Rio De Janeiro, Brasil 14.november
Da jeg skulle poste brevet mitt til deg ble jeg tydelig minnet om det militære preg Brasil fortsett har, selv etter to år med sivilt styre. I dag ankom jeg det lokale postkontoret og trodde posting av brev var en enkel affære, men nei. Jeg måtte levere pass ved inngangen og gå forbi femten militære vaktposter før den høytidelige stempling av mitt brev til Europa fant sted.
Jeg har nå flyttet til strandpromenaden på Copacabana, en av Rios rike bydeler. Her ligger alle de flotte hotellene, hit kommer turistene og det er ikke problemer å bli forstått på engelsk. Hotellrommet mitt her er dyrere (ca. 130 NOK), men er nesten en suite. Tre hundre meter til stranda og hundre meter til nærmeste homseklubb. Det første jeg ble spurt om på dette hotellet også var om jeg ville ha jenter på rommet. Det virker som om hele denne byen er gjennomsyret av prostitusjon. Turistguidene for Rio er fulle av reklame for bordeller. Unni Rustad ville jobbe stress på seg her.
Det er fantastisk å ligge på standa og se bølgene på tre meter skylle innover. Det har dessverre ikke vært så mye sol denne uka, men varmen er jo alltid her.
I går ble jeg frastjålet klær og penger på stranda. Det skjedde mens jeg var i vannet, bare 8 - 10 meter fra klærne. Hele stranda var nesten tom for folk. Det virket nærmest som om en hånd hadde dalt ned fra himmelen og grepet klær og penger. Jeg fant noen gamle og skitne klær som lå fraslengt i utkanten av strand og dro opp til hotellet. Heldigvis var det lite penger jeg mistet. Sånn er Rio, tyver overalt. Klokker og smykker kan du ikke bære på gata. Guttegjenger har gjort seg til spesialister i å robbe turister i forbifarten, selv midt på lyse dagen.
Rio De Janeiro, Brasil 15.november
I går kveld gjorde jeg det. Utenfor gay-klubben Incognito ble jeg sjekket opp av en ung mann med motorsykkel og lærjakke. Hvem kan motstå en Brasilianer med harde muskler, gylden silkehud og gnistrende mørke øyne? Jeg kunne ikke motta gjester på hotellet etter kl.20.00 (uten å bestikke portieren) og vi dro til et times-hotell lenger borti gata. Det var det mest vulgære jeg har sett. Der stod prostituerte gutter utenfor og onanerte åpenlyst for å sjekke kunder. Jeg betalte 100 krusados (20 NOK) for en time på hotellet med dobbeltseng. Etterpå spiste vi nattmat på en bar. Overfladisk men ok. Han kunne jo bare portugisisk og da blir det kroppsspråket vet De. Jeg får vel tilføye i anstendighetens navn at vi ikke gjorde noe Aids-farlig.
I dag har det vært strålende vær og jeg har virkelig vært turist i Rio. Har vært oppe på Sukkertoppen, Rios verdensberømte fjelltopp og landemerke. Vi brukte to svingende gondolbaner for å nå toppen, huttetu så nifst. Utsikten var upåklagelig. Foran oss lå Rios sandstrender og grønnkledte åser. Det er fryktelig at en så vakker by skal ha så mange fattige mennesker. Kanskje byen med flest skopussere i hele verden. Det er valg i Brasil i dag. Turistene merker dette mest ved at det er alkoholforbud alle steder i dag. Renovasjonsarbeidene kan så smått begynne å samle opp tonnevis av kassert valgmateriell fra gatene. Valgsendingene på TV'n har jeg naturligvis hatt lite utbytte av, men det er tydelig at for Brasilianerne er dette valget viktig. Det er av de første valgene etter militærdiktaturet og deltagelsen har vært høy.
Asuncion, Paraguay 17.november
Så er jeg i Paraguay. Jeg landet her i går kveld med Linea Aeras Paraguayas (LAP). Vi hadde forferdelig turbulens på turen som tok tre timer med mellomlanding i Sao Paulo. Paraguay har vært militærdiktatur og regjert av en mann helt siden 1951. Hvem denne ene mannen er kunne flykapteinen fortelle oss om over høyttaleren: " Vi lander nå på Hans eksellense general og president Alfredo Stroesseners internasjonale flyplass i Asuncion ". Så fulgte en velkomst i ankomsthallen jeg ellers bare har opplevd ved Berlin Muren ved innreise til Øst-Tyskland. Jeg måtte tømme både lommene og skoa og ryggsekken ble saumfart. Jeg slapp imidlertid igjennom tross kommunistisk skjeggvekst. Så bar det avgårde til veihotellet San Martin i utkanten av byen. Allerede etter noen timer fikk jeg fornemmelsen av hvem som er herrer i dette landet. Hotellet er eid av en tysker, diskoteket i nabolaget av en tysk-sveitser. På samtlige 7-8 uterestauranter i strøket serveres bare tysk øl produsert med lisens for Paraguay. Den nærmeste bokhandleren selger like mye tysk som spansk-språklig litteratur. Her yrer det av mange runde trivelige germanere og jeg gikk til køys på hotellet med Asuncion's tyske dagsavis " Allgemeine Deutsche Zeitung Für Paraguay". Her kunne en lese store annonser for Deutsche Banks Filial i Asuncion. En kunne lese om det lokale fotballaget Friesland som hadde spilt mot Paraguays Hamburglag i emigrantserien.
Det eneste virkelige ikke-tyske innslag jeg har funnet her i området har vært et fransk pannekakehus og et italiensk pizza-sted. Ellers selges det visstnok ikke annet enn tyske hamburgere i mils omkrets. Ikke det at jeg klager, hamburgerne og ølet er godt og billig. Hotellet er rent og pent, her hersker tipp topp tysk orden. Det effektive air-condition anlegget på hotellet setter jeg veldig pris på, ute er det 40 varmegrader og fuktig luft.
Når mørket faller på spiser jeg middag ute i hagen. Jeg er ikke lenger så forsiktig med hva jeg spiser, gumler også i meg, rå salater. Det eneste jeg fremdeles er redd for er dårlig stekt kjøtt. Jeg drikker heller ikke springvann.
Asuncion, Paraguay 22.november
Jeg har etterhvert fått gjort meg kjent med Aeuncion, som jeg synes er en koselig, romantisk liten hovedstad. Du kan gå kilometer etter kilometer og bare se lave hus med små velstelte hageflekker. Asuncion ligger ved elva Paraguay og ved hovedgata kan du sitte på kaféer om kveldene og kjenne sval bris fra elva. Standarden og servicen er god, og sikkerheten for utlendinger upåklagelig. Her er alltid politi og militære i nærheten som passer på at de stakkars tiggerne og skopusserne ikke gjør folk med penger fortred. President Alfredo Stroessener vokter også med sitt falkeblikk fra omtrent alle vegger i byen. Det eneste stedet jeg ikke har sett bilde av eksilensen er på do. Stroessener er forresten en av verdens rikeste menn har jeg fått vite og han bor i en bydel han har oppkalt etter seg selv. Paraguay er et av verdens fattigste land. Franco-avenyen heter en av Asuncions hovedgater og det sier litt om den politiske farge dette regime har. Stroessener var god kompis med Spanias Franco og Taiwans tidligere diktator Chai Cheng Chek fikk en bauta avduket her i byen i forrige uke. At Sør-Korea er et regime Stroessener også står på god fot med viser det faktum at sør-koreanere utgjør et sterkt innslag i Asuncions forretningsliv og restaurantverden. Ved siden av Chile er Paraguay nå det eneste rene militærdiktatur igjen i Sør-Amerika.
Jeg har spurt min tyske hotellvert om nazilegen Josef Mengele fortsatt lever i Paraguay. Nei, fikk jeg til svar. "Han er død, - tror jeg da". Mengele var bare en av flere nazi-forbrytere som søkte tilflukt i Paraguay etter krigen. Min elskverdige hotellvert sier at disse nazistene har vært lite velsett blant de andre tyskerne her. De ødelegger for oss skikkelige folk, sier han. Men det her jo vært en kjent sak at Paraguay også har gitt "asyl" til forretningskriminelle. Det blir påstått at folk som underslår penger i Europa og USA fritt kan gjøre forretningskarriere. Dette temaet er tabu å nevne for tyske immigranter her. Noen folk snakker for mye sier tysk-sveitseren som driver diskoteket i nabolaget. Men kanskje er dette et av Stroessener-regimets mer sympatiske trekk. Å gi beskyttelse til forretningskriminelle fra den rike verden skaffer Paraguay kapital. Dermed får dette landet tilbake en del av den kapital som amerikanske og europeiske storselskaper suger ut av Paraguay.
Hotellverten min er svært hjelpsom. I går skaffet han meg et effektivt Argentinsk nervepreparat da jeg fikk et aldri så lite nervøst sammenbrudd. Sannsynligvis som følge av alkohol, varme og bekymringer om hva som skjer med min arbeidsplass der hjemme. "Det er en ting som er fint med Paraguay, all medisin importeres fritt, her finnes ingen statlige restriksjoner", forsikrer min hotellvert. Er du lege? spør jeg. Nei, dyrlege, sier han, men jeg praktiserer som lege her i Paraguay. Jeg grøsset under dyna, men takket for hjelpen. Fire tabletter og jeg føler meg helt pigg. Alkohol og bekymringer skal jeg skyve fra meg på en stund nå.
Filadelfia, Paraguay 26.november
Jeg er nå kommet til et særegent sted på jordkloden. Åtte timers nattlig busstur nord for Asuncion ligger byen Filadelfia, en ren tysk landsby med ca. 3000 mennesker. Det var rart å komme med buss gjennom tette bushen og millioner av moskitos. Plutselig var det som å være midt i Tyskland.
Ei jente som satt ved siden av meg på bussen fortalte meg om forhistorien til Filadelfia og flere andre tyske landsbyer i Nord-Paraguay. Hun var tysker av tredje generasjon i Paraguay og hadde aldri vært i Europa. Alle tyskere i Filadelfia er menonitter, en svært puritansk protestantisk sekt som også er pasifister og militærnektere. Ca. 25000 tyske menonitter lever i Paraguay. Menonittene har en spesiell historie. De ble forfulgt i Tyskland i middelalderen og måtte flykte til Russland. Etter revolusjonen i 1917 ble menonittene forfulgt i Sovjetunionen fordi de var pasifister. På den tyske president Hindenburgs initiativ fikk menonittene lov å utvandre fra Sovjet. Dette var i slutten av 20-årene. Noen menonitter dro via Latvia til Tyskland, andre dro til Kina. Deretter gikk ferden til Amerika, noen til Canada og Brasil, men den største kontingenten av menonitter slo seg ned i Paraguay.
Filadelfia ble grunnlagt i 1930 og med stor flid satte menonittene i gang med å skape seg en fremtid her. De ryddet jungelen og skapte sine samfunn med hardt arbeid og en del finansiell bistand fra Tyskland. Menonittene ble på grunn av sin arbeidslyst svært populære hos myndighetene i Paraguay og slipper til dags dato å gjøre militærtjeneste. Paraguay må da vel være det eneste militærdiktaturet i verden som aksepterer militærnekting på pasifistisk-religiøst grunnlag.
Min medpassasjerer gikk av ved siste busstopp fem minutter fra Filadelfia og en tidlig mørk morgen står jeg i Filadelfias utdødde gater og ser etter et hotell. En kvinne kommer kjørende i en bil. Hun stopper og spør om jeg er den nordmannen som satt ved siden av hennes søster på bussen fra Asuncion. Jeg skjønner at dette virkelig er et lite sted og etter en kort prat blir jeg henvist til hotell Florida, byens eneste men utmerkete pensjonat.
Jeg føler meg virkelig hensatt til et lokalsamfunn. I hele går var byen død og avstengt. Menonittene feiret 25.november, emigrasjonsdatoen fra Russland.
I dag er det litt livligere. Jeg stakk innom byens store samvirkelag som inneholdt alt mellom himmel og jord, fra traktorer til knappenåler. Jeg skulle bare kjøpe en saks, men måtte først høytidelig skrive meg inn som medlem av samvirkelaget ved inngangen. På biblioteket har jeg også vært og skaffet meg litt mere viten om menonittene. Det måtte ha vært en hard jobb å rydde grunn her i tredveårene. Mange døde av sult og sykdom, men i dag lyser et svært minnesmerke i Filadelfia over president Hindenburg, generalen som skaffet den utreise fra Russland. Menonittene administrerer i dag 123 tyske skoler i Paraguay, egne hospitaler, elektrisitetsverk og landbruksskoler. Menonittene har til og med eget flyselskap og egne flyplasser. De utgjør en stat i staten. Menonittene gjør i sannhet sin økonomiske verneplikt for Stroessener om de ikke gjør militærtjeneste.
Gatene i Filadelfia er fryktelig støvete og i formiddagsheten er det kvelende å være ute. På byens tre kafeer her jeg truffet en del trivelige folk. Alle tyskerne kan nok lese og skrive, men spesielt de eldre må ha hatt et begrenset pensum på skolen. Europa er bare ett land for dem, Tyskland. Norge blir da selvsagt en provins i Tyskland. Jeg forsøker forgjeves å forklare dem at Hitler ikke vant krigen. På hotell Florida sitter en del gubber rundt noen øl og mimrer om hvor fint det ville vært om Hitler hadde vunnet krigen. Men menonittene har selvsagt sitt vannrette alibi, ikke drikker de øl og pasifister kan ikke være nazister. De innrømmer imidlertid at menonittenes skjebne i Russland ble grundig utnyttet i nazistenes antikommunistiske propaganda.
En mann jeg traff i går klaget ille over hvor late de lokale paraguayerne var til å arbeide. De jobber en eller to dager til de mener de har tjent nok og så viser de seg ikke på jobben før pengene er oppbrukt. Det finnes ikke arbeidsdisiplin her, klaget tyskeren. De jævla paraguayerne er håpløse, de bekymrer seg ikke for den dag i morgen. Det går etterhvert opp for meg hvilke kulturmotsetninger som finnes i dette landet. De tyske jentene på hotellet går fremdeles med lange fletter som ungjentene gjorde i Europa før krigen. Et tredvetalls Europa her sovnet i Sør-Amerika jungel.
Filadelfia, Paraguay 27.november
I dag har jeg bestilt bussbillett tilbake til Asuncion. Jeg sender dette brevet herfra og går ut fra at det rekker frem til jul. Postgangen til Europa tar fra en uke til en måned, evt. poststreiker ikke medregnet.
Ha det! Og klem fra Geir.