Kapittel 06

60-tallet

Familiehistorien presentert i et roligere, mer lesbart oppsett.

Ernas hudsykdom

Erna ble imidlertid sendt til Bodø Sykehus for å få fjernet et par uregelmessigheter i ansiktshuden. Det var ganske beskjedent inngrep, men i ettertid kom der melding fra sykehuset og at det ene av hud-delene som ble fjernet, var ondartet, med andre ord hudkreft. Etter å ha studert tilgjengelige legeskrifter fant vi ut at det var den ”snilleste” formen for hudkreft som var konstatert. Etter hvert ble en misstanke om årsaken mer og mer påtrengende, og at det var en tidligere røntgenbehandling som etter lang, lang tid nå gav slikt resultat godtatt som årsaken.

I helt unge år hadde Erna en hårdnakket betennelse på øyekarmene, og etter at tilgjengelige medikamenter var prøvd uten ønsket resultat, ble det besluttet å bruke røntgenstråler. Selve øynene ble beskyttet av blyplater, men ikke omliggende ansiktshud. Behandlingen hadde en viss virkning, men det var først da penicillinet kom at betennelsen ble helbredet. Først etter omkring 20 år dukket hudkreft tilfellene opp som en seinvirkning av røntgenbestrålingen. Det tok noen tid før denne forklaring ble akseptert fra legehold, men da behandlingen lot seg dokumentere, godtok også legene årsakssammenhengen.

De som hadde beordret behandlingen var ikke lenger tilstede, og det var vel ikke bare i dette tilfelle at røntgenbehandling ble anvendt ukritisk, og uten viten om hva det kunne føre til. Dette tilfelle var vel kanskje et av de aller mest graverende, og med store ulemper og med helt katastrofal reduksjon av livskvalitet for Erna. De første år besto følgene mest av fjerning av angrepne hudpartier i ansiktet, og i de fleste høve tok det en tid før nye sår dukket opp, og inngrepene etterlot ikke noen skjemmende arr.

Etter den første forskrekkelse var det intet annet å gjøre enn å forsone seg med at det tross alt var noe å gjøre med lidelsen, og at den ikke var betraktet som dødelig.

Imidlertid fant Erna ut at hun ville ta en undersøkelse vedrørende hudkreften ved Radiumhospitalet, og etter søknad fikk hun meddelt time der. Vi dro sammen utover til Montebello, der hospitalet ligger, og etter litt venting fikk hun komme inn til en lege der. Første gang hun fikk diagnosen hudkreft var i Bodø mange år før den tid og den gang ble et sår på nesen bare brent bort, og nå var det tegn som tydet på at det inngrepet ikke hadde vært radikalt nok. Det fant nok legen som hun møtte på Radiumhospitalet også ut, for til hennes forskrekkelse ble hun dirigert til operasjonsbordet, og en ganske bra bit av nesetippen ble fjernet på stedet.

Heldigvis for henne ble det ikke noe skjemmende arr, og sjøl om nesefasongen ble noe endret, så ble resultatet bedre enn en kunne forvente. Inngrepet var sikkert nødvendig - men det kom uventet, og som litt av et sjokk.

Livet går videre

Guttene vokste og ble skolegutter, de hadde følge på skolevegen av nabounger som bodde på Øyra, der det også var verksted. Det ble også til at de fant fritidsomgang også i selskap med dem. Ellers var de gamle på Hagland fremdeles aktuelle for besøk, og der gled nok mer enn en krone over i de besøkendes lomme som ikke ble registrert heime.

Av familiebegivenheter må nevnes at Margith hadde funnet seg en mann som hun ville dele livet med og på selve Sankthansaften ble det bryllup på Ågskardet, og hun ble viet til sin Magnus i samme kirke som Erna og meg. Det ble koselig fest med mye familie tilstede, og ekteparet Larsen var et faktum.

De slo seg ned i Mosjøen til å begynne med, der han arbeidet som elektriker, og det var hans fag. De bodde i en blokkleilighet der, og i den perioden ble jeg innkalt til repetisjonsøvelse i Drevja. Det høvde jo slik at Erna og ungene kunne bo hos Margith og Magnus under øvelsen, og jeg fant en og annen anledning til å slutte meg til dem når tjenesten tillot det.

Venninnen Anne

Vi fikk også høve til å besøke Anne og hennes mann som bodde i Korgen med sine to smågutter. Anne er kullkamerat av Erna fra sykepleierskolen. Det var jo alt avveksling fra det daglige.

Geirs Konfirmasjon (1967)

Geir skulle nå til konfirmasjon, og ettersom han var døpt i statskirken skulle han også konfirmeres på Rødøy. Han ble privat innkvartert hos søster til Anna Monsen, nabokona vår på Gjerøy. Til forskjell fra det vanlige hadde de det året en afrikaner til konfirmasjonslærer ved siden av presten, men ellers var det da stor familiesamling på konfirmasjonsdagen.

Geirs skolegang

Fra høsten av fortsatte Geir på framhaldsskolen i Jektvik. Her var han uheldig og fikk brukket en arm og måtte til Sykehuset i Bodø for gipsing, så det ble jo et avbrekk, også på skolegangen. Neste skoleår ble det Nesna Realskole, og Geir bodde da hos Torbjørg og Sverre.

Geir gjennomførte realskolen på Nesna og etter den tid begynte han som lærling i maleryrket i Trondheim og familien reiste med ham da han skulle ta til der.Etter en tid der flyttet han til Oslo for å fortsette samme opplæring der. Heller ikke her fant han tonen for å fortsette og det tok en tid før han fant en jobb som han kunne slå seg til ro med.

Tors skolegang

Etter Tjongsfjord, gjorde Tor et forsøk på gymnaset på Ørnes, men fant ikke tonen der, og det ble til at han kom heimom og fikk anledning til å fortsette i 10.års ungdomsskole på Val nær Rørvik der han fant seg bedre tilrette.

Året etter kom han inn på gymnaset i Brønnøysund der han fikk eksamen etter 2 år. Senere tok han laboratorietekniker-utdannelse ved Haugerud Vidergående skole i Bærum.

En "homse" i familien

Guttene vokste etter hvert fra oss, Geir gikk sine egne veier og det var ikke ganske enkelt for oss som foreldre å tolerere holdninger og legning som vi, som de fleste andre - hadde lite kjennskap til. Han insisterte imidlertid på at han skulle gjøre sin homofili kjent for alle, og han følte også at han burde gi seg til talsmann for den gruppen som samfunnet hadde tendens til å betrakte som utskudd og unormale.

Det ble en hard leksjon for oss som foreldre - vi var ikke noe unntak fra den gjengse oppfatningen i så måte.

Det ble mange og harde sammenstøt før vi måtte innrømme at det var skjellig grunn for opprør mot de rådende oppfatninger. Etter hvert ble vår holdning endret til engstelse for hvordan Geir skulle finne seg mulighet for jobb og anerkjent på vanlige vilkår i samfunnet. Han fikk en utrolig tøff ungdomstid, men det herdet ham vel til å stå på og stole på seg sjøl.

Han sluttet i maleryrket, fordi han var overømfintlig for maling, etter forskjellige strøjobber var han en tid servitør på et quick-serveringssted nede i sentrum. Senere fikk han jobb i Kirkens Nødhjelp i et mottak der narkomane og alkoholikere kunne oppholde seg mellom avrusing og videre behandling. Stedet ble senere nedlagt, og en mer stabil jobb som vikar for lærere ved en skole for psykisk utviklingshemmede.

Oslo og hjem med fly (1968)

Senere ble jeg innkalt til kurs ved skyteskolen for Infanteriet i Elverum, og da fikk vi ordnet det slik at Erna og guttene fikk bo i en Leilighet på Kampen i Oslo under kurset. Det var Lilly som fikk ordnet bomuligheten og da datter til Håkon bodde samme sted, ble det jo riktig hyggelig. Jeg fikk henge på en annen kursdeltaker fra Elverum til Oslo i helgene, og kom også det da kurset var slutt. Det var sol og sommer og vi fikk da besett severdigheter i byen, og som slutten på turen tok vi fly til Bodø. Det var vår første flytur, og det var ikke lite spennende å entre ”Skymasteren” (SAS DC-4). Det var en opplevelse rikere, og et skritt inn i moderne reisemåte.