Fortellinger på kvisten
"Disse barndomsminnene ble skrevet på kvisten på Hagland, og tante Lina begynte sin beretning på sin 78 årsdag, 1. mai 1965." Anna Elisabeth Hagland
"Mitt liv har vel ikke vært så meget annerledes enn mange andres, men hvert menneske har vel sin egen historie.
Det som er tildelt enhver er bestemt og ordnet slik at både sorger og gleder går sammen, og hver dag har nok med sin egen plage.
Et godt humør har jeg fått i vuggegave, og det har hjulpet over så mangen en bør." Lina Jentoft
Havnø i unge år
Da jeg var litt over tre år begynte jeg mitt opphold på Havnø hos mors tante, Kristine Jensen. Hjemme på Hagland var det allerede seks barn, og da jeg var den fjerde i rekken, ble det slik at de kunne unnvære meg, og da det var bare voksne folk på Havnø ville de gjerne ha et barn i huset. Det var stor spenning å skulle få reise, og da de alle sammen var så snille mot meg syntes jeg snart at jeg hadde det bedre der enn hjemme. Jeg hadde min egen seng på samme rom hvor tante og onkel lå, og fikk servert på sengen hver morgen.
Jeg gikk omkring og plukket alle slags skjell og gav ærfuglene mat. De lå på sine reder helt opp til huset. Jeg har ennå arr på to fingre som jeg skar da jeg skulle skjære opp fisk til ærfuglmor som lå og ruget så trofast på sine egg.
Jeg kan ikke huske at jeg var hjemme igjen før høsten 1892. Da hadde far vært i Rana og hentet bestemor (farmor) og tante Marie fra Steinmovig i Elsfjorden hjem til oss. Tante Marie led av tuberkulose og det var nok ingen som tenkte eller visste om smittefaren den gang. Tante og bestemor hadde værelse for seg selv, men alle satt jo ved felles bord og spiste. Tante Marie lå mest til sengs og det varte heller ikke så lenge før hun døde. Hun er begravet på Rødø kirkegård.
Helga dør
Søster Helga var født 13.september 1892. Den 7.februar 1893 døde hun av betennelse i en fot.Jeg var da nesten seks år gammel og jeg husker da far og Ole Kristensen kom til Havnø for at jeg skulle få se den døde lille søsteren min. Anna Jensen hadde en nyutsprungen lyserød rose som hun la i litt grønn mose, og den buketten la jeg på Helgas bryst. Hun var så fin, med lysegule krøller og lå som om hun sov. Mange år etter fortalte tante Kristense (hun og onkel Svend bodde da hos oss) at det var en søndag far hadde lest dagens evangelium og de skulle til å synge sangen: "Da toner det gjennom den himmelske hall - en lovsang som aldri tar ende". Da drog Helga sitt siste sukk og døde på mors fang.
Jeg hadde ikke noen kontakt med mine slektninger hjemme, unntatt når far kom til Havnø. Han var ofte der og arbeidet for Jensen. Jeg var alltid glad når han kom, og var sammen med ham når han arbeidet. Jeg fikk da gå å varsle ham og de andre når de skulle komme hjem og spise. Jeg var meget glad i far.
Forskjellig besøk
Sommeren 1893 fikk min søster Anna komme på besøk, Anna Grønbeck, en søsterdatter av tante kom også. De var jo noen år eldre enn meg, elleve og tretten år. Det var konfirmasjonssøndag og det hadde bodd mange mennesker der om natten. Det var så fint et vær, og Johanna bar ut sengetøyet og la det på marken. Jeg fikk ikke lov å være med til kirken denne dagen, ellers var jeg jo alltid med. Jeg blev da så fornærmet for dette at jeg gikk ut og plukket opp all den tørkede kumøkk jeg fant og kastet på de fine duntepper. Da ble tante sint og jeg fikk da heller ikke spise ved bordet, men måtte sitte i soveværelset for meg selv. Jeg husker hvor jeg var glad da de andre pikene var reist igjen.
Senere var jeg alltid med tante i kirken, og fikk stå på benken når de andre reiste seg under gudstjenesten.
Det var mange folk som ferdedes på Havnø, og jeg lærte å kjenne folk både fra øyene og fjordene. Jeg hadde lært mange små sanger og moderen (tante) kalte meg for sangfuglen sin. De var ellers snille mot meg alle sammen, så jeg ble nok ikke lite bortskjemt.
Et nytt kapittel av mitt liv stod for døren: Det lakker nu mot den tid jeg skal begynne på skolen. Tante er blitt enig med mor og far om at jeg skal reise hjem og gå på skolen, og for hver gang skolen er slutt skal jeg få reise tilbake til Havnø. Jeg var således hjemme da Anton og Halvor kom til verden. Mine større søsken var slem til å erte meg, og jeg tålte nok ikke dette. Jeg sa at de hadde ikke vært på Havnø og lært folkeskikk, og jeg tror nok ikke at jeg var noe snill heller. Jeg hadde jo alltid vært alene og bare sammen med voksne mennesker.
Skolegang og praktisk arbeide
Året 1895 begynte jeg på skolen. Det var i Gjærøhavn hos Lars Losvik. Min første lærerinne var Birgitte Jentoft. Hun ble senere min svigerinne. Så var Marine Oksvoll lærerinne ett år, men hun reiste etter det ene år og vi gråt alle sammen da vi sang til avskjed: ”Nu vil vi da sige hverandre farvel." Et år var skolen hos Anders Kristensen, og da var Birgitte Jentoft lærerinne. Hun hadde også en liten juletrefest for oss barna. Mellom skoleturene var jeg alltid på Havnø. Skolen varte jo tre og fire uker om gangen, men det ble mange uker på Havnø også.
Året 1898 var jeg i Øyen etter jordmoren da Signe skulle komme til verden. Det var 29.mars, Anna og Johanna Jensen hadde nu vært i Trondheim på Sy- og Husholdningsskole. Det ble nu et større liv med sying til gamle og unge. Jeg trakk ut tråkletråder og sydde bånd på spiler. Det var ofte tolv spiler i hvert kjoleliv.
Da våren kom skrev Anna Jensen til Trondheim etter blomsterfrø. Og nu var det til å lage små poser med navn på. De kostet da fra tre til fem øre porsjonen. Vi lagde mange, mange porsjoner og jeg lærte å kjenne blomstene av frøenes fasong og størrelse. Det var da jeg lærte å bli glad i blomster. Jeg kan enda huske de store blomkarsefrø - tre og fire frø i hver pakke. Så var det Lupin, Balsamine, Krysantemum, Fløyelsblomst, Stemorsblomst, Brudeslør, Forglemmegei, Kornblomst, Nemofile, samt noen blomster med store grønne blad med sølv i som jeg har aldri sett siden.
Så stelte Anna og jeg i hagen. Vi prikket og stelte med blomster og trær og var meget lykkelig. Når jeg da reiste hjem tok jeg med meg frø for å selge og på den måten var det mange som begynte å lage en liten hageflekk. I dag har alle hager, og jeg undres på om ikke det er fullbyrdelsen av de små frøposer som Anna Jensen sendte omkring i Rødøy.
Mor var meget interessert i hagestell, og både hun og flere på Gjærøy begynte å så kålrabi, gulrøtter, persille og timian. Hun fikk også tak i stiklinger av ripstrær og solbærtrær, og litt etter hvert fikk vi tak i både stauder og prydtrær.
Det ble ikke mange ukers skole for året - fra seks til åtte uker - slik at min lengste tid var på Havnø. Der lærte jeg å karde ull og å spinne meg det første strømpegarn. Så skulle jeg strikke strømper. Jeg mistet en maske og sydde den opp. Da jeg skulle til å felle strømpen oppdaget Johanna det, og hun rekkte opp like til hun kom til den masken som var sydd opp. Da gikk jeg i gråtingen og da sa tante: "Nei Johanna, at du skulle gjøre dette." "Ja, Lina skal lære det til en annen gang" sa Johanna. Det hjalp. Jeg sydde aldri mer opp masker som jeg slapp. Jeg fikk også hjelpe tante når hun skulle tre veven. Da leverte jeg henne tråder og holdt i garnlenkene når hun la på veven. Dette kom meg til god nytte for ettertiden.
"Mer teddes" og "Eg kok ikkje, det gjær eg ikkje"
Jensen var en godlynt, snill mann. Han drev med notbruk og hadde mange arbeidere. Han var også ekspeditør, og var glad i å få en dram. Det pleide å være sesjon på Havnø, og der var det mange unge menn som skulle bestå prøven for å kunne gå i militærtjeneste neste år. De holdt til på "storloftet" på brygga og der var både rikskommissær, lensmann og doktor, og der samledes mye folk. Da var det vel alltid en som hadde en dram å by på og Jensen sa nok ikke nei takk. Anna Jensen hadde pyntet bordet og dekket med det fineste servise. Jensen kom før de andre og satte seg på sin vante plass ved bordet. Da kom tante inn og tok ham i armen og geleidet ham til kammerset. De bar mat inn til ham der og trodde vel han var vel bevaret. Like etter at de andre var satt til bords gikk kammersdøren opp. En tallerken ble rakt frem og en stemme lød: "Mer teddes" (mer poteter). Det var nok de som trakk på smilebåndet, men han ble da skjøvet inn og alt gikk bra.
En gang skulle han gå til sjøen etter fisk og det ble lenge før han kom tilbake. Tante gikk da for å se etter ham. Lokalruten hadde nettopp vært der, og med den kom det en pike son var forlovet med drengen i prestegården. Han var trønder, og piken hadde vært på besøk i Trondheim. Hun hadde vel gitt Jensen en "bydram". Tante møtte ham og sa: Hvor ble det av fisken?" Jensen svarte: "Ho Fredrikke - det e jente det, ho gav meg en dram". "Jeg spør, hvor er fisken?” sa tante. Jensen svarte: "Eg kok ikkje, det gjær eg ikkje". Han ruslet oppover i all makelighet og tante måtte selv hente kokfisken.
En gang var Johanna, Anna og jeg på middag i prestegården. Da vi hadde spist og presten hadde lest for maten gikk han bort til sin kone, kysset henne på kinnet og sa: "Takk for maten, mor." Jeg hadde aldri sett voksne folk kysse hverandre, så jeg syntes jo dette var rart.
En annen gang var tante og jeg hos lensmannen på Rødø, Der fikk vi fin vin og plutselig hørte vi en stemme som sa: "Abelone, Abelone, gi meg mat". Det var en papegøye bort i det ene hjørne av stuen, og dette syntes jeg var morsomt.
Der ble også stiftet en ungdomsforening for Værangfjord og Rødø. Etter jul holdt de fest, en gang var den på Havnø, på storloftet på brygga. Da var vi der nede alle sammen. De lekte, leste og sang, og hadde også tablå. Så var det bevertning etterpå. En annen gang var festen i kommunelokalet på Rødø.
Hagesysler og fjøsstell
Om sommeren arbeidet Anna og jeg i hagen, og jeg lærte alle blomster å kjenne. Den fine Eksjolsia som ruller seg sammen mot kveld og mange andre blomster som jeg ble glad i. Nu er mange av de fine, enkle blomster blitt borte. Det er med blomstene som med menneskene. De er blitt ombyttet med fine, aristokratiske blomster så som Georginer, Tullipaner, Anemoner, Liljer m.m.
En sommerkveld gikk vi på Sørhaugen for å se når danskeskibet kom. Det skulle komme en ny lærer familie til Rødø. Ekspedisjonsbåten måtte ro flere ganger fra båten til Losvika. Med var to stykker -foruten all bagasje, møbler og husgeråd. De kom sørfra, og det var Richard Røsok, hans frue Margrethe og åtte barn. To var i Amerika, og den eldste som var med her var vel noen og tyve år. Det var Richard, Gustav, Ragnvald, Sverre, Ottar, Ovidia, Hanna og Olga. Røsok var min lærer i storskolen. Gjærø og Rødø hadde samme lærer.
Jeg var kanskje tolv år den gang Anna reiste til Ljan på lærerskole. Vi fulgte henne til sjøen, og det var vel min første store sorg. Jeg husker at jeg gråt helt til jeg sovnet. Jeg var så glad i Anna, hun hadde lært meg så meget. Nu tok tante meg med til fjøset, og jeg lærte å melke kuene og å gjøre rent i fjøset. Jeg ble glad i dyra og likte å gå i fjøset. Det kom meg da også tilgode senere i livet.
Giftemål i utrengsmål
Så snill som tante var mot meg, så var hun en myndig dame. Verken Edvard, Johanna eller Anna fikk gifte seg med dem de var glad i. Så forlovet da Anna seg med en lærer, Ole Løkse, og de hadde satt ringene på dagen før hun reiste sørover. Jeg kan ikke huske det moren sa til henne, men hun satt på trampen og gråt. Det ble da ikke noen gifting med dem heller, tror ikke hun orket det. Det var jo en annen hun hadde vært glad i, og derfor fortsatte hun å leve ugift. Johanna giftet seg med en mann som var ti år yngre enn henne, og Edvard giftet seg med Klara Monsen som var tjuefem år yngre.
Tilbake i 1965
Søndag 16.mai 1965. Dette blir et kapittel for seg selv. I dag er Reinert Jansvik innsatt som forstander for Gjerøy frimenighet. Der var mange folk samlet, også fra Nesøya var det noen som jeg fikk den glede å hilse på. Det er så gildt å treffe mine gamle naboer igjen. Forstander Gilberg forrettet og hadde til tekst: "All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra - fra lysenes fader - hvor det ikke er forandring eller skiftende skygde." 13.september i fjor var det avskjedsfest for Kilvik. Han talte over teksten: "Hvem skal velte steinen fra graven for oss?"
17.mai 1965. I dag er det femti år siden min bryllupsdag - hele tjuefem år som enke og Josef inc og Jens er også borte. Gullbryllupsdag - det kan man jo ikke kalle det heller. Så blir det som alle andre 17.mai dager, og jeg får være så inderlig glad og tilfreds at jeg får være oppe og sammen med slekt og venner.
Det har vært sorger og skuffelser, nederlag og lysglimt innimellom, og jeg er takksam for all godhet og kjærlighet der er meg bevist i de år som er gått. Livet har vært skjønt - med alt det underbare som vi har fått oppleve år etter år.
Takk for rosene på veien,
takk for torner mellom dem,
takk for reiste himmelstigen,
takk for trygg og sikker heim.
Takk for kors og takk for plage,
takk for himmelheimen blid,
takk for stridens lutringslåge,
takk for alt til evig tid.
Dagen er over for Kristine og Anton, Judith og Halvor, Hans, Ole, Julie og jeg. Vi spiste eggedosis og annet godt. Mine tanker har vært hos de kjære avdøde som er gått foran og venter på oss. Fred være med deres minne. Etter en kort andakt av Ole gikk vi hver til oss. "Aftensolen smiler over jorden ned, og naturen hviler, taus i hellig fred."
Så tilbake til barneårene
Mor hadde en annen moster på Hemnesberget som het Johanna. Hun var hos oss på besøk og så skrev hun til mor om hun ikke kunne få låne meg en stund. Dette fikk jo tante på Havnø høre, og så en dag kom hun hit. Hun hadde rodd til Esvågen og gått derfra. Ja, ja, hun tok meg simpelthen med seg og vi gikk nordover. Så rodde hun tilbake til Havnø. Jeg husker jeg var ordentlig trett om kvelden. Jeg var nu med henne og plukket tang til kuene, og jeg var også med da de reiste til Sandværholmen morgen og kveld for å melke to kyr som gikk der en tid på sommeren. Så sanket vi måseegg og tjeldegg og det syntes jeg var meget morsomt. Ærfuglegg hadde vi jo nok av, det var en masse ærfugl som verpede.
Jensen pleide å tørke tang som han knuste og laget reder av. Når så fuglene var fullvårpne med fem-seks egg tok han to eller tre fra dem, så fikk de klekke ut resten. Da tok han gjerne litt dun fra hvert rede, men han lot alltid noe være igjen. Resten tok han når fuglen hadde forlatt redet.
Hver sommer var det en kone som satt på buret og renset dun. Først var hun i bakeriet og varmet dunen litt på en jernhelle ved svak varme. Siden hengte hun dunen på en ramme med mange garnsnorer. Der plukket hun den ren. Det var ærfugler som kom igjen år etter år. Etter hvert som de ble gamle fikk dunen en lysere farge. Ungene hadde mørkegrå, fin farge. De solgte ikke noe dun, det ble sydd og laget tepper og dyner av den. Jeg hørte senere at Edvard, Johanna og Anna fikk seks tepper hver. Til et teppe går det en og en halv kilo dun, til en dyne to kilo.
På flyttefot
Hjemme var det nu stor forandring. Julie og Thomas Jensen som før hadde bodd i et kammers der var flyttet ut og tante Kristense og onkel Svend flyttet ned i kammerset. De hadde tidligere bodd på kjøkkenloftet. De hadde en liten kokeovn, seng, bord, en par-tre stoler, en benk, alt i samme rom. Godt man ikke hadde så meget av innbo og møbler i den tid.
Ingen hadde komfyr så når vi hadde brødbaking måtte brødene bæres til bursgangen (uthuset) og stekes i en stor bakerovn som var der. Den tok ti-tolv brød av gangen. Det var ofte både snø og uvær når brødene skulle bæres ut. Men alt gikk godt, de var ikke vant å ha det annerledes.
I "borterstua" var også skjedd forandring. En mann fra Sørfjorden, boende på Nesna, hadde kjøpt gården hos Karen Eliassen. Han het Såras Monsen og konen het Kristine, De hadde tre små piker, Laura, Hanna og Magda, den minste lå enda i vuggen. Laura og Hans var like gamle, Hanna og Julie, Magda var bare ett år. De vokste nu opp i lag, men da Laura var ni år døde hun av tuberkulose. En onkel av henne var død av sykdommen og hun var blitt smittet. Han bodde på Teines. Hun var så glad for at hun skulle få reise til himmelen.
Storskolen
Skolen var i Gjærøhavn, og jeg var nu flyttet opp i storskolen. Det var bare to klasser, og vi var ca. 20-25 elever. Der var to lange bord som vi satt benket rundt. Guttene satt ved det ene bord og vi jentene ved det andre. Vi var både tre og fire som delte rekne- og lesebok. Skoletiden var fra kl. 9.00 til 16.00 og 17.00 - med en time fri i middagen. Vi som kom fra Gjærøy hadde med et par brødskiver til middag. Nesten hver dag kom Anne Losvik inn med en god kopp suppe til oss. De andre elever bodde hos Losvik, og hver siste time før middag måtte en av pikene ut og hjelpe til med kokingen. Det var da vi hadde reknetime, så de tapte meget på det.
Mandag: forklaring og bibelhistorie.
Tirsdag: forklaring og geografi.
Onsdag: forklaring og bibelhistorie.
Torsdag: bibelhistorie og norgeshistorie.
Fredag: forklaring og naturkunnskap.
Lørdag: salmevers og bibellesning.
Vi hadde ikke rekning til hjemmearbeid. Jeg var nu blitt tolv år og Hans var blitt ti.
Sauepant og forandringer på Havnø
En dag var en sau med to lam kommet fra Fjellet til Storhaugen. Det var våre, og det kom bud om at vi måtte hente dem. Så skulle Hans oq jeg gå. Peder Hansen ville ikke la oss få sauene, så vi måtte betalte 25 øre for hvert dyr. Vi hadde ikke penger, men jeg hadde en liten sølvring som jeg hadde funnet i hagen på Havnø. Jeg tok den av fingeren og sa "Du får ta denne i pant, sauene skal vi iallfall ha med oss. Han tok ringen, og vi fikk sauene. Jeg fikk nu ringen tilbake da far betalte Peder pengene, men jeg kan huske at jeg var ikke blid på den selvsamme Peder!
På Havnø var der også blitt forandring. Tante hadde vært i Rana, i Leirskaret, og hentet en gammel moster av seg. Hun var blitt enke og var over åtti år. Jeg kan huske den lille sortkledde konen med en sort silkelue på hodet, med lange bånd som var knyttet under haken. Om søndagen pleide hun alltid å ha et sort silkeforkle på seg. Hun hadde to svære rosemalte kister med seg og en avlang løp hvor det sto malt: K.A.CHR, 1859. Pussig nok fikk jeg se igjen den laupen i 1959, og den fikk jeg da til odel og eie.
Nu måtte moster Karen dele soveværelse med tante og Jensen og jeg lå da på kjøkkenloftet, hvor pikene pleide være. Der var mange forskjellige piker, og de var alle snille mot meg. Jeg kan huske dem alle ved navn: Ellen Grønbeck, Inga Hyttan, Cornelie Hyttan, Petra Hansen, Hanna Mathiassen, Helga Hansen, Alle likte seg på Havnø. Der var det ingen forskjell i kostholdet slik som på Selsøyvik og i Losvika.
Her var det som en stor familie, alle slags folk – fra notbøtere, båtarbeidere, skomakere og skrepp-handlere, Også mange folk som skulle reise med dampbåtene. De ventet ofte i flere døgn, da båtene ofte var meget forsinket. En gang var det to kvinner fra Værangfjorden som skulle reise til Lofoten og se til sine menn. Da de hadde ventet der i to døgn kom båten nordfra først og med den kom mennene til de to konene. Det bar da hjem med dem alle fire.
Søndagen falt jo lang, men det ble lånt mange bøker og blad hos Røsoks. Det var jo Illustrert Familieblad og Allers, Det var mye godt lesestoff i bladene den gang, både for unge og gamle, Så ble det da folkebibliotek og alt ble lest. Tante leste høyt fra boken om Nansen og Sverdrup når vi var få tilstede. Vi hadde det meget hyggelig.
Så gikk gamle moster hen og døde i en alder av 95 år. Stille hadde hun levet og stille døde hun. Hun pleide sitte i en kurvstol ved ovnen, og jeg syntes hun satt der enda.
Til jul skulle vi ha nye kjoler. Tante hadde vevd noe lysegrått fint stoff og fått det presset på en fabrikk. Hun og jeg hadde likedan tøy, Anna og Johanna sydde seg kjoler av kashmir- plomme-farget og hvitt, pyntet med perlebroderi. En dag var vi til middag hos lærer Røsok i Høivåg, det var jo stor stas.