Buenos Aires, Argentina nyttårsaften ca. kl.13.45
Det er årets siste dag og gatene her er hvite, ikke av snø, men tonnevis av papir. Samtlige banker og kontorer har tradisjon med å gå amok på årets siste dag. Gamle telex-ruller og arkiver fyker rett ut av vinduene. Det er et syn med all denne konfettien over hele byen, enkelte steder må en vasse til knes i dokumenter og gamle regninger.
Ellers har det skjedd et bankran i nabolaget, ca. 150 000 Australs (ca. 750000 NOK) forsvant. Jeg tipper bankranerne hurtigst mulig vekslet beløpet inn i dollar. Jeg er spent på nyttårsfeiringen utover kvelden.
Buenos Aires, Argentina 1.januar 1987
Godt nytt år:- Nyttårsfeiringen i går var en skuffelse. Nesten ingen barer og restauranter var åpne og gatene var stille helt til kl. 24, da smalt fyrverkeriet og alt var som det skulle. Det er tydelig at nyttåret her er en typisk familiefeiring hvor alle isolerer seg i hjemmene sine eller drar ut av byen. Jeg skålte for nyttåret både ved midnatt norsk tid og ved midnatt argentinsk tid, en forskjell på fire timer.
Det var femten mennesker i den lille restauranten jeg fant frem til i en bakgate. To familier satt ved hver sitt bord. Ved et annet bord satt jeg og en enslig mann til. Ved årsskifte tok vi alle hverandre i hendene og ønsket godt nytt år. I dag - første nyttårsdag er byen ganske død, bare kinarestauranter holder oppe ser det ut til. Vanskelig å få en solid argentinsk biff i dag, en blir fort forvent.
Mendoza, Argentina 5. januar
Jeg kom hit med tog fra Buenos Aires i går. Argentinske tog er bra, jeg våget til og med å ta andre klasse. En viss fornemmelse av fordums storhet hadde jeg imidlertid også de jeg satt i togkupeen. Alt virket gammelt og nedslitt men vi fikk servering av stramme kelnere i hvite jakker. Toget hadde god fart over pampasen. Det som slo meg var at landskapet virket så øde, flate vidder med buskas her og der, for det meste ubebodd. Argentina utgjør ca. 70% av hele Europas flateinnhold (inkludert europeisk Russland), men har bare 32 mill. innbyggere, det samme som Polen. Når en da vet at halvparten av disse 32 mill. bor i Buenos Aires skjønner en hvor mye plass argentinerne har, gudene må vite hva de skulle med Falklandsøyene. Da toget etter en natts reise nærmet seg Mendoza dukket svære vinmarker opp. Mendoza er senter for vinproduksjonen i Argentina, så her selges det mye billig god vin, rent farlig er det. I likhet med Buenos Aires har også Mendoza europeisk eller skal vi si sør-europeisk standard hvor over og middelklassen er en stor befolkningsgruppe. Jeg er nå ikke langt fra grensen til Chile og dit drar jeg nå videre med buss. Det argentinske bussnettet er adskillig bedre utbygd enn jernbanenettet. Med buss kan du dra daglig til et hvilket som helst mål i landet. Togavgangene derimot er langt sjeldnere og du må helst reservere plass flere dager i forveien.
I Buenos Aires møtte jeg forresten en norsk jente som hadde vært i Chile i fire måneder for å skrive særoppgave til sin studenteksamen om de politiske forholdene i Santiago. Hun fortalte at alt hadde vært rolig i Chile etter attentatet mot diktator Augusto Pinochet i september -86, men ryktene om forsvinninger blant politiske opposisjonelle stadig gikk. Den politiske opposisjonen synes å ligge flat etter attentatet.
Santiago, Chile 6. januar
Bussturen hit var en vakker opplevelse. Først gikk turen opp i Andesfjellene, høyt over tregrensa med snøflekker langs veiene. Etter en stund med bratte stigninger og månelandskap kom vi over på chilensk side med en sik-sak nedstigning som Trollstigen på det norske Vestlandet bare mye brattere. Det var fasinerende å se det chilenske landskapet forandre seg fra vilt fjell til et mykt nesten norsk sommerlandskap med hengebjørk og furutrær. Etter noen timer forandret dette seg på nytt og de vi nærmet oss Santiago minnet landskapet meg om de solsvidde åsene i Hellas badet i en rødglødende solnedgang. Grenseovergangen til Chile var forbausende lett. En helt overfladisk toll-kontroll, de spurte om jeg hadde noe frukt med fra Argentina, så fikk jeg stempel i passet og det var det.
Utpå kvelden i går ankom jeg Chiles hovedstad. Jeg bor på et bra hotell ikke langt fra bussterminalen. Chile er billigere enn Argentina, fattigere er det også. Faktisk fikk jeg en følelse av "Lima" i går de jeg gikk av bussen, men så ille er det vel ikke. Tjue gutter og menn stormet på meg de jeg kom ut av bussdøra. De tilbød meg taxi, bagasjebæring, veivisning til nærmeste hotell og andre tjenester. Kampen om det daglige brød er hard. I hotellresepsjonen fikk jeg vekslet valuta, 210 chilenske pesos for en amerikansk dollar, svart kurs ligger bare ca. 10 % høyere enn den offisielle. Mitt første måltid på chilensk jord ble fordøyd i ettertenksomhet på en heller naken kafe ved siden av hotellet. Jeg fikk en kjempestor stekt rødspette til en herlig chilensk rødvin.
Det er en rar følelse å være i Chile, et land som har betydd så mye for min politiske bevisstgjøring. 1970: Marxisten Salvador Allende blir president og Folkefronten overtar regjeringsmakten i Chile. En politisk prosess er i gang, sosiale reformer gjennomføres, USA og CIA forbereder sine mottiltak. I September 1973: Kuppet. Allende blir drept, general Pinochet blir diktator. Chiles demokrati er i ruiner. Tusenvis av venstreorienterte blir drept eller forsvinner, mange flykter til utlandet. De amerikanske storselskapene får fullstendig frie hender til å blodsuge Chile, klasseskillet blir større enn noensinne.
Alt dette har jeg som aktiv norsk venstreradikaler fulgt med i fra mitt trygge ståsted i Norge. Jeg var med i solidaritetsarbeid for Chile en stund på 70-tallet. Senere ble jeg som mange andre aktivister politisk passiv. Nå er jeg i Chile som turist. Rart å tenke på det der.
Rødspette er min livrett og chilensk rødvin er i verdensklassen. Gitarer kom frem og jeg måtte delta i refrengene på allsangen. Sånt selskap er godt å ha når togturen tar 24 timer.
Vel fremme i Puerto Montt sa vi farvel, klassen skulle overnatte på en skole i distriktet og jeg ble møtt av en gutt på stasjonen som sa "Hotell"? med spørrende blikk. For 200 pesos fulgte han meg til en familie som leier ut værelse. Her er doveggspanel på veggene og bildet av Jomfru Maria er på plass. Badet er ikke akkurat rent og har dusj uten spreder. Familiens hund varsler når jeg kommer og går. Har nylig drukket sterk morgenkaffe med familiens to bestemødre samt mor, far og sønn i huset. Sønnen dro leksikonet med fra hylla og konstaterte at Noruvega lå i Europa.
Puerto Montt, Chile 14.januar
Jeg har nettopp kommet tilbake fra en lang spasertur langs strendene utenfor byen. Det er flere kilometer med grå steinete strender. Etter å ha vært vent med høy temperatur så lenge synes jeg det er kaldt. Det er imidlertid en del turister her og folk bader selv om vinden og bølgene synes lavt temperert. På bryggene holder en del unggutter stupoppvisninger. I utkanten av Porte Monte ligger en hel klynge fiskerestauranter som får sine produkter rett fra de lokale fiskerne. I går forspiste jeg meg på en del skalldyr som visst ikke var altfor godt kokt. Jeg har nå flyttet inn på pensjonatet Miramar som ligger helt nær kaiområdet. Aldri har jeg hatt en hyggeligere hotellvert. Da jeg kom ned til middagen forleden kom jeg til å sette meg på en stol med brukket ben og jeg gikk rett i dørken.
Verten ilte til og uttrykte sin beklagelse med store fakter og ord. Jeg fikk både middag og vin gratis og enda virket verten lei seg. I det hele tatt er chilenerne noe av det vennligste og mest omsorgsfulle folkeslag jeg har møtt. Kanskje har det noe med den politiske situasjonen de lever under et folk som føler diktatur på kroppen må støtte og gi omsorg til hverandre. Dette kommer tydeligvis også tilfeldige turister til del.
I natt våknet jeg brått da alarmen ved det lokale militæranlegget begynte og tute. Hva slags øvelse det var vet jeg ikke. Om dagen er det ikke mange militære å se i gatene, men en føler militærstyret hvor enn en går.
Svært få tør snakke politikk på offentlig sted. På byens eneste pub traff jeg to lærerinner som snakket godt tysk. Etter en munter konversasjon over en del øl og chilenske hot-dogs ( chilenerne er eksperter på å lage pølser med brød i tusen velsmakende varianter) spurte en av jentene om hvor mange land jeg hadde besøkt på mine reiser. Jeg begynte å ramse opp og nevnte blant annet Sovjet. Jentene skvatt til og den ene av dem sa med lav stemme at jeg ikke måtte nevne det en gang til. Noen ved nabobordene kunne tro vi var kommunister og det ville være farlig.
Den ene jenta, Maria, hadde studert i Vest-Tyskland og også praktisert som lærer i tyske skoler. Hun klaget over at chilenske elever var så udisiplinerte og vanskelige å undervise sammenlignet med tyske ungdommer. Kanskje chilenere er mere anti-autoritære tenkte jeg.
Jeg har nå undersøkt mulighetene for å dra med båt nedover den sør-chilenske kysten. Siden jeg er oppvokst i Nord-Norge synes jeg disse polarområdene på den andre siden fjorden er interessante. Dessverre går ikke rutebåtene så ofte og jeg kan faktisk risikere å måtte vente flere uker på å få en slik tur. Å dra med fly derimot er lettvint og faktisk like billig. Lan-Chile har direkte ruter fra Puerto Montt til Punta Arenas, en by nede ved Ildlandet helt på sørspissen av Chile og Sør-Amerika.
Punta Arenas, Chile 15.januar
Flyturen var herlig. Lan-Chile har kjempegod service, passasjerene på turistklasse får så mye mat og drikke de vil ha, inkludert i billettprisen. Her kan SAS ha noe å lære. Luften var stille og klar og vi kunne betrakte verdens villeste landskap. Ikke et hus å se, 95% av Sør-Chile er folketomt.
I mange av fjordene vi passerte har aldri et menneske satt sine bein. Fjelltoppene var snødekte og de tallrike øyene virket forblåste. og nakne. Nedover fjellsidene og dalsøkkene rant elver i store deltamønstre. Grunnen til at Sør-Chile er mindre fruktbart enn områder i Europa på samme breddegrad nord er at havstrømmene på den sørlige halvkule går "gale" veien.
Men golfstrømmen varmer opp strekningen fra Mexicogolfen til Kirkenes blir Sør-Amerika kjølt ned av kalde havstrømmer fra Antarktis. Punta Arenas ligger ikke lengre sør enn København ligger nord men har et kjøligere klima enn Hammerfest.
Jeg følte meg absolutt hensatt til en litt kjølig Finnmarksommer da jeg landet på verdens sydligste ende. En dagtemperatur på ca. 15 varmegrader (maks. 18) og sterk sol. Milevidt rundt byen ligger en flat og småbuskete villmark, omtrent som Finnmarksvidda. Ca. 80 000 mennesker bor i Punta Arenas.
De lever av ull og olje. Saueavl er dominerende i distriktet her og det livnærer byens' tekstilindustri. Oljeboringsplattformene reiser seg opp av havet utenfor og arbeiderne holder til i brakker på land. En del gruvedrift finnes også her. På vei i taxi inn fra flyplassen passerte vi et digert monument, reist av byens største innvandrergruppe, jugoslavene. Miljøet i Punta Arenas er ellers svært maritimt ser det ut for. På havna ligger både tyske og engelske skip. Den amerikanske kystvakten er også representert.
En halvtime etter ankomsten traff jeg to nordlendinger på en kaffebar, turister de også. Den ene er professor i spansk ved Handelshøysskolen i Bergen. Jeg måtte altså til verdenens sydspiss for å treffe nordlige rasefeller. Det ble et svært hyggelig møte og vi avtalte å spise middag i kveld sammen. De anbefalte det hotellet de bodde på, Montecarlo, og jeg dro dit. I resepsjonen traff jeg også en nederlender som fortalte han hadde jobbet for Globus reisebyrå i Oslo. Verden er ikke stor tross alt.
Punta Arenas, Chile 16.januar
I dag har jeg vært på pingvin eksekusjon sammen med de to andre nordlendingene. Vi leide en taxi sammen og dro 70 kilometer sør for byen til et strandsted hvor vi kunne se over til Ildlandet på den andre siden av fjorden. Langs fjære satt hundrevis, kanskje tusen små pingviner i stram smoking. Det er den minste typen pingviner som holder til her, de er ca. 1 meter høye. Hele jordsmonnet i området er gjennomhullet av små tunneler, pingvinene graver seg ned og legger eggene under jorda. Nysgjerrig stakk de søte små hodene opp av hullene sine for å betrakte de besøkende. Hadde vi hatt noe mat med oss ville de sannsynligvis spist oss av hånden. Selv kom jeg to meter fra en pingvin før den stakk av i vraltende tempo for å advare en flokk på hundre som stod i sjøkanten. Den flyktende pingvinen pekte med ene vingen tilbake mot meg for liksom å si " stygg mann" og dermed kastet hele flokken seg i sjøen og forsvant som torpedoer i dypet. Jeg prøvde i stedet å bli kjent med en pingvin mor med barn som holdt til i en uthult trestamme. Hun knurret rasende og bet hardt i jakkeslaget mitt. Jeg forstår dyra godt jeg, å bli klappet på hodet var også det verste jeg visste om da jeg var liten.
Men pingviner var ikke det eneste vi så av dyreliv. Rundt på vidda sprang massevis av strutser med lange bein og jålete fjærdrakt. Tydelig en nær slektning av strutsene i Sahara. De var heller ikke særlig redd mennesker og stilte seg gjerne utfordrende midt på veien like foran bilen.
I lufta kunne vi se falker og en fugl som sikkert måtte være en albatross med et vingespenn på et par meter. På tilbaketuren stanset vi på et gårdsbruk med sauer hvor vi fikk anledning til å se en profesjonell gjeterhund i aksjon. Veldisiplinerte stod sauene klumpet sammen mens hunden raste rundt flokken for å holde dem samlet. Hunden var mer effektiv enn noe gjerde, sauene stod som en vegg.
Lamaene på bruket ble vi advart mot å nærme oss. Hvis de er i humør spytter de så hardt at hvis de treffer deg i ansiktet kan du få sår. Virkelig arrogante dyr.
Punta Arenas, Chile 20.januar
Jeg begynner etterhvert å bli fortrolig med forholdene her. De to nordlendingene er reist over til Sør-Argentina og jeg har blant annet vært på to museumsbesøk jeg må fortelle om: det ene museet inneholder diverse indianerskjeletter samt utstoppede fugler og dyr. Jeg fikk befestet inntrykket av at tross ytre likheter mellom Sør-Chile og Nord-Norge er det meste av fugle- og dyrelivet ganske forskjellig. Den lokale utdødde indianerkulturen ble av museet mest presentert gjennom plansjer og bilder av enkle mennesker som levde av fangst og fiske og bodde felt. Men skjelettene av de siste indianerne mellom utstoppede måker var en makaber påminnelse om hvilken skjebne indianerne her nede hadde lidt. Sør-Chile var nemlig den siste del av Amerika som ble erobret av den hvite mann. Det kostet spanjolene like mange menneskeliv å erobre Sør-Chile som det kostet spanjolene å erobre hele resten av det som nå kalles Latin-Amerika. De Sør-Chilenske indianerne sloss mot den hvite mann helt inn i forrige århundre og når kampen var over var den siste indianer utryddet. Et stolt men tragisk endelikt.
Det andre museet jeg besøkte var et gammelt herskapshus som hadde tilhørt den rikeste familien i Punta Arenas. Vi måtte ta på oss filttøfler ved inngangen og ble vist rundt av en middelaldrende vakker kvinne, perfekt engelsktalende. Hun fortalte oss at huset ble bygd i 1902, den gang Punta Arenas var verdens sentrum. På den tid måtte nemlig alle skip som skulle seile mellom Stillehavet og Atlanterhavet passere sydspissen av Sør-Amerika, gjennom Magellanstredet. Mange gjorde seg rike å dette i Punta Arenas, men i 1914 ble Panama-kanalen bygd og familien i herskapshuset flyttet til Buenos Aires. Siden ble huset bare sommerbolig. Etter blant annet å ha vist oss et maleri som Pablo Picassos far hadde laget, fortalte overklassedamen hvorfor huset hadde blitt museum
I Salvador Allendes regjeringstid ville myndighetene ekspropriere eiendommen og gjøre huset om til skole. Det var en av årsakene til konflikten som oppstod kvitret damen videre. De Pinochet kom til makten ble huset gitt av familien til byen Punta Arenes som museum slik at det for all fremtid ikke skulle falle i "urette hender". Vi ble også fortalt at Allende-regjeringen var så frekk at de til og med ville ekspropriere den militære klubb i Punta Arenas til bruk for folkelige formål. Det kan jammen bli statskupp av mindre.
Punta Arenas ser ellers ut til å være en ren og pen by med militæreparader både morgen, middag og kveld. Til min store overraskelse så jeg at den lokale kinoen hadde satt opp filmen "Diktatoren" av Charlie Chaplin. Såvidt jeg kunne se var filmen svært populær, men fremvist i en meget klippet versjon.
Stamkafeen min er blitt GAROGA. Et ganske stort serveringsted hvor det meste av byens middelklasseungdom stikker innom. Her møtes byens homofile, amerikanske marinegaster, skoleelever og lokalt militært personell. Et steinkast fra GAROGA ligger byens største bordell hvor vesentlig soldater og offiserer forlyster seg med horer til 25 dollar pr. time er jeg blitt informert om. Jeg har også funnet frem til en liten skitten kneipe som heter Anarik. Her vanker tydeligvis en del politiske opposisjonelle for hele toalettet er oversmurt med opprørske slagord og en kan sitte ved bardisken til langt ut i de små timer og skåle for Salvador Allende. Her serveres skikkelige halvlitere med polarøl. Prisen er 3,50 NOK, som fullt ut kan konkurrere i kvalitet med Mackølet i Tromsø.
Første kvelden jeg var her kom jeg i kontakt med en attenårig gutt som jeg konverserte med tross hans dårlige engelsk. Han fortalte om sin far som hadde blitt drept ved militærkuppet i -73. Da vi skålte for Allende begynte jeg å grine og gutten viste også tårer. ET per trauste oljearbeidere så rart på oss fra andre siden av hesteskodisken og jeg følte meg plutselig flau.
På GAROGA her jeg truffet en del japanske og amerikanske seilere som ligger med båtene sine på havna for å vente på skikkelig vær rundt Kapp Horn. For seilere over hele verden er det en bragd å passere ved Kapp Horn. For ukyndige vil dette være rene selvmordsoperasjonen.
Ellers er det mest lokal ungdom jeg har fått kontakt med her. Jeg er blant annet blitt bedt om å komme en dag til det lokale engelskspråklige instituttet John F. Kennedy Academy, for å snakke med elevene slik at de kan få trent sine engelskkunnskaper. Lærerne ved instituttet skal visstnok være svært dårlige. Kanskje nok et eksempel på at Chile mangler akademisk arbeidskraft da svært mengde intellektuelle er blitt drept eller har flyktet til utlandet. Tidligere var Chile kjent for å ha et høyt utdanningsnivå. Det er åtte års obligatorisk grunnskole men fattige foreldre vil heller ha barna i arbeid enn på skolebenken. Skjønt hva slags arbeid kan noen få med en reell arbeidsledighet på 30 %? Middelklasseungdommen fortsetter skolegangen ihvertfall tre år utover det obligatoriske.
Det er et svært engelskpreget skolesystem inndelt i gutte- og pikeskoler med skoleuniform og det hele. Skal man ha sjangs på den helt store yrkes karrieren bør men søke seg inn i det militære. Som militæroffiser er det lett å gå over i fete sivile embeter. Statlig og kommunal administrasjon er oversvømmet av militære og til og med rektor på universitetet i Santiago er en general. Her nede i Sør-Chile er de militære mer synlig enn lenger nord. Grunnen til det er naboforholdet til Argentina som til sine tider har vært heller anstrengt. Det er ikke mer enn tre, fire år siden chilenske gutter ble innkalt til ekstra verneplikt for å grave skyttergraver på grensen mot Argentina. Etter å ha ligget noen uker i grøfter ut på jordene kunne de dra hjem igjen. Paven hadde meglet i konflikten mellom Chile og Argentina og de to katolske Kamphanene ble enige om hvem som skulle ha et per små-øyer ved grensen i sør.
Levestandarden i Sør-Chile er høyere enn lengre i nord, men fordi så mange produkter må importeres nordfra er prisnivået jevnt over mye høyere enn i Santiago. For en norsk lommebok er det selvsagt billig uansett.
Politisk er sommermånedene januar og februar en rolig tid. Selv under militærdiktaturer tar man altså sommerferie. Men når høsten begynner og universitetene åpnes starter uroen. Flere ungdommer jeg har truffet i Punta Arenes har vært arrestert etter lokale demonstrasjoner mot regjeringen, men de her alle blitt løslatt etter noen timer på politistasjonen.
Disse ungdommene tilhører stort sett det kristelig-demokratiske partiet, et typisk middelklasseparti som også er formelt forbudt av regjeringen.
Etter noen dager i dette ungdomsmiljøet begynner jeg å føle meg litt hensatt til mitt eget politiske ungdomsopprør da jeg gikk på realskolen på slutten av sekstitallet. Visse ytre likhetstrekk finnes i ihvertfall. Ser du en ung mann på gata i Punta Arenas med langt hår og skjegg vet du han er kommunist. Protestsangene de unge lytter til på båndspillere hjemme er nesten alle protestsanger fra seksti-tallet i Europa og Amerika, Joan Baez, Bob Dylan og andre. Ved siden av disse er selvfølgelig Chiles egne protestsangere som Victor Jara og Violett Vara populære.
Jeg her også truffet en del homofile blant ungdommene her. Det er oppriktig synd for dem å måtte vokse opp i dette samfunnet som gir dem så lite rom for åpenhet og livsutfoldelse. Deres nærmeste kamerater ser imidlertid ut til å vise dem en viss forståelse. Homofile gutter sitter på kaféen med en sverm av heterofile jenter rundt seg. Disse venninene gir dem alibi og beskyttelse.
Jeg er blitt invitert hjem til to familier i byen. Moren i den ene familien er aktiv i den lokale komiteen for eks-chilenere. Det er en tverrpolitisk gruppe hvor både kommunister og kristelig-demokrater er representert. Komitéen har som hovedoppgave og holde kontakten med politiske flyktninger fra Punta Arenas som nå bor over hele verden. Jeg fikk se en liste med navn på mennesker som hadde flyktet fra byen siden 1973. adressene varierte fra Danmark og Øst-Tyskland til Venezuela og Argentina.
En del av disse flyktningene kan i dag vende tilbake til Chile, men vil umulig kunne skaffe seg arbeid hjemme. Jeg fikk også se bilder fra politiske møter blant chilenere i utlandet og fra demonstrasjoner mot Pinochet i Argentina ved den chilenske grensen. Jeg fikk også se bilder av mennesker som er forsvunnet og fryktet drept. Folk her er ivrige etter å spørre om hva som meldes om forholdene i Chile i utlandske massemedia. Sensuren gjør at de ikke vet hva som skjer i deres eget land. En jente som har studert ved et universitet i USA sier hun vil prøve å skaffe seg amerikansk pass.
Det begynner etterhvert å bli belastende for chilenske statsborgere å komme med sine pass ved grenseoverganger i utlandet.
En kveld ble jeg tatt med på biltur for å bli vist byens mer makabre severdigheter. Jeg fikk se det lokale hovedkvarteret for sikkerhetspolitiet (tidligere kalt DINA ) som også er et beryktet tortursenter.
En ganske uskyldig hvit bygning på en bakketopp med masse lyskastere og kameraer utenfor. Vi gikk ikke nær huset. Noe annet jeg ble vist var "President Augusto Pinochets gave til Punta Arenas fattige". Det var en hel drabantby bestående av småhus bygd av blikkplater. Det så nærmest ut som dukkestuer hvor beboerne hadde gjort det beste ut av det ved å anlegge små hageflekker rundt husveggene og malt noen strøk over platene.
Husene var bygd uten annen isolering og gjennomsnittstemperaturen på vinteren i Punta Arenas er 20 grader. Men så da også Augusto Pinochet kjent for å være en kjølig resident, Da vi kjørte tilbake fra drabantbyen til Punta Arenes ble vi stanset i en politikontroll. Det var trafikkpolitiet og bilens tekniske funksjoner skulle kontrolleres. Juan, bilens 18-årige sjåfør gjorde tegn til en av konstablene og vi ble øyeblikkelig sluppet forbi uten kontroll. Konstablene kjente Juans far fra Rotary-klubben og da så. Syd-Amerikansk bekjentskapskorrupsjon fungerer alltid like sjarmerende åpent. Senere på kvelden ble jeg invitert til kveldsmat hos Juans familie og fikk hilse på både far, mor, søster, bestemor og fire skolekamerater av Juan som også ble invitert til et improvisert måltid. Juan, som ikke kan engelsk skulle så imponere med noen engelske gloser han en gang hadde lært av bestefar. Henvendt til meg sa han: Do you want to fuck with me? Gjett om jeg ble rød mens guttens kristeligdemokratiske familie lo seg krokete. Denne familien bor i et en-etasjes pent hus. Her er peisestue og blankpolerte gulv med tepper. I alle vinduer dyrkes tomater for vinterbruk. Her er god isolering for de kalde månedene i året.
Vel, dette får bli min lille polarhilsen fra den sydlige halvkule.
Klem fra Geir.