Feriehuset i Rengen (1970)
Men før den tid ble det til at Ernas eneste onkel på morssiden, som hadde bodd på farsgården i Rengen, flyttet med sin kone til Nesna. Dermed sto barndomsheimen til Ernas mor ubebodd og fraflyttet. Vi tok til å interessere oss for eiendommen, som lå i felleseie med brorbarna til Svend, faren til Sverre. Ingen av dem bodde lenger på Rengen, den nærmeste av dem bodde på Ørnes i Meløy. Det ligger et fjordstykke mellom Rengen og Gjerøy, og den robåten vi allerede hadde ble for liten og for sein til å komme til og fra Rengen.
Jeg fikk derfor kjøpt en liten not lettbåt med en 4 hk ”Marna” i (Brumle). Dermed var transportproblemet løst og vi kunne på lettvint måte besøke det nyervervede landstedet. Foruten det nedlagte gårdsbruket som vi kjøpte halvparten av, var det våningshus, fjøs, vedskur og brygge som bare tilhørte oss. Vi gikk straks i gang med å tilføre stedet overskuddsmøbler fra Hagtun og sjølsagt måtte vi ha en del kopper og kar for det daglige behov. Riktignok hadde selgerne etterlatt diverse møbler og bruksting, og det var en herlig følelse å ha ervervet en hel eiendom. Guttene var meget opptatt av det nye stedet, og der var anledning til aktiviteter av ulike slag.
Til å begynne med ble det helst helgeturer, men når det ble ferietid slo vi oss til for lengre tid, og vi fikk også besøkende familie. Vi var jo kjent med at der fantes betydelige mengder multer på Rengen og da disse ble modne ble det en voldsom aktivitet på øya. Vi plukket ikke kart (umodne multer), og da måtte en gå om og om igjen på de samme steder for å hente inn det som etter hvert ble modent. Der ble etter hvert ganske generende mye gras omkring husene så vel som ellers på innmarken, og da været var fint, ble det snart en hel slåttonn.
Der var god plass for høy på låven, og det ble nødvendig å skaffe en høyvogn. Vi fant rikelig materialer for å sette opp hesje, og før vi viste ordet av det hadde vi en hel høyonn og etter hvert ble det mye høy på låven. Tildels arbeidet jeg på kontoret om dagen og pendlet innover om ettermiddagen og tilbake til Gjerøy tidlig på morgen, mens resten av familien kunne være mer bofast på Rengen. Vi hadde ørretgarn og det hendte at vi fikk en og annen.
Nise i ørretgarnet
En morgen vi kom til garnet viste det seg at der hang en nise i garnet. Den var gått seg fast og sjølsagt druknet. Det var stor sensasjon da vi kunne bringe den til gårds, og der var høyvogna god å ha. Jeg flenset av spekket og skar kjøttet fra, og det ble herlige måltider med nisekjøtt.
På Ytre Rengen var det i den første tid vi som hadde tilhold, og vi hadde stadig gjester av familien. Men på andre siden av fjellet bodde flere naboer, men det var så vidt tungvint å gå dit av det ble ikke så stor kommunikasjon med dem. Det var greiere å komme imellom sjøveien, men det var ganske langt. Nærmeste handel var på Rødøy. Det vare bare tvers over fjorden, og da vi delvis var ganske mange, so måtte der jo provianteres.
Fiskeplasser hadde vi like utenfor stuedøren, men der måtte jo mer til. Der var strøm på Rengen og vi hadde også telefonforbindelse. Vi skiftet ut el. komfyren på Gjerøy og den gamle gjorde fortrinnlig tjeneste i Rengen. Der var også innlagt vann til et basseng i nærheten, men der var frosk i dammen og det hendte at vi fikk rumpetroll ut med vannet fra kranen. Vi ordnet med annet vanninntak fra bekken som kom ned fra fjellet, og det ble bedre.
Jordrotter til besvær
Av andre sted-egne individer må nevnes at det vrimlet av jordrotter, eller vånd som vi kaller dem. Det er for så vidt ganske uskyldige gress-spisere, men de graver lange ganger i jorda og piler omkring foran bena, og de er ikke populære hos de fleste. Men de er kjærkommen mat for hubroen og den holder til på Rengen, ofte kunne den sitte på takmønet tidlig på morgenen. Mens bruket var i drift, hadde de 4-5 kuer, hest og sauer, og siden det var to brødre som sto for driften, eide og brukte de gården sammen, med hvert sitt våning- og sjøhus, men ellers alt tilfelles.
Foring og stell av dyrene gikk på omgang annet hvert år, men melkingen besørget hver husholdning for seg. I mange år levde også de to brødrenes far og mor, og de hadde da et ganske omfattende kår som grunnlag for sin eksistens. Faren som var Mikal i Rengen, brakk lårhalsen og ble sengeliggende gjennom mange år, mens det var hans kone, Sara og en heimeværende datter, Karen som sto for husstellet.
Etter Mikals død bodde de to fortsatt i Øverstua. Sara døde 100 år gammel i 1945 og Karen ble da alene i mange år deretter. Hun var forøvrig ikke helt normal til tider, og i samråd med distriktslegen ble hun flyttet til Rødøy Sykehjem og der levde hun nærmere 20 år.
Også Ernas bestefar døde der. Hans Helga døde i 1952 og han bodde da sammen med sønnen Sverre og hans kone Torbjørg. Han besøkte familien på Ågskardet i kortere og lengre perioder, men det var i Rengen han var heime. Men så inntraff ett eller annet som tok fra ham taleevnen og det ble vanskelig å ha ham der. Han trivdes ikke på Sykehjemmet da han kom dit, og en lungebetennelse tok hans liv.
Torbjørg og Sverre ble da alene igjen i Ytterrenga, og da Sverre fikk en hjerneblødning med etterfølgende reduksjon av førligheten i høyre hånd, ble det snart klart at de ikke kunne fortsette å bo slik. De kjøpte da et hus på Nesna, og flyttet dit.
Det ble da til at vi tok opp tanken om å overta det forlatte gårdsbruket, og vi ble snart enige om at for kr.10.000,- skulle Ytterrenga bli vår, Det vil si den halvparten av eiendommen som Svend eide og hadde skjøtet over til Sverre. Fortsatt ligger den i felleseie med den andre halvparten som eides av Svends bror Martinus. Imidlertid var vi i de første årene ganske enerådende på Rengen, slik det også hadde vært i de senere år for Torbjørg og Sverre.
Svigermor Signe dør
Imidlertid begynte Signe å bli plaget med hjerteproblemer og legene kunne ikke gi noen særlig gode fortrøstninger. De ble jo etter hvert bare de to igjen heime på Ågskardet, ettersom alle barna og etter hvert også barnebarna fløy ut av redet. Riktignok bodde jo Håkon et lite steinkast fra barndomsheimen, og Sigurd innen nært synsvidde, men det ble klart for alle at svigermor var alvorlig svekket helsemessig. Hun ble innlagt på Bodø Sykehus en kortere tid, og da vi just da var i ferd med å ta feiretur sørover, var vi innom sykehuset for å forsikre oss om at det var forsvarlig å forlate.
Både hun og svigerfar besøkte oss på Gjerøy siste gang sammen, og det var lett å se at hun ikke var som før. Men en kveld, like før leggetid ringte Sigurd heimefra, han kunne bare meddele at mor og svigermor ikke var mer. Hun var plutselig falt om og døde umiddelbart. Et sjokk for oss alle, og vi måtte finne hurtig utvei for å komme tilstede. Heldigvis skulle Mosjørute anløpe Gjerøy like etter. Vi fikk ungene til Eldbjørg og Eyvind som nå var gift og hadde fått hus som nærmeste nabo.
Vi greide så vidt å nå rutebåten og var på rekordtid heime på Aag. Sjølsagt kunne vi intet gjøre, men det føltes bare godt å riktig å være hos ham som på spesiell måte var blitt alene. Etter hvert kom alle barna heim og vi kunne dra tilbake og få med oss barna til begravelsen. Gustav ble med oss til Gjerøy etterpå, men det ble snart klart for alle at det ikke var noen brukbar løsning for ham.
Han måtte tilbake til heimen sin og problemet med å få noen til å være sammen med ham ble omsider løst ved at han fikk en eldre kvinne fra en nabogrend til å stelle for seg der. Hun var litt original av seg - så særlig i førstningen var det en del problemer med henne som stabil hjelp. Men ordningen var sikkert den beste som det under de rådende forhold var mulig å få i stand.
Ole og nabo Sverre dør (1971)
Erna måtte fortsatt til Bodø for å få operert bort ondartede sår i ansiktet. Mens hun var på en slik tur og jeg var alene heime, fikk jeg telefonbeskjed til kontoret om at nærmeste naboen vår, Sverre Monsen var falt om bevisstløs ute på marken. Jeg gav meg straks i vei dit og fant ham ennå liggende ved siden av en gjødselhaug med greipa i handa. Han var død og vi kunne intet annet gjøre ennå få båret han inn i huset. Sverre hadde i flere år hatt hjertetrøbbel, og nå var hans dager slutt. Som alltid i slike høve ble det jo sjokk og sorg i familien. Når far forlater så er det jo en vegg som faller ut av huset, og for oss som i alle år hadde opplevd ham som god og nær nabo, det er en kald hand som griper en om hjertet. Men, som alltid, livet må gå videre og andre må ta over.
Kort etter Sverres begravelsen måtte Onkel Ole til sengs. Han og de tre andre søsken hadde jo fortsatt sin heim på Hagland. Det var nok slagtilfelle og han kunne lite snakke om han ellers lot til å være ved bevissthet. Lege ble tilkalt, og han mente at onkel Ole burde legges inn på sykehjemmet, men der var overfylt, og som det ennå så ut så vi syn på å gi ham nødvendig pleie heime. Jeg var alene opp hos ham, da jeg forsto at det var noe han ville. Omsider fikk jeg forståelse av at han hadde en bankbok liggende i et skap som kan ville gi til Kinamisjonen. Jeg lovte å orden det for ham, og han ble rolig igjen. Men det gikk fort nedover med ham, og snart var bevisstheten borte. Vi måtte da sørge for at der alltid var noen hos ham, og det ble ikke mange dager før det ble slutten også for ham.
Det ble triste dager i nabogårdene etter at to naboer hadde forlatt med få dagers mellomrom. Ennå holdt de tre gjenværende søsken sammen på Hagland. Da Rolf restaurerte huset fikk den vestre enden av huset med felles stue og kjøkken. Dessuten hadde de hver sitt soverom. Randi sørget for middag til dem, ellers ordnet de øvrige måltider sjøl.
Men tante Julie var fortsatt delvis lammet i høyre arm og høyre ben, og tante Lina ble etter hvert mer og mer svaksynt, Hun ble mer og mer i sengen - hun var i liten grad fysisk syk, men hun så mer og mer for sitt indre øye ettersom det reelle syn forsvant, og lysten til fysisk virksomhet ble borte - det som hadde betegnet henne i et langt og virksomt liv. Det ble til at hun flyttet til Rødøy Sykehjem, der hun fortsatt ble i sengen, men med ennå levende åndskraft ble en meget aktiv pasient der gjennom mange år.
Også tante Julie ble mer og mer passiv, og etter en del tvil og overlegninger, fant også hun ut at det ville være best for henne også å komme til sykehjemmet. Hun var fortsatt i rullestol og tilpasset seg bra den nye tilværelsen. De to søstrene kunne fortsatt ha kommunikasjon og det ble flere år sammen med så godt tilsyn som det var mulig i deres tilstand. Så ble det da bare onkel Hans igjen i fløyen for de gamle på Hagland. Han var jo fortsatt oppegående, og han fikk hjemmehjelp utenfra for renhold, og Randi ordnet maten.
Ernas bror Sigurd blir syk
For svoger Sigurd gikk det ikke så bra. Han hadde lenge vært plaget av hoste, men hadde tross legebesøk, ikke fått konstatert noe urovekkende. Han fikk da omsider anledning til røntgenundersøkelse ved Bodø Sykehus, og der ble det til alles bestyrtelse konstatert lungekreft. Ikke nok med det, men det var ganske omfattende utbredelse. Han fikk videre beskjed om at sjansene for helbredelse etter operasjon var mikroskopiske.
Han valgte likevel å ta operasjon, men kirurgene snudde etter å ha påbegynt operasjonen, idet de vurderte gjennomføring av operasjonen som en hensiktsløs forverring av tilstanden. Så var det muligheten for medisinbehandling. Den påbegynte operasjonen ble ikke så stor påkjenning som en fullført ville ha vært, og så snart legene fant det tilrådelig ble behandling med cellegift satt i gang. Det manglet ikke på vilje til å leve og ethvert håp var velkomment. Sigurd greide igjen å komme seg til arbeidsplassen på Ørnes, og bare det var en oppmuntring mot å sitte uvirksom og sykepermittert heime.
Hans kone, Wally og de to jentene var sjølsagt knust over tilstanden, men hadde ikke gitt opp troen på at han skulle bli frisk. Hele familien forøvrig var jo sterkt opptatt av Sigurds sykdom, og da legene hadde lite fortrøstning å gi så søkte en naturlig nok til alternativ helbredelse. Sigurd hadde tro på en mirakelmann som hette Gaup og som holdt til i Alta. Erna og jeg hadde just da sølvbryllupsdag. Vi var i svært liten stemning for å sette i gang noen feiring av dagen.
Vi ble derfor enige og å spandere tur til Alta på Sigurd og Wally - så han kunne få besøke denne helbrederen. Vi tok fly fra Bodø fram til Alta og tok inn på hotell der. Dagen etter hadde vi time hos Gaup, og vi fant et ganske stort venterom belagt med ventende pasienter. Kona til Gaup fungerte som ”kontorsøster” og foruten Sigurd, fikk også Wally og Erna komme inn til konsultasjon for hver sine skrøpeligheter. Helbrederen gjorde et ikke altfor tillitvekkende inntrykk, der han iført rød kappe og med levende lys konsulterte en stor bibel. Men han gav gode fortrøstninger og tok med takk imot penger sjøl om han ikke direkte forlangte noe.
Vi fikk oss en god og hyggelig middag på hotellet, og vi tok da turen tilbake til Bodø luftveien slik vi var kommet. Sigurd skulle ha cellegift på sykehuset og stoppet der. Erna ble slått overende av influensa og hevnet hos Gunvor og Asbjørn, og jeg reiste alene til Gjerøy der jobben og barna ventet. Det ble ingen bedring for Sigurd, og som siste forsøk reiste han og datteren Gretha til Oslo. Han fikk der kontakt med dr. Nitter, som er kjent for ”Nitterkuren” som med hell har vært brukt mot kreft i tidlige stadier. Men det var alt for sent, og han måtte oppgi arbeidet på Ørnes. Tilslutt ble det syke-hjemmet på Ørnes, og det ble ikke så lenge før han ikke var mer.
Kongsvoll familien
Men så kom Gyda inn i vår tilværelse. Opptakten var så tidlig som i 1976. Der var avstemning på Gjerøy skole om hvorvidt Norge skulle slutte seg til den europeiske Samarbeidsunion eller ikke. Avstemninger foregikk som et vanlig Kommune- eller stortingsvalg, og på Gjerøy foregikk den på skolen. Jeg var formann i stemmestyret, og alt gikk veldig fredelig for seg.
Men så kom en nabo som hette Leif Kongsvold opp på steintrappa foran skolen, på vei til stemmelokalet. Han falt da om og slo hodet mot trappa, og var uten sans. Vi fikk ham inn på lærerværelset men han pustet ikke og så ut til å være helt livløs. Lege ble tilkalt, men han kunne bare konstantere at døden var inntrådt. Avstemningen måtte gå sin gang, og så snart den var avsluttet, måtte vi få tilveie kiste og få gjort det som måtte gjøres. Erna kom tilstede og sto for nedleggingen. Men så kom det vanskeligste.
Der hører en forhistorie til, Leif Kongsvoll bodde inntil kort tid før dødsfallet i et gammelt hus helt avsides på Gjerøy, uten vegforbindelse, telefon og el. strøm. Sammen med ham bodde hans to søstre, litt eldre enn ham, og tydelig preget av den isolerte tilværelse som de hadde hatt hele livet. Jeg hadde et ganske fortrolig forhold til disse folkene, spesielt Gina, den eldste av dem. De to jentene hadde likesom hver sine folk som de omgikks med. De var ellers svært tilbakeholdne ovenfor andre. Leif var ellers flink skomaker, og han hentet og leverte sko som trengte reparasjon, og som han hadde behandlet. Han innhentet med det samme nyheter omkring gårdene, og orienterte så sine søstre om viktige ting som forlovelser, giftemål eller barn som antoks underveis. Siden foreldrene døde hadde de tre fortsatt å bo slik, en yngre bror brøt ut av fellesskapet og ble gift i Glomfjord. Men Leif, som ble igjen sammen med søstrene, tok til å spekulere på uholdbarheten av å bo slik. Den eldste av jentene var alt fylt 70, hun hørte ellers dårlig og var heller svak til helsen. Han bad meg undersøke muligheten for at de kunne få seg et sted å bo på Sør-Gjerøy, som den tettest befolkede delen av øya gjerne ble benevnt. Han mente nok et eget hus, siden de tre neppe kunne tenke seg å bo sammen med andre.
Jeg tok forespørselen alvorlig, og idet jeg ikke regnet med at der var særlig mye kontanter hos de tre, så kom jeg fram til et rimelig lite hus, bygd for formålet, med to soverom utenom stue, kjøkken og bad. Ut fra mine forestillinger om økonomien, fikk jeg også til en finansieringsplan med ganske rimelig lån, og jeg forela planen for Leif.
Han aksepterte hele opplegget og jeg sa meg villig til å administrere oppsettimgen av bygget i samsvar med planen. Planen fikk jeg utarbeidet i samarbeid med en snekkerkyndig mann, som også var villig til å utføre arbeidet. Det ble et riktig nett lite hus, og endelig kom dagen da søskentrioen kunne flytte over til ”sivilisasjonen”. Men Gyda, den yngste av jentene, var lite begeistret for forandringen. Hun sammenlignet overflyttingen med evakueringen av Finnmarken under krigen. Det ble jo et helt nytt liv for dem.
Telefon og strøm var jo nye ting, men det som kanskje opptok dem mest var vegen som passere forbi huset i passe avstand, der de fant underholdning i det som passerte der. Gina, som var den eldste, var ganske sykelig, og hun ble ganske snart innlagt på Rødøy Sykehjem. Dermed ble det bare Gyda og Leif igjen i det nye Huset. Leif fant seg godt tilrette, han kunne drive med garnbøting og skomakring i kjellerrommet, som var innredet med tregolv og fyringsmulighet. Etter hvert fant vel også Gyda at det ikke var så rent galt likevel og hun ble jo i langt større grad ennå heimplassen dratt inn i mer daglig omgang med folk.
Butikken var jo ganske nær og folk stakk innom, så det ble en helt annen tilværelse enn heime på Kongsvollen. Men så inntraff katastrofen. Det skulle være folkeavstemning om EF-saken, og det foregikk på skolehuset, som bare ligger et par hundre meter fra den nye heimen. Gyda og Leif skulle avgi sine stemmer, og var kommet på trappen foran inngangen.
Da fikk Leif slagtilfelle og falt bevisstløs om. Vi fikk ham inn i lærerværelset, og fikk tilkalt lege. Han var fullstendig livløs, og alt før legen kom tilstede kunne vi se at Leif var død. Det ble en trist situasjon. Avstemningen måtte gjennomføres, og etterpå måtte Erna og jeg sørge for å få lagt Leif i kiste og få den anbrakt. Gyda var sjølsagt lamslått og læreren ved skolen tok henne med heim. Hans mor var jevnaldret med Gyda og hun bodde hos dem. Om kvelden gikk Erna og jeg ned dit og Gyda var da kommet i tanke om at hennes bror hadde penger liggende heime i ulåst hus.
Vi sørget da for å få hentet en koffert • som hun visste inneholdt Leifs penger. Læreren, Johannes og jeg åpnet kofferten sammen med henne. Den var nærmest full av pengesedler. Der var hundresedler, femti- tier- og femkronessedler i helt usortert forening. Det var intet annet å gjøre enn å sette i gang sortering av sedlene, slik at en kunne få talt dem opp. Resultatet viste at inn-holdet av kofferten var på mer enn 4o tusen kroner. utenom dette fantes også et skrin som tilhørte søsteren Gina. Også det inneholdt en betydelig pengesum.
Vi hadde inntil da ikke trodd at der var noen penger tilstede i den husstanden, men der tok vi altså feil.
Vi hjalp til og fikk ordnet begravelse på Rødøy med bevertning på sykehjemmet. Gyda så seg ikke i stand til å flytte heim alene, og i samråd med henne fikk vi en bekjent av henne fra gamle dage til å komme og bo sammen med henne for en tid, og det løste problemet foreløpig. Det fungerte bra en tid, men etter hvert fant begge ut at de ville fungere bedre hver for seg, og Gyda fant ut at hun likevel kunne tenke seg å bo alene. Dermed var hensikten oppnådd og siden Gyda etter hvert hadde adoptert Erna og meg som sine nærmeste pårørende så ble vi hennes støtt og rådgivere i de mange år hun ennå fikk leve. Det ble nok av et sjokk for henne da vi reiste til Oslo for en vinter da jeg fikk anledning til et år på Kommunalskolen.
Da vi kom derfra var hun nesten fri for stemme på grunn av bivirkninger av medisin som legen hadde foreskrevet henne. Hun kom seg da medisinbruken opphørte. Verre ble det da vi flyttet til Oslo for godt. Men forbindelsen ble opprettholdt, og hver eneste lørdag ringte hun til oss. Var vi en sjelden gang tilstede så ringte hun til Tor for å høre om det var noe i veien med oss. Vi kom jo tilbake til Gjerøy hver sommer og da var Gyda stadig vår faste omgang. Hun fikk hjelp til å opprette testamente, og det ble forandret to ganger. Men det var bare detaljer som ble forandret.
Etter noen donasjoner til hjelpende hender, var det Redningsselskapet og Sjømannsmisjonen som skulle dele hennes etterlatte pengemidler. Huset, som hun og søsteren kjøpte og betalte etter at Leif var død, ble testamentert som bolig for eldre og uføre, med Gjerøy Sykeforening som ansvarshavende.
Kommunalskole i voksen alder
Kommunal skolen i Oslo gjorde kjent at de kunne godkjenne tjeneste og kursutdanning som grunnlag for spesialutdanningen ved administrasjonslinjen dvs. det 3. år, etter grunnleggende 1. og 2. år. Just da gjennomførte vi i kommunen et kombinert brev- og helgesamlingskurs for kommunale ledere. Samlingene ble holdt i Mosjøen. Jeg hadde inne søknad om plass ved kommunalskolens avslutningsår, og just ved siste samling i Mosjøen fikk jeg melding fra skolen om at jeg stod som 1. reserve for opptak.
Da det var meget sannsynlig at jeg ville komme inn, måtte jeg omgående søke permisjon fra jobben for l år og det måtte også sørges for husvære i Oslo. Jeg ble innvilget permisjon med 1/3 lønn og etter hvert ordnet også de andre forutsetningene seg. En jurist fra Oslo ble konstituert i jobben min, og han og hans familie skulle få leie huset vårt på Gjerøy for et år. Begge guttene var i Sør-Norge så huset var jo ledig, dessuten hjalp jo utleien til med finansieringen av skoleopplegget.
Flytting til hovedstaden (1976)
Skolen meddelte at jeg var opptatt som elev, og det ble da en hel affære å gjøre huset klart for utleie. Men det verste var at vi måtte få vår kjære venn katten avlivet. Vi så ikke likt å overlate den til en uviss skjebne hos de som skulle flytte inn, spesielt fordi de hadde en liten jente på 2-3 år. Tante Lilly hadde ordnet med en liten leilighet på Tøyen, og etter hvert lot det til at alt var i orden. Jeg skulle gå over fra kommunekontorsjef til høyskolestudent for et år, og vi skulle flytte fra vårt eget hus på en øy i Nord-Norge og til en liten leilighet i Oslo.
Men svoger Sigurd lå nå for døden, og spesielt for Erna ble det tungt å forlate. Hun tok avskjed mens han ennå var heime, men det var helt klart at han ikke ville klare det stort lenger. Men vi måtte reise, slik det nå engang var lagt tilrette for. Det ble ganske spennende når vi slik skulle finne fotfeste på nytt og ukjent sted, og for meg å gå inn i skolesituasjon etter mange år i arbeidslivet.
Så kom da frammøtedagen til Kommunalskolen. Skolen lå da i et høybygg på Økern, sammen med Sosialskolen, og var hele 6 klasser som hadde sitt tilhold der. Kommunallinjen hadde ordinært 2 klasser, klassen jeg skulle tilhøre var Komm. Adm, en tredje klasse, med en parallellklasse var spesielt for kommunekasserere. I tillegg kom Sosialskolens 2 klasser. Som ventet var de fleste studentene i 20.årsalderen, noen litt eldre, de fleste hadde gjennomgått kommunallinjens to klasser, noen kom fra sosialskolene ved DH utenfra.
Tilslutt kom da to som var opptatt etter andre kriterier, og av disse var jeg en. Jeg var jo 56 år gammel, og det var rimelig at jeg ble ansett som et fossil av de yngre medstudentene. Men her var det bare å stå på, og etter hvert gled en jo inn i miljøet - og det gikk utrolig bra. Helt akseptert ble jeg ikke før vi like under jul skulle opp til skriftlig eksamen i EDB. Der strøk jeg sammen med 5 andre, og det fikk meg vel ned på et allmennakseptert plan. Men det ble å lese for kontinuering, og den nye prøven gikk bra.
Tøyen og Etterstad (1976-77)
Lilly hadde skaffet husvære i Oslo, så vi kunne oppsøke stedet umiddelbart etter ankomsten. Det var en eldre dame som sto for utleien. Hun hadde arvet en to-roms leilighet etter sin nylig avdøde mor, og den var klar for innflytting.
Det var i første etasje av en blokk på Tøyen - like var T-banen. Leiligheten var møblert og hadde kjøleskap og komfyr og det var også adgang til et fryserom utenfor huset. Vertinnen, fru Bakerø var tilstede da vi kom, og det hele så greit ut. Geir var på den tiden i Oslo, og da han ikke hadde noe husvære der, så ble det at han flyttet inn hos oss for noen dager. Det var jo ganske enkelt å finne seg tilrette der.
Fra Tøyen T-banestasjon gikk Grorud-banen til Økern hvert kvarter, og tilbake med samme intervaller, så det passet helt utmerket. Ellers gikk jo alle T-baner ned mot byen og utover til de forskjellige bydeler.
Tor ble innbeordret til førstegangstjeneste i forsvaret sommeren 1976 og det var fra Luftforsvaret han også fikk tilbud om sersjantutdanning under samme tjeneste, og han gikk inn for det. Dermed begynte tjenesten på Gardermoen, med senere overflytting til Larvik.
Han kom på besøk en helg og vi ble jo ganske tett befolket - men det gikk bra. En søndags morgen fant vi ut at der også var kommet en dame med i kobbelet. Det var Geir som hadde truffet en jente fra Tromsø ute på byen. Hun skulle ta seg arbeid i byen, men var uten husvære for en natt og så ble der da plass til henne også uten at det utgjorde den store forskrekkelsen. Men Geir reiste snart oppover til Bodø, og Tor kom ikke så ofte innom, så for det meste var vi da bare to.
Jeg møtte fram på skolen og ble behørig innrullert der - og så var det bare å henge i med studiene. Det ble sjølsagt travelt og det tok jo en tid før en ble vant tilden nye og uvante situasjonen.
Men det var ikke gått så mange dager før der kom beskjed om at svoger Sigurd var død. Det kom ikke uventet, men like trist for det. Jeg kunne ikke forlate skolen med det samme jeg var begynt, men Erna og Lilly reiste nordover til begravelsen. Det var ennå nærmest sommer i byen. Det hadde vært en tørrsommer av de sjeldne, parker og trær var avsvidd og høstfargene kom alt for tidlig.
Men etter noen dager var Erna og Lilly tilbake, og vi måtte konsentrere oss om vår nye tilværelse. Vi ble boende en tid på Tøyen, og fant oss etter hvert ganske bra tilrette der. Den største ulempen med lokaliseringen var at det var så vidt nær T-banen at vi merket dirring fra togene på kvelden og at der var mye tungtrafikk som passerte om natten. Da leiligheten lå i 1. etasje gjorde disse forhold uroligheter nattestid en betydelig støyplage, som vi ikke vente oss til i den korte tid vi ble der.
Husvertinnen, som pleide å besøke oss ganske ofte, hadde etter en tid besluttet seg til å bytte bort leiligheten som var utleid til oss, mot en 4 roms leilighet på Etterstad.og vi hadde vel lite valg. Dessuten fikk vi for gi-bort pris kjøpe møblene fra et rom på Stefanhotellet, de skiftet ut sitt inventar, og Lilly som var oldfrue der, kunne formidle kjøpet. Dermed fikk vi langt rommeligere boforhold, og kommunikasjonsforholdene var fullt brukbare også herfra.
Vi kunne på langt bedre måte ta imot Geir og Tor når de kunne komme innom, og vi kunne også feire jul med gjester når så langt led. Erna fikk strøjobber på Stefanhotellet og det hjalp jo til i finansieringen av studieoppholdet. Senere fikk hun jobb som sykepleier på et aldershjem på Kampen, og det var sjølsagt enda bedre på flere måter.
Siden hun følte seg forpliktet av avtalen om utleien til oss, tilbød hun derfor at vi skulle få flytte over til leiligheten på Etterstad, ettersom hun fortsatt skulle bo i den leiligheten som hun eide sammen med mannen. Fru Bakerød, som hun het, tilbød videre at vi kunne ta med møblene som vi hittil hadde i bruk, videre skulle hun kjøpe kjøleskap til den nye leiligheten. Det var jo alt gunstig for oss. Det ble moderat økning i husleien og vi fikk langt bedre plass. På den tid drev just hotellet der Lilly var ansatt med å skifte ut møbler på rommene, og vi fikk for en spottpris overta møbler fra et av hotellets gjesterom.
Dermed var den nye leiligheten ferdig møblert, og vi måtte bare tilpasse oss nye og bedre forhold.
Leiligheten lå i 3.etasje, der var lyst og fint, og ingen trafikkstøy. Jeg kunne bruke T-banen fra Helsfyr stasjon, men måtte da ned til Tøyen for å få tog til Økern hvor skolen lå. Det betydde bare litt mer tid, men med overgangsbillett ble prisen den samme. Vi kunne også bruke direktebuss til Sentrum. Jeg hadde kort, som den gang var langt rimeligere enn nå. Det hadde jo også sine fordeler også utenom skolereisene.
Erna hadde forøvrig moderasjon på sine reiser, som uføretrygdet. På Etterstad hadde vi langt rommeligere husvære enn på Tøyen, og det var ingen problemer om både Geir og Tor kom innom for overnatting. Vi feiret jul på Etterstad, og både guttene, Anna og Lilly var sammen med oss. Julaften hadde vi gåsestek som vi hadde fått ferdigstekt fra Stefanhotellet, og maten ellers var jo den tradisjonelle.
På nyåret 1977 måtte Tor til Andøya flystasjon - ettersom tjenesten i Larvik var over. Transporten til det nye tjenestestedet skulle skje med ”Herkules” transportfly og Erna og jeg fulgte ham til den militære delen av flyplassen på Fornebu.
Det var uhorvelig kaldt og vi måtte vente i timer før det endelig ble avgang. Vi følte at Tor ikke var mer som passe dristig for turen, men turen ble endret til sivilt fly og vi var glade da han kunne melde seg vel framkommet på Andøya. Mens han ennå var i Larvik kunne han titt og ofte komme innom på permisjon, og i et høve ble han sykmeldt på grunn av en skadet fot, og da fikk han være hos oss til han ble friskmeldt igjen. Geir fant ut at han skulle dra til Bodø, og det var vi ikke så helt glade for, men ingen råd med det.
Han hadde ennå ikke fått noe fast arbeid i Oslo, og det var så som så med bomulighetene. Noe senere kom han tilbake til Oslo, og han fikk jobb som servitør på et spisested nede i Sentrum. Han fikk også hybel på St. Olavs plass i et ”appartementshus” fra før krigen. Det var jo et bedre bosted enn han noen gang hadde hatt i Oslo, og det var han fornøyd med. Senere fikk han en noe større hybel lenger ned i etasjene i samme bygg, og der ble han boende i mange år.
Den nye leiligheten lå ellers i gangavstand fra Lillys leilighet og vi hadde stadig omgang med henne.
Det var noe lengre avstand til Anna - hun hadde leilighet ganske nær Aker Sykehus, der hun jobbet som jordmor, senere overjordmor. Vi fikk også kontakt med Aagoth og Bjørn. De bodde på Manglerud og vi møttes av og til. Anna hadde forøvrig hytte på Nakholmen sammen med en kollega, og vi kom også på tur dit flere ganger.
Hjemreise til Gjerøy (1977)
Da Kommunalskolen var over, måtte vi forberede heimreisen. Jeg måtte ta eksamen sammen med de øvrige elevene, og resultatet var bra - jeg syntes forøvrig at det hadde vært et fornyende og lærerikt år.
Vi bodde en kort tid på Tøyen, og resten av tiden på Etterstad, og vi fant oss godt tilrette, spesielt på Etterstad, da vi hadde en 4 roms leilighet der.
Gjennom Lilly fikk vi tak i møbler som skulle utskiftes på Stefanhotellet, ganske gratis. Jeg hadde 1/3 lønn fra kommunen, og fikk borteboerstipend fra skolen.
Likevel kom det vel med at Erna hadde en liten pensjon og da hun etter hvert fikk litt arbeid hjalp jo også det til. Først hadde hun tilfeldige jobber på Stefanhotellet, men senere fikk hun en deltidsjobb på Kampen Sykehjem.
Men så dukket det opp et sår på nesen hennes, og hun fikk time på Radiumhospitalet for nærmere undersøkelse. Der ble hun mottatt av en meget geskjeftig lege som kort og godt la henne på operasjonsbordet og opererte bort en bit av nesetippen. Han erklærte etterpå at nesen nok ikke ville bli som før. Det var jo litt av et sjokk - men i ettertid kan en si at det nok var bra at det ble gjort der og da, nesen ble etter hvert like bra som før i mange år etter den tid. Imidlertid ble det ikke mer arbeid på Sykehjemmet etter den tid.
Skolen ble avsluttet og avslutningen ble behørig feiret på Grefsenkollen restaurant. Vi fant at vi kunne bevilge oss en tur til Lillys hytte nær Stavern.
Anna hadde da hytte på Nakholmen like utenfor Oslo, og vi var også der et par ganger. Geir bodde i byen da, men har hadde ikke noe fast tilhold og han skulle få bo i leiligheten vi forlot noen dager framover.
Tor var da ferdig med militærtjenesten og skulle så starte en tur ned gjennom Europa på Interrail sammen med en pike han kjente.
Sjøl fikk vi i siste liten hivd oss på Trondheimstoget med 14 kolli bagasje - vi fikk ikke tid til å sende reisegodset som planlagt, men det rakk sammen, om det enn var et drags i Trondheim og Bodø før vi omsider var ombord i hurtigbåten til Gjerøy. Vikaren min var villig til å fungere mens jeg fikk litt ferie før det bar løs i gamle tralten igjen. Det var mangt og meget som måtte ordnes opp etter at huset hadde vært utleid et år, og helt sporløst hadde det ikke forløpet.
Etter den tid ble det ikke mer arbeid på sykehjemmet, og det led også så langt på våren at skoleåret gikk mot slutten.
Det var også eksamenstid, og som privatist måtte jeg ta eksamen i alle fag. Det var da litt av en nervepåkjenning, og etter hver eksamen kunne vi lese resultatene oppslått i skolens korridor.
Heldigvis gikk det godt - jeg sto til alle prøver, og da siste skoledag kom, var det jo en stor lettelse, samtidig som jeg hadde trivdes godt blant alle de langt yngre studentene, og hadde gått til alle forelesninger med forventning. Sjølsagt måtte der er avskjedsfest til, og den foregikk på Grefsenkollen restaurant.
Det ble en glad avskjed, og der også foreleserne deltok, og vi kunne omgås dem mer avslappet. Det var jo igjen blitt sommer, og det føltes herlig å være uten plikter. Så ble det en siste tur til hytta til Lilly nede ved Stavern og Larvik, med sol og sjø i friluftsområdet var jo det en fin avkobling.
Vi tok også en tur til Nakholmen, der Anna hadde sitt ferieparadis, og der kom båter og ferdsel på sjøen i nær kontakt. Vi måtte jo ta til med oppbrudd fra leiligheten på Etterstad, vi fikk leilighetsskyss for møblene som vi fikk på røverkjøp fra Stefanhotellet, så de dro før oss nordover.
Geir var da kommet tilbake til Oslo og han skulle bo noen dager i leiligheter etter at vi var dratt. Tor skulle på Interrail så han dro sin kos. Han var ferdig med militærtjenesten og skulle komme nordover etter endt utenlandstur. Leiligheten skulle rengjøres og etter planen skulle vi en tur til Anna før vi skipet inn på toget.
Vi hadde hele 14 kolli bagasje som vi ikke fikk ekspedert på grunn av tidsnød, og ettersom vi kom i siste liten før togavgang, måtte vi bare lempe bagasjen inn på første og beste vogn før toget satte seg i bevegelse. Men vi fant fram til plassene våre og fikk da omsider også kontroll over bagasjen. Det var en begivenhetsrik vinter vi nå la bak oss for igjen å sette kursen mot vårt gamle hjem i nord.
I Bodø måtte vi få tak i varetaxi for å få reisegodset ned til båthavna, og så var det kjent transport sørover med hurtigbåt.
Erna gikk av på Vågaholmen for å ta en tur innom barndomsheimen på Ågskardet, mens jeg reiste direkte til Gjerøy. På Hagtun bodde jo nå de tre vi hadde leid huset til under fraværet. Jeg skulle ha ferie før jeg igjen tiltrådte jobben, og leieboerne våre fikk ordnet seg annet husvære da vikaren min skulle fungere til jeg igjen skulle overta. Der var en del som hadde skjedd med huset som vi ikke hadde noen grunn til å være glade over, men det var nok ikke så enkelt for byfolk å tilpasse seg de landlige og spesielle forhold som der rådde.
Vi skiltes i beste forståelse med leieboerne, og kunne da ta fatt på å bringe forholdene så vidt mulig tilbake til opprinnelig tilstand. Det var ganske problemfritt å komme tilbake på jobben, og jeg følte at fraværet og skolegangen hadde rustet meg for videre innsats.
På denne tiden var Ernas bror Sigurd døende av lungekreft - og det var spesielt vondt for henne å forlate når tilstanden var slik. Men sommeren gikk fort og det ble tid for å reise. Det føltes rart å forlate heim og arbeidssted, men samtidig var det en utfordring å skulle begynne som student i så vidt voksen alder. Spennende var det. Hovedstaden hadde hatt en uvanlig tørr og varm sommer, avsvidde plener og vekster var der nok av, men det var ennå august og fortsatt varmt.
Stor var spenningen da vi skulle overta bostedet. Det var en toroms leilighet på Tøyen, i første etasje av en blokk. Den var møblert og hadde det meste som vi trengte for å etablere oss.
Både Geir og Tor var tilstede og Lilly var sjølsagt kjentmann. Vertinnen overleverte nøklene og det hele gikk greit. Vi fikk etter hvert erfare at der var ganske mye tungtrafikk som passerte på natten og vi kunne også merke vibrasjon fra T-banen den første del av natten. Imidlertid ble vi etter hvert vant til bråket, så vi fant oss bra tilrette. Det var med stor spenning jeg møtte opp som student ved Norges Kommunal- og Sosialhøyskole første dag.
Skolen var lokalisert til et høybygg på Økern, og det var ikke imponerende store lokaler som sto til rådighet. Kommunalskolen bygger ordinært på artium, og de første to år uteksaminerte kommunalkandidater, et tredje år bygde på de to første og var delt i 2 klasser for spesialisering. Det var administrasjonslinjen og linjen for kommunekasserere og revisorer. Til disse klasser ble tatt opp elever, ikke bare fra kommunalskolen i Oslo men også fra Distriktshøyskolene i Bodø og Bergen.
Dessuten ble der gitt plass for studenter med annen bakgrunn, og det var slik jeg kom inn. Jeg fikk godkjent min lande praksis i kommune og med kurser i samme sammenheng likestilt med kommunalskolens første to år, og ble da student på administrasjonslinjen. Vi var to i klassen med slik bakgrunn. Av alder kunne jeg ha vært far for samtlige av medstudentene, og som naturlig var ble jeg til å begynne med betraktet med en viss skepsis. At jeg så relativt yngre ut enn mine år skulle tilsi, gjorde det noe lettere, og etter en tid følte jeg meg akseptert på linje med de andre.
Undervisningen foregikk utelukkende ved forelesninger - ingen kontrollerte hvem som var tilstede, og kunnskapsninvået ble bare kontrollert ved skriftlige prøver i ny og ne. Enkelte timer foregikk i det store auditorium, og da kunne alle skolens 3.klasser være tilstede. Enkelte timer hadde vi felles med kommunekassererlinjen men de fleste forelesninger hadde adm-klassen i et av de mindre auditorier, ett av dem hadde ikke vinduer, og ble benevnt ”ubåten”. Mellom forelesningene var det felles ”luftegård” for både sosial- og kommunalstudentene og der var da temmelig ”tett” i de heller trange lokalene. I lunchpausen tok vi gjerne turen opp til 13.etasje der en kantine med rimelig mat og drikke holdt til.
Der var det også mulig å få bestilt middag til etter skoletid. Utenom skoledagene ble der arrangert ekskursjoner til forskjellige institusjoner som kunne være av interesse. Bl.a. ble der gitt anledning til å delta i omvisning på kloakkrenseanlegget på Bekkelaget.
Ikke alle fant det interessant o møte fram der, men da slutteksamen kom, fikk vi en oppgave som forutsatte viten om dette tema. Utpå vinteren fikk vi anledning til å delta i skoletur til København.
Vi besøkte der en tilsvarende skole, og ble også invitert til å besøke en drabantby til hovedstaden som heter Vidovre, ellers vennskapsby til Oppegård kommune, nær Oslo. Det ble en humørfylt reise og en hyggelig avveksling fra de travle skoledager. Da vi ankom Oslo var Geir også der. Han kom tilstede da vi fikk tilvist hus, og da han på det tidspunkt ikke hadde noe fast sted å bo, så ble også han innkvartert hos oss. Tor var på det tidspunkt stasjonert i Stavern, og da det ble helg kunne også han komme til vårt nye kvarter. Det var i første etasje av en blokk på Tøyen, like ved T-banestasjone.
Det var en to-roms leilighet, men den var møblert og hadde nødvendig utstyr av hvitevarer og hadde adgang til fryserom utenfor blokka. Det ble sjølsagt litt trangt når alle kom tilstede, men det var ennå sommer, på slutten av en ualminnelig tørr og solfull sommer på Østlandet. Derfor var det nok av avsvidde plener og store trær som hadde fått for lite vete. Men vi ble ikke så lenge i det bostedet. Men kort etter innflyttingen fikk vi melding om at Ernas bror Sigurd var død, og det ble til at Erna og Lilly reiste nordover til begravelsen.
Ikke så lenge etter tilbakekomsten fikk vi besøk av husvertinnen, og hun forela oss et forslag til overveielse. Hun hadde fått tilbud om er fireroms leilighet på Etterstad, som hun hadde god lyst å kjøpe. Men da måtte hun selge den leiligheten som vi bodde i. Imidlertid hadde hun ikke behov for å flytte inn i den nye leiligheten foreløpig, og hun tilbød oss derfor å flytte dit, med de møbler som vi omgav oss med, hun skulle også kjøpe kjøleskap og kistefryser.
Det ble litt mer i husleie, men vi hadde i grunnen intet valg, så vi sa ja takk. Fru bekostet overflyttingen og da vi nå fikk mer rom, så ordnet Lilly med at vi fikk kjøpe møblene fra et rom på Stefanhotellet - Hun var jo ansatt der, og just da skulle hotellet fornye møblene på rommene, og de solgte de gamle møblene til spottpris.
Vi fikk så to ørelappstoler og et mindre bord, 2 svære senger med nattbord og en stålampe for en svært billig penge, og fikk så kjøkkensjefen på hotellet til å kjøre sakene opp til oss. Nå fikk vi rikelig med plass, også om guttene kom innom, og vi syntes del ble rent komfortabelt når vi så i tillegg fikk flere møbler. For meg ble det litt mer komplisert å komme til skolen. Jeg måtte nå ta T-banen fra Helsfyr til Tøyen for så å komme på den banen som gikk til Økern.
Men det ble bare litt lengre tur - og alt i ett var vi vel forhøyde med byttet. En fordel var det at det var lysere og triveligere å komme opp i 3.etasje, og ellers var det nye husværet godt avskjermer fra trafikkstøyen - den var ganske generende på Tøyen. Vi reiste ofte ned til Sentrum og stakk ofte inn til Stefanhotellet der Lilly jobbet.
Etter hvert fikk Erna også strøjobber der og det kom vel med ettersom økonomien ikke var sterkere enn som nødvendig var. Jeg fikk jo et mindre stipendium og hadde bare halv lønn fra jobben heime, og det kostet jo å bo i byen. Etter hvert ble vi vant med de nye forhold, og trivdes bra med dem.
Geir flyttet til Bodø for en kortere tid, men til jul kom både han og Tor for å feire høytiden sammen med oss. Vi hadde både Anna og Lilly som julegjester, og vi hadde det riktig koselig. Etter jul ble Tor overflyttet til Andøya for å fullføre militærtjenesten der, så vi ble bare to igjen. Erna fortsatte å arbeide på Stefanhotellet i ny og ne, men utpå vinteren fikk hun arbeid som sykesøster på et sykehjem på Kampen, og det var ikke lenger unna enn at hun kunne gå dit. Men utpå vinteren fikk hun også et sår på nesen som var så vidt foruroligende at vi søkte og fikk time på Radiumhospitalet for å få vurdert tilfellet. Vi møtte opp der og til vår forskrekkelse ble hun umiddelbart lagt på operasjonsbenken og fikk skåret bort en bit av nesen. Dette foregikk ganske langt på våren mot slutten av min skoletid, og Erna måtte da slutte med virksomheten på sykehjemmet.
Jeg måtte ellers opp til eksamen i alle fag som vi hadde på faglisten. Enkelte fag var unnagjort før jul, bl.a. EDB, og til min store forskrekkelse strøk jeg på den skriftlige prøven. Men heldigvis led også 6 andre samme uheldige skjebne, og vi fikk anledning til fornyet prøve noe senere, og det gikk bedre. Det gikk mot vår igjen og mot Sankthans var skoleåret ute. Avslutningen ble feiret på Grefsenkollen, der både studenter og forelesere kunne møtes i mer uformelle former til en liten avskjedsfest. Vi tok ikke på heimtur umiddelbart etter skoleslutt, og det ble tid tilhyttetur til Lillys hytte nær Stavern, og vi besøkte også Annas hytte på Nakholmen.
Det passet jo godt å ta ferie mens vi hadde fotfeste i Hovedstaden.
Geir skulle få bo en kortere tid i leiligheten etter at vi var dratt, og Tor var ferdig med militærtjenesten så han skulle på Interrail før han også skulle komme heim til Gjerøy. Avreisen skjedde i full fart, det var så mange ting som skulle ordnes i siste liten og det var bare så vidt vi nådde toget som skulle ta oss nordover igjen Det lå jo en vinter med mange anderledes opplevelser bak oss og nå skulle vi tilbake til velkjent bosted og arbeidsplass.
Vi ble sjøl sagt hilst velkommen fra alle kanter, og vi skulle igjen overta Hagtun som hadde vært bortleid til vikaren min. Som ventet var ikke alt som vi forlot det, men leietakerne fikk ordnet boplass i en ledig lærerleilighet slik at vi kunne bli alene i huset.
Jeg hadde ennå ferie tilgode, og jeg passet på å få tatt den mens vikaren ennå var i tjeneste.
Venche og Tor gifter seg (1978)
Utpå høsten ringte Tor heim og fortalte at Venche ventet barn som han var ansvarlig for. Det ble ikke den store forskrekkelse hos oss, og da han erklærte at de var bestemt på å ha hverandre, så tilrådde vi at de burde gifte seg snarest. Det samme gjorde hennes foreldre, og vi kom da i kontakt med dem over telefon, og litt senere kom de på besøk til oss på Gjerøy.
Far til Venche, som ellers heter Bjørnar Osmo, insisterte på at bryllupet skulle holdes i Lurøy, og hans kone Inger var av samme mening. Siden det ikke var noen grunn til å utsette det planlagte gilde, og det unge par var innstilt på det, ble bryllupet bestemt til 25. november i 1978. Vielsen skulle foregå i Haugland Kapell og bryllupsfeiringen skulle holdes i en kafé like ved kapellet. Alt ordnet Bjørnar, og bryllupsaften var sjølsagt brudeparet ankommet, og gjester av familie på begge sider tok også til å møte opp.
Mange fikk plass i Venches barndomshjem og i huset til besteforeldrene som bodde like ved, en del leide seg inn i campinghytter like ved kafeen der bryllupsfesten skulle holdes. Alt så ut til å klaffe, og alle ble befordret til festlokalet med buss - de som ikke horn i egen bil da. Det var kort veg til kapellet, og vielsen gikk etter forskriften. Bruden i enkel, hvit kjole og brudgommen i fløyelsdress, tvillingsøsteren til bruden, Lisbeth og mannen Arvid var forlovere, riktig stilig. Bryllupsfesten ble også vellykket, deilig middag med taler og sanger.
Familieforbrødring, litt skjenk og kaffe, og sjølsagt dans. Alt gikk hyggelig og veldreiet for seg, og utover til de små timer var det bare som det skulle. Der ble også en annendag, men det ble i heimen til Inger og Bjørnar og alle var tilsynelatende fornøyd med tingenes tilstand. Hver måtte deretter hver til sitt, men det led jo snart mot jul, og julen skulle så sjølsagt feires i Oslo.
Også Geir var i Kvina i bryllupet og i Oslo fikk vi jo samlet familien, som nå hadde fatt et medlem til. Etter sammentreff av tilfeldigheter lyktes det for Venche og Tor å få en ettroms leilighet på Sandaker i Fredrik Glads Gate, og skjønt Tor ennå ikke hadde fått noe fast arbeid så begynte han nå som ekspeditør på Vinmonopolets forskjellige avdelinger i Oslo, nærmest som en ambulerende reserve, og det var nå en jobb i alle fall. Venche hadde jo jobb på Ullevål.
Første barnebarn ser dagens lys (1979)
Men den 17.mars i 1979 ble dagen da lille Cecilie kom til verden. Du verden for under at vi var blitt besteforeldre, og det gjaldt også Venches foreldre heller ikke de hadde hatt barnebarn før. Tilfeldigvis var Erna i Oslo i anledning operasjon, og både hun og Geir fikk besøke den nybakte moren på Ullevål sykehus den nedkomsten hadde funnet sted: Geir var jo blitt onkel, og også det var jo en ny verdighet. Nå ble det lite plass i Fredrik Glads Gate, der de hadde ett rom i 5. etasje, og spesielt etter at Venche igjen måtte i arbeid ved Ullevål Sykehus.
Tante Judith dør
Jeg var heime, og da jeg fikk nyheten over telefon, var just onkel Halvor heime hos meg. Hans kone, Judith var død dagen før den 16.mars, ganske uventet - vel var hun dårlig, men ingen ventet en så brå avslutning. Derfor var ingen av barna deres tilstede, men de kom da etter hvert, og begravelsen foregikk på Gjerøy.