Santiago de Chile 29. januar
Flyturen i går var en blandet fornøyelse. Halvparten av den fire timer lange turen var flyet totalt innhyllet i tåke og oppførte seg som en fiskeskøyte i kuling. Jeg byttet ut middagen på flyet med whisky og soda. Vel, vi landet trygt i Santiago og jeg har tatt inn på mitt hotell nr.35 denne reisen. Et koselig gammelt pensjonat med knirkende trapper til 590 pesos (20 NOK) natta. Hotellverten er en gammel tysker. På kontoret henger bildet av hans far, en gammel bayersk offiser. Verten fortalte meg at i forrige århundre fant en chilensk utenriksminister ut at det mest arbeids-somme folk i Europa var tyskere. Den samme utenriksministeren dro derfor på foredragsturne til Tyskland for å skaffe immigranter av dette eminente folket til Chile. Det lyktes, tyskerne kom hit i hopetall.
I går kveld var det stor ståhei i gatene her etter en fotballkamp. Politiet kjørte nervøst rundt med biler. Fotballkamper og religiøse møter er stort sett det eneste som tillates av massemønstringer i Chile. Både gatesang og karneval er forbudt. Imidlertid: i februar arrangeres en visefestival i Vina del Mer, Chiles fremste badeby, det bli den første legale visefestival i Chile siden 1973.
Jeg var på den norske ambassaden i dag og fikk Dagbladet med vinterkulde på forsiden. I forværelset på ambassaden måtte jeg skrive meg inn med navn og hotelladresse i en bok. Norske myndigheter vil helst ha en viss oversikt over hvor mange norske statsborgere som befinner seg i Chile til en hver tid.
Santiago de Chile 30.januar
I natt sov jeg med åpent vindu og en gnistrende klar stjernehimmel. Jeg er litt trett av all reisingen akkurat nå. Sandstrendene på Vina del Mar lokker, men det skal visst være gruelig mange argentinske turister der nå.
Santiago de Chile 31.januar
I går ringte jeg Tor (broren min) og fikk vite at min onkel Rolf var død av strupekreft i begynnelsen av desember. Jeg hadde sendt ham og min tante et julekort fra Porto Allegre hvor jeg hadde skrevet "Håper dette rekker frem i tide", jeg tenkte da på det sendrektige postvesenet i Sør-Amerika. Ordene fikk selvfølgelig en annen utilsiktet mening da det kom frem, etter min onkels død. Jeg har skrevet et brev til min tante i dag. Det er merkelig å få et sånt budskap så lenge etter at det har skjedd, og så langt borte.
Santiago de Chile 3.februar
Temperaturen her i byen kryper opp under pluss tredve grader på dagen, det er hett i støvete gater. Jeg har vært en tur til Valparaiso, havnebyen utenfor Santiago, for å trekke friskere luft. Det lå en tett dis over strendene i Valparaiso, en kunne ikke se ti meter foran seg. Det kommer av at sjøen er avkjølt av havstrømmene som blir kjøligere enn luften. Dermed oppstår denne disen.
Mine forsøk på å finne gay-liv i Santiago har ikke falt heldig ut.Først forsøkte jeg kjærlighetstiene i St. Lucia parken en kveld. Det er en veldig spesiell park med et slott midt i og masse småstier rundt. Her svermer masse heterofile par i sene kveldstimer, men ingen homser var å se. Ved en hesteskobar ved siden av parken fikk jeg imidlertid øyekontakt med en fyr. Han anbefalte et gay-diskotek ved navn Fauka som skulle ligge ved Metro-stasjonen Salvador. Jeg prøvde å oppsøke stedet, men forgjeves. Heller ikke taxi-sjåfører kjente dette diskoteket. I morgen drar jeg tilbake til Mendoza i Argentina. Deretter planlegger jeg å dra til Asuncion i Paraguay.
Mendoza, Argentina 4.februar
Ligger i køyen på et ungdomsherberge og slapper av etter åtte timers bussreise fra Santiago. Jeg bor på herberget sammen med to studenter jeg møtte på bussen, en tysker og en brasilianer. Dessuten en chilener med seks levende ender i en sekk. Vi har nettopp vært ute på byen og spist middag. Argentinsk biff og yoghurt er verdens beste. Temperaturen her er adskillig høyere enn i Santiago, nærmere førti varmegrader.
Sante Fe, Argentina 7. februar
Denne buss turnéen i nord-Argentina begynner å trekke i ubehagelig langdrag. Santa Fe er en moderne litt kjedelig by med masse shoppingstrøk og hoteller. Jeg kom hit i går og hadde fått informasjon om at herfra gikk en buss til Asuncion. Men nei, jeg måtte ta bussen i dag ettermiddag til et annet sted nærmere grensen til Paraguay og deretter skifte buss igjen.
I dag regnet det som faen med lyn og torden. Tordenvær hadde vi forresten nesten hele bussturen på fjorten timer fra Mendoza. Gudene må vite hvor lenge neste busstur varer. Nord-Argentina har et vakkert fruktbart land med enorme gårder og like enorme kvegflokker. På en gård så jeg at de hadde en egen mini-flyplass for giftsprøyting av åkrene. Landskapet er litt ensformig å se på i lengden. Flate joder og kilometerlange alléer med sypresser og andre treslag på kryss og tvers.
Argentina er som før nevnt dyrt til Sør-Amerika å være. Det merker du også her oppe i nord. Jeg tror virkelig det må være mange rike mennesker her. Jeg spiste på en dyr restaurant i går. 3,15 Austral (15 NOK) for en omelett og 1,50 Austral (7,50 NOK) for et glass pils. Over til noe annet: Har jeg fortalt deg noe om hva slags musikk folk liker her nede? Ja, her er det romantikk for alle penga. Typisk amor-musikk med skikkelig snørr og tårer er veldig utbredt overalt. I genren disko, pop, rock er det virkelig blanding. Her finner du A-HA som er ganske populære, og The Beatles fra sekstitallet på samme hylle. Seksti- og syttitalls musikk er utrolig populært. Jeg synes å ha hele utviklingen innen pop-rock fra begynnelsen av sekstitallet til nå i øret hver gang jeg kikker rundt meg i en musikkforretning. I Argentina får du ellers tango i alle varianter selvfølgelig. I går kjøpte jeg på billigsalg en kassett med peronist-marsjer og taler av Juan og Evita Peron fra begynnelsen av femtitallet. Det får bli min siste suvenir fra Argentina.
Asuncion, Paraguay 8.februar
Endelig fremme! Fra Santa Fe tok det bare seksten timer med buss til grenseelva mot Paraguay, ca. 10 minutter med ferge over elva, en times venting på andre siden og seks timers busstur til Asuncion. Mer enn fire døgn tok det å komme fra Santiago til Asuncion. Jeg har fått bekreftet at sommeren kan være sur og kjølig også her. Det har vært plaskregn i hele dag og Asuncion har bare atten varmegrader. Vel, vel en blir fort forvent. Møtte et hyggelig argentinsk ektepar på turen. De hadde vært i Europa også i Skandinavia. Som mange europeere benytter argentinerne hele ferien til å reise. Med sine sterke Austral omvekslet i dollar, drar middelklasse-argentinerne overalt i verden.
Asuncion, Paraguay 10.februar
Var ute på byen og festet med en del gærne argentinere i går, de skal jo alltid spandere. I går flyttet jeg fra sentrum ut til det pene forstadsstrøket jeg bodde i da jeg var her sist. Den tyske dominansen her har fått opp standarden, men ikke lønninger og priser. Strøket er nesten landlig med palmer og gresshoppe-spill, bare bilveien inn til sentrum ødelegger idyllen litt. Temperaturen har steget litt til ca. 25 varmegrader men de fleste paraguayerne synes visst dette er kjølig til å være sommer. Mange har godt med klær på. Var forresten hos frisøren i dag. Med lyst hår ble jeg selvfølgelig tatt for å være tysker og bukket foran køen av ti mørke paraguayerne som ventet på tur for klipping. Flaut, men jeg fant meg i det.
Asuncion, Paraguay 11.februar
Jeg synes det er lettere å se fattigdommen i Asuncion nå enn da jeg var her i november. Kanskje det er fordi at det nå er turistsesong og dermed mere tigging og gatesalg. Overalt hvor du går møter du fjærpyntede indianere i alle aldere som vil selge deg suvenirer. Fargene blått og gult dominerer i folkedraktene deres. De er noen ganger svært nærgående og sender deg kalde blikk som kan gi deg skyldfølelse. Ikke langt fra Asuncion er det et indianerreservat og menge av dem er kanskje derfra. Jeg er blitt fortalt en historie om en russisk misjonær som arbeidet i dette indianerreservatet. Han fortalte indianerkvinnene der at det ikke var synd om de kledde av seg og blottet brystene når turistene kom. De måtte bare være nøye med å ta betalt når turistene tok bilder av dem. Slik kunne indianerfamiliene få inntekter. En pragmatisk form for forkynnelse. Her forleden var jeg en tur i Asuncions hovedgate og tok tilfeldig en avstikker i en sidegate bare hundre meter ned mot elva. Plutselig hadde jeg utsikt mot et svært område med blikkskur og stinkende kloakk. Det var sikkert ca. 2000 mennesker stuet sammen på et ganske liten flekk. Bare hundre meter fra moderne shoppingsentra og trendy kafeer. Som dollar-innehaver er det blitt enda billigere for meg å være her. I november var en dollar ca. 610 gurani. Nå er en dollar ca.710 gurani. En gurani er ca ett norsk øre.
Asuncion, Paraguay 12. februar
I går kjøpte jeg den engelsk-språklige avisen Buenos Aires Herald på gata i byen. Der kunne jeg lese om uroligheter i Asuncion som hadde funnet sted på mandag 9.2. Et ulovlig politisk møte hadde blitt stormet av politi som brukte vold og tåregass. På møtet befant seg blant annet ambassadørene for USA, Argentina, Frankrike og Vest- Tyskland. Den amerikanske ambassadøren med frue ble ransaket av Paraguayansk politi og hardt rammet av tåregassen.
Den amerikanske ambassaden hadde sendt en protestnote til Paraguays regjering og kalt episoden "uakseptabel". Denne episoden tyder nok på at Stroessener- regimet begynner å bli isolert internasjonalt og at selv USA kan bli trøtte av å støtte militærdiktaturer. Skjønt den egentlige årsak er vel at den politiske opposisjonen i Paraguay begynner å bli så sterk at selv USA ønsker å stå på god fot med den.
Men foreløpig regjerer Stroessener videre. De kortklipte militærgutter ser en overalt, på bussen, i gatene og på restaurantene. Ingen tvil om hva slags samfunn dette er.
Asuncion 13. februar (fredag den trettende)
Virkelig fredag den trettende! Jeg har startet dagen med å bli frastjålet 130 dollar. Jeg hadde mine dokumenter, reisesjekker og kontanter oppbevart i hotellresepsjonen og der forsvant dollarene altså. Selvfølgelig var jeg dum nok til ikke å kreve kvittering for innlevert beløp. Hverken politi eller norsk konsulat var til noe hjelp. Rart forresten. Sist jeg ble frastjålet penger var i Rio, den trettende november. Innehaversken av hotellet bedyret sin uskyld ved å si at hun var baptist og den norske visekonsulen. En britisk dame kunne fortelle meg at denne hotellinnehaversken til og med var søster av forstanderen i Asuncions baptistmenighet og da var det ikke noe å gjøre med det!
Foz de Iguaçu, Brasil 14. februar
Vel tilbake i Brasil for tredje gang etter fem timer med buss fra Asuncion. Grenseovergangen het naturligvis Stroessener-passasjen, siste hilsen fra Paraguay. Temperaturen her er sånn passe. Bare tredve varmegrader mot normalt førti til førtifem på denne årstiden. Foz de Iguaqu er kjent for sine svære fossefall, Sør-Amerikas største. De ligger på grensen Brasil, Argentina, Paraguay. Jeg planlegger en tur dit i morgen med sightseeingbuss.
Ellers ser det ut til at jeg får store problemer med å rekke karnevalet i Rio. Alle trafikkårer mot Rio virker nærmest blokkert nå bare to uker før karnevalet starer. Halve Brasil snur seg mot Rio, ikke rart det blir kamp om plassene.
Foz de Iguaçu 15. februar
Tilbake fra en vellykket tur til fossefallene. Det første vi så var den evige regnbuen. Fallene er større enn Niagara-fossen i Nord-Amerika ble det fortalt. Det fantastiske er at de strekker seg over et så stort område, flere kilometer med fossefall så det ut som. Rundt fossen kunne en observere noen utrolig store sommerfugler med et vingespenn på over 20 cm og et kunstnerisk utvalg i farger. De flakset tungt med vingene i det varme duskregnet som dekker hele området omkring fossen. Jeg ble klissvåt over hele kroppen etter først å ha passert flere smale broer like under ett av fallene for deretter å ta heis opp til toppen av fossen. Mot 25 dollar hadde vi også tilbud om å se fossefallene pr. helikopter, men det gadd jeg ikke.
I dag fikk jeg tak i en bussbillett til Rio med avgang k1.20.20 i kveld. Det er rene lotteriet, men et forsøk verdt. Sjansene til å få hotellplass i Rio nå er små, tvi- tvi.
Rio de Janeiro, Brasil 19.februar
Jeg lyktes i å komme til Rio. Først en sedvanlig lang busstur på 25 timer avsluttet med et forferdelig tordenvær ved ankomsten til bussterminalen her. Alle gatene var elver og bilkøene stod i milevis. Så opplevde jeg en bøllete velkomst det føderale politiet som hensynsløst tømte sekken min utover gulvet og viftet under nesen på meg med en fruktkniv jeg hadde med i bagasjen. De lette etter kokain. Så kom jeg ut av terminalen og fikk se en taxi-kø på ca.500 mennesker og ingen taxi. Jeg greide å praie en taxi utenom køen med noen dollar ekstra. Ankom så Copacabana og fikk faktisk et hotellrom for to dager, heldiggrisen. Deretter fikk jeg diare, men den har nå gitt seg.
Jeg har med andre ord hatt anstrengende dager, men nå skal jeg holde meg i ro en stund. Via en resepsjonist på det hotellet jeg bodde på sist jeg var her fikk jeg leid en privat leilighet, midt på Copacabana, bare to tverrgater ovenfor den store strandgata, Aveny Atlantica. Leiligheten er på ca. 60 kvaderatmeter, to rom og kjøkken samt bad med dusj og toalett. Her bor jeg like bra som på et tre-stjerners hotell. Etter Sør-Amerikanske forhold koster det flesk, ca.150 NOK pr. døgn, men det er ingenting mot de skyhøye hotellprisene på Copacabana under karnevalet, opp til 4-500 NOK pr. døgn. Min eminente husvert er en advokat ved navn Franco som har leilighet i etasjen over. Han ønsket meg velkommen her i går med et glass vin. Han gjorde meg oppmerksom på at jeg var godt beskyttet her fordi det ligger en politistasjon vegg i vegg med leiligheten og at det dessuten står en væpnet vakt ved inngangen. Han var tydelig fornøyd med avtalen om at jeg skulle bo her under hele karnevalet. Jeg vil gråte den dagen du reiser, sa han og hevet glasset. Fy faen, har du snytt meg så mye på prisen tenkte jeg. Resepsjonisten fra hotellet oppbevarer mine verdisaker og jeg har igjen avslått tilbud om jenter på rommet. Jeg handler inn mat på supermarkedet i nærheten og det holder bra standard selv om jeg får visse Øst-Europeiske assosiasjoner når jeg vandrer langs kjølediskene. Enkelte dager kan noen varer, f.eks. mineralvann mangle helt. Fra nyttår har igjen inflasjonen i Brasil løpt løpsk etter at prisene hadde vært stabile et helt år. For en norsk lommebok spiller det ikke så stor rolle, for brasilianerne er det katastrofe. Hele Copacabana syder og koker av turister og dollar-hungrige brasilianere. Her samles skopussere, torghandlere, forretningsfolk, tyver og horer. Karnevalsutstyr selges over hele byen og forventningene ligger i lufta.
Rio De Janeiro, Brasil 22. februar
Solskinn og strandliv, d.v.s. jeg har ikke fått ligget på stranda p.g.a. en kraftig forkjølelse jeg sannsynligvis pådro meg for en uke siden da jeg ble klissvåt under fossefallene. Sambarytmene begynner så smått å svirre i lufta, men karnevalet begynner ikke før fredag 27. februar og det er jo noen dager til. Å sitte på aveny Atlantica en varm kveld og se utover havet er ingen fredelig fornøyelse. Uterestaurantene er nemlig markedsplass. Her er hva jeg fikk av tilbud på en times tid mens jeg nøt noen pils:
Først ville en selge meg grillspyd.
Så ville to lage portrett av meg.
En ville selge meg masse lekedyr.
Et Sambaorkester spilte for en slant.
Minst ti guttunger ville selge kremmerhus med nøtter.
Tre andre ville pusse sko.
En ville selge meg kart over Brasil.
Tre ville selge T-skjorter.
En kvinne ville selge en miniatyr av Sukkertoppen.
En mor med barn på armen tigget.
Det samme gjorde en gutt uten ben som skjøv seg frem på et rullebrett mellom bordene.
Til slutt kom en flott negerkvinne med sin levende pytonslange rundt halsen, hun spilte harpe og slangen buktet seg i takt med musikken. Det endte med at flere av
turistene lot seg avfotografere med slangen rundt halsen.
Strandpromenadene om kveldene når badegjestene trekker seg tilbake er mest tilholdssted for joggere og gutter som leker med fotball. Telefonkioskene langs stranda brukes som overnattingssted for gatebarn i åtte-ti års alderen. Jeg har også sett dem sove på betongkantene langs innfartsveiene til Rio. Kanskje de håper på å bli plukket opp av rike mennesker som kan adoptere dem. "De har det nok bra, været er akkurat passe for å sove ute", sa en pen amerikansk dame til meg forleden.
Jeg synes det er fryktelig å se alle de handikappede som nå sitter og tigger langs strandpromenaden. Det er sånne tilfeller av invaliditet vi gjemmer bort på Sunnås der hjemme. Spesielt inntrykk på meg gjør en flott ung mann med stor kraftig overkropp og nesten ingen underkropp. Han ligger på en pute og strekker hendene i været. Hjemme snakker vi så mye om integrering av handikappede i samfunnet. Her nede har de virkelig klart det. De handikappede synes overalt, de har respekt og folk gir dem penger fordi de føler det som en plikt. Nåvel, det var sikkert en integreringstanke på avveie, men er det mer humant å gjemme handikappede bort på institusjoner?.
Et par kvartaler herfra ligger gay-diskoteket Ingognito som jeg besøkte også sist jeg var her.Jeg har vært innom nå et par kvelder og stedet har vært stappet fullt hver gang. Jeg har blitt kjent med to unge menn, en svart teologi-student her fra Rio og en tilsynelatende hvit gutt fra Sao Paulo som for tiden ligger i en treningsleir for roere utenfor Rio. Han er 22 år og heter Roberto, han har kraftig kropp og et frekt smil. Jeg sier ikke mer.
Informasjonsnivået om AIDS er ikke høyt blant homsene her. Det er vanskelig å be dem om å bruke kondom, nevner du ordet "rubber" for en brasilianer tror han det er bildekk du mener. Jeg har gitt bort flere kondomer allerede.
Rio De Janeiro, Brasil 25. februar
Været er strålende og jeg er fremdeles ikke helt i form. Forkjølelsen gir seg ikke og feberen sitter i kroppen. I dag tok jeg en malaria-kur for sikkerhets skyld.
Rio De Janeiro, Brasil 26.februar
I morgen er det første karnevalsdag og i dag føler jeg meg mye bedre. Feberen er vekk og det kan tyde på at jeg har hatt et snev av malaria. Den er jeg forhåpentligvis kvitt nå, en tablettkur skal være nok og da er malaria ufarlig. I går kveld var jeg på Icognito og traff blant annet en hvit fyr fra Sør-Afrika som var i Rio for å se på karnevalet. I likhet med meg likte han raseblanding veldig godt og syntes Brasil var toppen. At rasisme ikke er et ukjent begrep selv i Brasil har jeg imidlertid også fått bekreftet. «Kan du virkelig like negre?" har jeg møtt som kommentar hos flere "hvite" brasilianere som sikkert kunne hatt en neger til oldefar.
Copacabana i Rio er en av de få stedene i Sør-Amerika du møter nord-amerikanske turister i stort antall, ellers skyr amerikanske turister hele Sør-Amerika. På de første tre månedene jeg var her traff jeg kun fire amerikanere, derimot mange engelskmenn, tyskere og israelere. Ved en nasjonalpark i Chile utgjorde faktisk israelerne 7,5 % av alle besøkende turister pr. år mens canadiere og amerikanere tilsammen utgjorde 15 %. Amerikanerne kan med rette føle seg uvelkomne i Sør-Amerika, de har tjent for mye på disse menneskenes nød gjennom hundre år. Tyskerne her nede har vært mer populære enn amerikanerne fordi Tyskland aldri har hatt samme historiske motsetningsforhold til Latin-Amerika som USA.
Nei, nå er det på tide å avslutte dette brevet. Håper ikke noen av brevene er kommet bort i posten. Hils til vinterkulda.
Karnevalsklem fra Geir.