Santa Cruz, Bolivia 28.oktober kl. 22.15
Overlever jeg dette tro? For en time siden landet jeg etter en femti minutters flytur fra LaPaz. På flyplassen i La Paz var det null grader og hagl da vi dro. Så fulgte en tur i luften med masse torden og lyn som knitret og freste rundt vingene. Å forlate flyet i Santa Cruz var som å gå inn i en badstue, 37 varmegrader sto som en vegg imot meg. Luften er fuktig.
Vi er nå kommet ned fra det bolivianske høyfjellsplatået til de bolivianske tropene. Her er både palmer og jungellyder. Gresshoppene spiller så høyt at du nesten kan få hørselsskade. Hotellet er nydelig med luftig terrasse og todelt dør med moskitonetting. Alt til 20 kroner natta. Jeg tror jeg må ta en kald dusj. Akkurat nå husker jeg å ha glemt malariakuren som en skal begynne med en uke før innreise til jungelområder.
Corumba, Brasil 31.0ktober
Varmen er den samme. Jeg tror aldri jeg helt vil kunne venne meg til tropiske områder. Etter en dag i Santa Cruz hoppet jeg på toget igjen, denne gang på første klasse (Pullmann Class). De nedslagbare setene i vognen er ok, men mine lange nord-europeiske bein ble stanset av beina til to feite damer som satt vis-à-vis. Ved min side satt en feit mann som breiet seg skikkelig over meg. Han hadde revolver. Mannen sov stort sett hele tiden, han snorket og de to damene skravlet. Lydene av snorking og skravling ble bare avbrutt på hver stasjon.
Da begynte lyden av slafsing og slurping. På stasjonene strømmet nemlig den fattige torghandlene indianerarmeen gjennom vogna med mat og drikke.
Nystekt grillkjøtt, frukt, kjeks, saft, mineralvann og kaffe ble konsumert i tonnevis. Jeg hadde aldri matlyst og forbannet varmen og den brautende latinske overklassen, men makan til servering på toget får du ikke hos NSB. Til og med midt på natta kunne det stå hundre indianere på en stasjon med mat og drikke. Nitten timer sneglet toget seg av sted gjennom sump og tett jungel.
Vi kjørte med vinduene oppe og utover natten ble vi gjenstand for oppmerksomhet fra millioner av eksotiske insekter. Lydene utenfra, fra gresshopper frosk og fugler overdøvet etter hvert lyden fra toget. Lukten av sterk sigar senket seg i kupeen hvor herrene brukte dette som et relativt effektivt våpen mot insekter. Tidig om morgenen ankom vi den brasilianske grensestasjonen og jeg tok taxi de siste kilometerne inn til Corumba.
Både Santa Cruz og Corumba er vakre småbyer med lave hvite hus og relativt høy standard. De grønne frodige omgivelsene gir byene et rikere preg enn de tørre områdene i Peru. Et framtredende trekk i Corumba bybilde er store mengder barn i blå uniformer som utfører en slags samfunnstjeneste, for det meste barnearbeid ser det ut til. De virker halvmilitære og er visstnok en slags offentlig styrt speiderbevegelse. Min spansk-norske ordbok er nå byttet ut med en dans-portugisisk ordbok utgitt av "Det dansk-portugisiske selskab i Sao Paulo". Som kjent er Brasil portugisisktalende og her i grensetraktene mot Bolivia snakkes nærmest en blanding av spansk, portugisisk og for mitt vedkommende, fingerspråket.
Corumba, Brasil 2.november
I natt sov jeg under en vifte med en liter vann ved sengekanten. Det var 45 varmegrader to timer etter solnedgang og om dagen mellom 50 og 60 grader celsius. Under slike forhold blir man ikke akkurat aktiv. Det er best tidlig om morgenen. Da pleier jeg å gå tur langs elvebredden som ligger bare 10 minutter fra hotellet (13 NOK natta med frokost). I de svale morgentimene er elvebredden rene paradiset. På motsatt side er det jungel. Hegrer og ender plasker i det helt grå vannet. Det samme gjør masse smågutter.
En del fiskere med sine lange elvebåter har også tilhold langs bredden. Sightseeingbåter finnes også, men det er ikke turistsesong. I strandgata ligger også en del barer hvor en søker tilflukt når formiddagssola kommer for fullt. En gammel hvithåret tysker eier den mest populære baren. Den alkoholiserte gamle gnieren er kjent for å underbetale folkene sine.
Hele dagen spiller han kassetter med tyske marsjer og engelske sjømannsviser. Gamlingen står bak disken med sitt glass med rom og ser drømmende ut mot elva. Hver ettermiddag kommer en negresse han spiser sammen med. Ved mørkets frambrudd stenger baren. Da er det insektene som regjerer og du kan skjære luften med kniv. Om kveldene er uterestaurantene åpne i sentrum. Der kan du blant annet kjøle deg ned med kokosmelk som du får servert i hele nøtter med sugerør. Øl er bedre synes jeg. Når natta faller på er det bare å kjøpe en ny toliter mineralvann og begi seg til hotellrommet. Der må du helst drepe en del kakerlakker før du kan legge deg. I nattemørket hver kveld dundret kostbart fyrverkeri over byen. Det er et ledd i valgkampen som nå foregår i Brasil.
Denne gangen er det valg til delstatsforsamlingene. Som kjent er Brasil Sør-Amerikas forente stater og Corumba er hovedstaden i delstaten og jungelprovinsen Nedre Mato Grosso.
Corumba, Brasil 4.november
I dag har jeg vært på båttur i jungelområdet rundt her. Pantanal heter den labyrinten av et elvedelta som utgjør det nærmeste distriktet rundt Corumba. Sightseeingbåten beveget seg ti timer inn i dette elvedelta hvor vi, fem turister, kunne betrakte noe av det peneste Sør-Amerika kan by på. Stolte hvite flamingoer som lettet i svære flokker fra markene.
Fargerike papegøyer i buskasen. Hegrer og storker som stolte veivoktere langs bredden. Majestetiske falker. Gule øgler som minner om urtiden.
Kjempestore kaninlignende dyr som klossete jumper avgårde mellom trærne. Og selvfølgelig, - alligatorene. De fleste av dem bare myste med snuten over vannflaten. De som lå på land akte seg klosset ut i vannet når båten kom for nær. Et par av dem viste oss tenner, men det var bare godmodige gjesp.
Alligatorene står forresten i fare for å bli utryddet i vill tilstand. På grunn av skinnet selvfølgelig som brukes til sko og veskeskinn for fine damer. Derfor driver nå brasilianske farmer alligatoroppdrett og forresten også slangeoppdrett.
Vannstanden i elva er nå lav og det er lite næring. Dette gjør de kjøttetende fiskene, piraya, mere aggressive enn ellers. Bestanden av denne fiskearten har også økt de siste årene ettersom alligatorene er så høyt beskattet. Dermed mister pirayaen sin naturlige fiende. Det er meget sjelden at en piraya angriper mennesker, men det skjedde i Corumba her forleden. En sveitsisk jente mistet deler av fotbladet under bading. Hun hadde stupt uti fra en båt og oppholdt seg bare ett minutt i vannet, dermed forsvant to tær. På det lokale sykehuset fikk hun vite et dette var det første piraya-angrep på mennesker der i området på over femti år. Men noen skal være uheldige. Måneden før hadde den samme jenta blitt skadet i en hang-glider ulykke i Bolivia.
Jeg har etterhvert blitt kjent med flere reisende i Corumba. Sveitsere, engelskmenn og italienere. En del av disse her dessverre rotet seg bort i kokaintrafikk. På hotellet ved siden av bor en engelsk gutt som heter Mike. En sympatisk gutt, men dessverre tankeløs. Han ble tatt med ett gram kokain i bagasjen og opplevde fire hete uker i et brasiliansk fengsel, d.v.s. en trang celle med femten mann. Ved å betale 100 USD til en dommer slapp han ut denne uka, heldiggrisen. For tiden sultestreiker flere kokainsiktede europeere i det lokale fengselet mot umenneskelig behandling. Det hjelper lite. Det Sør-Amerikanske justisvesenet skal en passe seg for å komme i klørne på. I nærheten av den tyske baren jeg fortalte om ligger en spartansk utstyrt leilighet som huserer tre europeiske bohemer. En jugoslav som livnærer seg av treskjæring og to italienere som ligger fast i Corumba fordi deres forloveder sitter i det lokale fengselet for kokain.
Sao Paulo, Brasil 7.november
Endelig ute av tropevarmen, - foreløpig. Etter en busstur på 24 timer er jeg nå i Sao Paulo. Landskapet på turen var vakkert, små-buskete sletteland, av og til med bergtopper stikkende rett opp av jorda omtrent som om vår herre skulle strødd dem fra en sekk for å gjøre naturen mer variert. Et sted passerte vi en elv med en ganske liten ferge.
Det var nærmest en flåte med akkurat plass til to busser og passasjerene stående langs rekka. Jeg ble sittende ved siden av en hvit sørafrikaner på bussen hele veien og siden han var apartheidtilhenger og jeg motstander av samme system manglet vi ikke samtaleemner underveis.
I Brasil er ihvertfall raseblanding det mest framtredende trekk ved befolkningen. Her mikses sort, hvitt, gult og rødbrunt i en eneste stor smeltedigel.
I år 2000 sies det 90 % av alle Brasilianere vil være av blandingsrase.
I Corumba var det innflyttede libanesere som dominerte forretningslivet i byen. I Sao Paulo finnes en koloni av en million japanere og dessuten flere hundre tusen kinesere. Oppe i Nord-Brasil dominerer visstnok negerbefolkning.
Sao Paulo er litt av en koloss, 15 mill. mennesker, 25 mill. med omland. Det er så svært at man fatter det nesten ikke. Standarden varierer fra slum like ille som i Lima til relativt europeisk nivå i det strøket jeg bor. Jeg har spandert på meg et trestjerners hotell for en natt, 90 NOK med frokost. Trenger litt luksus etter den bussturen. Ute er det deilig kjølig regn og bare 22 varmegrader.
Sao Paulo, Brasil 9.november
Så fikk jeg endelig fatt i deg på telefonen. Takk for opplysningen om at samtlige ansatte på restaurant Metropol er permittert. Ingen lystelig situasjon å vite at en kanskje ikke har jobb når en kommer hjem.
Nåvel, jeg får se tiden an. I dag er det sol og +30 grader. I går var jeg på en stappfull homofil nattklubb. En velvillig taxisjåfør ledet meg frem til klubben som lå litt bortgjemt. Inngangsbilletten var dyr og stemningen innenfor like overfladisk som på et europeisk diskosted. Jeg ble fort lei og gikk. Parken i nærheten ev hotellet er forresten livlig i de seine nattetimer. På vei hjem fra nattklubben ble jeg nærmest omringet der av en gjeng prostituerte unggutter og superjålete transvesitter. At menn kler seg ut som kvinner er tydeligvis akseptert i Brasil, de er klovner som alle ler av og ingen gjør dem noe vondt. En av de prostituerte guttene gjorde et klossete forsøk på å stjele klokka mi. Da ble jeg sur, sa farvel til selskapet og dro til hotellet og køya.
Noe spesielt jeg har oppdaget her i Sao Paulo er utvalget av hel og halv-pornografiske blader i alle aviskiosker, selvfølgelig med svarte sladder på strategiske steder på forsidene. Det spesielle er at kvinner og menn her er fullstendig likestilt som modeller. Enhver aviskiosk har faktisk en slags kjønnskvotering i utvalget av blader. Altså har like mye mennene grunn til å føle seg uthengt som sexobjekter som kvinnene.
Rio De Janeiro, Brasil 11.november
Så er jeg endelig kommet hit, til det legendariske Rio. En kortere busstur denne gangen, bare seks timer fra Sao Paulo og billetten kostet 2o NOK. Bussterminalen i Sao Paulo må være verdens største med hundrevis av avganger i timen, i hvertfall virket det slik. Jeg bor nå ikke langt fra bussterminalen i Rio på et hotell som minner mistenkelig om et bordell. I hvertfall er det intern porno-kanal på TV-apparatet hvor de viser svenske pornofilmer. Det er speil i taket og røde lykter utenfor hvert rom. I resepsjonen spør de om jeg vil ha jenter på rommet, uten jenter koster rommet bare 40 NOK, jeg tok uten.
På en bar i nabolaget ble jeg minnet om at det snart nærmet seg jul, flaskene var pyntet med glitter. Jeg har store kommunikasjonsproblemer fordi Brasilianerne snakker så dårlig engelsk. Imidlertid har jeg observert at folk i Brasil er noe mykere i omgangsformen enn sine spanske språknaboer i Sør-Amerika.For eksempel tuter de ikke så mye på hverandre i trafikken, bare kjører rett på. Biltrafikken i Rio og Sao Paulo er slett ikke behagelig, mer det rene kaos. En jævlig søt-kvalm lukt blir liggende over gatene fordi det oftere brukes alkohol på tanken istedenfor bensin. Alkohol er billigere enn bensin. Rattfyll er også vanlig, " En drink til meg og en til kjerra".
Vel, dette får være min første hilsen fra Rio.
Klem fra. Geir