Med Air-France over Sør-Amerika, tidlig lørdag morgen 28.mars
Jeg fikk ikke sove stort i natt heller. På grunn av Air-Frances sikkerhetsrutiner måtte jeg opp kl. 03.00 for å være på flyplassen til avtalt tid kl. 03.30. Vi kom ikke på vingene før kl. 06.00 fra Cayenne. Dette er en diger Boeing med myke seter, fransk parfymeduft på toalettene og ytterst service-minded flyvertinner, i det hele tatt tipp-topp. Akkurat nå begynner serveringen av frokosten, fransk omelett selvsagt. Flyturen tar fire timer, tvers over det syd-amerikanske kontinent.
Vi flyr nå temmelig lavt innover Andes-fjellene og det meldes Quito over høyttaleren. Det har vært en behagelig flytur og jeg har også fått meg en blund.
Quito, Equador 30.mars
Fra palmesus i Cayenne til duft av furunål i Quito! Befinner meg nå ca. 2800 meter over havet i verdens nest høyeste hovedstad. Som navnet tilsier ligger Equador midt under ekvator, men fordi vi befinner så høyt over havet er det ikke særlig varmt her, bare 20 varmegrader midt på dagen og faktisk kjølig om kvelden og natta. Vi befinner oss også i årets første, snart andre høstmåned og da må en kle på seg litt ekstra når en går ut. Jeg bor i utkanten av byens gamle bydel og her går skog og fjell helt inn i bebyggelsen. Luften er tynn og klar og den nordiske skogsduften får meg til å tenke på hjemlig trakter. Hotellet ligger ved en fjellside, på kanten av et digert steinbrudd, et ca. 30 meter dypt krater. Det får meg til å tenke på at det nylig har vært jordskjelv i dette landet som krevde 500 menneskeliv i et område nær Quito. Fra hotellvinduet mitt er det ca.35 meter rett ned og på andre siden av steinbruddet har jeg utsikt til et katolsk begravelsesbyrå som har stilt ut kistene på gata. Her får man de lekreste modeller med og uten plysj, barnekister og to-metere for min størrelse. Godt å ha alle eventualiteter innen rekkevidde.
Quito er en trygg og behagelig by. Den gamle bydelen er koselig med gamle kirker og bratte, smale brosteinsgater. Den nye delen av Quito er bare glass og betong. Klasseskillene er ikke så enorme, ihvertfall er det ikke så mye tigging i gatene. Antagelig kommer dette av at Equador er en oljenasjon med relativ liten befolkning å dele godene på. Svartebørshandel på valuta finnes ikke, men prisnivået er lavt, omtrent som i Paraguay. En norsk krone er ca. 25 ecuadorianske Sucres. Antagelig er Equador det landet i Sør-Amerika hvor turister kan føle seg tryggest. Ingen stor fare med bagasje og kontanter.
Equador skal også være ett av de mest politiske landene i Sør-Amerika. Hele åtte år er det siden landets siste militærstyre ble avviklet og landet har nå et parlamentarisk system som halter sin skjeve gang.
Det er visstnok ikke lenge siden landets konservative president ble arrestert av landets litt mer radikale militære fordi presidenten ikke ville oppnevne den sjefen for sikkerhetspolitiet de militære ville ha. I dette tilfellet hadde de militære støtte av majoriteten i parlamentet som også ønsket seg en annen sjef for sikkerhetspolitiet.
Dette kalles stabilitet etter Sør-Amerikanske forhold.
I dag fikk jeg kraftig tåregass i øynene da jeg nærmet meg universitetsområdet. Byens studenter er åpenbart politisk aktive, men jeg har ennå ikke sett noen demonstrasjoner, bare en del politisk teater med masse tilskuere. Politikonstablene i gaten bærer åpenlyst tåregass-granater.
Ellers har jeg det inntrykk at den katolske kirke står sterkt i Equador, her finnes Kristus og Madonna-figurer selv på de skumleste kneiper. Selv de skumleste kneiper serverer også suppe til alle måltider. Selv om du bestiller et enkelt måltid får du alltid en deilig tallerken suppe inkludert i prisen, tydelig en Equadoriansk spesialitet. En nasjonal spesialitet må også være volleyball. Dette ballspillet praktiseres nærmest overalt i parker og sidegater.
Kveld, 30.mars. Sitter i hotellets kafé og har snakket med en del av mine medturister. Her er både tyskere, amerikanere, irlendere og dansker, kort sagt bare gringos. Dette uttrykket her jeg fått slengt etter meg utallige ganger på denne reisen. Gringos er opprinnelig et latinamerikansk slengord for nord-amerikanere, men brukes nå også om europeere. Uttrykket inneholder både forakt og litt respekt, tror jeg.
Jeg hadde planer om å se litt mer av Equador enn bare hovedstaden, men det kan by på problemer. Under jordskjelvkatastrofen sprakk mange av landets oljeledninger og det er nå innført bensinrasjonering. Innen en uke kan all buss og biltransport stanse opp av mangel på bensin. Da vil det i tilfelle være lite morsomt å stå et sted i landet og være avhengig av å måtte rekke et fly fra Quito. Jeg forstår godt hvorfor Equador er et populært reisemål. Innen en rimelig tidsramme, 6-7 busstimer fra Quito, kan du nå hele landet og oppleve en natur som vel må sies å være et Sør-Amerika i miniatyr. Her finnes både høyfjell, ørken, jungel og sandstrender. Dessuten tilhører øyriket Galapagos også Equador og det tar ikke altfor lang tid med båt fra kysten for å se fugleliv og korallrev på Galapolos.
En israeler på hotellet har besøkt en øy på den ecuadorianske kysten som her en litt spesiell forhistorie. I slavetiden forliste et skip med afrikanske slaver på kysten, men alle slavene berget seg i land på denne øya og ble frie. Fremdeles er hele øy befolkningen her svart, direkte nedstammet fra disse slavene.
Quito, Equador 31.mars
Jeg er tidlig oppe, kl. er 07.30, og jeg sitter og venter på frokosten. Enda har jeg brasiliansk døgnrytme og våkner nå to timer tidligere. I Brasil stod jeg alltid opp for sent til frokosten, i Equador er jeg blitt rene morgenfuglen. Hotellet er utelukkende bestyrt av tenåringsgutter som jeg har inntrykk av jobber 24 timer i døgnet. Jeg synes synd på dem om kveldene når de står og glipper med øya bak resepsjonen. Underbetalt er de sikkert også.
Ettermiddag 31.mars. En grå høstkald dag med regn. Jeg tilbrakte flere timer ved frokostbordet sammen med flere dansker som hadde mye rart å fortelle fra sine reiser. En av dem fortalte meg blant annet at Equador hadde vært i krig med nabolandet Peru for bare et par år tilbake. Det er merkelig at slike ting er så ukjent for oss i Europa. Det er ikke første gang på denne turen jeg har fått utvidet mine kunnskaper i historie. Har du f.eks. hørt om den såkalte Shako-krigen i tredveårene hvor Bolivia og Paraguay sloss om et sumpområde hvor de trodde det fantes olje? Ca. 36 000 mennesker ble drept i den krigen. Og så fantes det ingen olje der. Eller har du hørt om den såkalte trippelkrigen i forrige århundre da Brasil og Argentina angrep Paraguay og Paraguay mistet ca.78 % av sin befolkning i krigen? Verdens hittil blodigste krig, men i våre skolebøker står det ingenting om dette. Napoleon og unionsoppløsning er selvfølgelig viktigere.
Midt på dagen var jeg i bysentrum og handlet litt med indianerne som selger håndverk på gaten. Jeg kjøpte fire små veggtepper av dem, alle med indianske dyre-og fuglemotiver i avdempede farger. Rart med disse indianerne, de holder alle et stenansikt og smiler ikke en gang om du gjør en god handel med dem. Kan det skyldes et visst nag til den hvite mann? Ikke utenkelig.
Jeg har ellers vært på Aviancas kontor i Quito og fått vite et jeg har muligheten for å dra til Bogota i Colombia og entre mitt Avianca-fly til Europa derfra den sjette april. En lettelse å ikke behøve å dra tilbake til Lima.
Tulcan, Grensen Equador - Colombia 1. april
Jeg har forandret reiseruten og tatt en knøttliten minibuss til grensen av Colombia. Turen tok fire timer. Jeg planlegger å krysse grensen i morgen og ta en annen buss direkte til Bogota. Prøvde å ta meg over grensa allerede i kveld, men det mislyktes. Etter å ha stått i plaskregn en time fikk jeg vite at bussen på den andre siden var forsinket og da tok jeg istedet inn på et hotell. Et utmerket overnattingssted forøvrig, kombinert hotell, restaurant, bar og landhandleri. Rene senger og 20 NOK natta. Over gata ligger det en utmerket Kina-restaurant.
Fjellområdet mellom Quito og Tulcan var vakkert og grønt, vi fikk se både palmer og furutrær. Colombia er jeg spent på, jeg har hørt utrolig mye dritt om det landet. P.S. har ikke blitt narret april i dag.
Grensestasjonen Colombia Morgen 2.april
Hittil har Colombia vært ok. Ingen sjekking av bagasje, bare stempel i passet. Veksling (en dollar mot 231 Colombianske pesos) gikk greit, likeså bestilling av billett til Bogota med buss kl.10.30. Været er bra og naturen vakker, svære grønne jorder og skogkledde lier. Men temperaturen er ikke særlig høy så vi må være ganske høyt over havet enda. Jeg har hørt mye om Iandeveisrobberier av busser i Colombia. Håper det ikke holder stikk. I dag er det sannelig et halvt år siden jeg reiste fra Norge.
Busstopp underveis til Colombia 2.april
Utsikten er ikke å klage over. Veien slynger seg langs fjellsidene med flere hundre meter rett ned. Her er praktfulle fossestryk og et landskap som minner litt om hjemme. Sikringen fra veikanten er langt fra bra, men foran i bussen henger et digert Kristusportrett som stirrer rett på passasjerene. Ved siden av henger et videoapparat.
På bussholdeplassen ved grensestasjonen hadde jeg en hyggelig fingerspråksamtale med baggasjegutten. En femtenåring med hullete sko og et snøre rundt livet for å holde buksa oppe. Han ville tydelig fortelle meg at han var veldig fattig og jeg gav ham 100 pesos (3 NOK) selv om jeg ikke trengte hans hjelp for å få sekken min inn på bussen. Han bukket og skrapte verre.
Tidlig ettermiddag: vi er nå inne i mere tropiske områder med jungel og bananplantasjer. De kjører en billig videokrigsfilm for oss.
Sent på ettermiddagen: Så er vi inne i fjellområder igjen med høye stup og de merkeligste fjellformasjoner. Jeg vet ikke hva som er mest dramatisk, videofilmen eller veien vi Kjører på. Her går tydeligvis ofte steinras og veien er jævla smal.
Når bussen av og til har rastepause i landsbyer legger jeg merke til at svært mange mennesker går med gevær over skuldrene.
Tydelig at dette er et urolig land. Et sted så jeg en indianergutt med hakekors og andre nazi-symboler på T-skjorta. Tro hvor lenge han ville overlevd under Hitler?
Bogota, Colombia 4. april
Informasjon i Sør-Amerika er ikke alltid å stole på. Bussturen hit fra grensestasjonen tok 24 timer, ikke 12 som turistinformasjonen i Quito fortalte. Jeg ankom hit i går ved 11-tida på formiddagen. Jeg måtte henge passet mitt og notisblokken til tørk på hotellet. Det er plaskregn og kaldt i Bogota.
Trærne begynner å bli litt høstgule. Bogota har et moderne sentrum med bygninger nesten som skyskrapere så jordskjelv kan de ikke være redde for. Fattigdommen er svært synlig i motsetning til Quito. Horer, tiggere og gatebarn er på plass etter vanlig Sør-amerikansk mønster.
I går fikk jeg se en turistguide for Bogota som blant annet reklamerte for et gay-sted. Jeg fant frem dit og ble overrasket over at de hadde væpnet vakt på utsiden. Det var et fryktelig dyrt sted til Sør-Amerika å være, så klientellet var nok bare rike mennesker. Etablissementet omfattet også tyrkisk og finsk sauna samt avslappningsrom hvor pornofilmer ble vist. Over et høyttaleranlegg spilte de til stadighet "Take on me" med A-HA. Jeg presterte nesten og bli forelsket i en fyr igjen, det skulle tatt seg ut nå på tampen av mitt opphold her.
Bogota, Colombia 5.april
I dag ble jeg utsatt for en profesjonell lommetyv på åpen gate. Jeg merket at noen dyttet til meg, men tenkte ikke over det. Noen minutter senere merket jeg at pengene jeg hadde i ene lommen var borte uten et jeg hadde kjent om noen hadde rørt lommen, utrolig! Utbyttet for dem ble magert da jeg aldri har store pengebeløp i lomma.
Ellers har jeg vært en visitt på Colombias nasjonalmuseum, det var kjedelige saker. Det nasjonale gull-museet derimot var en opplevelse. Ca. 70 000 gjenstander i purt gull av indiansk opprinnelse var utstilt der. Smykker, miniatyrfigurer av dyr og mennesker, masser, seremoni-gjenstander osv. De to første etasjene var ikke så imponerende, men i tredje etasje ble turistene i gruppevis lukket inn i et enormt hvelv hvor de store gullgjenstandene var utstilt. Et av de største rommene i hvelvet var stummende mørkt da vi ble vist inn der.
Plutselig ble alle lyskasterne slått på og vi stod midt i et rom hvor minst ti tusen glitrende gullgjenstander hang utstilt bak tykke skuddsikre glassvegger. Dette er Sør-Amerikas fordums prakt, ikke rart spanjolene ble gulltørste. Og alt dette gullet i museet er bare funnet på Colombiansk territorium etter at de spanske koloniherrene hadde plyndret nesten alt og tatt det med til Europa for omsmeltning. I morgen reiser jeg til Europa.
Bogota, Colombia 6. april
D-dagen er her. Det startet med regn i morges, men nå er det skinnende sol. Jeg har litt vondt i ryggen, det kommer sikkert av all reisingen med buss. Om jeg er glad eller trist over å forlate Sør-Amerika? Vet ikke, alt for mange uklare tanker. Om jeg gleder meg til å komme hjem, vet ikke. En ting er ihvertfall sikkert. Når jeg lander i Amsterdam i morgen skal jeg kysse hollandsk jord.
Ettermiddag: Bussen til flyplassen stanset midtveis p.g.a. motorsvikt og alle passasjerene måtte ut. Så ble det taxi resten av veien. Tenk om det fortsetter slik. Ved utkanten av flyplassen her ligger en diger flykirkegård, virkelig oppmuntrende. Har nå kommet meg velberget gjennom tre køer på flyplassen som er ganske moderne, men det rene kaos når det gjelder informasjon. Jeg snakket litt med en tysk jente bak meg i innsjekkingskøen som fortalte hun jobbet som lege i en by nær Bogota. Hun fortalte om temmelig lovløse tilstander i byen, hvor lik ble funnet i gatene hver dag. Colombia har en formelt sivil, men reelt militær regjering og dødsskvadroner og gangstergrupper gjør livet surt mange steder. En nasjonal sport er blant annet å forgifte turister med en rød valmue som vokser i fjellene. Et par dråper fra denne i en drink og du sover din søteste søvn mens kamera og bagasje forsvinner.
Nåja, kanskje har jeg fått et skjevt inntrykk av Colombia, har jo bare vært her noen dager. Jeg har brukt mine siste pesos til å kjøpe meg en pose ekte colombiansk kaffe.
Kl.18.30 lokal tid. Vi er i lufta, farvel Sør-Amerika
San Juan, Puerto Rico 6. april
Første distanse gikk greit. San Juan ligger bare ca. to og en halv time unna Bogota. Vi sitter nå i transitthallen en time og venter på det store løftet til Europa. Det verste med Avianca er alle disse mellomlandingene, men derfor er billetten rimelig. Vi har fortært en god kylling med chilensk rødvin underveis. Jeg har fast plass mellom to damer. En negresse fra Paris som arbeider for UNESCO-hovedkvarteret og har deltatt på en FN-konferanse i Colombia. Den andre snakker spansk og ligner en eldre utgave av Evita Peron. Negressen har jeg snakket en del med. UNESCO har tydeligvis mye å stelle med i Sør-Amerika. Bortsett fra Argentina og Uruguay har de fleste landene i verdensdelen en analfabetisme på 30 %. Transitthallen er kjedelig, noen glor på en boksekamp på TV'n overført fra det amerikanske fastlandet.
Over Atlanteren. Farvel Amerika! Halvmånen lyser og glitrer i havet. Alle får utlevert tannbørste og damene får sokker for å beskytte seg mot nattens kulde. Det blir en lang natt mot dag.
Tidlig morgen: Jeg har ikke fått blund på øynene fordi det er så trangt der jeg sitter. Nå det blitt helt lyst ute, vi flyr jo mot dagen i Europa og for å gjøre natten for oss litt lengre har de lukket for vinduene.
Morgen: Frokosten er nettopp avsluttet og vi nærmer oss Madrid for mellomlanding. Luften har vært rolig til nå, men det ser nå ut til vi må dukke ned i et tåkehav.
Madrid flyplass 7.april
Puh! Det var en meget tåkete landing, men det er godt å være tilbake på europeisk jord etter et halvt år. Avianca har hatt to ulykker med store Boeinger hvor alle har omkommet og ihvertfall en av disse ulykkene har vært her i Madrid. En trøst kan kanskje være at begge disse flyene var utleid fra SAS så Avianca behersket vel ikke teknikken. Denne Boeing ‘en er en ny modell i motsetning til den Avianca-maskinen de hadde for et halvt år siden. På første klasse i går kveld viste de en krigsfilm med flykrasj og gode greier. Jeg måtte selvfølgelig smugkikke. Flyplassen i Madrid har de største ventehallene jeg har sett, helt speilblanke er de også.
På vingene Madrid – Paris. Bare ull å se utenfor, heldigvis bare en og en halvtimes flytur til Paris.
Paris, Charles de Gaulle. Ja, nå er det bare en lift igjen, Air-France til Amsterdam på ca.40 minutter. Hvis jeg sa at Madrid hadde store ventehaller har ihvertfall Paris langt mellom ventehallene, flere kilometer. Jeg måtte ta buss (Satelite) fra terminalen der Avianca landet til Air-France-terminalen. Her finnes kilometervis med tunneler med rullende fortau. Terrorist-spøkelset er ikke så synlig på flyplassen som for et halvt år siden. Jeg har faktisk ikke sett et eneste maskingevær siden jeg landet. Sist krydde det av gorillaer her.
I lufta med Air-France: Vi flyr innover mot Amsterdam hvor vi lander om ca. 10 minutter. Under oss ligger kanaler og flate vårgrønne jorder. Holland, elskede.
Amsterdam 7.april
Vi er nede etter en forrykende landing i regnvær. Nitten og en halv time etter Bogota, klokka er 20.00 lokal tid. Reisen er over.
Snart har du meg hjemme. Din Geir.