Rio De Janeiro, Brasil 27.februar
I dag har jeg gjort innkjøp til mitt lille hushold for de neste fem dagene. Fra og med i dag, fredag, til og med onsdag er alle butikker og kontorer karnevalsstengt. De siste to dagene har turister strømmet på i store grupper. Dollaren stiger i verdi og jeg fikk 28,5 crusados for en dollar på svartebørs i dag. Det dobbelte i forhold til offisiell kurs. I natt var jeg oppe til soloppgang, en praktfull sådan. Flørtet på diskotek til kl.4, satt på kafe til kl.6, så frokost og til sengs. Han jeg flørtet med hadde ei jente på slep og de dro hjem sammen.
Rio De Janeiro, Brasil 3. mars
Etter en del karnevalsdager får jeg kanskje satt en del inntrykk ned på papiret. Nå har det vært samba 24 timer i flere døgn, både i gatene og på TV-skjermen i hodet og beina. Karnevalet i Rio er veldig kommersialisert og det egentlige karnevalet i Rio har jeg ikke vært på.
Det foregår nemlig på lukkede områder hvor Sambaskolene i Rio paraderer forbi døgnet rundt i gedigne kostymer. Her må turister betale opptil 250 amerikanske dollar for de beste tilskuerplassene, da må man sitte i en boks og har ingen mulighet for selv å delta i dansen. Triste greier. Nei, jeg har holdt meg langs strandpromenaden her hvor mindre sambaband spiller, turister og lokalbefolkningen danser og serpentinerne flyr i luften. Her er ihvertfall en viss folkelighet å spore. Av kostymer liker jeg best fargesprakende drakter og indianere i krigsutstyr. Men en skal visst langt fra Copacabana og helt opp i Nord-Brasil for å finne det opprinnelige karnevalet. Det er fra Nord-Brasil karnevalstradisjonen stammer og Rio har bare adoptert den svært forretningsmessige utgaven. Sant å si er jeg skuffet over at det ikke har vært mer liv i gatene. De fleste kostymene på Copacabana har faktisk vært å se i salgsbodene på gata. Folk i Brasil er kanskje gått trette av karneval på samme måte som mange nordmenn er gått trette av 17.mai. Jeg har imidlertid ikke gått lei av Roberto, han roeren jeg fortalte om. Vi har møtt hverandre hver kveld på Incognito, danset Samba drukket whisky og deretter dratt hjem til meg. De daglige Samba-showene på Incognito har vært en fin opptakt til vårt private lille show etterpå. Hver kveld gjør vi det på gulvet under en diger gummiplante.
Homofile og transvesitter leder an i karnevalsfeiringen, det er det ingen tvil om. På aveny Atlantica om kveldene kommer opptransete mannfolk på rekke og rad. Store sterke karer med skjegg og hår på brøstet, alle iført lange kjoler med blonder og sminke med glitter. Om det har noe med ny-moralisme å gjøre vet jeg ikke, men hvite brudekjoler er vist mest in i år. Transene hyler nesten groteskt mens turistenes blitslamper lyser rundt dem. Innimellom alle brudene og kostymekledte kommer så ett og annet vanlig utseende guttepar tett omslynget. I mange år under Brasils militærdiktatur var karnevalsfeiringen den eneste anledningen homofile hadde til å stikke hodet frem og være seg selv i full offentlighet. Brasilianernes forhold til homoseksualitet og seksualitet generelt er jammen et kapittel for seg. Homofile menn som opptrer i transvestitt-rollen eller en sterkt feminin rolle er sosialt akseptert, de er klovner for alt folket. Det er også sosialt akseptert at menn med maskulin fremtreden har sex med andre menn og at menn har heteroseksuelle kontakter utenom ekteskapet. Under karnevalet i Rio går mann og kone på barrunde hver for seg. MEN, det er et stort men. Alle må oppfylle sine sosiale forpliktelser ved å gifte seg, få barn og gå i kirke. I skriftestolen kan man få tilgitt mye hor bare en holder fasaden ren og ikke lar sine mange sidesprang komme frem i dagen. Homofile kan med andre ord ikke leve åpent ved å etablere parforhold, de kan derimot hore ubegrenset i det skjule mens de holder en heteroseksuell maske utad. Hvis de da ikke ønsker å spille transvesittrollen og får en slags aksept gjennom det. Tilfeller av AIDS er nå raskt stigende i Brasil som følge av brasilianernes spesielle dobbeltmoral "Alt er ok bare du greier å skjule det".
Brasilianere er vakre mennesker og elsker å vise seg frem. På stranda i Rio pleier jentene å male en blomst over brystvortene, det er liksom enda litt mer pirrende enn vanlig topp-løst. Og guttene, de drar T-skjorta ertende opp til brystkassen. Langs strendene er det satt opp masse gymnastikkapparater og rundt disse stod gutter og menn tett i tett og virkelig beundrer de unge atletene i mini-shorts som svinger seg rundt i apparatene.
En kveld kom jeg i prat med en typisk He-man som stod og speidet, tilsynelatende etter damer fra panseret på bilen sin. Like i nærheten stod en del homser og klemte hverandre. Ser du der, sier han og peker. " Se på de mennene som står der uten kvinnfolk. De er gay". "Men er ikke de fleste brasilianske mannfolk litt sånn da?" spurte jeg. "I hvertfall har jeg inntrykk ev et de fleste gutter onanerer hverandre så snart de får anledning". Han rødmet kledelig og fniste. Det har du litt rett i, sa han. Jeg fikk hans adresse og telefonnummer både på jobb og privat og invitasjon om å besøke ham og hans forlovede. Muligheten for trekant var til stede.
Noen homofil organisasjon i Rio har det ikke lyktes meg å komme i kontakt med. Alle homser jeg snakket med om dette sier enten at de ikke kjenner noen slik organisasjon eller at de ikke liker disse organisasjonene. Antagelig skyldes denne avstandtagen til homofile aktivistgrupper frykt for å bli avslørt. Skyggen av militærdiktaturet for to år siden gjør seg gjeldene også på dette området. Kamp for homofile menneskers rettigheter, retten til å leve åpent uten dobbeltmoral, er noe farlig politisk som kan bli brukt i mot deg hvis du engasjerer deg i det.
I kveld arrangeres det et gay-karneval på et av de store luksus-hotellene. En amerikaner hadde to billetter og ville gjerne invitere meg. Jeg sa nei fordi jeg skulle møte Roberto. Det er rart, Roberto kan ikke et ord annet enn portugisisk og likevel føler jeg det slik at jeg kjenner han.
Rio De Janeiro, Brasil 4.mars
Farvel, Rio mitt hjerte gråter. Om to timer setter jeg meg på et fly til Manaus, midt i Amazonas, flyselskapet er Trans-Brasil. Det var grusomt å måtte si adjø til Roberto, jeg ser ham sannsynligvis aldri igjen. Akkurat nå føler jeg det slik at det hadde vært godt å ha en skulder å gråte ved.
Kriminaliteten har vært formidabel under dette karnevalet, over hundre mennesker er blitt drept på en uke. Morderne har sannsynligvis bært karnevalsmaske og blir neppe tatt.
To danske jenter jeg har truffet hadde gjort som jeg og leid en privat leilighet på Copacabana. To bevæpnede maskerte menn hadde brutt seg inn i leiligheten bundet og kneblet jentene, tatt alle verdisaker og forsvunnet. Og jeg har aldri følt meg truet, heldiggrisen.
Manaus Amazonas, Brasil 5.mars
Ja, hit drar sikkert fanden på ferie når han ikke er i helvete. Over førti varmegrader og fuktig luft. Enda sies det å være kjølig her. Flyturen Rio-Menaus tok ca. fem timer og tilsvarer vel sånn strekningen Oslo-Casablanca tenker jeg. Brasil er ca også like stort som hele Australia. Beautiful people fly Trans-Brasil, stod det å lese i selskapets magasin vi fikk utdelt ombord. Reklamen var ledsaget av et bilde med karnevalsprydete transvesitter. Vi satt i en svær Boeing-maskin med god service og store bevegelsesmuligheter ombord. En kinoforestilling var inkludert i billetten som kostet ca.850 NOK. Da vi utpå kvelden seilte inn mot Manaus kunne vi nyte utsikten mot Amazonas-jungelen. Den store floden splittet det grønne teppet med sine utallige sideelver som speilte seg i en blod-rød solnedgang. Et syn jeg aldri vil glemme.
Vel fremme i Manaus har jeg konstatert et dette er en rik by med mange gamle hvitmalte bygninger og vakre parkanlegg. Mesteparten av befolkningen i den kjempesvære delstaten Amazonas bor her. Relativt dyrt er det i Manaus fordi dette er også et sted amerikanske turister våger seg. Dessuten har Manaus vært senter for Brasils inntektsbringende gummiproduksjon.
På et reisebyrå i deg ble jeg praiet av en ung mann som tydelig trodde at jeg var turist med mye dollar. For 250 amerikanske dollar pr. dag kunne han skaffe meg en fem-dagers tur i jungelen med egen båt og guide, kort inkludert. Alternativ: For 175 dollar pr. dag kunne han leie meg en mindre båt også med guide, men da måtte jeg proviantere selv. På disse turene ville vi til og med kunne se kannibaler, sa han. Hva koster det å bli spist ev en kannibal? fikk jeg lyst til å spørre om, men takket høflig nei til hans tilbud. Min økonomi nå tilsier nok at jeg får bese Amazonas floden uten kannibaler. Jeg har bestilt billett med en billig elvebåt i morgen tross advarsler om at turister gjerne blir robbet på slike båter. Langs kaiene her ligger utallige elvebåter, alt fra fattigslige kanoer til en luksusdamper for millionærer.
I de tjuefire timene jeg til nå har gått og svettet i Manaus er det tre ting jeg har oppdaget her som jeg aldri før ville kunne tro var å finne midt i Amazonas. I går kveld var jeg på en kina-restaurant og i dag formiddag oppdaget jeg en stor pornokino i byens sentrum med lang kø utenfor. Jeg oppdaget også fort at parken utenfor hotellet var vankested for byens homser og en søt indianergutt prøvde å sjekke meg opp ved inngangen til hotellet i går kveld. For varm og trett til seksuelle lyster gikk jeg heller og la meg på hotellrommet. Da jeg skrudde på TV'n sendte de en tale av Pave Johannes Paul II. Paven grinte stygt på nesen fordi han måtte snakke portugisisk. Etter talen kom det bilde av en stork på skjermen hvilket vel måtte vel illustrere Vatikanets familieplanleggingsprogram eller hva vet jeg. Brasilianerne har ihvertfall sans for ironi.
Elvebåt på Amazonas-floden 6.mars
Båten har akkurat forlatt Manaus, klokka er 19.00 (23.00 norsk tid) og det ble plutselig mørkt på noen minutter. Vinden er varm og jeg sitter øverste dekk sammen med en annen ryggsekk-turist fra New Zealand.
Båten er en to-dekkers ferje med plass til ca. 300 mennesker ombord. Her er overfylt med passasjerer, hadde alle gått til ene siden av båten ville vi kantret. De fleste ombord er indianere eller halvindianere ser det ut til. Nesten alle har med seg sin egen hengekøye som de monterer opp på dekket. Selv regner jeg med å sove på dørken i natt med ryggsekken under hodet. Vi kan enda ikke se noen stjerner på grunn av skydekket. Heldigvis er det ingen moskitos som plager oss ennå. Vi regner med å være på denne elvebåten i ca. 30 timer for så å ankomme en by som heter Santa-Rem. Jeg hadde en hyggelig kveld i går sammen med noen gutter jeg traff på en benk i parken. Vi gikk på kafeer og konverserte med dårlig engelsk og fingerspråk ut i de små timer. I dag er det forresten fem år siden jeg ble kjent med deg første gangen, jeg husker nok datoen, 6.mars 1982 på restaurant Metropol i Oslo. Vi befinner oss i litt forskjellige situasjoner nå. Jeg føler meg slapp og lite komfortabel. Ved siden av meg har min New Zealandske medpassasjer blitt kjent med en indisk restauranteier og hans kone, de er bosatt i Rio. Håper denne natten forløper bra, det er ihvertfall best å passe godt på bagasjen.
Ca. kl. 9.45 greide New Zealenderen på mirakuløs vis å skaffe meg en lugarkøye. Jeg overnattet i en fire-manns lugar, indieren, hans kone, new-zealenderen og jeg. Trangt, men ok. Døra står oppe og vi har en vifte til forsøk på avkjøling. Månen og stjerner er kommet frem og vinden fra elva bringer oss vel snart i søvn. Ute på dekket sover folk tett som erteris i hengekøyene sine. Bakerst i båten er toalettene og skal vi dit må vi krype under alle hengekøyene for å nå frem.
Elvebåten 7.mars. En ny dag, overskyet med regn. Vi møter en og annen flatbunnet pram på elva, de fleste frakter trailere.
Jeg fikk ikke sove stort i natt. Før det stod jeg opp i 02.00-tida og satte meg opp på dekk for å nyte den varme vinden i beksvarte natta.
Så dro jeg til køys igjen, sov et par timer og satte meg opp igjen for å møte grålysningen. Dagen kom like fort som den hadde forsvunnet. Elva er veldig bred og på begge sider vokser vill jungel. Trærne står til knes i vannet og det vokser siv rundt dem. Elvevannet er helt grått og det flyter mye løse grener og rekved omkring. Nå i regntiden er vannstanden høy, mars måned skal ha ca. 21 regndager.
En og annen hegre og noen store sommerfugler flyr mellom breddene. Noe som minner om sjøfugl svever høyt i lufta, men det er jammen mange mil til havet. Før jeg våknet siste gang i morges drømte jeg om deg, kanskje begynner hjemlengelsen å komme?
Midt på dagen 7.mars. Livet ombord går sin gang. Vi har alle måltider inkludert i billetten og har nettopp avsluttet lunsjen, kjøtt ris og brød. Avvikingen av måltidene foregår ikke helt uten komplikasjoner.
Vi har et langbord stående omtrent midtskips hvor det blir dekket til ca. 25 mennesker ved hver bordsetning. Å avvikle tre måltider tar omtrent hele dagen, det har ihvertfall stått køer foran det bordet helt siden i morges. Når man omsider har tilkjempet seg en plass ved bordet er det såvidt beina får plass fordi minst ett tonn bagasje er stuet inn under bordet. Ikke kan man sitte rett heller fordi hengekøyene henger tett på begge sider av langbordet. Aldri smaker maten bedre enn under slike trange vilkår.
Været er blitt lettere og det skifter stedig mellom sol og litt regn. Landskapet på begge sider er blitt frodigere og hist og her er det bosetninger, enkle trehus som er bygd på høye stolper for å sikre seg mot eventuell storflom.
Dagen har ellers gått med til politiske diskusjoner. New Zealenderen er av tysk avstamning og har klare nazi-sympatier. Han er den første jeg her møtt som har vært på fornavn med Der Führer. "Jeg er sikker på at Adolf aldri hadde til hensikt å starte den krigen", har han gjentatt flere ganger. New Zealenderen er profesjonell ryggsekkturist, han her reist sammenhengende i åtte år siden han ble skilt og ikke orket jobbe mer.
Sånt er mulig for folk med penger. Han kunne fortelle mye om sine reiser verden rundt "Best har jeg det når jeg reiser fra et sted til et annet", sier han. En god karakteristikk både av han og mange ryggsekkvandrere verden over. Jeg her nok en rem av huden selv. Indieren fra Rio har vært full nesten hele dagen og nå ligger han i køya og blir matet av sin kone. En snill mann og sikkert en flink restauranteier. Jeg har det reneste kjøkken i hele Rio forsikrer han til stadighet. Og ha ham som arbeidsgiver skal visst heller ikke være så verst. Han sier han gir 10 % lønnsøkning hver måned til sine arbeidere. "Fatter ikke hvordan de overlever" mumlet han etterpå. Med den inflasjonen som har vært i år fatter jeg heller ikke det.
En amerikansk gutt har også dukket opp i løpet av dagen. Han går med store bandasjer på lårene hvor han skjuler sine kontanter.
Tre væpnede ran på en uke under karnevalet i Rio har gjort ham til en forsiktig mann. Selv bærer jeg min veske med kontanter og reisesjekker over skulderen hele dagen.
Ettermiddag 7.3. ca.kl.17.30. Landskapet langs elva forandrer seg ikke særlig, været er også det samme. Vi her gjort en del stopp underveis, blant annet på en øy i floden. Befolkningen her virker svært så sivilisert om enn fattig. Det er nok lenge siden Amazonas bare var bebodd av naturfolk.
Indianerblodet virker svært utvannet på de menneskene som bor her, i så måte er de ikke særlig forskjellige fra andre brasilianere. Det ser ut til at mesteparten av befolkningen på disse småstedene møter opp på kaien når elvebåten kommer. Akkurat som på mitt hjemsted i Nord-Norge for noen år siden. På grunn av vind på elva har vi enda ikke sett en eneste moskito og bra er det.
Santarém, Brasil 8.mars kl 8.15
Endelig fremme etter en båttur på 35 timer. Vi ankom Santarém ved 6-tida i morges i grålysningen. Santarém er en pen by visstnok ca.52000 mennesker med omland. Her er masse elvebåter på havna, markedsplasser og grønne friske omgivelser. Men aldri har jeg sett så mange gribber på noe sted som her. Hundrevis sitter de i flokker midt på gata og virker ikke redd for mennesker, men sitter rolig til du er bare en meter fra dem. Kanskje det er byens eneste rengjøringsvesen?
Jeg har sagt adjø til mine medpassasjerer og dratt ut til flyplassen for å få lift ut til kysten. Jeg skal til havnebyen Belém.
Santarém, Brasil 9.mars
Jeg fikk ingen flybillett i går og måtte returnere til sentrum av Santarém for å finne et hotellrom. Været var strålende og jeg haiket tilbake fra flyplassen. Først i morgen kveld går det et fly til Belem med Cruzeiro do Sul datterselskap av Varig, Brasils største flyselskap. Jeg sitter nå under noen skyggefulle trær ved elvebredden.
Sola står i zenit og folk tar det med ro. Elvebåtene foran meg gjør seg godt på vannspeilet. De fleste av dem har et vakkert malt treverk i hvitt og blått. Alle har to åpne dekk med plass til de obligatoriske hengekøyene. Akkurat her er Amazonasfloden enormt bred, flere kilometer, snille tro det var en innsjø. Folk bader her, men jeg kvier meg for å hive meg uti, selv om pirayaen skal være bedre enn sitt rykte.
Da jeg satt under disse trærne i går kom jeg i kontakt med en svart fyr fra Guyana, en av Brasils nordlige naboland. Han hadde engelsk som sitt morsmål som alle andre i denne tidligere britiske kolonien.
Han fortalte meg om sin bakgrunn som sjømann, at han hadde mønstret av i Colombia for å kjøpe et parti "is", dette skulle være hans vei til rikdommen. "Is" er ariujana av svært fin kvalitet. Jeg takket nei til handelen, men snakket lenge med gutten som jeg syntes virket svært sympatisk. En fyr som gjerne ville komme seg vekk fra fattigdommen.
Produksjon og forbruk av narkotika er enormt i Sør-Amerika, verst er det i Bolivia og Colombia. Men selv i Chile var hasj og marihuana lett å få tak i. Jeg nevnte kanskje noe om at Pinochet-regjeringen hadde tillatt en visefestival ved Vina del Mar i februar. Første dagen på denne visefestivalen ble det beslaglagt 250 kilo mariujana. Selvfølgelig kunne dette stoffet vært "plantet" av myndighetene for å sverte festivalen, men det forbauser meg heller ikke om beslaget var reelt. I går var det den internasjonale kvinnedagen, men jeg kunne ikke merke noen spesiell markering av denne begivenheten. Det er ikke rart. Kvinnene her er rene baby-fabrikker, jeg synes nesten annen hver voksen kvinne er gravid så prevensjon er det ihvertfall dårlig med. Unge jenter oppfører seg vanligvis ytterst tradisjonelt, flørter med øynene, fniser og holder kjeft når de blir bedt om det. Bare i Rio og Sao Paulo har jeg inntrykk av at kvinnefrigjøringen er kommet litt lengre.
Ettermiddag 9.3. Har slengt innom en kafé hvor jeg følger litt med på TV'n over disken mens jeg nyter en yoghurt. Jeg legger merke til at brasiliansk TV har startet kampanje mot AIDS, det er jammen ikke for tidlig. Hver time døgnet rundt sendes en kort film som viser en ung gutt sittende i en sofa. En voksen mann legger en forførende hånd på hans skulder og gutten ser opp mot mannens ansikt. Så kommer en skriftlig advarsel mot AIDS på skjermen. En litt ensidig fokusering av homser kanskje. Med alle gatejentene i Brasil burde de heterofile være like mye i faresonen for AIDS. TV-underholdningen er ellers veldig ensidig med såpeoperaer og diverse scene-show. Jeg skal fortelle om en sketsj jeg har sett i ett av disse showene. En hvit kvinne vil gjerne kvitte seg med mannen sin og byr ham fram på auksjon for 30 000 crusados. To kvinner, hvite de også, kommer og kikker på varen, griner på nesen og går. Prisen blir satt ned til 10 000 crusados og en negerkvinne kommer og vurderer den ulykkelige mannen, ryster på hodet og går. Prisen blir så satt til 1 crusados. En transvestitt-kledt homse kommer til markedet og det er siste sjanse for å gjøre et kjøp. Han setter nesen i sky og går. Siste håp er ute, kjerringa tar den ubrukelige mannen sin i øret og går hjem. Jeg syntes undertonen i denne sketsjen sier litt om holdninger til både negre og homser.
Santarém, Brasil 10.mars
Sitter igjen ved elvebredden og venter på og dra til flyplassen. I går kveld var jeg på en utekafé ca. en kilometer utenfor sentrum, også nær elva. Her fikk jeg servert en diger stekt fugl som smakte fortreffelig, ved nabobordet satt tre gribber og ventet på åtselet etter måltidet, tenk de spiser til og med slektninger. Søppel finns det jammen nok av i Santa-Rem og gribbene utgjør dagskiftet i byens rengjøringsvesen. Om natta overtar rottene som danser i måneskinnet til den lyse morgen.
Jeg satt og nøt solnedgangen og etter det plutselige mørket ble omgivelsene forandret. En dis skjulte elvebredden på motsatt side og i måneskinnet så ut som om at elva var blitt et hav med tåke i horisonten. Jeg gikk hjemover langs bredden med bare rottene som selskap. Luften var fri for moskitos så det er åpenbart ikke høysesong for malaria nå.
Over Amazonas, Brasil Kveld 10.mars
Endelig på vingene. Dette er bare en times tur og det er rolig luft uten turbulens. Faen, der startet turbulensen. De Sør-Amerikanske flyene skiller seg interiørmessig ikke ut fra de europeiske. Servicen er ok, men jeg har lagt merke til at røykere og ikke-røykere sitter på hver sin side av midtgangen, veldig praktisk.
Belém, Brasil 11.mars
Nå er jeg ved kysten. Jeg var uheldig med valg av hotell denne gangen, her er skittent og ikke en gang skikkelig lås for dørene. En bør gjøre til regel å se hotellrommet før en sjekker inn på hotell i Brasil. I prisklassen 15 - 50 NOK varierer kvaliteten fra ren slum til god norsk pensjonatstandard med en utmerket frokost. På gata i går møtte jeg en svensk og en dansk ryggsekkturist som jeg traff på bussen Florianopolis Montevideo her før jul. Verden er ikke så stor her nede heller. I morgen eller overmorgen planlegger jeg å dra videre med fly til Cayenne i Fransk Guyana.
Belém, Brasil 12.mars
For et rot: Å prøve å skaffe en flybillett via et reisebyrå er det samme som å bli satt på venteliste i kanskje ukevis. Nå har jeg skaffet flybillett til Macapa, en by nær grensen til Fransk Guyana, der skal det visst være bra båt-eller flyforbindelse over grensen. Flyselskapet denne gangen heter VASP og flyturen skal ta bare 45 minutter. Det er imidlertid dårlig flyvær, øsende regn. Jeg hadde språkproblemer ved utsjekkingen av hotellet i dag. Normalt fungerer det med fingerspråket, men denne gangen måtte jeg spasere ut av døra med sekken på ryggen og demonstrativt vinke farvel. Da forstod de at jeg ville betale regningen
Macapá, Brasil 12.mars (Natt til trettende)
Flyturen var ok bortsett fra de ti siste minuttene før landing. Jeg trodde vi skulle ramle ned. Hadde det ikke vært for sikkerhetsbeltet ville vi blitt slengt ut i løse lufta, gjett om vi klamret oss til armlenene. Så var det kapring av taxi i øsende regnvær. Jeg her enda ikke møtt en ærlig taxisjåfør i Sør-Amerika. Alle vil snyte langveisfarende turister. Hvis de har taksameter drar de gjerne frem et skjema ved turens slutt og tryller frem en høyere pris. I grunnen forstår jeg dem. Heller ikke dette hotellet her særlig god standard.
Kakerlakkene er på plass og grønne firfisler kryper oppetter veggene. Firfisler spiser imidlertid bare insekter og er derfor hyggelig å ha på rommet.
Macapá,Brasil 13.mars
Fredag den trettende igjen: Det må være sjeldent med fredag den trettende to måneder på rad, men slik er det altså i år. Igjen sitter jeg på en flyplass og venter, la oss håpe det er min lykkedag i dag. Det er flyselskapet TABA jeg prøver nå, de har bare gamle propellfly, men skitt, det er som sagt en fin dato. Mannen i reisebyrået virket ihvertfall koselig, han garanterte meg plass i flyet, lo og spøkte og fikk meg til å putte fingeren inn i kjeften på en utstoppet piraya han hadde på skrivebordet. Klart jeg måtte kjenne hvor skarpe tennene var.
Kveld og fortsatt Macapa.
Atter en drink og utsikt over vannet. Null flybillett i dag. Månen lyser og jeg tørker dagens svette av panna. Rundt den vesle byen ligger busk sen tett og jeg har nettopp avsluttet en spasertur på et festningsverk i nærheten. Kommunikasjonene her i Nord-Brasil er bare helt håpløse. Her finnes ingen busser og tog. En sjelden gang går det en elvebåt til Fransk Guyana men også her er det lange ventelister. Fly går også samme vei et par ganger i uka men her er køene enda lengre. Tidsskjemaet begynner å sprekke, 6. april går mitt fly fra Lima.
Jeg har følt fredag den trettende flere ganger i dag. På en bar jeg satt nå i ettermiddag kom en fyr bort til meg og spurte om jeg kunne spandere en drink. Jeg gjorde det, "det kostet bare ca.2n.kr." og han prøvde å starte en konversasjon. Plutselig nappet barkeeperen meg i armen, pekte mot mannen og hvisket politi. Snakk om uflaks. En eldre mann bak meg ved bardisken viste senere også sitt politiskilt. Ingenting mer skjedde.
Motapa, flyplassen Kveld 14.mars
Jeg føler meg snart som en flyfille, flyselskapet VASP denne gangen også, tilbake til Belem. Været er fint, håper bare jeg får hotellplass i Belem i kveld. Prisen på innenlandske flyruter steg med 35 % i dag, hittil i år har Gisse prisene steget med 65. Jeg hadde imidlertid en sympatisk reisebyrådame som daterte billetten min tilbake en dag.
I lufta igjen: Godt å få slappe av uten turbulens, der startet selvfølgelig turbulensen. Nåja, det er ikke mange minuttene til landing.
Belem samme kveld i senga: Full klaff, fin landing, taxi på flekken, standard hotell ved første forsøk, mineralvann på nattbordet. Dagen er reddet, nå skal jeg stresse ned en stund og nyte Belem.
Belém, Brasil Fugleparken 15.mars
Dette er virkelig en opplevelse. Her er Amazonas vakreste fugler samlet i bur under åpen himmel. Hegrer, de stinker litt, storker, forskjellige slags ender, spover med lange krokete nebb , spurv i alle regnbuens farger, meterhøy papegøyer, hauker og praktfulle påfugler. Men en fugl jeg faller helt for er Tucano, jeg tror det er Brasils nasjonalfugl. Den har et gult kjempenebb med en svart flekk på tuppen, opptil tredve cm kan nebbet måle, nesten like langt som fuglen selv. Fjærdrakten er praktfull i svart, rødt og hvitt, det virker nesten som fargene er håndmalte på fuglen. Noen Tucanoer har blåfarge på nebbet. De gir ingen lyder fra seg, men biter hardt i en pinne jeg stikker inn i buret, ikke verdt å prøve med fingeren. Tucanoen er også en art som er truet i Brasil. Spesielt tyskere har vært ville etter å rane egg og reder. I Europa selges den for skyhøye priser. Det er rart, hver gang jeg ser på en Tucano begynner jeg å tenke på deg. Men du er faktisk større i kjeften.
Belém, Brasil 17.mars
Har nylig avsluttet en båttur ut i jungelområdene rundt Belem. Solen smilte til oss flere ganger og vi hadde en usedvanlig smilende og sjarmerende guide med oss. Han smilte også når de plutselig tropiske regnskyllene gjorde turistene søkkblaute. Etter en og en halv timesferd med båten gjennom trange elveløp og tett buskas gikk vi i land og ble mottatt av en del lokale indianere som tydelig var vant med turister. Småbarna pilte om kapp i toppen av kokospalmene for å motta slanter av oss som belønning. Vi spaserte en halv times tid gjennom skogen hvor vi blant annet fikk se kakaoplanter og til og med fikk smake på en lokal tilberedt sjokolade, garantert urørt av fabrikkhånd. Den smakte slett ikke verst. Ellers var det smått med dyre- og fugleliv. Vi så bare noen termitter i døde trær samt en del kveg. Ellers fikk vi besøkt en ganske primitiv nedlagt folkeskole for indianerbarn. Klasserommet med en tavle og enkle trebenker kunne vært plukket ut fra norsk skolevesen for hundre år siden. Den vesle bygningen var oppført etter initiativ fra en nå avdød tysk kvinne som for mange år siden hadde opptrådt som en slags Florence Nightingale for indianerne her. De fleste turistene på båtturen var tyskere og ordet schön ble gjentatt i det kjedsommelige. Etter å ha sett jungelområder i Montegrosso syntes jeg ikke dette var særlig imponerende.
Belém, Brasil 18.mars
Jeg greide det nesten umulige, nemlig å få en flybillett til Fransk Guyana til førstkommende mandag 23.mars. Da har jeg ligget nesten to uker på venteliste. I tillegg måtte jeg for første gang på denne reisen skaffe meg visum. Fransk Guyana er en del av Frankrike og dit må jeg ha visum siden det er terror i Paris og Norge ikke er med i EF, 50 franske franc + bilde kostet det. Flyselskapet VARIG forlangte imidlertid at jeg måtte ha returbillett til Brasil for å reise til Fransk Guyana. VARIG opplyste at dette var et fransk pålegg. Den franske konsulen i Belem sa imidlertid at dette var et tåpelig brasiliansk påfunn. Slik stod saken i tre dager mens jeg fløy som en strikkball mellom det franske konsulatet og flyselskapet VAPIG. Omsider fikk jeg en skriftlig bekreftelse fra konsulen om at den franske republikk ikke hadde noe imot at jeg ankom Fransk Guyana uten returbillett til Brasil siden jeg nå en gang hadde returbillett til Europa fra Lima 6.april. Republikken Frankrike ville dermed bli kvitt meg fort likevel, jeg ville simpelthen ikke rekke å dra til Paris før VARIG omsider respekterte konsulens avgjørelse. For sikkerhets skyld har jeg festet konsulens brev til flybilletten, en kan jo aldri vite.
Belém, Brasil 21.mars
Huff, regntiden er kjedelig, litt sol nå og da ,men aldri strandvær. Temperaturen er jevnt 28-30 varmegrader. Moskitos finns det også og det er tilfeller av malaria i byen nå. Jeg har imidlertid min pillekur så det er ingen fare.
Belem er en trist havneby med horer i gatene og fulle sjøfolk fra alle verdens kanter. I går snakket jeg med en sovjetisk sjømenn fra Estland. Gatejentene her er mere aggressive enn jeg har sett noen andre steder i Brasil. Setter du deg på en kafé kommer en jente straks bort til bordet og forlanger en drink. Reagerer du ikke raskt nok drikker hun av ditt glass. Som mannlig turist på gata blir du forsøkt praiet ihvertfall ti ganger langs en av hovedgatene, her står jentene tett i tett. En kveld ble jeg kontaktet av en gutt til en avveksling. Han stod midt i gata og hadde brasilianske horegutters kjennetegn, bar overkropp og et badehåndkle rundt halsen. Jeg stanset, flørtet med ham noen minutter og gikk videre. Jentene i gata fulgte tydelig med i dette intermessoet og vendte seg skuffet bort. Ryktene må tydeligvis ha gått, siden har jeg nemlig gått mer i fred for gatejenter. Kaféene i byen er nesten alle like, som tusenvis av brasilianske kaféer i alle byer landet over. En naken metalldisk med kjøling nakne metall eller trebord, nakne skitne vegger og som regel en kalender med en naken dame over disken. Alt dette badet i et blendende neonlys. På hvert bord står som regel ti-tolv langpilsflasker. Tomflaskene fjernes når regningen er betalt. Her finnes også et stinkende toalett og en som oftest også like stinkende kelner. Du kjenner ikke lukta etter en stund. Av og til virker det på meg som om kaféeierne herr konkurrer med hverandre om å gjøre det mest mulig ukoselig for folk. Du må gå langt mellom hvert sted med særpreg.
Byens allikevel verste sted, skal vi kalle det Belems Original pilsen, ligger imidlertid midt i byen. Denne uterestauranten her åpent 24 timer og er arnested for prostituerte og kriminelle. Her har skjedd flere mord. Da en berømt brasilianer artist skrev en sang om stedet og den ble berømt over hele landet ville Belems borgermester frata dette etablissementet bevillingen. Byens øvrige myndigheter fant imidlertid borgermesterens reaksjon altfor streng. Bystyret vedtok at restauranten ikke fikk lov å bygge tak over stedet da man ville være garantert utskifting av klientellet for hver regnskur, og regnskurene kommer ofte her.
I deg har jeg vært og trasket langs fiskehavna og sett på alle de merkelige fiskeslagene og levende skalldyr som tilbys. Fisketorget er like livlig som all annen handelsvirksomhet her nede med rop og store håndbevegelser. En gutt gjorde et klossete forsøk på å rappe veske mi, men det mislyktes. I den lokale parken har jeg truffet en del ungdommer som snakker bra engelsk. Først traff jeg igjen den gutten som ville selge meg mariujana i Santarem. Han opererte nå med sin farlige salgsvirksomhet i Belem.
Det lokale politiet var han ikke redd for, de lar seg lett bestikke mener hen. Det føderale brasilianske politiet derimot har så god lønn at de er ubestikkelige og er fryktet av enhver forbryter. En bør helst ikke komme i kloa på dem.
En sjømann fra Angola prostituerer seg både for kvinner og menn for å få penger til medisin. Han viste meg et stygt sår i armen som hadde kostet ham tusenvis av crusados og få behandlet hos lege. Den mest sympatiske jeg har truffet er en arbeidsledig gutt fra stedet som forteller han er blitt frastjålet sine identitetspapirer. Uten Brasils- tjue offentlige identitetspapirer har du som borge mistet dine rettigheter i dette landet, blant annet muligheten for å få lønnet arbeid. Trygd finnes ikke. Det koster fem tusen crusados å skaffe nye papirer og han er nesten blakk. Jeg har spandert en del hamburgere og øl på ham og fått hans livshistorie. Det som slår meg er den verdige masken fattige mennesker i Brasil forsøker å vise. Ungdom som du møter kan bære moteriktige rene T-skjorter, ha riktige frisyrer, men de er blakke uten arbeid og bor i falleferdige hus. Det sies om enkelte husmødre her et de heller bruker sine siste crusados hos frisøren framfor å kjøpe mat til ungene. Hver husstand, hvor fattigslig den enn er har ihvertfall sitt eget TV hvor de kan se på såpeoperaer og lære å leve opp til en viss stil. Prisene her fortsetter å stige mens lønningene står på stedet hvil.
Nylig ble prisene på offentlig kollektivtransport i Belem fordoblet uten et det på forhånd hadde vært noen offentlig debatt om det. Demokratiet i Brasil fungerer dårlig fordi folk ikke tør si sin mening av frykt for at militærjuntaen vil komme tilbake. Blant ungdommer som leser er imidlertid ikke kommunistisk litteratur ukjent. Fidel Castro har nylig vært på besøk i Brasil. I følge en meningsmåling offentligjort i en stor avis er Fidel Castro populær hos 50 % Brasils befolkning. Men ved valgene stemmer brasilianerne konservativt, av ren frykt ser det ut til.
Belém, Brasil 23.mars
Min siste deg i Brasil, om en time er jeg på flyplassen. Regntunge dager har sneglet seg avsted. Tiden har mye gått med til kjedsommelig TV-titting, lange måltider i hotellets spisesal og lesning i Latin-Amerika utgavene av Time og Newsweek som stort sett ikke bringer andre nyheter enn Reagans Iran-skandale. I går var jeg en tur på den beryktede uterestauranten jeg beskrev og avsluttet kvelden på et gatekjøkken med en diger kjøttsandwich og cola. Jeg sett på en stol foran gatekjøkkenet og oppdaget en rottefamilie som satt og tigget foran beina mine. Jeg trampet med foten og kom til og tenke på et jeg var blitt like kald ovenfor alle slags tiggere, dyr som mennesker. Et halvt år i Sør-Amerika har gjort sitt.
Cayenne, Fransk Guyana 23.mars
Plutselig var jeg tilbake i Europa… eller nesten. Her er standard og priser totalt franske, 100 franske franc for en taxi fra flyplassen og 100 franske franc for et bra, men billig hotellrom utenfor sentrum. Jeg har en kjempesvær dobbeltseng, digert bad og svømmebasseng på utsiden ev vinduet. Imidlertid har jeg registrert en liten armé termitter på marsj fra vindusposten bort til et gammelt skatoll i hjørnet.
Tolleren på flyplassen virket litt fjollete. Han hadde mani for å rote igjennom alle damevesker og sminkedåser mens han fniste verre. Sekken min lot han være, den er ikke akkurat parfymert. Flyturen hit hadde en ubehagelig start i Belem. Midt på rullebanen, sekunder før take-off, bråbremset flyet og svingte i rasende fart tilbake til enden av rullebanen. Like etter kunne vi se et fly lande like ved og stanse et stykke fra oss. En eventuell kollisjon var unngått og nytt forsøk på take-off ble gjort. Denne gangen kom vi opp i lufta, men jeg så adskillig whisky ble konsumert på turen. Slike episoder gir ikke akkurat tillit til Sør-Amerikansk flysikkerhet. Vi er nå inne i Malariafri sone. I flykabinen ble det sprøytet mot insekter under overfarten.
Cayenne, Fransk Guyana 24.mars
Her ville du likt deg. Franske moter og solfylte avenyer med kjempe-høye slanke palmer. Det er som å være på den franske rivieraen bortsett fra en viktig ting: sandstrendene her er temmelig leirgråe. Her er ingen tiggere i gatene og det er en lettelse. Levestandarden virker jevn, befolkningen er nemlig godt betalt for å forbli under det franske kolonistyret. Det er bare ca. 100 000 mennesker i hele kolonien, derav vel ca. 30 000 i Cayenne.
Nesten alle er franske statsborgere. Det er flest negre, etterkommere fra Slavetiden. Dessuten finnes mulatter og folk fra andre tidligere franske kolonier, f.eks. fra Indokina. Dessuten kinesere og en liten gruppe indianere. Hvite franskemenn utgjør visstnok ca. 10 % av befolkningen.
Utenom Cayenne består Fransk Guyana mest av jungel og noen særlig næringsvirksomhet drives ikke. Alle produkter blir importert fra EF, det være seg tysk smør eller Carlsberg øl. På grunn av all importen blir dermed prisnivået ca.10% over det franske mens lønnsnivået visstnok er 10 % under Frankrike.
I dag her jeg snakket med et koselig canadisk ektepar som er her på ferie. De har tidligere vært stasjonert i Sør-Amerika som diplomater og vil gjerne se på gamle tomter.
Cayenne, Fransk Guyana 25.mars
I dag har jeg kjøpt flybillett med Air-France til Quito i Equador. Det ble dyrt, men det er rimeligste alternativ hvis jeg skal rekke Lima før 6. april. Flyet går Lørdag den 28.mars. Det er vanskelig å komme ut av Fransk Guyana nå p.g.a. borgerkrigen i nabolandet Surinam ( tidligere Nederlandsk Guyana). Alle land og sjøforbindelser med Surinam er brutt og det går bare ett fly i uka, selvfølgelig med enorme ventelister. Fransk Guyana tar nå i mot mange flyktninger som strømmer over grensa fra Surinam.
Cayenne, Fransk Guyana 26.mars
I motsetning til Nord-Brasil er det skarp sol her hver dag. Franskmennene her nede virker svært hyggelige og kan i motsetning til mange andre franskmenn snakke godt engelsk, ja de nedlater seg til og med til å snakke en del spansk og portugisisk. Mange av de franske ungdommene jeg har snakket med virker som de rene eventyrere. En gutt jeg traff i går har tidligere vært i Irland ett år, en annen har praktisert fallskjermhopping på Madagaskar. De fleste lever et ganske lett liv her, bor i hengekøyer og bruker sine opptjente franc på billige weekendturer til Brasil. Skogsarbeid sysselsetter svært mange, andre er stasjonert i fremmedlegionens avdeling i Fransk Guyana.
Et problem har imidlertid meldt seg for de franske arbeiderne her. De private selskapene som er engasjert i kolonien er begynt å importere billig arbeidskraft fra Brasil og Haiti, mens franske statsborgere får sparken. Fagforeningsvirksomhet er visst et ukjent begrep her nede. Nei, det er ikke bare å bo i en god gammeldags europeisk koloni.
I går så jeg et revolverintervju med statsminister Chiraqe, satellittoverført fra fransk TV. Han var sjarmerende bevares, men meningsmålingene for ham før og etter sending var ikke positive. Tidsforskjellen til Europa er fortsatt fire timer.
Cayenne, Fransk Guyana 27.mars
Brennende sol i dag også. Jeg sover som oftest om ettermiddagen på hotellrommet. Om natten er det nemlig EN moskito som plager meg og det er nok. Okay, det ble et langt brev til deg denne gangen, håper du finner det underholdende.
Klem og snarlig gjensyn, Geir.