Buenos Aires, Argentina 30.desember
Romjul i Buenos Aires har for meg vært bar-runder. En bør forresten være forsiktig med hvilke barkrakker en setter seg på. Jeg kom over en feiende flott tango-restaurant hvor en pils kostet 80 NOK og en importert whisky 150 NOK. Sannsynligvis kom prisnivået av at stedet hadde luksus-prostituerte blant sine ansatte. Jeg har funnet ut at forskjellen på Rio og Buenos Aires må være at mens du i Rio blir bestjålet på vanlig måte kan du i Buenos Aires bli grundig lettet for penger på lovlig vis. Men de argentinerne jeg har truffet på barer har vært meget spandable, de skal liksom demonstrere at de, Argentina, er eller var Sør-Amerikas økonomiske stormakt. Argentina er ikke noe u-land må vite, dessuten er de, ved siden av Uruguay Sør-Amerikas helt hvite nasjon. En fornemmelse av Argentina fikk jeg allerede før jeg kom hit. Både i Brasil og Paraguay møtte jeg masse argentinske turister og det argentinske bankvesen tror jeg må ha sine filialer i alle større Sør-Amerikanske byer.
Forleden møtte jeg en ung argentinsk sjømann som betalte hele min barregning og etterpå insisterte på å kjøre meg til hotellet. Han hadde drukket like mye som meg og jeg var svært skeptisk til bilturen, heldigvis var det ikke lang vei. Gutten var peronist på sin hals og hadde underholdt meg hele kvelden om Perons store innsats for fedrelandet. Jeg har fått et inntrykk at å være peronist ikke nødvendigvis vil si at du har så mye greie på politikk. Du kan støte på argumenter som: " Jeg og min familie har vært peronister fordi vi fikk penger av Peron da han regjerte" eller: "Jeg fikk et lekedyr av Peron da jeg var barn".
Juan Peron lot nemlig store billass med penger kjøre ut av den argentinske sentralbanken for utdeling til fattige i gatene. Og barna fikk utdelt leker fra presidenten.
Peron gjorde mere også, f.eks. å innføre pensjon, det første trygdesystem i Sør-Amerika. Og kona hans, Evita, fikk innført stemmerett for kvinner. Alt dette har ikke argentiske arbeidere glemt og de vil nødig snakke om de mørke sidene ved idolet. F.eks. at Peron gav ly for tyske ubåter under krigen og at han til slutt måtte flykte etter at landets økonomi hadde blitt det rene kaos. Perons glanstid var jo de første årene etter den andre verdenskrig da Argentina var verdens nest rikeste land. De kunne selge sine gode landbruksprodukter til en utarmet verden. Senere gikk det bedre med verden og verre med Argentina. Men fremdeles er nok Argentina det beste landet i Sør-Amerika. De her den bredeste middelklassen og et høyt utdanningsnivå. Arbeidsløsheten er imidlertid stor som ellers i Sør-Amerika og også i Argentina må mange arbeidsløse foreldre sende barna sine ut på gata for å tigge, det er mindre flaut enn å tigge selv. I strøket hvor jeg bor blir jeg lite plaget av tiggere, men det er svært mange humanitære hjelpeorganisasjoner som samler inn penger til de fattige. Peronistene jeg har truffet hater jøder. Fordi jødene er et sentralt innslag i Argentinas overklasse gjør peronistene seg litt arbeider-vennlige ved å hate jøder. Det samme gjorde Hitler. Jeg har fått fortalt de utroligste jødehistorier over bardisken i Buenos Aires. Som f.eks. at staten Israel har hatt planer om å okkupere Sør-Argentina (Patagonia) for å gjøre det om til en israelsk provins. Vi liker tyskerne bedre enn amerikanerne fordi tyskerne hater jøder mer enn amerikanerne gjør, sa en innbarket peronist til meg. - Tyskere er heller ingen mangelvare i Buenos Aires, også her utgir de sin egen dagsavis, Argentina Tagesblatt. En ting som har overrasket meg positivt er at folk har en svært nyansert holdning til Falklandskonflikten. Argentina burde aldri ha prøvd på å hær-ta Falklandsøyene, også peronister er enige i dette. "Noen nakne øyer var ikke verd å ofre mange unge menns liv på." Men på alle kart står Falklandsøyene oppført som argentinsk territorium.
En av mine særeste bekjentskaper ved bardisken her vært en amerikaner som sier han har stukket fra USA fordi han har drept to menn der. Han var svært beruset da han kom med tilståelsen en sen nattetime. De jeg traff ham dagen etter var han svært flau, men det ville jeg også vært. Hvilke affærer han var innblandet i fikk jeg ikke lyst å spørre nærmere om. Han hadde fortalt meg om sin Sicilianske opprinnelse og det gir jo visse assosiasjoner. Den samme amerikaneren presenterte meg også for to av sine argentinske venner, en dørvakt på en restaurant og en maler. Jeg tilbrakte en hel kveld sammen med disse menneskene og de hadde masse spørsmål om forholdene i Europa. De spurte meg også om hvor mye jeg hadde betalt for flybilletten til Sør-Amerika. Da jeg svarte litt over tusen amerikanske dollar tur-retur ble argentinerne stumme. Tusen dollar var deres årslønn.
Homselivet her har jeg også utforsket. Ved den offisielle turistinformasjonen i Buenos Aires her de gitt meg opplysninger om de beste gay-stendene. De ligger i gata Santa Fe, et vakkert strøk med masse uterestauranter. Her forekom et åpent og naturlig gay-liv jeg ikke hadde ventet å finne i Argentina så kort tid etter et militærdiktatur. Gutter sett og holdt rundt hverandre, gav hverandre kjærtegn og flørtet åpenlyst. Ingen heterofile par ved nabobordene tok det minste notis av dette. At noen menn bar sminke virket heller ikke som noen sensasjon. Om kveldene åpner flere gay-diskotek langs Santa Fe.
Den danske sjømannskirken har jeg også besøkt for å få skandinaviske aviser. Denne kirken mangler for tiden prest og er bestyrt av vaktmesteren, en 80-årig dansk kvinne som har vært gift med en Argentiner og bodd i Buenos Aires helt siden 1932. Den gamle damen hadde sett mange generaler og presidenter komme og gå. Et friskt minne hadde hun. At landet nå hadde fått demokrati fnyste hun bare av: "Det er det samme hvem som styrer det er den samme skitt hele tiden". Sin pensjon for Desember hadde hun enda ikke fått utbetalt og ventet den heller ikke på denne siden av nyåret. heller.
Jeg oppdaget ellers at den norske ambassaden ligger i området her. Her fikk jeg anbefalt et bra apotek jeg kunne gå og få min månedlige dose av gamma globulin. Slike sprøyter får man satt på apotek her nede.
Det norske miljøet i Buenos Aires skal visst være litt spesielt. Det finnes en norsk nazi-koloni her, en gruppe NS-folk som rømte hit etter krigen i små-båten "Solbris". I sterk opposisjon til disse nazistene står så de skikkelige norske immigrantene her som blant annet utgjør Den Norske Klubb i Buenos Aires. Denne klubben har til og med vedtatt i sine statutter at selv barn av norske nazister ikke kan opptas som medlemmer. "Fedrenes synder skal straffes i tredje og fjerde etterledd."
Vel dette får bli nok inntrykk for denne gangen.
Klem fra Geir.