"Jeg bad mor fortelle om hvordan hun opplevde det da tyskerne okkuperte Norge i 1940. Slik er hennes beretning." Geir Hagland
Narvik våren 1940
I april, 1940 var jeg 19 år og arbeidet i en pelsbutikk i Narvik. Jeg jobbet med onkel og tante, som eide butikken, de var buntmakere og hadde et verksted ved siden av butikken hvor de lagde pelser av mink, rev og bjørneskinn. I butikken arbeidet også Einar, min fetter på 22 år. Mine foreldre bodde på Helgeland i Meløy, der hadde jeg mitt barndomshjem. Jeg hadde flyttet til Narvik for å hjelpe min tante i verkstedet og butikken. Vi bodde i et hus på Frydenlund, en vakker bydel i Narvik.
Mørke skyer over himmelen
Jeg husker den 8. april 1940. Den dagen kom noen norske marineoffiserer inn i butikken og snakket med tante Aagot. De fortalte henne at nå hadde de fått vite at tyske krigsskip var på vei mot Narvik og at det ville bli krig. Utenfor Narvik havn lå de to norske krigsskipene «Norge» og «Eidsvoll» og ventet på tyskerne. Tante ble nervøs. Vi stengte butikken som vanlig kl. 17.00, men ingen av oss ble igjen for å arbeide på verkstedet utover kvelden som vi pleide. Mens tante gikk heim for å høre nyheter på radioen, dro jeg til jernbanestasjonen for å møte min onkel, som skulle komme med det siste toget fra Kiruna i Sverige. Han hadde vært på forretningsreise. På stasjonen fikk jeg beskjed om at siste tog fra Kiruna var innstilt.
På veien heim møtte jeg flokker av syngende, norske marinegaster som hadde vært på byen for å drikke øl, før de skulle dra om bord i «Eidsvoll» og «Norge». Det var en rar stemning i lufta.
Det braker løs
Grytidlig neste morgen, ved halv fire-tiden den 9. april, våknet tante, Einar og jeg av to forferdelige smell. Jeg tumlet bort til vinduet, det var tett snødrev ute, men ganske lyst, som det er i Nord-Norge på denne tida av året. Ute på fjorden kunne jeg se omrisset av et skip som sank i havet, det var krigsskipet «Eidsvoll». Fetter Einar løp ut for å få tak i folk som kunne fortelle siste nytt. Han kom fort tilbake:Nede på torget i Narvik krydde det av tyskere i grønne uniformer. Snart så jeg også tyskerne fra vinduet, og jeg ble redd da jeg så maskingeværene deres. Jeg trodde de ville skyte oss alle sammen.
Tante ringte til Grete, en kusine av meg som bodde i nærheten. Hun og mannen hennes bodde i et steinhus, og vi fant det lurest å dra over til dem. Det huset ville sikkert holde for granatsplinter og skudd, trodde vi. Tante pakket verdipapirer og penger i en pose som hun bar på kroppen, og så dro vi av gårde. Da vi kom til Grete, hadde hun og mannen pakket sekken for å dra til svigerforeldrene i Bjerkvika utenfor byen. De løp for å rekke en lokal ferge som de håpet fortsatt var i trafikk. Så ble tante, Einar og jeg tilbake i huset deres.
Utpå kvelden fant vi også ut at det ville være tryggest å forlate byen. Vi våget oss først inn til butikken i sentrum. Overalt krydde det av tyskere i uniform og nordmenn som var på vei ut av byen. På husvegger var det slått opp plakater som oppfordret folk til ro og orden. I hodene våre var alt annet enn ro og orden: Vi handlet som i en slags trance. Tante tok en kaninlue med fra butikken, og jeg tok en geitskinnslue på hodet, og dermed la vi på flukt ut på landeveien som gikk innover langs Beisfjorden, bort fra byen. Etter en time kom vi til et hus hvor vi søkte ly og følte oss tryggere. Det var stappfullt med andre folk på flukt der, og den natten sov vi i fulle klær på pinnestoler. En ung mann våknet med et skrik. Han hadde mareritt: Han hadde tidligere på dagen kjørt lastebiler med døde mennesker opp til kirkegården i Narvik, det var marinegaster fra «Eidsvoll» og «Norge» som hadde blitt drept da tyskerne senket skipene.
Engelskmennene kommer
Så våknet vi kl. 4 om natta, og denne gangen smalt det skikkelig. Nå var det engelske krigsskip som lå ute i fjorden og skjøt på tyskerne inne i byen. Alle stormet ut av huset og la på flukt videre innover Beisfjorden. Det var gamle mennesker med stokk, mødre med barnevogner, hundrevis av mennesker i et stort kaos. Vi hørte kulene ule over hodene våre, men ingen hadde lært oss at vi måtte kaste oss ned på bakken. Til slutt var det en gammel svenske som begynte å skrike at vi måtte hoppe ned i veigrøfta. Jeg husker han grep tak i meg og dro meg ned i snøen i grøfta. Vi lå like ved fjorden, og plutselig fikk vi se noen livbåter som kom roende. Det var mannskapet fra en svensk malmbåt som lå på havna. Engelskmennene hadde bombet et tysk skip ved siden av malmbåten, og dermed hadde svenskene tatt flukten.
Hytta i Beisfjorden
Vi endte til sist i et lite sommerhus omtrent midt i Beisfjorden, og her skulle vi bli boende i en og en halv måned. I huset bodde to voksne og to barn, de hadde to små rom og to rom i kjelleren. Nå skulle det bo 30 mennesker i huset. Tett ved huset lå et naust, og her fikk svenskene fra livbåten bo. En gammel offiser tok etterhvert ledelsen, og vi laget en splinthytte bak en kampestein ved huset. Splinthytta laget vi av torv, bjerkeløv og stokker. Dette skulle verne oss mot splinter og geværkuler. Oppe i fjellet bak oss lå tyskerne i maskingeværstillinger, og på fjorden lå engelske skip. Hver dag og nesten hver natt var det skyting, og vi lå midt mellom de stridende partene. Ved 18-tiden hver ettermiddag kom det et digert engelsk skip til syne i fjordåpningen, Vi kalte den etterhvert «bestefar». Da visste vi at skytingen begynte.
Tyske bombefly svevde i lufta, og noen av dem styrtet i fjellene med hele bombelasten, vi trodde verden skulle revne. Når granater eksploderte på fjorden, sprutet sjøen inn over huset vårt. Vi fikk etterhvert en disiplinert hverdag. Om natta sov vi på flatsenger med klær og støvler på. På en benk lå ulltepper vi grep med oss når vi stormet ut i splinthytta når skytingen begynte om natta. Hvis vi våknet opp i hytta om morran, skulle ingen stå opp før frokost og kaffe var servert av de som hadde morgenvakt. Mannfolkene dro inn til Narvik med jevne mellomrom og plyndret butikker og lagre for mat og kaffe, slik at vi hadde det vi trengte. Byen ble mer og mer sønderskutt, og flere og flere tok seg til rette.
En av de første dagene vi bodde i sommerhuset dro jeg alene inn til Narvik. Jeg skulle se etter om butikken vår var like hel, og det var den da. Jeg fikk noen gutter til å hjelpe meg med å klistre tape over glassrutene i butikken slik at de ikke skulle sprekke når bomber falt i nærheten. Noen dager senere brant hele butikken til grunnen, og pelskåpene som ikke forsvant i flammene, ble stjålet.
Da jeg skulle gå tilbake til Beisfjorden ble jeg stoppet av tyske soldater som ba meg vise passerseddel. Så måtte jeg gå til den tyske kommandanten på Grand hotell for å få passerseddel. Her satt haugevis av mennesker og ventet på sin tur, men jeg var frekk, gikk rett inn til kommandanten og fikk passerseddel. Noen dager senere fikk vi vite at engelskmennene hadde bombet Grand hotell, og mange ble drept, også den tyske kommandanten. På tilbakeveien måtte jeg vise passerseddelen til en tysk soldat som var kledt i en hvit brudekjole. Den brukte han som kamuflasje mot sneen. Ei kjerring skjelte soldaten huden full fordi han tråkket på den fine bordkanten på kjolen. «Ikke vær redd, tyske fly», sa de tyske soldatene og pekte opp mot bombeflyene i lufta. Oluf Olsen het sjefen vår i sommerhuset. Han ordnet med matforsyningene og mye praktisk, jeg hjalp ofte til. En dag kom han sønderknust og fortalte at han hadde sett et granatkrater hvor 14 mennesker var blitt drept. Hvis bare én granat treffer ved huset her, er vi fortapt alle sammen, sa han.
Kryssild
Tante og jeg gikk ofte til strandkanten, hvor døde mennesker drev i land. Det var mye dieselolje langs stranda, siden har jeg hatet lukten av dieselolje. Kampene rundt oss ble verre og verre. En dag kom en tysk soldat og ba gråtende om å få komme inn i splinthytta. Vi ba ham om å forsvinne. I slutten av mai ble tyskerne jaget ut av Narvik, og nordmenn, engelskmenn, franskmenn og polakker erobret Narvik. Under disse kampene flyktet vi oppunder fjellet og gjemte oss i en hule. Inne i hula sov vi på bjerkekvister mens én holdt vakt utenfor. Hvis én snudde seg der inne, måtte alle snu seg, Jeg fikk vondt i ryggen. Oluf Olsen og jeg bar en gammel dame mellom oss opp til hula. Hver gang en bombe falt, skrek hun: «Ka i jedrans tuppen e de hær før slag?». Sønnen hennes skreik alltid tilbake: «Ka du sei, mamma, traff de deg?» Vi andre lo. Jeg hadde forresten i løpet av tida i sommerhuset startet en karrière som spåkjerring. Jeg spådde i hender og kaffekopper. Alle ville vite om de fikk se familiemedlemmer og kjærester igjen. Til slutt ble jeg vekket om natten for å spå folk.
Tante Aagot ble mer og mer hysterisk etterhvert, mens jeg ble roligere. Noen ganger var jeg overbevist om at vi ikke ville overleve. Før vi sovnet om kveldene pleide jeg å si: Hvis de treffer oss i natt, håper jeg det blir en fulltreffer, sånn at vi slipper å lide før vi dør. Ti stille! skrek tante. Det var ellers et nydelig vårvær denne tida. Etter en knapp uke i hula våget vi oss ned til sjøen igjen. Vi fikk se franske fremmedlegionærer på mars innover fjorden for å jage tyskere. De var kledd i underlige uniformer og brukte lakener og blomsterpotter som kamuflasje. De gikk på geledd, og alle hoppet lynraskt ned i grøfta ved tegn på fare. Området vi lå i var nå blitt enda farligere fordi mange tyskere gjemte seg i fjellet og var desperate. Vi var redd de franske fremmedlegionærene også, endel av dem var ikke edru.
Evakuering
Så fikk vi beskjed fra ordføreren i Narvik om at all sivilbefolkning skulle evakueres fra Narvik med omland. Vi fikk beskjed om å dra inn til havna i Narvik, der alle skulle gå ombord i fiskebåter og fraktes til steder der det ikke var kamper. Fra fjellhula dro vi så vi så rett inn til byen og fant oss plass i båt. På kaia tok vi farvel med fetter Einar, som nå var blitt norsk soldat og skulle delta i krigen. Det var ikke lett å si adjø til ham da vi gikk ombord. Etter noen timer på sjøen kom vi til et sted som heter Torstad, hvor vi spurte to gutter i 12-årsalderen på kaia om de visste om et sted vi kunne sove om natta. De tok oss med heim til mora si, som var gravid og hadde huset fullt av engelske soldater. En høflig engelskmann bar sekken min til døra. Mor i huset lot oss få sove der om natta. Hun var veldig nysgjerrig på nytt fra Narvik.
Til kvelds fikk vi servert engelsk cornbiff fra boks, det smakte bra. Om natta ble vi vekket av flyalarmen, men denne gangen slapp vi å forlate huset. Vi følte oss ikke trygge for at tyskerne ikke ville bombe på Torstad, og tok derfor etter en tid taxi til et sted som heter Fjelldal, hvor vi hadde slektninger. Her bodde det også engelske militære. Hos slektningene våre traff vi igjen min kusine Grete og mannen hennes og babyen deres. De hadde opplevd enda mer dramatikk enn vi hadde gjort. Folk hadde blitt drept i granatangrep rundt dem i Bjerkvika, og barnevogna deres hadde fått et kulehull i kalesjen uten at barnet ble skadd.
Tilbaketrekning
I begynnelsen av juni trakk engelskmennene, franskmennene, polakkene og nordmennene seg ut av Narvik, og tyskerne kom tilbake. Ca. 15. juni kom vi i fiskebåter tilbake til Narvik etter nærmere 70 dager på flukt. byen var sterkt ødelagt av kamper, hus var brent ned eller skadet, hvor mange som var drept, visste vi ikke da. Tantes hus sto imidlertid fremdeless. Jeg glemmer aldri de hånlige glisene vi fikk fra de tyske soldatene som sto på kaia i Narvik da vi kom tilbake. Hadde jeg hatt et gevær da, hadde jeg skutt på dem. Einar hadde overlevd kampene i Narvik og var uskadd.
Hjem
Jeg bestemte meg nå for å forlate Narvik for en tid for å besøke foreldrene mine på Helgeland. Det var ingen normal post og telefon på denne tida, så foreldrene mine visste ikke om jeg levde. Fordi alle rutebåter også var innstilt, måtte jeg bruke leilighetsskyss med fiskebåter for å komme heim. Det ble en lang tur med mye sjøsyke på fem båter via Lødingen, Svolvær, Bodø og Støtt. Da jeg kom til Bodø så jeg at hele byen var ødelagt av tyske bomber, og befolkningen var flyttet ut på landet.
Så kom jeg heim: Jeg glemmer aldri da jeg gråt i armene på far etter heimkomsten, de tårene hadde ventet lenge. Jeg ville overtale pappa til å bygge et bomberom oppafor fjøset, men han bare lo av meg. Da gråt jeg igjen.