Danskeferja 2.oktober 1986 kl.16.55
Vel ombord i Dana Regina på vei til København. Sitter med sekken min i en okay 4-mannslugar i bunnen av båten. Tenker jeg tar meg en tur i saunaen. Pent vær ute nå, men det blåser kanskje opp senere.
Toget til Amsterdam 4.oktober kl.14.09
Sitter på toget Hamburg-Amsterdam og tøffer avgårde gjennom Nord-Tyskland. Det ble en overnatting i København etter en frisk båttur med fulle og sjøsyke nordmenn. Oppholdet i Køben bestod av seng og frokost på et billig pensjonat nær Iste Gade og en snartur innom Pan Club og puben på Sentralhjørnet. Jeg gikk tidlig til køys.
De danske avisene er fulle av stoff om flyktningproblemet i Danmark. Dronning Margrete står i spissen for en innsamlingsaksjon denne helgen "Flyktning 86". At rasismen er sterk i Danmark er det ingen tvil om. Avisene trykker til og med helsides annonser betalt av danske rasister som tar avstand fra innsamlingsaksjonen. Flere prester i den danske folkekirke figurerer i disse annonsene. Det er for jævlig.
Amsterdam, Holland 6.oktober
Jeg sitter i kaféen på yndlingsherberget mitt. Det er ettermiddag og jeg slapper av etter en hektisk runde på minst 20 flyselskaper i byen. Sør-Amerika er et uhyre populært reisemål og det er plenty utvalg med tilbud. Amsterdam er som alltid før full av fristelser, men jeg får holde meg på matta denne gangen.
Amsterdam, Holland 7.oktober
Nå fikk jeg endelig bestemt meg. Jeg drar til Lima i Peru. Startdatoen blir torsdag 9.oktober, kl.17.10, med Air- France til Paris. Derfra blir det Avianca (Colombian Airlines) resten av turen. Billetten kostet ca. 7000 NOK og har åpen retur et halvt år. Måtte alle gode krefter stå meg bi.
Amsterdam, Holland 9.oktober kl.08.55
D-dagen. Jeg har sommerfugler i magen. En rask dusj gjorde meg godt. Gårsdagen var temmelig fuktig, jeg feiret avskjeden med Europa på Amsterdams eldste bar.
Shipholflyplassen utenfor Amsterdam kl.16.43. Sol, men dis i lufta. Jeg må bare innrømme det: Jeg har flyskrekk!
Paris, kl.19.10 Flyturen gikk raskt på 40 minutter. Nå sitter jeg på kafeteriaen ved Tax-free butikken. Her vandrer det franske terrorist-spøkelset fram og tilbake med maskingeværer foran de eksklusive butikkene med parfyme og diamanter. Flyplasspersonalet her virker imidlertid uberørt av all militær bevoktning, verdigheten bevares med smil og god service.
Jeg må innrømme at flyturen Amsterdam-Paris ikke var behagelig, jeg svettet i fingrene og konsumerte bare et glass mineralvann ombord. Matpakken fra Air-France ligger gjemt i bagen. kl.20.00 er det innsjekking på Avianca, utgang 4.
Over Atlanteren, 10.oktober kl.01.47 norsk tid. Vi flyr i en svær gammel Boeing. Det var ny mellomlanding i Madrid hvor alle ble beordret ut i ankomsthallen mens flyet ble sikkerhetssjekket. De colombianske flyvertinnene gjør seg akkurat ferdig med serveringen av dagens siste måltid, de snakker forresten lite engelsk. Akkurat nå blir det turbulens, jeg må regulere setet til avslappet posisjon. Ved siden av meg sitter to jugoslaver fra Zagreb, også de på vei til Lima. På setene bak oss konverserer en eldre britisk forretningsmann og en yngre kvinne fra Sveits. Hun har tidligere studert i Kina får jeg høre. (Jeg er litt anspent og skriver for å roe meg ned.) Den ene av mine jugoslaviske sidemenn var i Peru for ett år siden og da var det noenlunde politisk ro i landet. Nå skal visst Lima være en farlig by, Sør-Amerikas Beirut blir det sagt, håper DET er en overdrivelse.
Kl.02.00 norsk tid. Jeg føler dette som min livs lengste natt, må visst ta et par sovepiller.
Kl.07.30 norsk tid. Vi har nettopp fått frokost, skjønt lokal tid er det vel midt på natta. For en time siden var det klar stjernehimmel, nå er det litt tåke og turbulens igjen. På første klasse foran oss har de vist gamle westernfilmer i natt.
Kl.08.15 norsk tid. Vi er i Amerika! Landet i San Juan på Puerto Rico. Lokal tid er 03.15.
Kl.10.45 norsk tid. Snart ved kysten av Colombia. Praktfull soloppgang!
Kl.13.55 norsk tid. På grunn av tåke i Bogota har vi måttet lande på en flyplass lengre sør. Pen natur rundt flyplassen her og cirka 20 varmegrader. Jeg har mest lyst å løpe rett ut i krattskogen og slippe mere flytur. Nå har vi ventet en time på at tåken skal lette i Bogota.
Kl.14.35 norsk tid. I lufta igjen. Denne gangen korset flyvertinnen seg før take-off.
Kl.17.40 norsk tid, kl.11.40 lokal tid. Vi overlevde landingen i Bogota. Nå har vi skiftet til et mindre Avianca-fly og tar siste etappen til Lima. Jeg sitter sammen med Erik Selmer som er Latin-Amerika korrespondent for Arbeiderbladet i Oslo. Traff han tilfeldig på flyplassen i Bogota. Selmer virker skeptisk til mitt Sør-Amerika eventyr. For det første kan jeg ikke spansk, hvilket er forutsetningen for å overleve i denne verdensdelen sier han. Heller ikke har jeg skaffet meg South-American Handbook, en britisk reiseguide som er obligatorisk for alle europeiske reisende i Sør-Amerika. Og dessuten er jeg jo homofil og det passer ikke inn i macho-kulturen i Sør-Amerika. Alt dette er jo bare å ta til etterretning, men som tidligere kommunist har jeg jo lært meg til å være skeptisk til informasjon fra sosialdemokratiske pressefolk. Jeg nyter min kvartflaske med Chilensk rødvin fra Avianca mens Erik Selmer tar seg en blund. Klokka er 12.10 lokal tid, vi er over Andes-fjellene, de titter såvidt over skyene.
Lima, Peru 14.oktober
Kokka er halv fire på morran og du er vel oppe alt siden Oslo har seks timers forsprang på Lima. Jeg har nå vært i Peru i tre og et halvt døgn og forsøkt å venne meg til sjokket, kultursjokk heter det så pent. Bor på et bra hotell for 85 intis, eller ca. 35 NOK, pr. natt. Her er rent og pent og vi bor på et tre-manns rom. Jeg har slått meg sammen med de to jugoslavene jeg traff på flyet. Vi fant ut at det var sikrere å bo flere sammen. Det er to greie karer, de er her for å samle billige edelstener som de kan lage dyre smykker av og selge til turistene heime i Jugoslavia. Jeg har vært sammen med dem en dag til de store indianermarkedene i Lima på jakt etter edle stener. Der var det mye juggel og lett å ble lurt.
Lima er forferdelig, 6 millioner mennesker, flertallet fattige, en bunnløs slum. Folk bor i skur og brakker, du kan kjøre kilometer etter kilometer med bare falleferdige skur. Som utlending er det vanskelig å gå på gata selv i de "velstående" bydelene, spesielt jeg som vekker oppsikt fordi jeg er lys og nesten to meter høy.
Folk skal selge deg noe hele tiden, eller tigge. Hotellet vi bor på ligger i en såkalt velstående arbeiderklassebydel. Det tilsvarer vel sånn omtrent fattigkvartene i Hellas og Portugal for å ha noe å sammenligne med.
Nei, det er en del ting jeg har tungt for å venne meg til. f.eks. at de alltid åpner en sikkerhetsluke i døra på hotellet før de slipper deg inn. Kriminaliteten er på verdenstoppen. Det er portforbud i byen etter klokka ett om natten, og etter dette klokkeslettet blir sene nattevandrere skutt, dvs vi har fått det råd at hvis vi skulle være sent ute en kveld er det best å gå midt i gata å sjangle litt. Da forstår militærpatruljene at du bare er en dum turist og ikke medlem av bygeriljaen.
Som jeg antydet er det slitsomt å være tårnhøy nordboer i bybildet. Ekstra beklemt føler du deg når gatene er skitne og trange og de kortvokste peruanerne myldrer rundt deg og tilbyr alt fra kulepenner til kokain. Kokainen her skal visstnok være av prima kvalitet, mest importert fra Bolivia. På restauranter kan jeg aldri spise i fred uten at det kommer et dusin tiggerunger bort til bordet under måltidet. Det er jævlig, men jeg her allerede begynt å søke til spisesteder hvor uniformerte dørvakter står med kølle og jager tiggerne ut. Restauranter ja, på et sted opplevde jeg at kelneren sto på toalettet og vasket pissoaret da jeg kom inn. Straks kom han rett bort til bordet mitt, vasket bordflaten med samme kluten og spurte hva jeg skulle ha. Nåja, det var et ekstremt tilfelle.
En hyggelig avveksling fra slummen var det førnevnte besøket på indianermarkedene. Her kunne en fornemme litt av dette lands fordums prakt, selv om det ikke var gull alt som glimret. Det flotteste var det enorme utvalget i håndvevde tepper med fantasifulle dyreportretter og gudebilder. Så ble det selvfølgelig tilbudt smykker og smykkestener i tonnevis. Svært mye var sikkert ekte saker, men en bør nok ha litt forkunnskaper om naturstener for å gjøre et godt kjøp her.
Jeg har også vært i den pene, rike bydelen Miraflores, og drukket søndagskaffe på den fornemme kafeen Haiti. Her var standarden europeisk og det manglet ikke på rene bord og gode kremkaker. Intime blikk fra en del menn fortalte meg også at dette var vankested for homser. I parken utenfor kafeen ble jeg kjent med en del frikete ungdom fra en del bedre familier. De sniffet kokain og syntes livet var kult. Omtrent som å være tilbake i Amsterdam.
Søndagskvelden var jeg også på det lokale "dans på lokalet"- stedet nær hotellet. Den latinske hall het Bula. I døra stod en høy neger, tidligere sjømenn og engelsktalende: " You can come in sir. If you get any trouble just contact me". Det hørtes betryggende ut og jeg labba inn. Et mørkt sted, kjempestort med tusen dansende ungdommer til et meget støyende folklore-orkester. Så var det langbord der med tusen flasker langpils på rad, de serverte bare langpils der. Kelnerne vandret rundt med ølkasser på skuldrene. Jeg fikk en hyggelig kveld. En del studenter, også engelskkyndige, forbarmet seg over meg. Guttene snakket mye politikk. Perus sosialdemoktatiske President García var helten, han skulle rette opp landets økonomi og rydde slummen selv om det ville ta mange år. Jeg fikk også vite hvilke horer jeg måtte passe meg for i lokalet og en av studentene, en offisers-sønn, klappet meg på lærjakka og ga meg kompliment for mitt nordiske utseende: "You look wonderful sir, you look like a real nazi." Sør-amerikanerne har ikke den samme historiske nærhet til nazismen som europeere. Jeg forklarte offisersønnen hvorfor jeg ikke kunne like komplementet og vi ble isteden enige om et jeg lignet på Sting, det engelske rocke-idolet.
Vi utvekslet adresser og klem da klokka nærmet seg ett. Museumsbesøk har det blitt lite av, men inkvisisjonsmuseet like ved parlamentsbygningen har jeg stukket innom. Lima var nemlig sentrum for inkvisisjonen i Amerika i middelalderen og torturinstrumentene som var utstilt der virket virkelig nestekjærlige. Ingen tvil om et Sør-Amerikas militærdiktaturer har hatt rike tradisjoner å bygge på. Det langt hyggeligere Inka-museet for erotisk kunst var stengt den dagen jeg prøvde en visitt. Jeg bruker oftest taxi på mine daglige utflukter. Å ta taxi i Lima er en hyggeligere opplevelse enn de overfylte bussene, men ofte må du hjelpe sjåføren med å dytte bilen igang og siden faller som regel bildøra ut hvis du kommer borti med albuen.
Klokka er nå kvart over fire, hanen galer hos naboen og jeg får prøve å sove litt til. Bør helst være oppe før køen på badet. Morgendusjene blir du forresten fort våken av. p.g.a. et ustabilt elektrisk anlegg kan du få støt når du dusjer deg, pirrende.
Så er klokka snart ni og morgentrafikken brøler opp utenfor. Den latinske trafikkulturen er nokså vill, folk tuter hele tiden og siden motorstopp midt i rushtrafikken er svært vanlig blir det god bruk for hornet.
Har jeg sagt noe om klimaet her, - nei. Nå er det vår i Peru med 18 til 23 varmegrader i Lima. Klokka tolv står sola i zenit og jeg blir skikkelig solbrent i nakken.
Formiddag: Nå tror jeg Lima får klare seg uten meg. Jeg har bestilt bussbillett til Sør-Peru i ettermiddag. Jeg skal til en by som heter Araquipa ca. 2500 m.o.h. Hva som bekymrer meg er at mine to jugoslaviske romkamerater ikke her vært inne i natt. De sa til meg i går at de ville dra til en edelstensfabrikk som ligger i ett av Limas farligste områder. Dette liker jeg ikke. Jeg savnet konversasjonen med dem over frokosten i morges. Dukker de ikke opp snart får jeg ringe den jugoslaviske klubben i Lima.
Araquipa, Peru 15.oktober
Heldigvis dukket mine romkamerater opp før jeg dro. De hadde overnattet hos noen landsmenn. Nå begynner jeg å få dimensjoner på hvor stort Sør-Amerika er. 19 timer tok turen med buss fra Lima. Peru har 18 millioner mennesker, samme som Jugoslavia, men Peru er seks ganger større enn Jugoslavia og Peru er et av de mindre landene i Sør-Amerika. Bussturen hit gikk gjennom et tørt, karrig landskap. Like fattig som folket selv. Av og til kom vi innom små landsbyer hvor indianere lever sitt liv i falleferdige grå hus. Stillehavet slo mot strendene langs hele bussruten og utover natten kunne vi se det nakne landet klart i måneskinn. Fjellsidene var dekorert med mange politiske slagord. Ved en landsby lyste navnet Olof Palme klart. Etter hvert begynte veien å svinge oppover fjellsidene og uhyggelige hvite kors var malt flere steder langs ruten. Om det var for å markere tidligere trafikkulykker vet jeg ikke.
På et buss-stopp klokka seks om morran kom tretten kvinner og barn inn i bussen for å selge oss frukt og tørt brød. Alle tretten (jeg telte dem) hadde hver minst ti kilo varer på seg. Ingen fikk solgt noe. Ved alle busstopp stormet slike selgere på og av. Størst suksess hadde en gutt i tolvårsalderen som sto i bussen og sang for oss mellom to busstopp. Med talentfull skjelvende Piaf-stemme greide han å samle inn noen småpenger. Ansiktet hans virket noe forpint de han sa "Gracias Senores". Faktisk tror jeg også han hadde ironi i stemmen.
Araquipa er en by med ca. 500 000 tusen mennesker (tror jeg) og luften her oppe i fjellene er klar og frisk, det er godt å være ute av Lima. Araquipa er bygd på hvite vulkansteiner og heter derfor med rette "Den hvite by". Rundt byen ligger tre vulkantopper (utdødde håper jeg). Landskapet i området er litt grønnere og friskere enn det jeg har sett lenger nord i Peru. Faktisk kan det minne litt om de grønneste områdene i Hellas.
Araquipa, Peru 18.oktober
Har vært ute av funksjon de siste dagene p.g.a. akutt diare og feber, heldigvis nå på retur. Jeg har stort sett bare oppholdt meg på hotellrommet og krøpet ut hver gang jeg har måttet tvinge i meg mat. Hotellet jeg bor på ligner et kloster. Rommene er rene murvegger, et enkelt trebord og en stol pluss nattpotte. På bordet har jeg en flaske gyselig gul inka-cola og en pakke tørr kjeks. Føler meg virkelig som en munk.
Det virker som om byen feirer en eller annen helgen denne weekenden, i hvertfall er det stor ståhei i gatene. I kveld skal det visstnok være en prosesjon gjennom byen.
Araquipa, Peru 19.oktober
Føler meg ganske bra. Har bestilt billett med tog til Puno, en liten by ved Titicaca-sjøen ved grensen til Bolivia. Sjøen ligger ca. 3800 m.o.h., altså ca.1300 m. høyere opp. Toget går ved ni-tida i kveld og turen tar en natt. På grunn av sykdommen er det ikke mye jeg har opplevd de siste dagene, men jeg fikk ihvertfall se den praktfulle katolske prosesjonen gjennom gatene i går. Der passerte tusenvis av fattige mennesker med levende lys, helgenbilder og faner. Innimellom kom prestene med flokker av syngende korgutter på slep. Ellers har jeg fått sett litt på Peruiansk TV. Det er ikke mye jeg forstår, mest er det importerte filmer, men de er dubbet til spansk da lokale analfabeter ikke forstår teksting. Ellers er det mye tegnefilmer og dem kan man jo få utbytte av. Tilfeldighetenes spill gjør seg like ofte utslag på TV som på de fleste områder her i landet. Et program som skal begynne k1.21.00, begynner som regel ikke før k1.21.15 eller 21.30. Ingenting haster i Peru. Weekend-avisene er som de europeiske, bare dilldall. Et helsides intervju med Joan Collins, alias Alexis og et par helsider med Donald Duck.
Ellers er terror det viktigste førstesidestoffet. Hver uke blir flere mennesker drept i geriljakrigen som foregår her i sør-Peru. Den maoistiske geriljaen "Lysende sti " er aktiv i området. Hovedfienden for maoistene er den sosialdemokratiske regjering som de anser som svikere mot fattigfolket. Sosialdemokratene har blant annet gått til krig mot Verdensbanken ved å nekte å betale Perus utenlandsgjeld, men for "Lysende sti" er ikke dette revolusjonært nok. En ser regjeringssoldater med maskingevær ved bussterminaler, jernbanestasjoner, postkontor og ellers på strategiske steder i byen. Jeg håper at toget i natt er trygg for "Lysende sti".
Puno, Peru 21.oktober
Klokka er halv ni om morran. Jeg har fått fin utsikt fra hotellvinduet mot Puno som vel må sies å være en stor landsby. Det er ikke langt bort til de nesten nakne åssidene som omgir både Puno og Titicaca-sjøen. Sjøen glitrer i Solskinnet på andre siden av hotellet. Det er ikke mye vegetasjon rundt innsjøen nå tidlig på våren. Det er mye siv i sjøen og indianerne her bruker fremdeles bambusbåter som fremkomstmiddel. Det var her oppe Thor Heyerdahl fant inspirasjon til å bygge sivbåten Ra og de sivbåtene indianerne bruker ser helt ut som små Ra-modeller. Fra toget i går kunne jeg se et sjøen var bedekt kilometer etter kilometer med tykt gult pollenstøv. Laget var så tykt at fuglene kunne springe å det.
Togturen hit var ellers forferdelig. Bare mine erfaringer med jugoslaviske tog har vært like ille. Det er tre klasser på Peruiansk tog. Jeg trodde meg trygg ved å ta annen klasse, men det var ikke klaff.
Ved fem-tiden om morningen lå det et tykt islag på innsiden av alle vinduene, og hele vogna var sprengt med folk. Hele gulvet i kupeen var okkupert av indianere, flere av dem med barn på rygg og mage.
En hadde med seg hele hønsegården sin og hanen galte pliktskyldig når sola kom. To meter foran meg satt en soldat med maskingeværet i fanget. Først da skjønte jeg at det var geværet hans jeg hadde kjent i magen hver gang jeg gikk eller krøp på do om natta. Utgangsdøra i vogna sto oppe under fart så en kunne lett forsvinne i Andesfjellene hvis en snubla på vei ut dodøra. Ikke rart jeg var skjelven ved ankomsten til Puno. Etter noen timers søvn på hotellet gikk jeg på en pizza-restaurant. Her opplevde jeg at en småjente kastet seg foran beina mine og gråt for å få penger. En fryktelig reaksjon kom over meg. Jeg fikk lyst å trampe på henne og gav henne ingen småpenger. Etterpå ble jeg bunn fortvilet. Tenk om hun var "piken med svovelstikkene" som ikke torde å gå hjem til sin far fordi hun ikke hadde fått tigget nok penger?
Puno, Peru 22.oktober
Det ble litt snue og hodepine etter den togturen. På hotellet anbefaler de coca-te for alle plager. Det er te trukket på blader fra kokainplanten. Hittil har teen gitt meg null stimulanser eller helsebot. Jeg har endelig blitt klar over at denne sola i zenit midt på dagen ikke er så bra for meg. Ergo gjør jeg som lokalbefolkningen, forsøker å holde meg i skyggen midt på dagen. Denne kolossale temperaturforskjellen mellom dag og natt er selvfølgelig en hard påkjenning for mennesker. Folk blir fort gamle i dette høylandet. Sterk sol, sterkt brennevin og hardt arbeid gir alderdomstrekk og hud som lær allerede i 25-års-alderen. Indianerne i fjellene herdes ved å gå barbent på is. Den tynne atmosfæren gjør at du fort blir sliten, det merket jeg fort etter en tur på åsene rundt byen i går. Men luften er ren og det trives jeg med. Skulle ønske jeg snakket noe spansk så jeg kunne bli kjent med noen av de kjekke maskingeværgutta som det kryr av alle steder. De smiler så kjekt og noen ganger plystrer de etter meg.
Puno, Peru 23.oktober
På hotellet bor det to svenske u-hjelpsarbeidere. De er fra Strømstad begge to og den ene er gift med en Peruiansk kvinne. De hjelper bøndene med å bore etter vann og forteller meg mye om lokale skikker blant indianerne. Før vannboringen starter om morningen pleier indianerne å slakte en kalv og kaster blodet på marken. Moder jord skal ha noe igjen for å gi fra seg vann.
Ellers kaster terrorismen fortsatt sin svøpe over landet. Siden juni er 20 mennesker drept av terror bare i distriktet her. Deriblant har en del tyske turister omkommet i et terrorangrep på en jernbanevogn. Postkontoret i Puno er delvis rasert av en bombeeksplosjon som skjedde for tre måneder siden. Siden myndighetene ikke har penger til å reparere postbygget må de stakkars postfolka overnatte i kontoret for å passe på verdipost. Alle vinduene var nemlig utblåst og om natta blir dette en heller kjølig arbeidsplass.
En turistattraksjon her er de flytende øyene av siv i Titicaca-sjøen. Offisielt er disse øyene befolket av indianere, men mine to svenske bekjente har advart meg mot å tro på denne attraksjonen. Realiteten er at det lokale turistkontoret frakter indianere ut til øyene hver morgen og henter dem tilbake igjen hver kveld. Om dagen kommer alle båtene med turister. Verden vil bedras.
Vel, dette var mitt første brev til deg på turen min. Jeg tenker hver dag på deg og lurer på hvordan du har det. Det begynner vel å bli kaldt i Oslo nå. Når frosten setter inn kan du godt skru litt på radiatoren slik at ikke plantene mine fryser. Hvis du synes radiatoren virker tregt skyldes det luft i rørene og da kan du kontakte vaktmesteren i annen etasje og be ham fikse det. Jeg vil forsøke å ringe deg en søndag.
Klem fra Geir