klart for hans pårørende, men hans kone ville aldri slippe håpet, hans yngste datter, Gretha ville heller ikke akseptere at faren var dødssyk, og det ble en vanskelig tid for alle. Det var vondt for Erna å forlate broren slik, han ble ført til sykehjemmet på Ørnes i den tiden da vi måtte reise sørover.
Også Rolf fikk på denne tiden vanskeligheter med å få ned mat, og en dag ble det totalt stopp, hen fikk ikke ned verken mat eller vann. Han måtte sjølsagt på sykehuset, der han ble operert. Det viste seg å være en kreftsvulst i mageporten, og nederste del av spiserøret måtte fjernes. Fra sykehuset ble gitt gode forhåpningen om helbredelse, og i første omgang syntes det som om at han kom seg bra til. Jeg fikk meddelt plass på Kommunalskolen i Oslo, og jeg gikk da i gang med å forberede fraværet i det året som jeg ville bli fraværende.
Først og fremst måtte jeg søke permisjon for jobben som kommunes kontorsjef, og så måtte jeg sørge for å få en vikar under fraværet. Begge deler gikk lorden, men forutsetningen var at vikaren med kone og barn skulle få leie Hagtun mens vikariatet varte. Vi måtte da rydde huset med det for øye, og det var en hel jobb. Like før vi dro måtte vi avlive den kjære katten vår, og det var en tung jobb.
Jeg fikk Rolf til å skyte den, og jeg begrov den med det samme. Geir befant seg i Oslo på den tid, og Tor var i militærtjeneste på Østlandet. Når så katten var borte hadde vi ingen i huset som vi måtte ta hensyn til. Da tiden kom reiste Erna til Aag for å si farvel til broren, mens jeg ble igjen for å overlevere huset til vikaren.
Han het Terje Grieg Gran. Han var jurist og kom fra Oslo. Hans make var fra Voss og de hadde en liten datter Gran kom alene, så jeg fikk ikke treffe familien hans. Etter å ha gitt ham nøklene, reiste jeg direkte til Bodø der jeg møtte Erna og vi tok fly til Oslo. Der ble vi møtt av Lilly, og hun hadde allerede skaffet oss hus.
Det var en toroms leilighet på Tøyen, og det var en helt spesiell følelse å vite at vi hadde fått eget bosted i hovedstaden. Der var en geskjeftig dame derfra som sto for utleien. Hun hadde arvet leiligheten etter sin mor, som nylig var død. Leiligheten lå i første etasje og var møblert. Den hadde kjøleskap og fryserom (det siste utenfor leiligheten). Det hele så meget brukbart ut. Steder lå like ved T-banestasjonen, så det var veldig gode kommunikasjonsmuligheter.
Så snart vi hadde installert oss fikk jeg lokalisert kommunalskolen, som da lå på Økern. Det innebar at jeg kunne kjøre direkte dit med T- banen, og det var helt fint. Skolen tok til ganske umiddelbart etter, og jeg var ganske spent ved første frammøte. Jeg kunne med en gang konstantere at de øvrige studenter var for det aller meste unge, De aller fleste var uteksaminert fra kommunalskolens 2.klasse, og tok nå Administrasjonslinjen som påbygging.
En del kom fra DH der de hadde gått 2-årig kommunallinje i byer utenfor Oslo. Så kom da vi som var blitt opptatt på annet grunnlag, og vi var bare to. For mitt vedkommende var det først og fremst min lange praksis i kommune, men også diverse kursutdanning i forbindelse med jobben som ble godkjent som grunnlag for opptak. Av klassen var det en mindre del som tok sikte på kommunekasse og revisjon, men størsteparten søkte å dyktiggjøre seg som admini-strasjonssjefer i kommune. Lokalitetene for skolen var ganske trange, i de samme lokaler var også sosiallinjens studenter.
De hadde stort sett annet fagutvalg og det var bare i noen få fag at vi hadde felles forelesningen, da i det ”store auditorium”. Forøvrig ble klasserommene brukt om hverandre. Hele skolen holdt til i en etasje av høybygget på Økern, og der var ganske folksomt på gangen som utgjorde friarealet. Om en tenkte seg utendørs i pausene så var det Økern Senter med forretninger og kafé som sto til rådighet. Ellers hadde vi adgangskort til et serveringssted i 13 etasje som representerte Statens Kantiner. Utenom rimelig mat og drikke kunne en også bestille middag til billig pris.
De aller fleste tok turen dit i den lange pausen. Av studentene på Sosiallinjen var det flere som hadde handikaps.
Et par stykker var sterkt svaksynte, en satt i rullestol og en jente lå på en motordrevet båre, og de fikk nødvendig hjelp av sine medstudenter, men jeg må anta at enkelte også hadde annen form for bistand.
Det var ellers lite forbindelse mellom elevene i de forskjellige linjer og klasser. Lesesalene var felles, og der var også bibliotek med et godt utvalg av fagbøker. Et mindre auditorium var plassert midt i bygget og hadde ikke lys utenfra, det ble benevnt ”u-båten”. Undervisningen foregikk ved forelesninger, ingen fulgte med hvem som var tilstede, en danske som bodde i Bergen fulgte antakelig undervisning dersteds, for han så vi nesten bare når det var prøver og eksamen, ellers var det visst kamerater som sendt ham kompendier og oppgaver som ble gitt underveis.
Veien sørover
Men tilbake til min historie: Jeg begynte etter hvert å føle meg sliten og utbrent i jobben, og det lakket også mot pensjonsalderen og i en alder av 65 ble jeg sykmeldt, og min nestkommanderende, Rut Schulzky tok på en utmerket måte ledelsen av formannskapskontoret.
Geir hadde nå mer eller mindre fast arbeid i Oslo og hadde også fast bosted der. Tor og familien hadde fått leilighet i Lørenskog og de to barnebarna våre, Cecilie og Stian var i oppvekst. Erna og jeg var i de årene ofte i Oslo, delvis i feriene og tildels fordi Erna hadde behov for besøk på Rikshospitalet der hun ble operert for hudkreft når nye sår dukket opp.
Etterhvert modnet vel tanken på at Erna og jeg kanskje burde finne oss et sted å bo i Oslo-området, ettersom det ble færre og færre igjen av familiemedlemmene våre der nord. Vi meldte oss inn som medlemmer av OBOS og var en da innom kontorene for den sammenslutningen.
Leiligheten på Romsås (1984)
Mens vi var der fikk vi henvendelse fra en ukjent dame der. Hun sa at hvis vi var i spekulasjoner om å skaffe oss bolig, så måtte vi komme å se på deres leilighet på Romsås, før vi bestemte oss for noe annet. Det var vel nærmest av nysgjerrighet at vi fulgte oppfordringen.
Førsteinntrykket var T-banestasjonen som jo er underjordisk med heis opp til Senteret. Dernest de høye betongblokkene, og vi fant fram til oppgitt adresse, og derfra opp i 6. etasje. Damen som hadde snakket til oss var heime, og tok imot oss i en for så vidt trivelig leilighet, men det var jo uvant og litt skremmende å være så høyt over bakken. En stor balkong gikk over hele fronten på leiligheten, og utsikten var storartet. Vi kunne se helt ned til Oslofjorden.
Vi var vel ikke i tanke om kjøp just den dagen, men vi sa oss heller ikke uinteressert. Vi reiste heim og fikk da konkret tilbud på pris. Det gjaldt da ikke bare leiligheten, men mesteparten av bohavet skulle følge med. Saken var at ekteparet var i tanke om å få bygd seg hus i Spania og da måtte selge leiligheten i Oslo for å få finansiert planen. Ekteparet, som forøvrig het Søymer til etternavn, var ellers noe nær pensjonsalder og hadde til hensikt å bosette seg fast i Spania. Fruen var fysioterapeut og mannen hadde revisjon som yrke.
Utover høsten og vinteren fortsatte vi korrespondansen angående kjøp, og resultatet ble at vi kjøpte leiligheten med inventar hos dem. Jeg var imidlertid ennå ikke sluttet i jobben som rådmann i Rødøy og de av ikke klare til å forlate Norge før sommeren etter. Vi inngikk derfor en avtale om at vi kjøpte og betalte innskuddet på leiligheten fra årets begynnelse, mens de fikk bo der til sist i juni, da vi planla å flytte inn for sommerferien. Jeg hadde jo to år igjen før jeg kunne gå av med pensjon, og det var da tanken å framleie leiligheten inntil vi som pensjonister kunne flytte for godt til Romsås, der leiligheten tilhører Tiurleiken borettslag.
Flytteforberedelser
Og som planlagt kom vi til Romsås da ferien begynte, og Søymers sto da på farten for avreise til Spania, og alt mellomvære ble da avsluttet i beste forståelse. Ettersom det meste som trengtes for å bo der var tilstede, var det ganske lite vi måtte anskaffe for å tilbringe ferien der. Barnebarna fra Lørenskog ble flittige gjester og det var en utfordring å få utforsket området sammen med dem, Tor hadde jo bil, og ellers hendte det at både de store og de små tok seg en sykkeltur til oss, for avstanden er ikke så stor. Ellers måtte vi jo på besøk til Skien der Sylva bor, og hyttetur til Lillys hytte ganske i samme område.
Men Erna var uheldig en dag vi skulle reise med T-banen, hun snublet i steintrappen og fikk en kraftig hevelse på en fot. Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg til Legevakta, og etter en lang ventetid der fikk vi da konstatert at det ikke var brudd, men en innvendig blødning som var årsak til hevelsen. Foten ble til atskillig ubehag for henne, men hun ble da med Lilly til Skien, mens jeg måtte være igjen i byen for å studere søknader om framleie for kommende høst og vinter, etter at vi hadde avertert.
Framleie
Det kom en vrimmel av søkere, og vi festet oss ved et ungt par som senere kom på besøk for å se på husværet. Da ferien var over var det bare å overlate det hele til dem. Vi hadde jo betalt et ganske stort innskudd, som dels var finansiert ved lån, og de måtte da betale en del mer enn den fastsatte husleie, og for strømutgiftene i tillegg. Det gikk imidlertid utmerket, og til neste sommer hadde de skaffet seg annet husvære, og vi kunne da overta leiligheten igjen til sommerbruk, og måtte finne fram til et nytt ungt par som framleiere. I tiden før vi kunne komme på ferie fikk Bente bo i leiligheten, men hun flyttet ut da vi begynte ferien.
Siste året før jeg ordinært kunne gå av med pensjon følte jeg meg stresset og nedslitt, og da jeg søkte pensjonskassen om å få pensjon før fylte 67 år, ble jeg tilrådd å la meg sykmelde det mellomliggende tidsrom, og legen fant det iorden. Erna var på det tidspunkt ganske avhengig av Rikshospitalet for operasjoner i anledning hudkreften som plaget henne. Så ble det stilt som betingelse for behandling der at en skulle vært innbygger i Oslo.
Meningen var at vi under sykmeldingen skulle bo midlertidig der d.v.s. at hun kunne melde innflytting, mens jeg fortsatt skulle vært heimehørende i Rødøy. Resultatet ble at vi begge måtte ta utflytting fra Rødøy, sjøl om jeg fortsatt var arbeidstaker og etatsjef i Rødøy. Men jeg ble friskmeldt på våren i 1987 og tilbake i arbeidet mesteparten av sommeren.
Farvel til Hagtun
Vi gjorde nå alvor av flyttingen, og leide en bil fra Gjerøy til å ta med en del inventar med til Romsås, mens vi solgte mesteparten av møblene fra Hagtun. Vi leide så ut huset til Siri og Jim, mens vi i første omgang beholdt rommene ovenpå, så vi kunne komme tilbake på sommerferie. Jeg ble sykmeldt igjen et par måneder før jeg gikk av for aldersgrense.
I mitt fravær fungerte min nestkommanderende, Rut Schulzky som rådmann, og det kom hun godt fra. Senere ble ny rådmann utenfra ansatt og Rut fortsatte som stedfortreder.
Etter å ha vært sykmeldt vinteren 86 og våren 87 ble jeg friskmeldt fra mai og tjenestgjorde om sommeren som rådmann i Rødøy. Da det igjen lakket mot høst følte jeg at jeg ikke orket mer, og fikk da ny sykmelding som en glidende overgang til ordinær pensjonsalder.
Vi leide fortsatt Hagtun bort til Siri og Jim, og vi ordnet oss et rom i kjelleren slik at vi fortsatt kunne komme dit på sommerferie.
Romsås blir vårt nye heim
Nå ble det mer alvor i bosettingen på Romsås, og det var da flere ting vi ville ha forandret der. Vi fikk lagt parkett i mesteparten av leiligheten og etter en tid fikk vi også innglasset terrassen. Videre fikk vi montert skyvedør til TV-stuen. Egentlig var det tredje soverommet som vi lot få slik anvendelse, og det hadde også de forrige be-boere gjort. Nå hadde vi fått nedover det meste som vi trengte av husgeråd og vi fant oss etter hvert godt tilrette i vår nye heim.
Vi hadde mye besøk av slekt og venner, og spesielt barnebarna syntes godt om å komme på liggebesøk til oss. Det var jo ikke helt uvelkommen for foreldrene heller at de kunne ha fri for barna av og til. Romsås ligger helt i grensen mot Lillomarka nord for den øvrige byen og det var trivelig å kunne ta spaserturer ute i fri natur. Opp til tårnet på Røverkollen er en fin spasertur, det går også an å ta en rundtur i marka og komme opp til tårnet fra motsatt side. Ellers var det vanlig med en søndagstur opp til Svarttjern sammen med ungene for å mat fuglene. Der var en hel koloni med ender, men også en mengde måser o og duer. Der var god avsetning til medbrakt fuglemat.
Etter hvert ble vi vant med tilværelsen på Romsås, vi hadde god forbindelse med Tors familie som jo bodde i Blåstjerneveien i Lørenskog, og Geir bodde jo i Oslo. Ellers var Anna E. fortsatt i arbeid på Aker som overjordmor og Lilly som husøkonom på Stefanhotellet, så det manglet ikke på familie i nærheten.
På Romsås hadde vi svømmebasseng rett ovenfor kjøkkenvinduet - i Senteret sjølsagt og jeg deltok ellers litt i eldreforeningen der. I januar hjalp jeg en del av de eldre med selvangivelsen, og ellers jobbet jeg som hjemmehjelp for en del av beboerne der oppe. Det var på mange måter en interessant jobb, mye trist var det også, og en fikk innblikk i varierte forhold som en ellers ikke kommer i kontakt med. Da vi igjen skulle nordover på sommerferie, måtte jeg si opp denne tjenesten og den ble ikke opptatt igjen senere. Til jul var der større festlighet i eldreforeningens regi, og der var det god mat og underholdning av diverse slag.
Jeg meldte meg inn i eldreforeningen på Romsås og ble ganske snart opphøyet til sekretær. Erna var ikke interessert i aktivitetene der så det ble ikke noe av at vi reiste med på Danmarksturene som ellers var arrangert titt og ofte. Derimot var vi to ganger med på busstur til Charlottenberg i Sverige, men disse var arrangert av borettslaget og ikke eldreforeningen.
Den første tiden på Romsås benyttet jeg meg ganske mye av friundervisning i Engelsk. Det foregikk nede i Oslo, og det var da en givende avveksling i det daglige, en traff jo også nye mennesker og fikk utvidet sine språkkunnskaper.
Ellers var vi ganske ofte sammen nede i byen, som regel for å kjøpe et eller annet, men også rene byturer uten spesielt formål. Vi havnet da ofte på Norøna eller Stefanhotellet for en kopp kaffe, det hendte også at vi kjørte opp til toppen av Sten og Strøm for å spise rømmegrøt. Med T-banen var det enkelt å komme ned til Sentrum og etter hvert ble jeg ganske godt kjent i byen. Når en ikke har bil sjøl så lærer en bedre å bruke de rutegående kommunikasjoner, og er da ikke avhengig av parkeringsplasser eller trafikkproblemer i sin alminnelighet.
Så hendte det at vi tok en tur med Anna E. til Nakholmen og kunne se byen utenfra på kort avstand. Skulle vi ned til Lillys hytte, så ble det et par timers biltur fra og til byen, og da kom vi jo helt ut i den store stillheten, noe en lærer å sette pris på når en til daglig har byens mas omkring seg både natt og dag.
Etter hvert fant vi ut at enkelte ting kunne forbedres i leiligheten på Romsås. Det første var legging av parkett, og det fikk vi gjort med hjelp av Tor, som både hentet materialene fra selger og han hjalp også til med leggingen. Det ble jo en meget vellykket investering. Vi fikk også opp en foldevegg som vi hadde hatt med oss nordfra, og fikk dermed dør mellom TV-rommet og stuen ellers. Det ble jo mer praktisk om det av og til kunne brukes som overnattingsrom.
Også entreen fikk vi forbedret, med korkbelegg på gulvet og et garderobeskap i tillegg til det som alt var der. Men den største og dyreste forbedringen var innglassing av terrassen. Den jobben måtte vi sette bort til en entreprenør som var spesialist på slikt arbeid. Vi kunne nå i langt større grad bruke terrassen også i den kjølige tid av året, men det kostet da ca.kr.15.000,-.
Sosialarbeider og student
I den første tiden fulgte jeg kurser av Friundervisningen nede i Sentrum. Det var repetisjonskurser i engelsk det gikk ut på, og det var en trivelig avveksling. I januar var jeg ganske mye opptatt med å hjelpe folk med selvangivelse. Det foregikk oppe i eldresenteret, og der var nok av kunder.
Jeg meldte meg også på som hjemmehjelper, og hadde 6 forskjellige oppdrag. Det var to enkemenn som bodde nær senteret, en psykisk belastet ung mann som hadde et utrolig rot i leiligheten sin, og som ikke var spesielt positiv for å få hjelp. Videre var der en ganske vanlig ung mann med fysiske handikaps som var veldig takknemmelig for den hjelpen jeg kunne yte ham. Et stykke unna var det et eldre ektepar som hadde behov for hjelp. Mannen var langt oppe i åttiårene og hans kone var på grunn av hoftelidelse ikke i stand til å holde huset i stand. Også de var svært glade for hjelpen jeg kunne yte dem.
Men de mest problematiske var et ektepar, antakelig i 50-årene. Mannen gikk på krykker ettersom han hadde brukket begge ben (antakelig i fylla) og hans kone var helt uten lyst og evne til å stelle huset. Begge var alkoholikere, og det bar huset spor av. De hadde to katter som ikke var ute noen gang, og jeg oppdaget at under sengen til vertsfolket hadde kattene sitt do. Stort bedre var ikke de som lå i sengen. Til tider lå de og drakk og det var stort samme forhold i og under sengen.
Det var ikke med den store appetitten jeg tok løs på oppgaven, men jeg fikk da skikk på noe. Kattene kom bort og huset ble så noenlunde i orden, men det var ingen råd med de to som jeg skulle være hjelp for. Jeg rapporterte til sosialkontoret om tilstanden og besøk av kurator ble satt i verk. Da jeg fikk anmodning om å hjelpe til med å skaffe sprit til husbehovet, sa jeg fra om at det ikke var min oppgave, og jeg ble da ikke lenger så populær hos dem.
Da vi skulle reise til Nord-Norge på våren ble jeg nødt til å si fra meg oppdragene som hjemmehjelper, og de ble ikke tatt opp igjen senere.
Det var et interessant innblikk i sider av tilværelsen som en til vanlig er forskånet for. De siste to var ytterligheten på negativ side. Ellers var det greit å kunne hjelp folk som satte pris på det.
Spesielt de første årene i Hovedstaden forekom det at jeg ble oppfordret til å delta i møter som folk fra Rødøy kommune hadde med statlige representanter. Jeg husker spesielt en gang vi skulle treffe fiskeriministeren og sammen med ham besøke fiskeridirektorater. Om det var fordi heisen ble overbelastet eller grunnen var en annen så ble vi som besøkende stående mellom to etasjer, og måtte for hånd bringes til stilling som det gikk an å homme ut av. Noe forsinket kom vi til et lattermildt vertskap i Departementet.
En annen gang måtte jeg møte i rettslig avhør i en sak om et båtkjøp som hadde funnet sted mens jeg ennå var i tjeneste som rådmann. Det var ellers greit å få treffe gamle kjente og medarbeidere i endrede omgivelser. Jeg var jo ganske godt kjent i hovedstaden og kunne være til hjelp for mer nye politikere på hovedstatsbesøk. Jeg måtte også møte i Arbeidsretten som representant for kommunen i en lønnstvist som var kommet dit.
Hytta til Lilly i Stavern
Sommerstid hendte det at vi ble med Lilly på hytta som hun eier i nærheten av Stavern. Det var et par timers kjøretur fram dit, og vi tok gjerne en kaffepause underveis. Hytta ligger helt inne i skogen uten utsikt noen vei, men med badesteder på begge sider. Donaval camping ligger på utsiden, mens Anvikstrand og Kjærstrand ligger inn mot Stavern.
Litt lenger unna ligger Oddane Sand, og på alle disse steder er det et yrende liv sommerstid. På alle steder er faste campingtelt som står hele sesongen, og der er også handelssteder på stedene som bare her til hensikt å betjene sommerturistene. Hyttene ligger ganske tett i området som er øremerket for den slags, men vanligvis er der liten kommunikasjon mellom de forskjellige hyttebeboere.
I enkelte hytter holder familiene til mesteparten av sommeren, og det må antas at befolkningen i området mangedobles gjennom ferietiden. På den annen side må en anta at aktiviteten i området forandres radikalt når høsten kommer. De fastboende her er i stor grad beskjeftiget med dyrking av poteter og grønnsaker, og en ser vanningsanlegg i virksomhet overalt, og frodige åkrer på alle kanter. Her dyrkes også jordbær, bjørnebær og bringebær, og området bugner av grøde i sommertiden.
På badestrendene vrimler det av brune kropper i alle aldre og det må antas at sommerturistene legger igjen betydelige midler og bidrar til aktivitet og trivsel. At det blir en voldsom økning i trafikk og ferdsel på veiene er en naturlig følge, og det er vel ikke bare positive virkninger for miljø og rolighet i området.
Men for oss var det jo en hyggelig avveksling med noen dagers hytteliv, vi besøkte også familie som er bosatt i nærheten av hytta, og da det forekom konfirmasjoner hos de samme, så var jo hytta en egnet innkvartering.
Vi deltok også i konfirmasjoner i Stavanger, der Ernas bror Petter er etablert. Dit reiste vi med fly begge veier.
Geir drar til Sør-Amerika (1986)
Men just i den tiden da Erna og jeg flyttet til Oslo tiltrådte han reise til Sør-Amerika. Etter opplegget skulle han oppholde seg en hel vinter der, og det var bare rent sporadisk at han kunne gi livstegn fra seg. Blant annet fikk vi telegram på julaften med ønske om god jul. Stor var vår lettelse da vi utpå våren fikk kort fra ham med melding om at han var kommet til Belgia etter en opplevelsesrik tur på kryss og tvers over Sør-Amerika.
Han hadde returbillett da han dro, og hvordan han ellers greide å finansiere turen, som gikk helt til Ildlandet i sør og framom en mengde steder i dette store kontinentet, er en gåte.
Men etter et opphold i Belgia dukket han da omsider opp i Oslo på vårparten 87, vel fornøyd med bedriften.
Bror Rolf er alvorlig syk og dør vinteren 1986
Sommeren før vi flyttet fikk Rolf, bror min et tilfelle der han ikke fikk svelget mat, det kom ganske plutselig og legen kunne bare sende ham til sykehuset. Han ble operert der, og beskjeden som han fikk etterpå var at det var en ondartet svulst i spiserøret ned mot maveporten. De hadde fjernet den og løftet mavesekken opp tilsvarende det stykke av spiserøret som måtte tas bort. Men de mente at utsiktene for helbredelse var gode. En tid så det bra ut, men etter en tid fikk han ryggsmerter som ble behandlet med røntgenstråler, fortsatt ble der gitt uttrykk for at tilstanden kunne stabiliseres, men etter hvert ble det klart at det var spredning av kreften til skjelettet, og smertene ble etter hvert ikke til å holde ut uten sterke morfindoser. Flere sykehus-opphold så ikke ut til å bringe noen bedring.
Like før Erna og jeg reiste til Oslo skulle han på ny til Tromsø for operasjon, og alle håpet jo fortsatt på bedring. Men vi forsto av meldingene vi fikk fra sykehuset at der var intet håp mer. Han ble da overført fra Tromsø til Bodø sykehus. Jeg hadde ennå oppgaver for kommunen, og jeg skulle møte i en rettssak i Bodø.
Min søster Anna Elisabeth fant da ut at hun skulle reise med, så fikk vi besøke Rolf på sykehuset. Han var da sterkt preget av smertene og morfinbehandlingen, men han var klar og han satte pris på at vi var kommet. Imidlertid ble det besluttet at han skulle sendes fra sykehuset og over til Rødøy Sykehjem. Hans kone Randi insisterte på at han skulle heim, men som et kompromiss ble det da sykehjemmet i første omgang. Anna ble med da han skulle hentes med legeskyssbåten. Hun ville også følge med heim til Hagland om han skulle pleies der.
Jeg var ennå ikke ferdig i Bodø, og jeg tok hurtigbåten neste dag og mente å reise direkte til Gjerøy. Men da hurtigbåten kom til Rødøy, kom Anna ombord og sa at jeg måtte komme i land der. Tilstanden var forverret, og det ville neppe bli snakk om noen overføring til Gjerøy. Vi ble godt mottatt på sykehjemmet, men det så ut til å gå mot slutten med Rolf. De store morfindosene gjorde at han fantaserte og etter hvert svant bevisstheten. Vi kunne ikke gjøre annet enn å sitte hos ham. Han hadde tilkoblet et apparat som registrerte hjertevirksomheten, og vi kunne se hvordan livet ebbet ut.
Utpå kvelden ble det slutt. Anna og jeg fikk overnatte på Sykehjemmet, mens Randi hadde både mor og en søster på Rødøy. Neste dag ble Rolf lagt i Kiste og overført til bårehuset, men vi tre reiste med hurtigbåten til Gjerøy. Båren kom etter om kvelden og ble plassert i bårehuset på Gjerøy. Anna og jeg ble over begravelsen, og siden det nå var like under jul, reiste vi sammen sørover. Anna tilbød seg å være sammen med Randi en stund, men hun skulle få sin søster sammen med seg i julen - så det var greit at Anna reiste.
Vi ble sjølsagt med til Gjerøy og bodde hos Randi til begravelsen var over. Det led jo sterkt mot jul, og Anna E. og jeg reiste tilbake over Bodø med fly til Oslo. Det ble jo en trist jul, men vi var jo sammen på Romsås - og ungene sørget jo for liv og rørelse.